Av sokneprest Ragnar Andersen

 

En stor misforståelse i statskirkedebatten er at grunnlovens forankring i evangelisk-luthersk kristendom henger nødvendig sammen med kirkeordningen. Erklærte motstandere av kristendommen tror at en oppløsning av statskirkesystemet betyr at staten ikke skal ha noen kristen forankring. Og kirkefolk som ønsker at Den norske kirke skal være fri fra staten, tror at de må ta en ”livssynsnøytral” stat med på kjøpet.

Dette beror på en utbredt misforståelse av grunnloven. Ser en nærmere etter, forstår en at det er to sett bestemmelser. Statens forankring i evangelisk-luthersk kristendom er først og fremst uttrykt i §§ 2 og 4, og dette er et fundamentalt prinsipp, som ifølge § 112 ikke kan oppheves.

Statskirkeordningen har derimot sin basis først og fremst i § 16. Verken for kirken eller konstitusjonen er denne ordningen av fundamental betydning, men kan oppheves uten at det rokker §§ 2 og 4.

Nå er det ingen hemmelighet at politikere og jurister borttolker de viktige §§ 2 og 4. Vi kan bare tenke på den skjebnesvangre høgsterettsdommen i Børre-Knudsen-saken i 1983. Burde ikke høgsterett vokte grunnloven og forkaste lover som strir mot kristendommen?

Et lovverk normert av kristendommen kan i dag se ut som en svinnende drøm. Men tidene kan forandre seg. Nye generasjoner kan etterspørre en forankring av det offentlige liv i vår kristne arv. Det er i dag lett å rive ned. Å restaurere kan bli umulig dersom grunnloven først er avkristnet.

Ingunn Folkestad Breistein har i sin doktoravhandling vist at medlemmer av trossamfunn utenfor statskirken i dag ikke opplever seg som annenrangs borgere. Det må være misforstått prinsipprytteri om frikirkene for egen likestillings skyld skulle ønske en ”livssynsnøytral” stat. De har ikke noe å vinne på det. Det er likeså abstrakt teori når humanetikere vil presse gjennom grunnlovsendringer gjennom internasjonale menneskerettsdeklarasjoner.

Så er det selvsagt også misforstått at skolen skal være konfesjonsløs og ”livssynsnøytral” om statskirkeordningen faller. Grunnskolelovens bud om å bidra til kristen og moralsk oppseding springer selvsagt ikke ut av statskirkeordningen og grunnlovens § 16, men av foreldreansvaret og § 2.

Jeg appellerer til alle som beskjeftiger seg med grunnlov og kirkeordning om å skille mellom grunnlovens kristne verdi- og normforanking og Den norske kirkes organisering.

Å skille kirken fra staten er en reform. Å skille staten fra evangelisk-luthersk kristendom er en revolusjon. Da har kongeriket Norge opphørt å eksistere.

Tilbake til åpningsside

Tilbake til oversikt over avisartikler