Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for grunnlovsdagen, 17. mai 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Hva med det norske hus?

 

Lektietekst: Salme 127,1f

 

1 En sang ved festreisene. Av Salomo.

Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.

Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.

2 Det er forgjeves at dere står tidlig opp, setter dere sent ned, eter møysommelighets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover.

 

Det var å ønske at salmen ble lest i sin helhet. Den frodige bibelske drømmefamilie med koggeret fullt av ungdoms sønner (se v. 4f) er noe annet enn den moderne vesle tobarnsfamilien. Vi som tilhører et folk som dreper sine ufødte, trenger å høre: "Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn." (V. 3).

Salme 127 kan avgjort leses som bryllupstekst. Hus og heim skal bygges - i overført betydning, og kanskje i bokstavelig, små og store skal mettes, og mann og kone må se stort på sitt avkom. Lykken finnes verken i det hesblesende jaget eller i den innsatssky makeligheten, men i den tillitsfulle vandringen med Herren. Det viktige er at husets gudsforhold er det rette.

Salmen kan også ses i sammenheng med templet i Jerusalem. Den ble da også sunget ved festreisene dit (v. 1a). Tempelbyggeren Salomo vet at Herrens hus også må være bygd av Herren. Uten hans velsignelse er menneskers strev forgjeves.

Kong Salomo kan også tenke på israelittenes liv i det hele. Guds hus og menneskers hus reiser seg. Vektere våker i natta i den utvalgte staden og i landets øvrige byer. Mennesker strever tidlig og seint for å sikre det daglige brød.

Men ett er nødvendig (sml. Lk 10,41f). Så sant Israel holder pakten med Herren, lever de under velsignelsesløftene. Da bygger han huset og vokter byen. Da metter han folket med det som godt er. På liknende måte underviser Salomo i Ordspr. 3,33: "Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han." Og i Ordspr. 10,22: "Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til."

Det er veldig sterkt at v. 2 bruker uttrykket "sin venn" eller "sin kjære". Med et liknende uttrykk er Abraham kalt Guds venn (Jes. 41,8; Jak. 2,23). Men Guds vennskap med Abraham er åpent for alle med Abrahams tro. Jesus kalte disiplene for venner og behandlet dem som det. I bergprekenen lærer han oss at vi skal leve bekymringsfritt og tillitsfullt. Den som først søker Guds rike og hans rettferdighet, skal få alt det han trenger i denne verden, i tilgift (Mt 6,33).

Det bygges på "det norske hus". Men entreprenørfirmaet har glemt å søke Guds rike først. Derfor bygger de forgjeves. De tror at landets lagnad er i våre hender. De må ha glemt at vi er totalt avhengige av Herren, som folket ikke vil lyde.

 

Episteltekst: Fil. 4,8f

 

8 For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som det tales vel om, enhver dyd og alt det som rosverdig er, gi akt på det! 9 Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere.

 

Det er mye godt også blant mennesker som ikke er kristne. I syndefallet døde menneskeheten åndelig, men det betyr ikke at enhver moralsk refleks forsvant. Bevisstheten om at det er en forskjell på rett og galt, kan vi finne overalt, selv om forestillingene om hvor skillet går, kan være svært forskjellige. Lukas skriver anerkjennende om den menneskekjærlighet (gresk: filantropia) han som skibbrudden møtte på Malta, Apg. 28,2. I Rom. 2,14f taler Paulus om at hedninger som ikke kjenner den skrevne Guds lov, kan være sin egen lov og av naturen gjøre det Guds lov krever. Det er da uttrykk for at det som er rett, er innskrevet i hjertet, personlighetens formende sentrum. Dette henger sammen med at de har samvittigheten som en domstol i sitt indre, der forstanden fører sak vekselvis som aktor og som forsvarer. Ofte brukes begrepet naturrett. Kristelig sett må naturretten forstås slik at Guds lov har en resonansbunn i våre hjerter også slik som vi er av naturen. Hedninger vil ofte se forskjell på en framferd som er rosverdig, og en framferd som er klanderverdig.

I epistelteksten bruker Paulus åtte forskjellige uttrykk for "fellesverdier", som ble anerkjent av alle, kristne, jøder og hedninger, selv om de ikke la samme innhold i de forskjellige begrepene.

Det sanne i motsetning til løgn og falskhet, har også hedningene sans for. Det ærbare og verdige vinner respekt. Rettferdighet er et hovedkrav i Bibelen, men var også betegnelse for en av hoveddydene i gresk filosofisk etikk. I denne sammenheng tenker apostelen kanskje på den type rettferdighet han beskriver i Rom. 13,7. Både Paulus og filosofene var opptatt av at en skulle gjøre rett og skjell for seg, men mens filosofene mente at en også skulle hevde sin rett, innskjerpet Paulus saktmodigheten (Fil. 4,5).

Til tross for all løsaktighet har også det sjette bud en resonansbunn i hedningenes hjerter. "Hagna" betyr hellig, rent, og brukes særlig om renhet på det seksuelle område. Også romerstaten søkte å motvirke hor. I år 18 f. Kr. f. kunngjorde keiser Augustus en lov om hor og bluferdighet med straffebestemmelser.

Ved elskelig framferd (sml. Mt 7,12) vinner en venner. Ved alt som det tales vel om (sml. Rom. 2,14f), enhver dyd og alt det som rosverdig er, kan tankene gå til den filosofiske dydslæren. Her ble visdom, sindig måtehold og standhaftighet i tillegg til rettferdighet reknet som kardinaldyder. Paulus stiller alt dette i troens lys og kjærlighetens tjeneste og tolker det kristelig. Sml. 2Pet. 1,5ff, som taler om skjønnsomhet, avhold, tålmod, gudsfrykt og kjærlighet som utfoldelse av troens dyd.

Vers 9 kan forstås på to måter. Enten at det allmenne som nevnes i v. 8 også inngår i den kristne læren, eller at Paulus her innskjerper det særlige i kristen etikk ved sida av det "allmennetiske". "Der gaves kristelige dyder som hedningene i allmindelighet ikke anså for dyder, såsom saktmodighet, ydmykhet og avholdenhet." (Olaf Moe).

Teksten aktualiserer forholdet mellom det kristne og det allmenne. Apostelen lærer oss å verdsette det som overenstemmer i kristen og filosofisk etikk og å se overensstemmelsen som uttrykk for naturrett. Men det er ikke snakk om å samle seg om et minste felles multiplum. Tvert imot er det viktig for de nytestamentlige forfattere å gi det allmennetiske en kristen tolkning. Det er ikke slik at filosofisk etikk er identisk med allmennetikken, mens kristen etikk er noe annet. Nei, snarere tvert imot. Filosofisk etikk er en intellektuell tolkning av allmennetikken, mens den kristne etikk nettopp er allmennetikken i åpenbaringens lys. Vi må ikke godta en utvikling der kristen etikk gis en utvannet såkalt humanistisk tolkning. Tvert imot må Guds ord og bud holdes fram klart og konkret. Og det er håp om at mennesker som ikke vil tro at dette er ord fra den levende Gud, likevel erkjenner at de taler sant om forholdet oss mennesker imellom.

Men særlig minner teksten oss troende, som kjenner Guds skrevne lov og bud, om å la lyset skinne for menneskene, slik Jesus lærer oss i bergprekenen (sml. Mt 5,13ff). Det skal vi gjøre for han.

Som i foregående avsnitt avslutter Paulus også i v. 8f med et løfte. Gud er fredens Gud, sml. Rom. 15,33; 16,20; 2Kor. 13,11; 1Tess. 5,23.

 

Prekentekst: Lk 1,50-53

 

50 Og hans miskunn varer til slektledd etter slektledd for dem som frykter ham.

51 Han gjorde veldig verk med sin arm,

han spredte slike som var overmodige i sitt hjertes tanke;

52 han tok herskere ned fra troner og opphøyet ydmyke;

53 hungrige mettet han med goder, og rike sendte han tomhendte bort.

 

Hvorfor er dette prekentekst 17. mai? Kanskje med bakgrunn i en tolkning av Eidsvolls-verket i rammen av det politiske drama i Napoleons-tida. Hvordan blir teksten oppfattet? Stundom kanskje sjåvinistisk. Det finnes en forestillingskrets som innebærer den tanke at Norge i særlig grad er gjenstand for Guds velsignelse. Han har stille lempet så vi vant vår rett. Skjønt den er liten, har nasjonen en framskutt plass i verdenssamfunnet. Fra Olav Haraldsson til Harald, Olavs sønn, går en regnbueglans. Ja, innen kristenfolket gjør saktens tanker om Norge som det ypperste i kristenheten seg gjeldende. Og abortstaten er en selvsagt partner i våre kristningsjubileer.

Men tenk om dette er feil! Tenk om vi er overmodige i vårt hjertes tanke (v, 51)! Spør samene! Spør de gamle! Spør de yngste, de som er så unge at de ennå er i mors liv! Spør innvandrerne! Spør de avviste asylsøkerne! Spør de unge som går for lut (og stoff) og kaldtvann! Spør taperne! Spør dem som har åndelig gangsyn!

Teksten er klippet ut av Marias lovsang (Magnificat), v. 47-55. I bakgrunnen for v. 50 står løftet i 2Mos. 20,6. Herren gjør trofast miskunn mot tusen ledd når de elsker han og holder hans bud. Maria taler om den rette gudsfrykt. Men å frykte og elske Gud er dypest sett to sider av samme sak, som Luther understreker gjennom forklaringen til budene i Den lille katekisme. De begynner alle med: "Vi skal frykte og elske Gud".

Hvordan skal verbalformen aorist på gresk i v. 51ff forstås? Grammatisk er fortid mest nærliggende: Han gjorde veldig verk og så videre. Maria synger da om Guds verk i fortida, slik vi kjenner det fra Det gamle testamentet. En annen mulighet er at aoristformen gjengir hebraisk gjentakelsesperfektum, slik at hun synger om det typiske og gjentatte: Han gjør veldig verk osv. En tredje mulighet er at det svarer til profetisk perfektum på hebraisk og gjelder det som skal skje ved Messias: Han skal gjøre veldig verk osv. Det er vel i alle fall rett å tenke at Maria synger om en historie hun selv erfarer, og et mønster som Israel kjente og priste Gud for fra gammelt av.

Ved si sterke hand tvang Herren egypternes farao til å gi slipp på israelittene (2Mos. 6,1). Han forløste israelittene med utrakt arm og ved store straffedommer (2Mos. 6,6; sml. Apg. 13,17). Men Moses er klar over at det han i si levetid opplevde av Herrens storverk bare var begynnelsen på Herrens maktfulle innsats til beste for sitt folk (5Mos. 3,24). I Jesus Kristus rekker Herren sin arm ut til frelse (Jes. 53,1). Engelen Gabriel har gjort klart for Maria at det hellige barnet er Guds Sønn og Davids sønn, Messias. Hans unnfangelse er et veldig verk og skjer ved Guds Ånd og kraft (Lk 1,35). Så enkelt og sterkt Maria priser Herren! Ikke mange ord, men ekte tro og bekjennelse.

Da israelittene brøt opp fra Sinai med paktsarken, sa Moses: "Reis deg, Herre, så dine fiender spres, og de som hater deg, flyr for ditt åsyn!" (4Mos. 10,35) Og David synger: "Gud reiser seg, hans fiender spres, og de som hater ham, flyr for hans åsyn." (Salme 68,2) Som fiender av Gud blir de spredt som er overmodige i sitt hjertes tanke (sml. Jes. 2,9ff).

Overmodig (gresk: hyperefanos) er et typisk ord for å beskrive stolte mennesker som stoler på seg selv istedenfor på Gud (sml. Jes. 13,11; Rom. 1,30; 2Tm 3,2; Jak. 4,6; 1Pt 5,5). V. 52f omtaler mektige og rike i verden, men ikke nødvendigvis som to nye grupper i tillegg til overmodige. Det er kanskje heller slik at de overmodige beskrives som herskere og rikfolk. I motsetning til dem stilles ydmyke og hungrige. V. 52f er ganske visst ikke så mye sosialt som religiøst å forstå. Sml. forøvrig med Hannas lovsang i 1Sam. 2 og saligprisningene i Mt 5, Sml. også Salme 75,5ff; 113,5ff; Job 12,14ff.

Mot menneskers visdom, styrke og rikdom setter Skriften Guds miskunn, rett og rettferdighet. Sml. Jer. 9,23f. Hva med "det norske hus"? I sin grunnlov bekjenner det seg til Guds miskunn, rett og rettferdighet. Men i sin politiske hverdag setter det freidig sin lit til egen kløkt, kraft og økonomi. Et hus i strid med seg selv vil ikke bli stående (sml. Mt 12,25).