Tekstgjennomgåelser til 1. og 2. påskedag 1997
Ved Ragnar Andersen
Han er oppstått!
1. påskedag, 30. mars
Prekentekst: Mt 28,1-
1 Men etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Og se, det ble et stort jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen og trådte til og rullet steinen fra og satte seg på den. 3 Og han var som et lyn og se til, og hans klesdrakt var hvit som snø. 4 Og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de ble som døde.
5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke, dere! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, for han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er oppstått fra de døde, og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere det! 8 Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede. De løp avsted for å fortelle det til hans disipler.
Rikmannen Josef fra Arimatea eide et gravkammer med stor rullestein (sml. 27,57ff). Det var samme type som de kongelige hadde. Messias ble lagt i samme slags grav som Herodes. På en merkelig måte var Jes. 53,9 gått i oppfyllelse. Vi kan oversette: De tiltenkte ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, osv.
I samband med at Jesus stod opp av graven, kom det et jordskjelv og en engel rullet steinen til side. Jordskjelvet er et oppstandelsestegn (sml. 27,51). Det må nok også ses som et tegn på gudsåpenbaring (sml. 2Mos. 19,18). Vaktsoldatene skjelver på grunn av engleåpenbaringen. Da synes det å være klart at de ikke har sett selve oppstandelsen. Og heller ikke kvinnene har det (sml. Mk / Lk).
I en fjernsynsdiskusjon nylig ble det påstått at Jesu oppstandelse var svakt dokumentert historisk. Det stemmer ikke, og jeg vil i noen grad kommentere oppstandelsen som historisk faktum.
Som en ellipse har to brennpunkter, kretser de nytestamentlige beretningene om to
ytre holdepunkter for troen på Jesu oppstandelse: Graven er tom, og mange vitner
har sett Jesus i live. Påskedagsteksten framholder den tomme graven. Alle evangeliene
har med dette, og særlig er det framhevet i Mt og Jh. Det er også verd å legge merke
til at vi ikke kjenner noen jødisk polemikk som har bestridt at Jesu grav er tom.
Både troende og ikke-
Det har også vært de som har hevdet at hagevokteren har flyttet Jesu legeme fra graven i hagen. Dette ryktet kjenner nok evangelisten Johannes til (sml. Joh. 20,15). Tertullian (rundt år 200) kjenner til begge bortforklaringsforsøkene, likeså opptrer de i forskjellige utforminger i jødiske skrifter i middelalderen, der det også blir sagt uttrykkelig at jødene selv undersøkte Jesu grav og fant at den var tom.
Jesu disipler sier at han er oppstanden og lever. Men det skulle sterke beviser til før disippelflokken var sikker på det (sml. Mk 16,11ff; Lk 24; Jh 20).
Paulus nevner ikke kvinnenes spesielle opplevelser når han i 1Kor. 15 omtaler Jesu oppstandelse og øyenvitner som Jesus møtte etter oppstandelsen. Det kan nok ganske enkelt komme av at kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt samme vekt som menns. Og det understreker at evangelistene ikke har diktet opp fortellingen om oppstandelsen. Ingen jøde ville finne på å dikte opp en historie om at Jesus var stått opp fra de døde og la noen kvinner figurere som øyenvitner. Beretningene i evangeliene om kvinnene ved graven må ganske enkelt være historiske.
Historisk argumentering kan være viktig for å få et menneske til å ta Det nye testamentet på alvor. Men det er bare Gud ved sin Hellige Ånd som kan skape visshet om at Jesus lever i dag. Til å skape denne visshet bruker Helligånden det bibelske budskapet. Og Bibelen forteller en historie som er helt oppsiktsvekkende, en historie som må få også mennesker i dag til å undre seg og spørre: Hvordan skal jeg bli frest? (Sml. Apg. 2,37) For når Jesus er stått opp fra de døde, er det ingen veg utenom han (sml. Apg. 17,30f).
Kvinnene møter en engel som forkynner at Jesus er oppstått, og som poengterer at han selv har forutsagt oppstandelsen (sml. 16,21; 17,22f; 20,18f; 26,31f). Engelens ord til kvinnene innledes med det evangeliske: "Frykt ikke, dere!" I møtet med den himmelske verden er frykten en naturlig reaksjon (sml. Lk 2,9). Vaktsoldatene er som døde av skrekk, men kvinnene trenger ikke være redde.
"Egerte" -
V. 7 viser framover mot Jesu åpenbaringer etter oppstandelsen, og i v. 8 ser vi troens
jublende glede hos kvinnene. Åpenbaringen i Galilea (se også v. 10) er forutsagt
i 26,32 og skildret i v. 16-
2. påskedag, 31. mars
Prekentekst: Lk 24,13-
1
3 Og se, to av dem dro samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem og heter Emmaus. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt.
15 Og det skjedde mens de talte sammen og drøftet dette, da kom Jesus selv nær til dem og gikk sammen med dem. 16 Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er dette for samtale som dere fører med hverandre på veien? De stod da stille med sorgfullt åsyn. 18 Men en av dem, som hette Kleopas, svarte og sa til ham: Er du den eneste fremmede i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa til dem: Hva da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket, 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Men i tillegg til alt dette er det idag den tredje dagen siden dette skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. De kom tidlig i morges til graven, 23 og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Og noen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke.
25 Da sa han til dem: Dere uforstandige og trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.
28 Og de nærmet seg byen som de gikk til, og han lot som om han ville gå videre. 29 Da nødde de ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller! Og han gikk inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det og brøt det og gav dem. 31 Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Og han ble usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?
33 Og de stod opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. Og de fant forsamlet de elleve og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig oppstått, og han ble sett av Simon! 35 Og selv fortalte de hva som var skjedd på veien, og hvordan han ble kjent av dem da han brøt brødet.
Her har Lukas kommet over en historie som han er alene blant evangelistene om å berette,
bortsett fra om det er det samme som nevnes i Mark. 16,12f. Lukas har jo nøye gransket
Jesus-
Seksti stadier (v. 13) er 11-
De stille i landet lengtet etter frihet, etter å se løfter fra GT om forløsning oppfylt.
Døperen Johannes' salte og mektige forkynnelse hadde grepet store skarer. Han hadde
forberedt vegen for profeten Jesus fra Nasaret. Flere og flere trodde at Jesus var
Messias. Mange var begynt å tro på han som Guds Sønn. Men yppersteprestene og jødenes
høye råd hadde grepet inn med dødsdom og skremt folket. Jesus var falt som offer
for misunnelsen i presteskapet. Men Jesu navn var visst på alles lepper. Og nå gikk
ryktet om den tomme grav og at engler forkynte at Jesus levde. Men Emmaus-
Som Asaf i Salme 73 var fortvilet inntil han gikk inn i Guds helligdommer -
Både realprofetier som påskelammet og den årlige forsoningsdagen og verbalprofetier
som Jes. 52,13-
Som så mange andre hadde de to på veg til Emmaus trodd at det var strake vegen for
Messias til det herlighetsriket som profetene forkynte. De hadde oversett at det
også var tale om offer og lidelse. Messias' første komme innledet verken tusenårsriket
eller fullendelsen på den nye jord. Hans første komme skulle være i ringhet, han
skulle være den lidende Herrens tjener. Han skulle bli forkastet og slått i hjel.
Men han skulle også oppstå. Og det skulle bli klart at hans død var et evig gyldig
sonoffer, som den nye pakt hviler på, den pakt som betyr at alle Guds barn får Den
Hellige Ånd. Korsteologien er samtidig den rette form for herlighetsteologi, sml.
Jesu ord i v. 46-
I den fortrolige samtalen om Jesus opplevde Kleopas og den andre at Jesus selv kom og tok del i samtalen deres. Og da de to disiplene skyndte seg tilbake til Jerusalem, fant de mange andre samlet. Det ble vitnet om at Jesus hadde møtt Peter (v. 34), og selv vitnet de om at de hadde kjent han igjen ved brødsbrytelsen. Og så står det: "Mens de talte om dette, stod han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!" (V.36) Om Jesus ikke kommer på samme måte i dag, er han likevel tilstede der hvor hans disipler samles i hans navn.
Kleopas og den andre disippelen kjente Jesus igjen da han brøt brødet. Han tok brødet, velsignet, brøt det og gav dem (v. 30). Troens øyne kjenner han igjen i nattverden. Og når han kommer i sin herlighet, skal hans venner kjenne han igjen som den Frelser som her møtte dem i ord og sakrament, som de her trodde på, og som de her bekjente.