Tekstgjennomgåelser for 4. søndag etter påske, 27. april 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Helligånden skaper liv

 

Lektietekst: Esek. 36,26-28

 

26 Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjøtthjerte. 27 Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. 28 Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre, og dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

 

Teksten er en del av et større avsnitt v. 16-38. Esekiel får et budskap direkte fra Gud (v. 16). V. 17-21 er innledende tale rettet til profeten selv (v. 17). Herren taler om at den nasjonale undergangen og adspredelsen i assyrisk og babylonsk eksil kom fordi folket gjorde seg ureint gjennom blodsutgytelser og avgudsdyrkelse (v. 17-19). Da hedningene talte spottende om det utvalgte folket som måtte dra ut av Jahves land, ynkedes han over sitt hellige navn (v. 20f).

Budskapet til folket kommer så i v. 22-38. Esekiel skal kunngjøre for israelittene at Herren for sitt hellige navns skyld har besluttet å åpenbare sin hellighet på dem og slik hellige sitt store navn (v. 22f). Sin hellighet vil han åpenbare ved å samle det spredte folket i deres eget land, ta bort deres ureinhet, skifte ut deres harde hjerte med et mykt hjerte, gi dem en ny ånd, ja gi dem sin egen Hellige Ånd i deres indre og virke at israelittene lever etter Guds bud (v. 23-27). Som Guds folk skal de bo i sine fedres land og den åndelige og etiske nyskapelse skal ledsages av rik naturvelsignelse (v. 28-30). Overveldet av alle disse gode gaver skal folket vemmes ved tanken på sitt gamle, syndige liv (v. 31). De må ikke tenke at de har fortjent alle disse velsignelser. I denne forbindelsen kommer talens eneste oppfordring til tilhørerne: "Blues og skam dere over deres ferd, Israels hus!" (V. 32). Israel skal bli fullt restituert, landet skal bli som Edens hage, og hedningene skal kjenne at det er Jahve som har bygd og plantet (v. 33-36). Herren vil også oppfylle isrelittenes bønn om å bli mange i landet (v. 37f).

Talen i v. 17-38 danner tydelig bakgrunn for den første bønn i Fadervår: "Helliget vorde ditt navn!" Den korte lektieteksten handler om at Gud løser vårt helliggjørelsesproblem. Syndsforlatelsen (v. 25) og nyskapelsen (v. 26f) er uløselig forbundet slik påske og pinse, forsoningen og åndsutgytelsen er det. Selv har vi ikke noe å bidra med, men må skamme oss over våre synder (v. 32).

 

Episteltekst: Jak. 1,17-21

 

17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er det ikke forandring eller skiftende skygge. 18 Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.

19 Dere vet det jo, mine elskede brødre. Men hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! 20 For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud. 21 Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler!

 

Jakobs brev er kanskje det aller eldste hyrdebrev i kirken. Min oppfatning er at det er et rundskriv fra Herrens bror Jakob til kristne av omskjærelsen rundt om i verden (1,1) en gang rundt midten av 40-tallet. Kirken og synagogen har ennå ikke skilt lag (i 2,2 står det egentlig "i deres synagoge"), og Jakob henvender seg til leserne som kristne (2,1), men også som israelitter (1,1). Jeg ser for meg at de kristne i mange synagoger fikk lov til å lese brevet opp også for de vantro.

Verken v. 18 eller 1Pet. 1,23 gir grunnlag for å skille gjenfødelsen ved Guds ord fra gjenfødelsen i dåpen (sml. Jh 3,5; Tit. 3,5). Den Hellige Ånd gjenføder oss ved evangeliets ord og dåpens vann, som er forenet med ordet.

Til mennesker som er født på ny (v. 18), lyder formaningen om å legge av ureinhet og ondskap (v. 21). Fristelsen bedrar, for den framstiller synden som attråverdig mens den i virkeligheten fører til død (sml. v. 14ff). Alt godt derimot kommer fra Gud. Det gjelder å være snare til på høre hans ord og også til å gjøre etter det (sml. v. 22ff). En kristen kan bli utsatt for mange provokasjoner, men det gjelder å være sein til å tale og sein til vrede (sml. v. 26). Djevelen og verden har en forbundsfelle i vår gamle natur, men det gjelder å avlegge alle ytringer av syndenaturen og leve reint (sml. v. 27).

 

Prekentekst: Jh 16,5-15

 

5 Men nå går jeg bort til ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen? 6 Men fordi jeg har sagt dere dette, har sorgen fylt deres hjerte. 7 Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.

8 Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. 9 Om synd, fordi de ikke tror på meg. 10 Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. 11 Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de ting som skal komme, skal han forkynne dere. 14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere. 15 Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere.

 

Jh 16 lærer oss at kristendom ikke er sorg over at Jesus er steget opp til himmelen, men glede i Den Hellige Ånd, som han har sendt. Den naturlige tankegang sa at om Jesus gikk til Gud, ble han borte for disiplene, og da mistet de han. Hva annet skulle de gjøre enn å sørge og savne? Sorgen omtales personifisert som en makt som har fylt disiplenes hjerte (v. 6). Men Jesus sier at det bare er en kort sorgens tid, det vil si fra langfredag til påskemorgen (sml. v. 20-22).

Den pålitelige sannhet, som han åpenbarer til liv og salighet, er at når han går bort, vil han sende talsmannen, Den Hellige Ånd, til disiplene (v. 7). Vi må se dette sammen med 14,16, der Jesus sier at Faderen på hans bønn skal gi disiplene Den Hellige Ånd, med 14,26, der han sier at Faderen skal sende Helligånden i Jesu navn, og med 15,26, der han sier at han skal sende disiplene Helligånden fra Faderen. Den Hellige Ånd er Guds og Kristi Ånd (Rom. 8,9), og han utgår fra Faderen (15,26) og også fra Sønnen (sml. 20,22), som vi sier i vår vestlige form av den nikenske trosbekjennelsen. Men den åndsutgytelsen som fullbyrder overgangen fra den gamle til den nye pakt, kunne først skje da Jesus var blitt herliggjort (7,39).

I Det gamle testamentets tid var det bare enkelte mennesker som fikk Ånden, men fra pinsedagen av blir Guds Ånd gitt til alle som omvender seg og blir Guds barn. Åndens komme til alle Guds barn betyr enestående muligheter i kampen mot vår egen synd, som lektieteksten fra Esekiel viser. Fra pinsedagen skjedde det også en opprusting av Guds folk med nådegaver. Kristi stridende menighet trenger nådegaver til tjeneste forat Guds rike skal bygges hos oss. Sml. 1Kor. 12.

Når det gjelder forståelsen av det greske ordet "parakletos" (talsmann), tror jeg at det er rett å ta utgangspunkt i grunnbetydningen "en som er tilkalt for å være ved sida". Det er en talsmann som fører Jesu og disiplenes sak overfor verden (v. 8ff). Jesus gav sine disipler i oppdrag å være vitner om han. Men de skulle ikke vitne alene. Helligånden skulle vitne sammen med dem (se 15,26f).

Ånden overbeviser om synd, om rettferdighet og om dom. Verbet "elengkjein" går på den ugjendrivelige bevisførselen. Det kan diskuteres om det også går på resultatet av denne hos de som ikke forherder seg, nemlig at de blir overbevist, eller om det ikke sier noe om resultatet. Noen bøyer seg, mens andre forherder seg (sml. Acta 2,37ff; 24,25). Til å overbevise bruker Den Hellige Ånd Guds ord, som avslører mennesker som syndere, og som viser Jesus som frelser.

Verden tror at synden er på Jesu side, rettferdigheten på verdens side og at den korsfestede og hans disipler er under dom. Ånden viser at synden er på verdens side, rettferdigheten på Jesu side og at djevelen og verden er under dommen.

Andre del i hvert av versene 9-11 kan i utgangspunktet tolkes enten som definisjoner av synd, rettferdighet og dom eller som begrunnelser i talsmannens bevisføring. Men Jesu gang til Faderen er tydelig en begrunnelse for at rettferdigheten er på hans side, ikke på verdens (v. 10). Og da skal vel også andre del av v. 9 og 11 leses som begrunnelser, ikke definsjoner som i 1978/85-oversettelsen.

Talsmannen skal overbevise verden om synd, fordi de ikke tror på Jesus. Av en vantro grunnholdning springer det ut mange slags avvik fra kristen livsførsel. Men omvendt - av en sann tro springer en livsførsel etter Guds vilje. Men vantroen er i seg selv synd. Det greske ordet for synd (hamartia) betyr det å bomme på målet. Vantroen er livets store feilgrep for så mange. Ånden gjør dette klart, og da bruker han både loven, som krever og knuser, og evangeliet som tilbyr og oppreiser. Ved troen blir en frelst fra synden.

Talsmannen skal overbevise om rettferdighet, fordi Jesus går til Faderen. Han skal ikke være synlig til stede som før, for han farer opp til himmelen og tar sete ved Faderens høgre hand. At Ånden er tilstede i menigheten med sin kraft, vitner om Jesu opphøyelse. Om dette talte Peter på pinsedagen: "Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette som dere både ser og hører." (Apg. 2,32f) Talsmannen overbeviste om Jesu rettferdighet, og tusener av tilhørere overgav seg til Herren.

Talsmannen skal overbevise om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt (sml. 12,31). Men da er alle som har sluttet fred med verdens fyrste, selv under dommen! Helvetet "er beredt for djevelen og hans engler" (Mt 25,41). Men Satan vil ha flest mulig med seg i fortapelsen; han unner ikke oss å bli frelst.

Der Helligånden overbeviser om synd, rettferdighet og dom, strekker synderen armen ut etter nåde gjennom ord og sakrament. Så blir synden tilgitt og dommen tatt bort, og Kristus er for oss "visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor. 1,30).

Etter å ha talt om Helligåndens virke overfor verden, taler Jesus om hans virke overfor disiplene (v. 13ff). I 14,26 har han gitt løfte om at Ånden skal lære disiplene alle ting og minne dem om alle ting som Jesus hadde sagt dem. Dette kommer han her tilbake til. Som Kristus har hørt av Faderen og lært mennesker (sml. 7,16f; 8,28; 14,10), slik skal også Helligånden tale det som han hører.

Det er blitt sagt at 14,26 bevitner evangelienes inspirasjon, og at 16,13 bevitner brevenes og Åpenbaringsbokas inspirasjon. Åndens komme satte disiplene i stand til å se det som hadde skjedd med Jesus, i perspektivet ovenfra. Nå så de korset i den store frelseshistoriske sammenhengen, og Jesus ble herliggjort. De så også framover mot at Guds store plan skulle fullføres. Og Jesus nevner spesielt at Helligånden skal forkynne for dem de ting som skal komme. Han tenker nok her på en mer utførlig åpenbaring om de siste ting og tider. Det andre større skrift etter Johannes, Jh åp, synes å vise hva "de ting som skal komme" står for.