Tekstgjennomgåelser for 13. s. e. pinse, 17. august 1997
Ved Ragnar Andersen
Gud gjør alt nytt
Lektietekst: 1Sam. 3,1-
1 Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Og Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få.
2 Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom -
Israels sentralhelligdom var på denne tid i Silo. Ypperstepresten Eli og hans sønner
hadde ansvaret for prestetjenesten. Men sønnene Hofni og Pinehas var uomvendte menn.
De hindret den rette gudstjenesten, og de kvinnelig ansatte ble brukt som seksualobjekter.
Fra hele folket kom det klager til Eli, men han var for svak til å stanse sine sønner.
Han kritiserte dem og tok avstand fra dem verbalt, men ikke i handling, og han ble
medskyldig i deres ondskap. "-
Teksten taler om dyrtid på Herrens ord (3,1). At Gud er taus, er dypt alvorlig. Men tausheten ble brutt av tale. Samuel lå i helligdommen, trolig i et kammer i forgården. I Det aller helligste var Guds ark, paktskisten med nådestolen over lovens tavler, det sentrale stedet for Guds åpenbaring i Israel. Og Guds lampe som skulle brenne i Det hellige fra kveld til morgen (sml. 2Mos. 27,20f; 3Mos. 24,1ff), var ennå ikke sloknet. Fortelleren tar nok med dette for å si at om tida var mørk, hadde Gud likevel ikke forlatt sitt folk, han hadde ikke flyttet lysestaken fra Israel, billedlig talt. Så lød det et rop, en begynnelse på noe, et kall. En ungdom ble ropt til oppmerksomhet, kalt inn i begivenhetenes sentrum og gitt oppgaven å være talerør for Herren i ei kritisk tid.
Samuel hadde nok kunnskap om Guds tidligere åpenbaring og erfaring fra gudstjeneste og bønn, men først nå begynte hans profetiske kjennskap til Herren (sml. v. 7.20f). Det budskapet Samuel fikk denne gangen, var et domsbudskap om Eli og hans hus (se v. 11ff). Den gamle presten og sønnene hadde sviktet. men Herren begynner så å si på nytt med folket gjennom Samuel, som forener embetene som prest, profet og dommer.
Episteltekst: 2Kor. 3,4-
4 Men en slik tillit har vi til Gud ved Kristus, 5 ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6 som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.
Den tilliten apostelen taler om i vers 4, er rettet mot Gud, og det gjennom Kristus. Han er mellommannen for den nye pakten som apostelen taler om i vers 6, og han "er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor. 1,30).
Den nye pakt er forutsagt i GT. Sml. Jer. 31,31ff; Esek. 36,25ff; Joel 3,1f. Den gamle pakt viser fram mot den nye. De troende i den gamle pakt ble frelst ved troen på Kristus, som skulle komme. I den nye pakt blir vi frelst ved troen på Kristus, som er kommet. I den gamle pakt hadde de mange offer for syndene, men de hentet alle sin soningskraft fra det ene offer som skulle komme. Den nye pakt hviler på Kristi sonoffer én gang for alle. Den gamle og den nye pakt har altså en felles evangelisk struktur, der troen og ikke gjerningene er nøkkel til frelsen. Men den nye pakt innebærer også at Kristus døper hele sitt folk med Den Hellige Ånd. Den nye pakt er derfor en bedre pakt og gir Guds folk nye muligheter til å holde pakten og virkeliggjøre Guds vilje (sml. Hebr. 8,6ff; 10,15ff). Den lov som var skrevet på steintavler, er nå skrevet i hjertene.
Vers 6b er antakelig et av Bibelens mest misforståtte steder. Hvem har ikke hørt liberalteologiske ytringer om at det skal være en motsetning mellom Skriftens ytre bokstav og dens åndelige mening? En skal altså ikke ta det så nøye med Bibelens ordlyd, men spørre etter det vesentlige innholdet. Men det er ikke det apostelen sier. For det første svarer forskjellen mellom bokstavens gjerning og Åndens gjerning til forskjellen mellom lov og evangelium. Og for det andre er bokstavens dødende gjerning ikke unyttig, men nødvendig. Dødens og fordømmelsens tjeneste har sin herlighet, men Åndens og rettferdighetens tjeneste har en langt større herlighet (v. 7ff).
Går vi til vers 3, ser vi at Paulus knytter ordbruk og tankeføring til Jeremias og
Esekiels profetier om den nye pakt, hvor Ånden skriver Guds lov i menneskers hjerter.
Moses fikk de ti bud innhogd med bokstaver på steintavler (sml. v. 7), og bokstaven
står for loven (sml. også Rom. 7,6), som krever, men i seg selv ikke har noen kraft
å gi til oss. Tvert imot slår den oss ihjel. Loven avslører at menneskets falne natur
ikke er fylt av kjærlighet, men av synd. Vi har mye materiale om dette i Romerbrevet
(sml. Gal. 2 -
Guds Ånd gjør levende, ikke ved loven, men ved evangeliet. Derfor sier Jesus: "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Jh 6,63)
Vers 6 svarer altså til den evangelisk-
Prekentekst: Mk 7,31-
31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landområde, kom han gjennom Sidon til Galilea-
32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham om å legge hånden på ham. 33 Og han tok ham med seg bort fra mengden, og stakk fingrene sine i ørene hans og spyttet og rørte ved tungen hans, 34 og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! 35 Og straks ble ørene hans åpnet, og båndet på tungen hans ble løst, og han talte rent.
36 Og han bød dem at de ikke skulle si det til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer kunngjorde de det. 37 Og de var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Både gjør han at de døve hører, og at de stumme taler.
Kanskje vil teksten -
V. 31
Jesus har tilbakelangt en lengre vandring i det hedenske området nord og øst/sørøst
for Galilea. Antakelig finner både helbredelsen av den døve og mettelsen av de fire
tusen (8,1ff) sted i Dekapolis-
Når Mt fra samme fase i Jesu virke beretter at folket priste Israels Gud da de så
Jesu helbredelser (Mt 15,31), ligger det nær å tenke på en ikke-
V. 32-
Like naturlig som at sjuke mennesker søkte til Jesus (sml. 3,10), var det at andre førte dem til han (sml. 1,32). Den døve tilhørte den sistnevnte kategorien i likhet med for eksempel den blinde i Betsaida (sml. 8,22ff). De to helbredelsesberetningene følger langt på veg et felles mønster.
I tillit til Jesus ber de som kommer med den døve, at han legger sine hender på han (sml. 8,22), noe Jesus vel ofte gjorde når han helbredet (sml. 6,5; Lk 13,3; se også Mk 16,18). Men Jesus velger å ta mannen avsides fra mengden (sml. 8,23). De måtte ikke tro at han drev med magi. Det personlige møtet med den døve var viktig. Men han berører også mannen og bruker spytt til å formidle helbredelsen (sml. 8,23.25 og Jh 9,6f). Begge deler skal ha vært vanlig praksis i det jødiske miljøet. Men hovedsaken her er at det er Jesus som helbreder, og hele guddommens fylde bor legemlig i han (Kol. 2,9). Så skjer da også underet ved hans skapende ord, Effata!
Evangelisten nevner også at Jesus så opp mot himmelen og sukket. Jesus var alltid
lydhør overfor sin Far i himmelen. "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare
det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså." (Jh 5,19). Sukket
er uttrykk for Jesu medynk (sml. Rom. 8,22-
Helbredelsen av mannen som var døv og nesten stum, illustrerer frigjøringen på det åndelige plan. Jesu ord hadde makt i seg til å skape hørsel. Slik har evangeliet makt i seg til å skape åndelig hørsel. Ved evangeliet åpner Jesus ører og hjerter og løser tungebånd så mennesker priser Gud.
V. 36f
Jesus forbød å kunngjøre helbredelsen. Flere ganger gav han liknende forbud (se f.
eks. 1,44). Disiplene måtte ikke si at han var Messias (8,30), eller fortelle om
forklarelsen på berget -
Men det ser ut som få mennesker utenfor Jesu nærmeste krets (sml. 9,10) respekterte hans forbud mot kunngjøring (sml. 1,45; 7,24), ja, i 7,36 ser det ut som forbudet virket mot sin hensikt: "jo mer han forbød dem det, dess mer kunngjorde de det." Kanskje evangelisten gjennom å fortelle dette, vil si noe til leserne om at vi skulle være enda ivrigere til å fortelle om hvem Jesus er, og hva han har gjort, nå som forbudet er opphevet. Sml. 16,15.
Jesu under forundrer stort. For sine øyne ser folk at han oppfyller frelsesprofetien i Jes. 35,5f (sml. 6,56; Mt 11,5). Jesus har gjort alle ting vel, slik Gud har gjort i skapelsen (sml. Gn 1,31). Vi ser at Jesus gjenoppretter skaperverket. Helbredelsene taler om det program Gud har for sitt folk. Alle som hører Jesus til, har løfte om fullstendig sunnhet. Men det er ikke dermed sagt at de kristne skal oppleve det her i denne verden. Jesu helbredelser er forvarsler om tilstanden for Guds folk på den nye jord, i det nye skaperverk, som kommer like visst som Jesus er stått opp fra de døde.