Tekstgjennomgåelser for Kristi himmelfarts dag, 08. mai 1997
Ved Ragnar Andersen
Kron han, allheims drott!
Lektietekst I: Dan. 7,13-
13 Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvordan en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer. Han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. 14 Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.
I Daniels-
Uttrykket menneskesønn betyr i og for seg menneske. Likesom Daniel først så tre vesener
som liknet forskjellige rovdyr, ser han en som likner et menneske. Det er han som
blir stående med et evig rike, et i sannhet humant -
Noen har ment at Menneskesønnen i Dan. 7 er en kollektiv skikkelse. Likesom de fire dyra, v. 3ff, representerer fire riker, skal Menneskesønnen representere Den Høyestes hellige, v. 18.22.27. Men vi må være oppmerksom på at Menneskesønnen ikke skildres direkte som motpol til dyra, men som motpol til hornet i v. 8.11.20f. Hornet er en konge, v. 24, og Menneskesønnen er kongen i gudsriket. I Dan. 7 hører vi at han er i himmelen, mens hans folk har trengsel på jorda. Men han overtar den universelle makten, og dermed blir fiendskapet mot gudsfolket slått ned, og det hellige folket får med Menneskesønnen det evige riket.
Menneskesønn-
Daniels visjon gjelder altså Kristi komme i herlighet og universelle makt (sml. Jh åp 1,7). Det er vel ikke galt å skjelne mellom tre sider ved oppfyllelsen. For det ene opphøyelsen fra fornedrelse på jord til universell makt ved Faderens høgre hand. For det andre evangeliets seiersgang blant mennesker av alle folk, ætter og tungemål. Og for det tredje hans komme til dom over alle sine motstandere. Legg merke til at det er tallrike forbindelseslinjer mellom Dan. 7 og Jh åp.
Lektietekst II: Apg. 2,32-
32 Denne Jesus reiste Gud opp, som alle vi er vitner om. 33 Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjød han dette som dere både ser og hører.
34 For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
36 Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.
Det er pinsefestens dag. Jesu venner er antakelig samlet i Salomos buegang, en flere hundre meter lang søylehall langs tempelplassens østside. Peter står fram og forkynner at Joels profeti om åndsutgytelsen i de siste tider er gått i oppfyllelse. Den korsfestede, oppstandne og himmelfarne Jesus Kristus har sendt Helligånden fra Faderen. Tilhørerne rammes i samvittigheten fordi de har korsfestet Jesus. På spørsmål om hva de skal gjøre, sier Peter at de skal vende om og la seg døpe på Jesu Kristi navn. Da skal de få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave.
Teksten er hentet fra Peters tale, som begynner i v. 14, og som framkaller spørsmålet fra folket i v. 37: "Hva skal vi gjøre, brødre?" Peters preken er et mønster på vekkelsesforkynnelse. For det første er forkynneren blitt fylt med Den Hellige Ånd (v. 4) og ikledd kraft fra det høye (Lk 24,49). For det andre forkynner han kristosentrisk. Jesus er Herre og Messias. For det tredje setter han søkelyset på tilhørernes synd: Dere korsfestet Herren (v. 23.36). Det resulterer for det fjerde i at folk kjenner at det stikker i hjertet og de spør om vegledning (v. 37). For det femte gir forkynneren klar vegledning til de vakte om å vende om og bli døpt så de får syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave (v. 38). For det sjette formaner han med flere ord til å ta imot frelsen (v. 40). Og tusener kommer til troen og blir døpt.
I talen tar Peter utgangspunkt i pinseunderet. Etter å ha sitert fra Joel 3 til og med løftet om at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, går han over til å sette Jesu virke på jord, hans død og oppstandelse inn i frelseshistorisk lys. Gud utpekte Jesus fra Nasaret, gjorde kraftige gjerninger, under og tegn ved han, lot han dø på korset, men løste også dødens veer, oppreiste han og opphøyet han til si høgre hand. Peter kan både appellere til tilhørernes egen erfaring av Jesu undervirksomhet (v. 22) og vise til at disiplene er øyenvitner om hans oppstandelse (v. 32). Til menneskers vitnesbyrd kommer Helligåndens vitnesbyrd (sml. Jh 15,26f; Apg. 5,32). Ja, allerede det at Ånden er kommet, vitner om at Jesus er opphøyet ved Faderens høgre hand, for han har nå sendt Ånden fra Faderen (sml. Jh 14,16; 15,26; 16,7). Jesus er derfor ikke bare Davids sønn, Messias, men også Davids Herre, ett med Faderen og Ånden (sml. Salme 110,1; Mt 22,41ff og paralleller).
Jesu løfte om at talsmannen, Den Hellige Ånd, skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom (Jh 16,8ff), går i oppfyllelse. Spesielt viser teksten vi har for oss, hvordan Jesu gang til Faderen danner bakgrunn for overbevisningen om at rettferdigheten er på hans side (sml. Jh 16,10). Etter Guds og menneskers vitnesbyrd er den dødsdømte Jesus fra Nasaret opphøyd til guddomssete i himmelen.
Prekentekst: Lk 24,46-
46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye.
50 Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og det skjedde idet han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. 52 Og de falt ned og tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.
Teksten avslutter Lukasevangeliet og representerer overgangen til det andre store nytestamentlige skriftet av samme forfatter, Apostlenes gjerninger. Åndens virke ved disiplene og evangelieforkynnelsen for alle folkeslag, fra Jerusalem av, er gjennomgangstemaer i andre del av Lukas' dobbeltverk.
Jesus gjør sine disipler til korsteologer (sml. v. 44ff). Han sprenger jødisk herlighetsteologi, gjerningsreligion og nasjonalisme ved evangeliet om forsoning og syndsforlatelse og kallet til misjon til alle folkeslag.
Messias' lidelse, død og oppstandelse var en frelseshistorisk nødvendighet, forutsagt i Skriften (v. 46; sml. v. 26; Apg. 17,2f; 26,22f.). Jesus hadde også talt til disiplene om dette idet han brukte den gåtefulle betegnelsen Menneskesønnen (sml. 9,22; 18,31ff; 24,7). Også den nytestamentlige forkynnelse av omvendelse og syndenes forlatelse er forutsagt i Skriften (v. 47). Sml. Apg. 10,43; 13,47; 26,22f. Herrens ord går ut fra Jerusalem (se Jes. 2,3 / Mi 4,2; sml. Jh 4,22; Apg. 1,8). Men det er for alle folk (se Jes. 49,6; Lk 2,32; Acta 10,34f; 13,47; 15,17).
Det er ikke bare de elleve, men en videre krets Jesus taler til (v. 33.36) og setter
til å være vitner (v. 48). Tolvmannskollegiet kunne også suppleres med Mattias fra
den videre kretsen da plassen etter Judas Iskariot var tom (Apg. 1,15ff). Mattias
var en av dem som fulgte Jesus helt fra han ble døpt av Johannes, og som kunne være
øren-
Faderen har lovt å utgyte sin Ånd (se Esek. 36,27; 39,29; Joel 3,1f; Sak. 12,10; sml. Apg. 1,4f; 2,33; Gal. 3,14; Ef 1,13), og Jesus har talt til disiplene om dette (Apg. 1,4f; sml. Lk 11,13; 12,12; Jh 14,16f.26; 15,26; 16,7ff). Han vil sende Helligånden til disiplene fra Faderen. Idet Ånden kommer over disiplene, får de kraften fra det høye (Apg. 1,8).
Vegen til Betania går gjennom Kedrondalen forbi Getsemane over Oljeberget. Nok en gang gikk Jesus ut her. Og på Oljeberget skiltes han fra disiplene (Apg. 1,12). Men først løftet han hendene og velsignet dem (sml. 3Mos. 9,22), som den evige yppersteprest etter Melkisedeks vis (Salme 110,4; sml. Hebreerbrevet).
I Apg. 1,9ff beretter Lukas mer om Jesu himmelfart. Jesus steg bokstavelig talt opp for disiplenes øyne før han ble skjult av en sky, og to engler forkynte at han som nå var opptatt til himmelen, skulle komme igjen slik disiplene så ham fare opp (sml. Dan. 7,13). Dette representerer en markant, konkret og anskuelig slutt på førtidagersperioden etter oppstandelsen da Jesus viste seg en rekke ganger med mange beviser (se Apg. 1,2f). Men det gir ikke grunnlag for å si at himmelfarten fortsatte bak skyen til et sted langt ute i verdensrommet. Skyen skjulte han, slik røyken i templet skjulte Herren for Jesaja (Jes. 6). Jesus gikk over i en usynlig virkelighet og tok sete ved Faderens høyre hand (sml. Mark. 16,19).
Himmelen, der Gud har reist sin trone (Salme 103,19), er en usynlig dimensjon i tilværelsen. Gud bor i et lys som ingen kan komme til (1Tim. 6,16). Men denne usynlige himmelen er en virkelighet midt i den synlige verden. Derfor kan Gud og hans himmel være ganske nær. Gud bor i det høye og hellige, men også hos botferdige mennesker (Jes. 57,15). Himmelen gjennomtrenger det synlige skaperverket med et usynlig nærvær. Jesus er i himmelen, og likevel er han der to eller tre er samlet i hans navn (Matt. 18,20, sml. Rom. 10,6ff). Der Gud er med sin nåde, der er himmelen. Når han kommer i ordet og sakramentene og bor i de kristne ved troen, innebærer det at himmelen er på jorda. Og det er vel ut fra foreningen med Kristus at Paulus sier at den kristne er satt i himmelen med han (Ef 2,6).
Jesu himmelfart blir beskrevet som noe Gud gjør med han, dvs. at han blir tatt opp til himmelen (Mk 16,19; Lk 24,51; Apg. 1,9.11), men den blir også beskrevet som en forflytning han selv foretar, dvs. at han farer avsted (opp) (Apg. 1,10f). Denne dobbeltheten svarer til hans to naturer som sann Gud og sant menneske.
Opptakelsen til himmelen og setet ved Guds høyre hand hører sammen (Mk 16,19; sml. Acta 2,33). At Jesus sitter ved Faderens høyre hånd, innebærer at han regjerer sammen med og på vegner av Faderen. Det svarer til at han har fått all makt i himmel og på jord (Matt. 28,18; sml. Dan. 7,14). Det er nær sammenheng mellom Jesu opphøyelse og åndsutgytelsen pinsedagen. Sml. gjennomgåelsen av lektieteksten fra Apg. 2.
Disiplene falt ned og tilbad (gresk: proskynesantes) Jesus (v. 52). Det er første
og eneste gang i Lk vi hører at mennesker gjør det. Men nå har de virkelig erkjent
at Jesus er Gud (sml. Jh 20,28). Når disiplene kan forlate Oljeberget med stor glede,
er det i vissheten om at den himmelfarne ikke er langt borte, men med Faderen og
Ånden vil bo ved troen i deres hjerter (sml. Jh 14 -
Ettersom Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger er skrevet for å bli lest hver for seg, sikter Lukas i v. 53 neppe bare til den korte tida før pinsedagen, men til urmenighetens faste gang til templet (Apg. 2,46). Dit søkte de kristne for å prise Gud og delta i tidebønnene, men også for å samles under apostlenes offentlige forkynnelse. Store forsamlinger kunne rommes i og utenfor Salomos buegang på østsida av tempelplassen (5,12). Til sine lesere vil nok Lukas si at lovprisning av Gud er rett svar på evangeliet.