Tekstgjennomgåelser for Midtfaste søndag, 09. mars 1997
Ved Ragnar Andersen
Livets brød
Lektietekst: 5Mos. 8,1-
1 Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere holde så dere gjør etter dem, for at dere må leve og bli mange og komme inn i og ta i eie det landet som Herren med ed har lovt deres fedre. 2 Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. 3 Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.
Ørkenvandringen er endelig slutt. Moses er ved vegs ende, og nye generasjoner israelitter
skal innta "vestbredden". I Øst-
Skal de nye generasjoner, til forskjell fra fedrene som døde i ørkenen, oppleve oppfyllelsen
av løftene til Abraham, Isak og Jakob om velsignelsen, landet og den tallrike ætten,
må de til forskjell fra forrige generasjon sette sin lit til Herren alene og holde
hans bud. Det er sammenheng mellom lovlydighet og et liv i løftets land under Herrens
velsignelse. Erobringen av landet lykkes ene og alene på grunn av Guds dom over hedningene
og nåde mot israelittene (sml. 9,1ff), men ved å falle fra Herren vil Israel miste
retten til å bo trygt der. Det kan være grunn til her å si noen varsomme ord om jødene
og landet i dag. Landet hører Herren til (3Mos. 25,23). Landløftet til israelittene
var fra først av betinget av at folket holdt seg til Herren. Derfor lever jødene
på en usikker fot i landet all den stund de ikke vil høre på den store profeten Jesus
fra Nasaret (5Mos. 18,15ff; Mt 17,5; Apg. 3,19ff). Fred mellom jøder og arabere krever
at de blir forsonet med Gud og med hverandre i Jesus Messias, Guds enbårne Sønn (Ef
2,11-
Den ihukommelsen som Israel formanes til i v. 2, sikter på hjertets erkjennelse av at de har vært gjenstand for Guds faderlige opptuktelse (v. 5), og at de frykter han og holder hans bud (v. 6). Ihukommelsen gjelder både nøden og nåden. Å "ydmyke" vil egentlig si å bøye eller å gjøre fattig. Herren har ledet folket slik at de fikk se sin egen hjelpeløshet. "Og han ydmyket deg og lot deg hungre" (v. 3). Men også nåden med mannaen som mettet folket helt til de kom til bygd land, var en ydmykende erfaring for israelittene (sml. v. 16). Gjennom ydmykelsen satte Gud Israel på prøve for å se hva som bodde i folkets hjerte. Det var i ørkentida alltid spørsmål om folket hadde tillit til løftene og var lydig mot budene. Mellom tilliten og lydigheten, troen og kjærligheten kan vi skjelne, men ikke skille.
Gjennom ydmykelsen i ørkenen skulle israelittene lære den grunnleggende lekse at det ikke er vårt forhold til den ytre natur, men vårt forhold til Gud som er avgjørende. For mennesket lever ved det skapende, frelsende og oppholdende ordet som går ut av Herrens munn (sml. Mt 4,4).
Episteltekst: 1Jh 5,11-
11 Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. 12 Den som har Sønnen, har livet; den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.
13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.
14 Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, 15 og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om.
Gud gir evig liv i og med Sønnen, slik at den som har tatt imot Jesus Kristus ved dåpen og troen, dermed har fått det evige liv.
Frelsesvisshet er en viktig side ved evangelisk kristendom. Bare når vi erkjenner at frelsens grunn ligger utenfor oss selv og at vi frelses ved troen alene uten å ha fortjent det, er det mulig å ha visshet om å være et frelst Guds barn. Når lovens krav derimot innføres som vilkår ved sida av troen, kan vi ikke være sikre på om vi har gjort nok. Enten er vi da sikre på det motsatte, nemlig at vi slett ikke har gjort nok, og fortviler, eller vi slår av på lovens krav, som vi også har slått av på evangeliet, for at vi skal kunne være tilfreds. Men bibelsk og evangelisk kristendom er radikal både når det gjelder kravet i loven og nåden i evangeliet. "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1,8f)
Med v. 14 griper Johannes tilbake til 3,21ff. De sanne kristne, som tror på Guds Sønn og elsker hverandre, kan frimodig vente bønnesvar. Ja, svaret er der allerede i troen (5,15). Men her er en viktig presisering i v. 14: "dersom vi ber om noe etter hans vilje". (Sml. motsetningen i Jak. 4,3.) Det er bønnen i Jesu navn (sml. Jh 14,12ff; 16,23ff) apostelen taler om, bønn i tro på Jesus, på grunnlag av hans frelsesverk og med fortegnet "skje din vilje". Bønnen i Jesu navn blir også oppfylt i Jesu navn (Jh 16,23).
Prekentekst: Jh 6,1-
1 Etter dette drog Jesus bort til den andre siden av Galileasjøen, [det vil si] Tiberiassjøen. 2 Og en stor folkemengde fulgte ham, fordi de så de tegn som han gjorde på de syke. 3 Men Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg med sine disipler. 4 Og påsken, jødenes høytid, var nær.
5 Da nå Jesus løftet sine øyne og så at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få ete? 6 Men dette sa han for å prøve ham, for han visse selv hva han ville gjøre.
7 Filip svarte ham: Brød for to hundre denarer er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke. 8 En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: 9 Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange? 10 Jesus sa: La folket sette seg ned! Det var mye gress på stedet, og mennene satte seg da ned, i tall omkring fem tusen.
11 Da tok Jesus brødene, og da han hadde takket, delte han dem ut til dem som satt der, likedan også av småfiskene, så mye de ville ha. 12 Og da de var blitt mette, sier han til sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt til overs, for at ikke noe skal gå tapt! 13 De sanket da sammen, og de fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrødene, som var blitt til overs etter dem som hadde ett.
14 Da nå folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. 15 Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, trakk han seg igjen tilbake opp i fjellet, han selv alene.
Mettelsen av de fem tusen er en av de få beretningene som finnes hos alle fire evangelister.
Johannes skriver nok sist av dem og vil ikke uten videre gjenta det de andre har
fortalt, men utfylle og utdype. Typisk for Johannes er det at underet -
Om det i og for seg kan være en beskrivelse av allminnelig jødisk bordskikk når det
står at Jesus tok brødene og takket, er her en påfallende likhet med beretningen
om innstiftelsen av nattverden (Mt 26,26ff og parallellsteder). I v. 23 framhver
Johannes at folket fikk mat da Herren holdt takkebønn. Og nettopp takk -
Ved sida av de fem brødene (nærmest for brødskiver å rekne) hadde den vesle gutten to småfisker. I oldkirken ble fisken symbol på Kristus. Bokstavene i det greske ordet ICHTYS (fisk) utgjør en forkortelse for Jesus (I) Kristus (CH), Guds (T) Sønn (YS), eller Jesus (I) Kristus (CH), Guds (T) Sønn (Y), Frelser (S). Det har nok bakgrunn i at Jesus innbød til måltid med brød og fisk, sml. 21,9ff.
Femtallet er lovens tall (sml. de fem Mose-
"En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal Herren din Gud oppreise
deg," hadde Moses forutsagt (5Mos. 18,15). Folket forstår at det er Jesus (v. 14;
sml. Apg. 3,19ff). Han gir jo himmelbrød i ødemarka! Det er minst en slags gjentakelse
av mannaunderet. Bakgrunnen i manna-
Jødene skjelnet mellom endetidsprofeten og Messias (sml. 1,19ff; 7,40f), men vi vet
at både samaritanerne og essenerne i Qumran kunne tenke seg at den store endetidsprofeten
er identisk med Messias, og dette har også mengden i ørkenen trodd når de ville gjøre
Jesus til konge. Men som alltid styrte Jesus unna den "politiske" Messias-
En kan lære av Johannes-