Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 13. s. e. pinse, 17. august 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Gud gjør alt nytt

 

Lektietekst: 1Sam. 3,1-10

 

1 Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Og Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få.

2 Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom - hans øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se. 3 Og Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var. 4 Da ropte Herren på Samuel: Og han sa: Ja, her er jeg. 5 Og han løp til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men han sa: Jeg ropte ikke. Gå tilbake og legg deg! Og han gikk og la seg. 6 Men Herren ropte enda en gang: Samuel! Og Samuel stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men han sa: Jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg! 7 Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham. 8 Da ropte Herren tredje gang: Samuel! Og han stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. 9 Og Eli sa til Samuel: Gå og legg deg. Og blir det ropt på deg, så skal du si: Tal, Herre, din tjener hører! - Og Samuel gikk og la seg på sin plass. 10 Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!

 

Israels sentralhelligdom var på denne tid i Silo. Ypperstepresten Eli og hans sønner hadde ansvaret for prestetjenesten. Men sønnene Hofni og Pinehas var uomvendte menn. De hindret den rette gudstjenesten, og de kvinnelig ansatte ble brukt som seksualobjekter. Fra hele folket kom det klager til Eli, men han var for svak til å stanse sine sønner. Han kritiserte dem og tok avstand fra dem verbalt, men ikke i handling, og han ble medskyldig i deres ondskap. "- du ærer dine sønner mer enn meg", sa Herren til han (2,29). Seinere stod Silo som et advarende eksempel på Guds straffedom. Silo ble ødelagt fordi ypperstepresten ikke tok et ordentlig oppgjør med utglidningen. Han forsømte kirketukten. Gjennom profeten Jeremia truer Herren med å gjøre det samme med Sion som han har gjort med Silo (Jer. 7,12ff). Og Sion gikk under fordi folket ikke ville bryte med sitt verdslige liv. Gud er uendelig barmhjertig og miskunnelig. Men der mennesker ikke vil erkjenne synd og ikke vil inn i oppgjør, der stenger de nåden ute.

Teksten taler om dyrtid på Herrens ord (3,1). At Gud er taus, er dypt alvorlig. Men tausheten ble brutt av tale. Samuel lå i helligdommen, trolig i et kammer i forgården. I Det aller helligste var Guds ark, paktskisten med nådestolen over lovens tavler, det sentrale stedet for Guds åpenbaring i Israel. Og Guds lampe som skulle brenne i Det hellige fra kveld til morgen (sml. 2Mos. 27,20f; 3Mos. 24,1ff), var ennå ikke sloknet. Fortelleren tar nok med dette for å si at om tida var mørk, hadde Gud likevel ikke forlatt sitt folk, han hadde ikke flyttet lysestaken fra Israel, billedlig talt. Så lød det et rop, en begynnelse på noe, et kall. En ungdom ble ropt til oppmerksomhet, kalt inn i begivenhetenes sentrum og gitt oppgaven å være talerør for Herren i ei kritisk tid.

Samuel hadde nok kunnskap om Guds tidligere åpenbaring og erfaring fra gudstjeneste og bønn, men først nå begynte hans profetiske kjennskap til Herren (sml. v. 7.20f). Det budskapet Samuel fikk denne gangen, var et domsbudskap om Eli og hans hus (se v. 11ff). Den gamle presten og sønnene hadde sviktet. men Herren begynner så å si på nytt med folket gjennom Samuel, som forener embetene som prest, profet og dommer.

 

Episteltekst: 2Kor. 3,4-6

 

4 Men en slik tillit har vi til Gud ved Kristus, 5 ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6 som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

 

Den tilliten apostelen taler om i vers 4, er rettet mot Gud, og det gjennom Kristus. Han er mellommannen for den nye pakten som apostelen taler om i vers 6, og han "er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor. 1,30).

Den nye pakt er forutsagt i GT. Sml. Jer. 31,31ff; Esek. 36,25ff; Joel 3,1f. Den gamle pakt viser fram mot den nye. De troende i den gamle pakt ble frelst ved troen på Kristus, som skulle komme. I den nye pakt blir vi frelst ved troen på Kristus, som er kommet. I den gamle pakt hadde de mange offer for syndene, men de hentet alle sin soningskraft fra det ene offer som skulle komme. Den nye pakt hviler på Kristi sonoffer én gang for alle. Den gamle og den nye pakt har altså en felles evangelisk struktur, der troen og ikke gjerningene er nøkkel til frelsen. Men den nye pakt innebærer også at Kristus døper hele sitt folk med Den Hellige Ånd. Den nye pakt er derfor en bedre pakt og gir Guds folk nye muligheter til å holde pakten og virkeliggjøre Guds vilje (sml. Hebr. 8,6ff; 10,15ff). Den lov som var skrevet på steintavler, er nå skrevet i hjertene.

Vers 6b er antakelig et av Bibelens mest misforståtte steder. Hvem har ikke hørt liberalteologiske ytringer om at det skal være en motsetning mellom Skriftens ytre bokstav og dens åndelige mening? En skal altså ikke ta det så nøye med Bibelens ordlyd, men spørre etter det vesentlige innholdet. Men det er ikke det apostelen sier. For det første svarer forskjellen mellom bokstavens gjerning og Åndens gjerning til forskjellen mellom lov og evangelium. Og for det andre er bokstavens dødende gjerning ikke unyttig, men nødvendig. Dødens og fordømmelsens tjeneste har sin herlighet, men Åndens og rettferdighetens tjeneste har en langt større herlighet (v. 7ff).

Går vi til vers 3, ser vi at Paulus knytter ordbruk og tankeføring til Jeremias og Esekiels profetier om den nye pakt, hvor Ånden skriver Guds lov i menneskers hjerter. Moses fikk de ti bud innhogd med bokstaver på steintavler (sml. v. 7), og bokstaven står for loven (sml. også Rom. 7,6), som krever, men i seg selv ikke har noen kraft å gi til oss. Tvert imot slår den oss ihjel. Loven avslører at menneskets falne natur ikke er fylt av kjærlighet, men av synd. Vi har mye materiale om dette i Romerbrevet (sml. Gal. 2 - 3 og 1Kor. 15,56).

Guds Ånd gjør levende, ikke ved loven, men ved evangeliet. Derfor sier Jesus: "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Jh 6,63)

Vers 6 svarer altså til den evangelisk-lutherske læren om dialektikken mellom lov og evangelium. Gud gjør to prinsipielt forskjellige gjerninger ved sitt ord. Loven dømmer og døder. Den skaper anger. Evangeliet frikjenner og gjør levende. Det skaper tro. Som det ble sagt i den gamle lutherdommen: "Loven er Gud når han anklager og dømmer; evangeliet er Gud når han avløser og rettferdiggjør."

 

Prekentekst: Mk 7,31-37

 

31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landområde, kom han gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis' landområde.

32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham om å legge hånden på ham. 33 Og han tok ham med seg bort fra mengden, og stakk fingrene sine i ørene hans og spyttet og rørte ved tungen hans, 34 og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! 35 Og straks ble ørene hans åpnet, og båndet på tungen hans ble løst, og han talte rent.

36 Og han bød dem at de ikke skulle si det til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer kunngjorde de det. 37 Og de var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Både gjør han at de døve hører, og at de stumme taler.

 

Kanskje vil teksten - sammen med det foregående avsnittet om Jesu møte med den syrofønikiske kvinnen og det etterfølgende om mettelsen av de fire tusen - illustrere at evangeliet også er for hedningene. De må ikke gå vegen om jødedommen for å få del i Guds rike. Som andre underberetninger vil denne om han som var døv og nesten stum, vise at frelsestida er kommet, da ifølge Jes. 35,5f de blindes øyne åpnes (sml. 8,22ff), og de døves ører opplates, da den lamme springer som en hjort (sml. 2,1ff), og den stummes tunge jubler. Jesu helbredelser er tegn som viser framover mot det fullendte Guds rike, og illustrasjoner til frigjøringen på det åndelige plan.

 

V. 31

 

Jesus har tilbakelangt en lengre vandring i det hedenske området nord og øst/sørøst for Galilea. Antakelig finner både helbredelsen av den døve og mettelsen av de fire tusen (8,1ff) sted i Dekapolis-området, ved Gennesaretsjøens sørøstre bredd. Dekapolis var opprinnelig et forbund av ti bystater, seinere av flere, visstnok etter gresk organisasjonsmønster. Skytopolis lå vest for Jordan, de andre byene (Gadara, Pella, Gerasa og flere) på østsida. I dette området var det mest ikke-jødisk befolkning, og Dekapolis var underlagt den romerske stattholderen i Syria.

Når Mt fra samme fase i Jesu virke beretter at folket priste Israels Gud da de så Jesu helbredelser (Mt 15,31), ligger det nær å tenke på en ikke-jødisk befolkning. Vi må da rekne med at den døve også var av hedensk ætt. I Dekapolis hadde vitnesbyrdet fra en som hadde vært besatt av en uren ånd, men var blitt hjulpet av Jesus, gjort sterkt inntrykk (5,19f), men alt fra begynnelsen av Jesu offentlige virke i Galilea hadde folk fra Dekapolis fulgt han (Mt 4,25).

 

V. 32-35

 

Like naturlig som at sjuke mennesker søkte til Jesus (sml. 3,10), var det at andre førte dem til han (sml. 1,32). Den døve tilhørte den sistnevnte kategorien i likhet med for eksempel den blinde i Betsaida (sml. 8,22ff). De to helbredelsesberetningene følger langt på veg et felles mønster.

I tillit til Jesus ber de som kommer med den døve, at han legger sine hender på han (sml. 8,22), noe Jesus vel ofte gjorde når han helbredet (sml. 6,5; Lk 13,3; se også Mk 16,18). Men Jesus velger å ta mannen avsides fra mengden (sml. 8,23). De måtte ikke tro at han drev med magi. Det personlige møtet med den døve var viktig. Men han berører også mannen og bruker spytt til å formidle helbredelsen (sml. 8,23.25 og Jh 9,6f). Begge deler skal ha vært vanlig praksis i det jødiske miljøet. Men hovedsaken her er at det er Jesus som helbreder, og hele guddommens fylde bor legemlig i han (Kol. 2,9). Så skjer da også underet ved hans skapende ord, Effata!

Evangelisten nevner også at Jesus så opp mot himmelen og sukket. Jesus var alltid lydhør overfor sin Far i himmelen. "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså." (Jh 5,19). Sukket er uttrykk for Jesu medynk (sml. Rom. 8,22-27). Det var hans medynk med en nødstedt menneskehet som drog han fra himmel til jord. Han kunne gråte ved Lasarus' grav (Jh 11,35), og han kunne gråte over Jerusalem som ikke ville vende om (Lk 19,41ff).

Helbredelsen av mannen som var døv og nesten stum, illustrerer frigjøringen på det åndelige plan. Jesu ord hadde makt i seg til å skape hørsel. Slik har evangeliet makt i seg til å skape åndelig hørsel. Ved evangeliet åpner Jesus ører og hjerter og løser tungebånd så mennesker priser Gud.

 

V. 36f

 

Jesus forbød å kunngjøre helbredelsen. Flere ganger gav han liknende forbud (se f. eks. 1,44). Disiplene måtte ikke si at han var Messias (8,30), eller fortelle om forklarelsen på berget - (NB!) før Menneskesønnen var oppstanden fra de døde (9,9) Sml. også taleforbudet Jesus gav de onde ånder (1,34; 3,12). Dette har en motsvarighet i den gåtefulle talen i Johannesevangeliet om Jesu time. Både Herodes Antipas, som var vasall i Galilea og Perea, og synedriet i Jerusalem kunne komme til å aksjonere mot Jesus, som Herodes alt hadde gjort mot døperen Johannes (jfr. 6,16ff). Og det kan se ut som om Jesus søkte til de hedenske områdene, som det nåværende Sør-Libanon og Golanhøydene, for å få ro til å føre disiplene inn i de store sannheter om hvem han er, og hvorfor han var sendt til verden (sml 8,27ff). Her tillot han nok også en friere omtale av hans undergjerninger (5,19f).

Men det ser ut som få mennesker utenfor Jesu nærmeste krets (sml. 9,10) respekterte hans forbud mot kunngjøring (sml. 1,45; 7,24), ja, i 7,36 ser det ut som forbudet virket mot sin hensikt: "jo mer han forbød dem det, dess mer kunngjorde de det." Kanskje evangelisten gjennom å fortelle dette, vil si noe til leserne om at vi skulle være enda ivrigere til å fortelle om hvem Jesus er, og hva han har gjort, nå som forbudet er opphevet. Sml. 16,15.

Jesu under forundrer stort. For sine øyne ser folk at han oppfyller frelsesprofetien i Jes. 35,5f (sml. 6,56; Mt 11,5). Jesus har gjort alle ting vel, slik Gud har gjort i skapelsen (sml. Gn 1,31). Vi ser at Jesus gjenoppretter skaperverket. Helbredelsene taler om det program Gud har for sitt folk. Alle som hører Jesus til, har løfte om fullstendig sunnhet. Men det er ikke dermed sagt at de kristne skal oppleve det her i denne verden. Jesu helbredelser er forvarsler om tilstanden for Guds folk på den nye jord, i det nye skaperverk, som kommer like visst som Jesus er stått opp fra de døde.