Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Treenighets søndag, 25. mai 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Fader, Sønn og Ånd, all ære være deg!

 

Episteltekst: Rom. 11,33-36

 

33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!

Hvor uransakelige hans dommer er,

og hvor usporlige hans veier!

34 For hvem kjente Herrens sinn?

Eller hvem var hans rådgiver?

35 Eller hvem gav ham noe først,

så han skulle få vederlag?

36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting.

Ham være æren i evighetene! Amen.

 

Romerbrevet kan deles i to hoveddeler mellom kap. 11 og 12. Forenklet rekner vi med at epistelteksten avslutter den dogmatiske hoveddelen, mens den formanende hoveddelen begynner med kap. 12.

Temaet i kap. 1 - 11 har vært frelsen og samfunnet med Gud.

Rom. 1,16f kan reknes som Romerbrevets temaord. I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve. Temaet utfoldes utover i brevet. Ved en sann tro på Kristus Jesus er synderen ren og rettferdig i Guds øyne. Og den som er rettferdig ved troen, skal leve

- fri fra Guds vrede, kap. 5,

- fri fra synden, dvs. på Jesu side i kamp mot synden, kap. 6,

- fri fra loven, dvs. ikke lengre under lovens dom, kap. 7,

- fri fra døden, dvs. et liv i Gud som døden ikke kan bryte, kap. 8.

Paulus kunne forsåvidt ha avsluttet den dogmatiske hoveddel med kap. 8. Men han eide en brennende kjærlighet til sitt eget folk, Israel. Og med ord i sorg og smerte (sml. 9,1ff) innleder han de tre kapitlene 9 - 11, der han skriver om Israels og de andre folks stilling i Guds frelsesplan. Har Israel for alltid stengt seg for evangeliet? Nei, Israel som folk vendte seg mot Kristus i første omgang, men noen tok imot han. Budskapet går videre ut over verden, og når hedningenes fylde er kommet inn i Guds rike, vil også Israel ta imot frelsen. Det er etter dette apostelen bryter ut i den lovprisningen som epistelteksten utgjør.

Det er et dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Det er uuttømmelig og uutgrunnelig. Hans nådes rikdom er større enn synden. Hans visdom har fra evighet funnet en utveg til forlik mellom han og oss. Hans kunnskap vet veg for evangeliet ut i folkeverdenen og også til hjertet i hans gamle paktsfolk, Israel.

I troens lys kan vi nok grunne på Guds dommer og se hans veger, men vi fatter dem ikke til bunns. De greske orda for uransakelige og usporlige begynner begge med de to forstavelsene an-ex- (u-ut): "anexeravneta" og "anexikjniastoi". Med Guds dommer tenker vel Paulus særlig på hvordan Gud først felte den dom at han overgav ugudelige hedninger til urenhet, skammelige lyster og et sinn som intet duger, og hvordan han felte den dom at han overgav jødefolket til ulydighet (1,18ff; 11,25ff). Gjennom dette fremmer så Gud sin frelsesplan og samler mennesker av alle folk til sitt rike når Israel som folk viser evangeliet fra seg, og en gang skal budskapet også finne vegen inn til hele Israel. (Sml. Jes. 55,9)

Som v. 34 priser Guds visdom og kunnskap (sml. v. 33), priser vel v. 35 hans rike nåde mot mennesker som har fortjent noe helt annet. Rikdom i v. 33 oppfattes nok av de fleste eksegeter som rikdom på nåde og miskunn.

Paulus bruker både det hebraiske GT, og den greske oversettelsen Septuaginta, som var jødenes og de første kristnes misjonsbibel. I v. 34 gjengir han to spørsmål fra Jes. 40,13 i Septuaginta. Det underforståtte svaret er: Ingen. Apostelen spør på samme måte i 1Kor. 2,16. Men der legger han til: "Men vi har Kristi sinn."

I Job 41,2 spør Gud: "Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag?" Paulus former et spørsmål som svarer til dette (v. 35). Her følger han ikke Septuaginta, men grunnteksten.

I Job 41,2 sier Gud videre: "Alt under himmelen hører meg til." Det kan være utgangspunkt for v. 36 i Rom. 11. Verset understreker at det ikke er tale om vederlag for noe. Gud er skaper og oppholder av skaperverket, som har sitt mål hos han. Ham tilkommer ære i all evighet. Amen - Det står fast.

 

Evangelietekst: Jh 3,1-15

 

1 Og det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. 2 Han kom til ham om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. 3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. 4 Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? 5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! 8 Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. 9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? 10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? 11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12 Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? 13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. 14 Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

 

Nikodemus oppsøkte Jesus om natta. Evangelisten gjentar det i 19,39, så tidspunktet ble lagt merke til. Da var det nok ett av to som lå bak: Enten menneskefrykt eller sjelenød.

Nikodemus oppsøker Jesus som lærer, men får høre at han trenger mer enn undervisning. Han må bli født ovenfra (gresk: anothen). Ordet anothen kan også bety på ny. Men i v. 31 brukes det i betydningen ovenfra, og jeg mener at det er mest nærliggende å ta det slik også i v. 3. Husk at i 1,13 er det tale om å være født av Gud. På den annen side ser både Peter (1Pet. 1,3.23) og Paulus (Tit. 3,5) den nye fødsel som gjenfødelse.

Å bli født ovenfra (v. 3) er å bli født av vann og Ånd (v. 5). Bakgrunn er motsetningen mellom kjødet og Ånden (v. 6). Jesus knytter til GT's tale om at mennesket er kjød, et svakt, ringe og hjelpeløst vesen som trenger Gud. (Jfr. Salme 56,5; Job 34,14f; se også Jes. 31,3.) Men han baner også veg for Paulus' undervisning om vår medfødte natur som syndig kjød. Denne betydningen synes å klinge med i Jh 3,6. Slik vi mennesker er av naturen, er vi ikke bare svake og hjelpeløse på mange måter ytre sett, men vi står utenfor Guds rike og må bli født ovenfra, eller stå opp fra de døde om vi har mistet det nye livet som ble født i dåpen.

Det må altså skje en eksistensforvandling, en overgang til et annet innflytelsesområde, og dette kalles å bli født ovenfra eller av Ånden eller av Gud. Menneskelig medvirkning er utelukket (jfr. 1,13). Her går linjer til profetien i GT om nyskapelsen av menneskets indre liv, se Jer. 31,31-34; Esek. 11,19f; 36,25-27, og til døperen Johannes' ord om at Jesus skulle døpe med Den Hellige Ånd, se Mk 1,8 parr.; Jh 1,33.

Om frelsen taler Jesus både i begynnelsen og i slutten av teksten. I begynnelsen av teksten om frelse i dåpen, og på slutten om frelse ved troen. Og det er to sider ved samme sak. Den kristne dåp med vann, som apostelen Paulus kaller for "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd" (Tit. 3,5) er i sannhet en åndsdåp, både på den måten at Den Hellige Ånd virker og lukker mennesker inn i Guds rike, og på den måten at Den Hellige Ånd, som virker troen på evangeliet, blir gitt i dåpen. Men da hører også dåpen og troen sammen.

Det som er født av Ånden, er ånd. Mens "kjød" står om noe syndig og svakt, står "ånd" om noe hellig og sterkt. Ved dåpen og troen er en kristen født til et liv som ikke kan knekkes av noen fiendtlig makt, men som selv seirer over det onde. Det har den disippel som har referert den nattlige samtalen mellom Mesteren og Nikodemus igjen og igjen framhevet, se f. eks. 1Jh 4,7 og 5,18, selv om Johannes også vet at en kristen må kjempe mot sitt eget kjød så lenge han lever i denne verden, sml. 1Jh 1,8ff. Så hører også troen, som vi blir rettferdiggjort ved, og troens fagre frukt i en ny vandel sammen.

"Vi" i v. 11 er vel Jesus og andre profetiske vitner, i første rekke døperen Johannes. "Dere" kan være fariseeren Nikodemus og andre skriftlærde. Jesus og de andre som står på hans side, vitner og taler ut fra kjennskap og erfaring. Her er en motsetning til folkets offisielle lovlærere. Nikodemus får vite at det er nytteløst å få innføring i Guds rikes himmelside dersom han ikke i troen åpner seg for dette riket som er kommet nær. Med "de jordiske ting" menes vel den jordiske side ved Guds rike. "De himmelske ting" kan forstås om Guds frelsesplan og det evige forholdet mellom Faderen og Sønnen (sml. v. 13-18).

V. 13 begrunner at Jesus kan uttale seg om de himmelske ting. Han har en tilværelse i himmelen før han kommer som menneske, jfr. 1,1-18; 6,62; 8,58; 17,5. Leddet "som er i himmelen" finnes ikke i alle de gamle handskriftene. Det kan likevel argumenteres ganske sterkt for at uttrykket er opprinnelig. Menneskesønnen er i himmelen også under sitt jordeliv, jfr. 1,18.

Moses satte en kopperslange på en stang i en kritisk situasjon, for at de som var bitt av de farlige slangene skulle se opp på den og bli i live (4Mos. 21). Jesus ser dette som et bilde på betydningen av sin egen død på korset. I troslæren taler vi om Kristi fornedrelse og opphøyelse. I Johannesevangeliet er det klart at hans opphøyelse begynner på i fornedrelsens dyp på korset. Se 3,14f; 8,28; 12,32f. Korset er første trinn til tronen.

 

Prekentekst: 5Mos. 6,4-7

 

4 Hør, Israel!

Herren er vår Gud, Herren er én.

5 Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. 6 Og disse ord som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. 7 Og du skal innprente dem i dine barn, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.

 

Før israelittene går over Jordan, legger deres gamle leder Moses dem Guds lov på sinne. I første hoveddel av boka ser Moses tilbake på det folket har opplevd (sml. kap. 1- 4), minner om pakten og loven Gud gav på Sinai, og stiller folket på valg mellom velsignelse og forbannelse (sml. kap. 5-11). Lektieteksten er en kjernetekst. V. 4 uttrykker Israels monoteistiske grunnbekjennelse. V. 5 er det fremste av alle bud. V. 8f hører umiddelbart sammen med v. 6f.

Teksten begynner med oppmerksomhetsropet "Hør". På hebraisk heter det "Sjema", og dette ordet har gitt navn til den seinere jødiske trosbekjennelsen innledet med denne teksten. Israel skal krysse grensa til Kana'ans land. Fremmede guder ble dyrket der. Men nå skulle Israel ta landet i eie. Og de skal ikke ha andre guder enn Jahve (2Mos. 20,3; 5Mos. 5,7). Ved bekjennelsen til Jahve som sin Gud, trekker Israel en åndelig grense mellom seg og hedningene. Sml. v. 13ff.

Bekjennelsen i v. 4 er på hebraisk: "Jahve Elohenu Jahve æhad", det vil si: Jahve vår Gud, Jahve én. Spørsmålet er hvordan denne setningen, som ikke inneholder noe uttrykkelig verb, skal forstås. Meningen kan være å samle oppmerksomheten om Guds enhet: Jahve, vår Gud, Jahve er én. Det er én Gud, ett Guds folk og en sentralhelligdom, der paktsarken var. Men setningen kan også være en dobbeltbekjennelse, først til Jahve som den ene sanne Gud, som i nåde har gjort Israel til sitt folk, og dernest til Guds enhet: Jahve er vår Gud, Jahve er én. Grammatisk er vel dette mer nærliggende.

Den kristne dåp skjer til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds ene og felles navn! De tre er ett. Navnet (to onoma) står i bestemt form entall på gresk i Mt 28,19. Det må være Jahve-navnet (2Mos. 3,14f), som Jesus har åpenbart for sine disipler (Jh 17,6).

Den ene sanne Gud, som har vist Israel sin kjærlighet (sml. 7,8; 10,15), krever kjærlighet igjen. Det er en kjærlighet som viser seg i lydighet mot hans bud (sml. 19,9; 30,16). Paktstegnet omskjærelsen er bilde på hva israelittene må gjøre med hjertet (10,16). Løsningen er at Herren selv omskjærer deres hjerte. "Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve." (30,6).

V. 5 er det fremste av alle bud (sml. Mt 22,36ff). Kjærlighet til Gud skal fylle personlighetens formende sentrum (hjertet), fylle hele ens liv og bestemme forvaltningen av alle ens ressurser. Som så tydelig framgår av 10,12f og 11,13, viser kjærlighet til Gud seg i tjeneste for han og lydighet mot hans bud. Det store bud i 6,5 følges da også av inntrengende formaning i v. 6-9 om å ta vare på de bud Moses legger fram for folket.