7. søndag etter pinse 1997

Tekstgjennomgåelser for 7. søndag etter pinse, 06. juli 1997

Ved Ragnar Andersen

Guds rettferdighet og vår

Lektietekst: 5Mos. 30.11-16

11 For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. 12 Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 13 Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 14 Men ordet er deg svært nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

15 Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde, 16 idet jeg i dag byder deg å elske Herren din Gud, å vandre på hans veier og å ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Sammen med v. 17-20, som vel burde vært med i lektien, er teksten en "nøkkel" til forståelse av Femte Mosebok. Før israelittene går over Jordan, legger Moses dem Guds lov på sinne med særlig henblikk på folkets nye situasjon i løfteslandet. Han formaner den generasjonen som er vokset opp i ørkentida og nå skal ta det lovede land i eie. Moses ser tilbake på det folket har opplevd, minner om pakten og loven Gud gav på Sinai, og stiller folket på valg mellom velsignelse og forbannelse. Folket tilskyndes til å holde Herrens lover og advares mot å bryte pakten, og paktsforholdet blir fornyet (sml. 29,1).

Budet er en enhet (v. 11). Ingen trenger å fare opp til himmelen og hente det der hos Gud (v. 12), noe heller ingen kan. Ingen trenger heller anstrenge seg med en lang og farefull reise til et fremmed land ved den andre enden av Middelhavet for å hente det (v. 13). Nei, Guds tjener Moses har lagt israelittene Guds bud på sinne (sml. 5,1) for at budet skal være i hjerte og munn (v. 14; sml. 6,6ff).

Med et oppmerksomhetsvekkende "Se" viser Moses til to klare alternativ (v. 15). Begrepene livet, det gode og velsignelsen (v. 19) hører sammen. Likeså begrepene døden, det onde og forbannelsen (v. 19). For Israel stod det om en trygg eksistens i det lovede land, der folket skulle bli tallrikt under Herrens velsignelse (v. 16). Kjærligheten til Gud (sml. 6,5; 30,20) leder til vandring på de veger han vil at vi skal gå (sml. Ef 2,10) og lydighet mot hans bud (sml. Jh 14,15; 1Jh 5,3).

I Rom. 10 anvender Paulus v. 12-14 om evangeliet, som en tror med hjertet og bekjenner med munnen.

Episteltekst: Fil. 3,3-11

3 For vi er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjød, 4 selv om jeg har det jeg kunne sette min lit til også i kjød. Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer 5 - omskåret på den åttende dag, av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, 6 i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i den rettferdighet som kommer av loven, ulastelig. 7 Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. 8 Ja, jeg akter også i sannhet alt som tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg akter det for avfall, for at jeg kan vinne Kristus 9 og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som er ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, 10 så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, 11 om jeg bare kan nå fram til oppstandelsen fra de døde!

Selv om statskirken setter opp lesning fra og med v. 3b (sml. 1978/85-oversettelsen: vi har vår ros i Kristus Jesus ...), tar vi med hele v. 3.

Fra kirkens eldste tider har fariseernes surdeig (Mt 16,12) vært en fare. Judaismen, som Paulus bekjemper især i Galaterbrevet, pelagianismen som oldkirken stridde med, semipelagianismen som Luther fant i romerkirken selv hos Erasmus, har alt sammen trekk til felles med fariseismen og rabbinismen, som jødedommen konsoliderte seg rundt. Og hvem kjenner ikke fariseismens surdeig i sitt eget bryst? Sakens kjerne er, sa Luther mot Erasmus, om mennesket overhodet formår å bidra til sin egen frelse. Her svarer loviskhet og evangelisk kristendom forskjellig. Og det er fordi synet på syndefallet og synet på Guds frelsende inngrep er forskjellig. Men å skjelne rett her, er som å balansere på en knivsegg mellom nidkjærhet uten skjønnsomhet og død retttroenhet.

Paulus advarer mot fariseernes surdeig. Uten å fastholde evangeliet vil leserne ikke kunne beholde gleden i Herren (sml. v. 1). Paulus hadde selv gått fariseismens veg. Men denne vegen førte utfor stupet. Saul forfulgte den nye David. Da han fikk møte Kristus, så han det.

En rekke ganger refererer Apg. og brevene til Paulus' omvendelse. Se Apg. 9; 22; 26; Gal. 1; 1Kor. 15; 1Tim. 1. Forfølgeren ble apostel. Hele hans religiøse posisjon, som hadde stått for han som vinning, var for tap og avfall å regne lik alt annet som fører mennesker bort fra Kristus og kunnskapen om han.

Isolert kan det i v. 9 se ut som om Paulus både har en rettferdighet av loven og en annen rettferdighet som gjør at han finnes i Kristus og er rettferdiggjort for Gud. Men nå vet vi av Galaterbrevet at rettferdighet ikke kan komme ved eller av loven (Gal. 2,21; 3,21f). Meningen må altså være at rettferdigheten av loven er uegentlig. Sml. Jes. 64,5; Rom. 9,30f; 10,3ff. Derimot får vi ved troen en rettferdighet som er av Gud.

Luthers reformatoriske oppdagelse gikk ut på at Guds rettferdighet i Rom. 1,17 ikke er straffende, men frelsende. Nærmere bestemt sa Luther at det er den passive rettferdighet ved hvilken den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss. Guds rettferdighet av tro er ikke en egenskap hos Gud selv, men en egenskap som tillegges mennesket, ikke ved inngytelse, men ved tilrekning, sier Olaf Moe. Slik lar Guds rettferdighet seg forstå også i Rom. 3,21f; 10,3. Den er da identisk med rettferdigheten av troen (Rom. 9,30; 10,6), som tilreknes den som tror, slik Paulus forklarer det i Rom. 4. I Fil. 3,9 har vi nå det fyldige uttrykket "rettferdigheten av Gud på grunn av troen".

Den tilregnede rettferdighet åpner for et personlig samfunn med den korsfestede og oppstandne (v. 10f). Ved den kraft som reiste Kristus opp fra de døde (sml. Ef 1,19ff) skal den rettferdiggjorte bære sitt kors og følge Kristus etter (sml. Kol. 1,24).

Prekentekst: Mt 5,20-26

20 For jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

21 Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel skal være skyldig for domstolen. 22 Men jeg sier dere at hver den som blir vred på sin bror [uten grunn]*), skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.

23 Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe mot deg, 24 la da ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær fram ditt offer!

25 Skynd deg å være føyelig overfor din motstander så lenge du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. 26 Sannelig sier jeg deg: Du kommer slett ikke ut derfra før du har betalt den siste øre.

*) Se gjennomgåelsen.

Etter saligprisningene (v. 3-12) og bergprekenens temaord (v. 13-16) innleder v. 17-20 den etiske undervisning i fortsettelsen av bergprekenen, særlig antitesene mot fariseernes og de skriftlærdes lovtolkning (v. 21-48). Jesus taler sine egne ord i sin egen autoritet: Jeg sier dere - Dermed vitner han indirekte om sin guddom. Sml. 7,28f; 24,35.

Vi må skille mellom forskjellige betydninger av begrepet rettferdighet. I de synoptiske evangelier forekommer begrepet 8 ganger, derav 7 ganger i Mt: 3,15; 5,6.10.20; 6,1.33; 21,32 - De fleste steder betyr det nok Guds frelsesplan eller frelsesinngrep eller hans frelsende rettferdighet. Men "deres rettferdighet" i 5,20 og 6,1 betyr nok faktisk livsrettferdighet hos mennesker.

I 5,20 er det spørsmål om å komme inn i himlenes rike på den ytterste dag. Sml. 7,21; 25,31-46. Fariseismens veg er stengt. Hjertene må omskjæres, som loven og profetene vitner om (sml. 5Mos. 10,16; 30,6; Jer. 4,4). At Jesus frelser sitt folk fra deres synder (1,21) kan ikke skilles fra at han døper med Den Hellige Ånd (3,11) og bringer loven til rett og sann oppfyllelse i disiplenes liv. Han vinner seg et folk som kjenner rettferdighet og har Herrens lov i sitt hjerte (Jes. 51,7).

I Moseloven er morallov, seremoniallov og borgerlige rettsregler vevd sammen. Jesus innskjerper og utdyper moralloven og gjør opp med fariseernes lovtolkning (sml. kap. 23).

V. 21f

Det femte bud er et klart forbud mot mord. Det forkynner et klart skille mellom dyr og alt som heter menneske. Vi er skapt i Guds bilde til personlig fellesskap med han, og Guds Sønn er blitt en av oss.

Budet var riktignok ikke noe forbud mot at det gamle Israel førte krig eller praktiserte dødsstraff. Hvordan vi som lever i den nye pakts tid, skal stille oss til militærvesen og dødsstraff, er vanskelige spørsmål. Vi må søke svar på dem ut fra det bibelske budskapet som helhet.

Den kristne menighet har alltid visst at også framkalt abort er mord. I den grunnleggende kristendomsundervisningen etter den eldste kirkeordningen vi kjenner (som teologene kaller Didaché, og som kan være fra før år 100) står det: "Du skal ikke slå barnet i hjel ved abort."

Når vi sier nei til abortinngrep fordi menneskelivet begynner i og med befruktningen, må vi også si nei til andre ting som truer zygoten, blastemet, fosteret. Det gjelder ikke minst spiralene og p-pillene, fordi de virker eller kan virke slik at de dreper et nylig unnfanget menneske. Eller prøverørsbefruktning, som er et gigantisk lotterispill med små menneskeliv, hvor de aller fleste dør.

Mord fører straffansvar med seg (sml. 1Mos. 9,6; 2Mos. 21,12; 3Mos. 24,17; 4Mos. 35,16ff).

Men i v. 22 gjør Jesus det klart at budet også retter søkelyset mot vårt sinnelag og vår tale. Han likestiller vrede (sml. 3Mos. 19,18) med mord og lærer at ukjærlig tale er minst like syndig. Ens bror kan være landsmann (sml. Apg. 13,15; 23,1) eller meddisippel, medkristen (sml. 18,15; 23,8). Men poenget er ikke her å trekke grenser mot andre, men å rette søkelyset mot slikt som krenker fellesskapet. Mange handskrifter har med "uten grunn", men det er antakelig en seinere tolkende tilføyelse. Kan det likevel være uttrykk for Jesu mening?

Stigningen fra den lokale domstolen (sml. 5Mos. 16,18) til det høge råd i Jerusalem og den ytterste dommedag viser at den strafferettslige rammen sprenges. Moralen er strengere enn jussen. Synder som samfunnet ikke kan straffe, medfører like fullt at en blir skyldig overfor Gud.

"Raka" gjengir sannsynligvis det aramaiske "reqa'": tom, som visstnok var et vanlig skjellsord. "More" kan være hebraisk for opprørsk, gjenstridig (som israelittene i ørkenen), men kan ha vært brukt i aramaisk som lånord fra gresk for dåre. Hvorfor er Jesus strengere i dommen over bruken av dette ordet? Antakelig fordi det assosieres med vantro og ugudelighet. (Sml. Salme 14,1) Jesus advarer jo i 7,1ff mot dømmesjuke.

V. 23f

Jesu disipler deltar fortsatt i tempelkulten. Om en er på veg med et offer til brennofferalteret i prestenes forgård og der (ved gitteret mellom mennenes forgård og prestenes?) kommer i hu at en bror (landsmann?) har noe imot en (med rette eller urette?), skal plikten til forlik gå foran ofringen. - Gå straks bort og forlik deg! Sml. 9,13. Eventuelt å provosere sin bror til vrede er ikke mindre alvorlig enn å selv bli vred på han. Jesu disipler skal gjøre fred (sml. v. 9).

V. 25f

Billedbruken her handler om en gjeldssak med kreditor og debitor, dommer, justisbetjent og gjeldsfengsel. Vandringen til dommeren er den felles vandring gjennom livet før dommedag. En skal skynde seg å være velvillig, føyelig mot sin motpart, som en har krenket. Forlik med Gud og forlik med mennesker hører sammen. Sml. 5,24; 6,12.14; 18,21ff; Lk 12,58f.