Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 5. søndag etter pinse, 22. juni 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Dere er alle brødre (Mt 23,8)

 

Lektietekst: 1Mos. 4,8-15

 

8 Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, fór Kain løs på Abel, sin bror, og slo ham i hjel. 9 Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?

10 Men han sa. Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! 11 Og nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod av din hånd. 12 Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. Omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

13 Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. 14 Se, du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg i hjel.

15 Men Herren sa til ham: Derfor, om noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold. Og Herren satte et tegn på Kain, for at ikke noen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.

 

Det første dødsfall blant mennesker skjedde ved et mord. Det første drapsoffer var en martyr. Den ugudelige forfulgte den rettferdige. Sml. 1Jh 3,12. Religiøse var de nok begge. Men den ene gikk selvforløsningens veg, den andre gikk troens veg. Den falske kirke forfulgte den sanne. Her ser vi begynnelsen til dette fundamentale trekk i menneskenes historie.

Abel ble det første blodvitnet, men langt fra det siste. Sml. Mt 23,34ff. En kristen er kalt til å bære sitt kors og gå i Jesu spor.

Djevelen var en manndraper fra begynnelsen (Jh 8,44). Straks menneskene er kommet ut av Edens hage, utvikler den mellommenneskelige disharmonien seg til brodermord og et samfunn der en ikke er sikker for sitt liv.

Kain tror seg nok usett på marken. Men Gud er vitne til mordet og dommer. Abels blod roper til Gud. Vi siterer her Leif M. Michelsen: "Verbet "å rope" brukes i GT om det klagerop som kommer fra mennesker som er utsatt for urett og undertrykkelse. ... Som en rettferdig og hellig Gud hører Herren slike menneskers rop, og griper inn for å hjelpe dem eller straffe den urett som er begått mot dem. Derfor roper Abels blod til ham fra jorden. Uretten angår Gud. Han må straffe den, for et menneskeliv er hellig og ukrenkelig. Ingen kan ta liv uten å bli skyldig for Gud. Han har satt et vern omkring menneskets liv, og våker over det."

Kain bannlyses fra åkerjorda. Han hadde misbrukt den til å utøse sin brors blod i og forspilt sin rett til å bruke den. Sml. 9,5f. Jesus utdyper alvoret i Mt 5,21f.

Kain må skjule seg for Guds åsyn (sml. v. 16). Leve borte fra det samfunn, den menighet, der en påkaller Herrens navn (v. 26)? Jeg har beholdt 1930-oversettelsens gjengivelse "omflakkende og hjemløs" i v. 12 og 14. Men uttrykket betyr vel heller noe slikt som ustadig og flyktig. Går det kanskje ikke så mye på at Kain personlig skal flakke om (ifølge v. 17 bygger han en by), men at Kain (og hans ætt) lever på en usikker fot, og at hans ætt til slutt må utryddes i vannflommen? Som Adam måtte ut av paradiset og seinere dø bort fra åkerjorda, måtte Kain bort fra åkerjorda og med sin ættelinje forsvinne fra hele jorda. Set representerer den nye begynnelsen (v. 25f, sml. 5,3).

Men Guds godhet sprenger grenser. Kain hadde fortjent døden, men fikk et sterkt vern. Ingen blodhevner av Adams ætt må legge hånd på den landflyktige Kain. Kains ætt og Sets ætt lever side om side i tidsalderen før syndfloden. Sml. 2Sam. 14,14.

Hvilket tegn eller merke Kain fikk, vet vi ikke. Børre Knudsen velger å tro at det var et korsmerke. Korset taler både om synd og nåde, om fall og frelse. Avgjørende for oss er om vi er renset ved oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels (Hebr. 12,24), Kristi blod, som taler om frelse for syndere.

 

Episteltekst: Rom. 14,7-13

 

7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til. 9 For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være herre både over levende og over døde.

10 Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller du, hvorfor ringeakter du din bror? Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. 11 For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. 12 Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. 13 Derfor, la oss ikke mer dømme hverandre, men fell heller den dom at dere ikke skal legge anstøt eller felle for deres bror!

 

I skriftet "Om et kristenmenneskes frihet" (1520) stiller Luther opp de to tesene: "Et kristenmenneske er en fri herre over alle ting og ingen undergitt. Et kristenmenneske er i alle ting en trell som skylder å gjøre tjeneste, og enhver undergitt." Han er fri i troen og tjener i kjærligheten.

Det er denne kristne frihet og bundethet Paulus her lærer romerne. Apostelen går i kap. 14 inn på en konkret problematikk i Roma-menigheten, konflikten mellom de svake og de sterke i troen (v. 10, sml. v. 1ff). Kanskje er det tendenser til at menigheten faller fra hverandre i husmenigheter med ulik innstilling.

Den svake er i denne sammenheng den som har en mangelfull evangelisk erkjennelse. Han gjør seg samvittighet for ting som egentlig ligger under den kristne frihet. Sml. 1Kor. 8,7. Paulus er da opptatt av to ting. For det ene at den svake ikke må presses til å handle mot sin samvittighet. Da synder han og kan falle fra og gå fortapt. (V. 13ff.20ff; 1Kor. 8,7ff) De sterke må ikke ringeakte de svake, men heller avstå fra å bruke friheten av hensyn til samvittigheten hos de svake. (V. 3.10.13.15.19.21; 1Kor. 8,9ff; 10,24.28ff) Og for det andre er Paulus opptatt av at de svake ikke må presse hele menigheten til å godta deres syn. For det er de sterkttroende som i prinsippet har sett rett. (V. 14.20.22; 1Kor. 8,4ff; 10,25ff.29f) Og de svake må ikke dømme dem for det. (V. 3f.10)

To forutsetninger for apostelens fleksible holdning er at det som de sterke tillater seg, i seg selv ikke er synd, og at de svake tross alt har en grunnleggende evangelisk tro. Men i Galatia var situasjonen så tilspisset at det stod om selve Kristus-bekjennelsen og rettferdiggjørelseslæren. Til dem som krevde omskjærelse og helligdagsobservans, sier Paulus i brennende alvor: "Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven, dere er falt ut av nåden." (Gal. 5,4) I Galatia er det en bevegelse fra evangelisk kristendom til loviskhet. Men når det gjelder Roma-menigheten, er situasjonen en annen. Vi kan tenke oss at mennesker med bakgrunn i synagogen har vanskelig for å skjønne dem som arbeider på sabbaten. Eller at kristne som har brutt radikalt med hedenskapet, har vanskelig for å godta at en fritt kan ete kjøtt av samme dyr som andre har holdt offermåltid på. Paulus vil at samvittigheten skal ha tid til å bli gjennomlyst av evangeliet.

Skal du dømme, skal du felle en dom som innskrenker din egen frihet (se v. 13). Slik er kjærligheten.

 

Prekentekst: Matt. 7,1-5

 

1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den samme dom som dere dømmer med, skal dere dømmes, 2 og med det samme mål som dere måler med, skal dere bli tilmålt.

3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: La meg dra flisen ut av øyet ditt! - og se, det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.

 

Mt 5,21 - 7,12 beskriver den bedre rettferdigheten, som overgår de skriftlærdes og fariseernes (5,20). Den bedre rettferdighet virkeliggjøres i ydmykhet overfor mennesker (7,1ff) og overfor Gud (7,7ff).

Fariseerne skilte mellom verdig og uverdig og avsondret seg fra "syndere" (sml. 9,11), de kunne være snare til å kritisere slike som var annerledes enn de selv var (sml. 12,1ff), og de hadde vanskeligere for å se store mangler hos seg selv enn småfeil hos andre (sml. 23,23f). Imidlertid har en kristen det til felles med en fariseer at han bekjenner seg til en alvorlig etisk forpliktelse. Jesu disipler må ikke falle i hykleriets grøft. Jesus sørger for å bygge en advarsel mot dømmesyke og hykleri inn i den grunnleggendee etiske undervisningen av disiplene.

Tanken i 7,1f svarer til 5,7 (sml. Jak. 2,12f); 6,14f og 18,21-35. Døm ikke din neste etter den strenge rettferdighets målestokk, for at du ikke selv skal bli dømt på den ytterste dag etter samme målestokk.

Passivformen "bli dømt" går på Guds dom På den ytterste dag gjelder enten nåde eller strenghet. Den som skal finne barmhjertighet på dommedag, må reflektere den nåde som Gud viser sine barn. Tilsvarende ord i Lk (6,37f) står etter formaningen "Vær barmhjertige, likesom deres Far er barmhjertig!" (Lk 6,36)

"Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!" er ikke et ord mot rettsvesenet. Det er heller ikke et ord mot prekestolen, som er bygd for at både Guds dømmende og Guds oppreisende ord skal lyde. Det er heller ikke et ord mot kirketukten (sml. 7,6; 18,15ff). Men det er et ord mot den dømmende og kritiske innstillingen som er uten ekte kjærlighet og bare konsentrerer seg om feil hos andre, og det kan også være et ord mot bruk av subjektive etiske normer (se kommentaren til epistelteksten). Sml. Rom. 2,1ff; 14,4; 1Kor. 4,5; Jak. 4,11f; 5,9.

Jesus bruker vel i v. 3-5 et bilde fra tømmerverkstedet. Det greske "karfos" kan bety sagspon eller flis. Forholdet mellom flisen og bjelken er et liknende som mellom myggen og kamelen (23,24). Frøvig sier: "Den som har den store feil, vet det ikke selv, og det er ikke minst dette som gjør den så stor; at han ikke kjemper mot den og derfor ikke blir fri den, viser hvor forblindet han er, og hvor uskikket han derfor er til å tilrettevise og forbedre andre." Kanskje flisen symboliserer det som kritikeren ser av synd hos sin bror, og bjelken det som Gud ser av synd hos kritikeren. Sml. 18,23ff.

Begrepet bror (sml. 5,22.47) kan stå for landsmann, men når det gjelder Mt, ligger det nær å tenke på menigheten som brorskap, sml. 18,15; 23,8. Men ved dømmesjuke kan en faktisk ekskludere seg selv.

Tilsvarende ord i Lk (6,41f) kommer ikke lenge etter spørsmålet om en blind kan lede en blind (Lk 6,39). Hykleriet ligger i at en aksepterer en norm som en bruker på andre, men ikke på seg selv. Kanskje også i at en uvennlig kritisk holdning dekker seg bak en vennlig henvendelse.

En skal begynne med seg selv. Drar en bjelken ut av sitt eget øye, kan en se nøye og klart å dra flisa ut av ens brors øye. Om vi ikke tukter oss selv, kan vi heller ikke tukte andre.

Slik vi mennesker er av naturen, syndere etter Adams fall, vil vi se på andre gjennom en sterk kikkert som forstørrer flisa mange ganger så den ser ut som en bjelke. Men når en skal se på seg selv, vil en snu kikkerten om så bjelken forminskes og ser ut som ei flis. Slik kan en leve i selvbedrag. Men hos Gud må en velge mellom benådningen og den strenge rettferdighets dom.

Den som ikke lever i selverkjennelse og oppgjør, har ikke mye han skulle ha sagt. Han kan nok ha mye på hjertet og også ha mye rett, men han går ikke rett fram. En kjærlighetsløs og kjølig kritikk er farlig. Med den kan en legge byrder på andre istedenfor å bære deres byrde. Og den vitner om et sinn som er fremmed for den nåde Gud viser sine barn.

Kritikk uten kjærlighet har ingen rettmessig plass i Kristi menighet. Nei, se på Jesus selv! Han var sammen med tollere og syndere. Han aksepterte ikke uretten. Men han overvant den - ikke med hard og kald kritikk, men med kjærlighetens vilje til samfunn og vennskap.

Men kjærlighet uten kritikk av synd og vranglære er like ubibelsk som kritikk uten kjærlighet. Advarselen mot dømmesyke betyr ikke at vi skal godta alt. Men Guds barn vil være preget av han, som hater synden, men elsker synderen.