Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Midtfaste søndag, 09. mars 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Livets brød

 

Lektietekst: 5Mos. 8,1-3

 

1 Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere holde så dere gjør etter dem, for at dere må leve og bli mange og komme inn i og ta i eie det landet som Herren med ed har lovt deres fedre. 2 Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. 3 Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.

 

Ørkenvandringen er endelig slutt. Moses er ved vegs ende, og nye generasjoner israelitter skal innta "vestbredden". I Øst-Jordanlandet formaner Moses dem til å holde pakten med Herren. De mange enkeltbud han denne dag gir dem, finner vi især i kap. 12-26. Men grunnkravet er hele tida det første bud (5,6) og budet om å elske Herren "av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt" (6,5).

Skal de nye generasjoner, til forskjell fra fedrene som døde i ørkenen, oppleve oppfyllelsen av løftene til Abraham, Isak og Jakob om velsignelsen, landet og den tallrike ætten, må de til forskjell fra forrige generasjon sette sin lit til Herren alene og holde hans bud. Det er sammenheng mellom lovlydighet og et liv i løftets land under Herrens velsignelse. Erobringen av landet lykkes ene og alene på grunn av Guds dom over hedningene og nåde mot israelittene (sml. 9,1ff), men ved å falle fra Herren vil Israel miste retten til å bo trygt der. Det kan være grunn til her å si noen varsomme ord om jødene og landet i dag. Landet hører Herren til (3Mos. 25,23). Landløftet til israelittene var fra først av betinget av at folket holdt seg til Herren. Derfor lever jødene på en usikker fot i landet all den stund de ikke vil høre på den store profeten Jesus fra Nasaret (5Mos. 18,15ff; Mt 17,5; Apg. 3,19ff). Fred mellom jøder og arabere krever at de blir forsonet med Gud og med hverandre i Jesus Messias, Guds enbårne Sønn (Ef 2,11-22).

Den ihukommelsen som Israel formanes til i v. 2, sikter på hjertets erkjennelse av at de har vært gjenstand for Guds faderlige opptuktelse (v. 5), og at de frykter han og holder hans bud (v. 6). Ihukommelsen gjelder både nøden og nåden. Å "ydmyke" vil egentlig si å bøye eller å gjøre fattig. Herren har ledet folket slik at de fikk se sin egen hjelpeløshet. "Og han ydmyket deg og lot deg hungre" (v. 3). Men også nåden med mannaen som mettet folket helt til de kom til bygd land, var en ydmykende erfaring for israelittene (sml. v. 16). Gjennom ydmykelsen satte Gud Israel på prøve for å se hva som bodde i folkets hjerte. Det var i ørkentida alltid spørsmål om folket hadde tillit til løftene og var lydig mot budene. Mellom tilliten og lydigheten, troen og kjærligheten kan vi skjelne, men ikke skille.

Gjennom ydmykelsen i ørkenen skulle israelittene lære den grunnleggende lekse at det ikke er vårt forhold til den ytre natur, men vårt forhold til Gud som er avgjørende. For mennesket lever ved det skapende, frelsende og oppholdende ordet som går ut av Herrens munn (sml. Mt 4,4).

 

Episteltekst: 1Jh 5,11-15

 

11 Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. 12 Den som har Sønnen, har livet; den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.

13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.

14 Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, 15 og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om.

 

Gud gir evig liv i og med Sønnen, slik at den som har tatt imot Jesus Kristus ved dåpen og troen, dermed har fått det evige liv.

Frelsesvisshet er en viktig side ved evangelisk kristendom. Bare når vi erkjenner at frelsens grunn ligger utenfor oss selv og at vi frelses ved troen alene uten å ha fortjent det, er det mulig å ha visshet om å være et frelst Guds barn. Når lovens krav derimot innføres som vilkår ved sida av troen, kan vi ikke være sikre på om vi har gjort nok. Enten er vi da sikre på det motsatte, nemlig at vi slett ikke har gjort nok, og fortviler, eller vi slår av på lovens krav, som vi også har slått av på evangeliet, for at vi skal kunne være tilfreds. Men bibelsk og evangelisk kristendom er radikal både når det gjelder kravet i loven og nåden i evangeliet. "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1,8f)

Med v. 14 griper Johannes tilbake til 3,21ff. De sanne kristne, som tror på Guds Sønn og elsker hverandre, kan frimodig vente bønnesvar. Ja, svaret er der allerede i troen (5,15). Men her er en viktig presisering i v. 14: "dersom vi ber om noe etter hans vilje". (Sml. motsetningen i Jak. 4,3.) Det er bønnen i Jesu navn (sml. Jh 14,12ff; 16,23ff) apostelen taler om, bønn i tro på Jesus, på grunnlag av hans frelsesverk og med fortegnet "skje din vilje". Bønnen i Jesu navn blir også oppfylt i Jesu navn (Jh 16,23).

 

Prekentekst: Jh 6,1-15

 

1 Etter dette drog Jesus bort til den andre siden av Galileasjøen, [det vil si] Tiberiassjøen. 2 Og en stor folkemengde fulgte ham, fordi de så de tegn som han gjorde på de syke. 3 Men Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg med sine disipler. 4 Og påsken, jødenes høytid, var nær.

5 Da nå Jesus løftet sine øyne og så at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få ete? 6 Men dette sa han for å prøve ham, for han visse selv hva han ville gjøre.

7 Filip svarte ham: Brød for to hundre denarer er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke. 8 En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: 9 Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange? 10 Jesus sa: La folket sette seg ned! Det var mye gress på stedet, og mennene satte seg da ned, i tall omkring fem tusen.

11 Da tok Jesus brødene, og da han hadde takket, delte han dem ut til dem som satt der, likedan også av småfiskene, så mye de ville ha. 12 Og da de var blitt mette, sier han til sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt til overs, for at ikke noe skal gå tapt! 13 De sanket da sammen, og de fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrødene, som var blitt til overs etter dem som hadde ett.

14 Da nå folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. 15 Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, trakk han seg igjen tilbake opp i fjellet, han selv alene.

 

Mettelsen av de fem tusen er en av de få beretningene som finnes hos alle fire evangelister. Johannes skriver nok sist av dem og vil ikke uten videre gjenta det de andre har fortalt, men utfylle og utdype. Typisk for Johannes er det at underet - tegnet - først og fremst danner bakgrunn for Jesu påfølgende tale om troen på han som livets brød og nødvendigheten av å ete hans kjød og drikke hans blod. Det er viktig å se kap. 6 som et hele.

Om det i og for seg kan være en beskrivelse av allminnelig jødisk bordskikk når det står at Jesus tok brødene og takket, er her en påfallende likhet med beretningen om innstiftelsen av nattverden (Mt 26,26ff og parallellsteder). I v. 23 framhver Johannes at folket fikk mat da Herren holdt takkebønn. Og nettopp takk - eller gresk: evkjaristia - ble tidlig en betegnelse på nattverdfeiringen. Vi skal også merke oss parallellen med oppvekkelsen av Lasarus, der Jesus takker sin Far i himmelen for bønnhørelsen (sml. 11,41f). Vi kan forstå takken som en takk for det mektige under Faderen gjør gjennom Sønnen ved Helligånden.

Ved sida av de fem brødene (nærmest for brødskiver å rekne) hadde den vesle gutten to småfisker. I oldkirken ble fisken symbol på Kristus. Bokstavene i det greske ordet ICHTYS (fisk) utgjør en forkortelse for Jesus (I) Kristus (CH), Guds (T) Sønn (YS), eller Jesus (I) Kristus (CH), Guds (T) Sønn (Y), Frelser (S). Det har nok bakgrunn i at Jesus innbød til måltid med brød og fisk, sml. 21,9ff.

Femtallet er lovens tall (sml. de fem Mose-bøker), og tolvtallet er tolvstammefolket Israels tall. Mettelsen av de fem tusen med de fem byggbrødene og de tolv kurvene med tiloversblevet mat kan symbolisere frelsen for Israel som også rekker til de andre folka. Innsamlingen av brødstykkene "for at ikke noe skal gå tapt", kan danne bakgrunn for Jesu ord i v. 27, der han stiller opp mot hverandre "den mat som forgår", og "den mat som varer ved til evig liv". Kanskje kan det også symbolisere samlingen av disipler og Jesu vilje til å bevare sine mot fortapelse (sml. v. 37ff; 10,27ff).

"En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal Herren din Gud oppreise deg," hadde Moses forutsagt (5Mos. 18,15). Folket forstår at det er Jesus (v. 14; sml. Apg. 3,19ff). Han gir jo himmelbrød i ødemarka! Det er minst en slags gjentakelse av mannaunderet. Bakgrunnen i manna-underet viser seg vel bl. a. i at Filip settes på prøve (v. 6; sml. 5Mos. 8,2). Og Jesus overgår jo langt profeten Elisa, som mettet hundre mann med tjue byggbrød (2Kong. 4,42ff). I tillegg til omkring fem tusen menn ble også kvinner og barn mettet (Mt 14,21).

Jødene skjelnet mellom endetidsprofeten og Messias (sml. 1,19ff; 7,40f), men vi vet at både samaritanerne og essenerne i Qumran kunne tenke seg at den store endetidsprofeten er identisk med Messias, og dette har også mengden i ørkenen trodd når de ville gjøre Jesus til konge. Men som alltid styrte Jesus unna den "politiske" Messias-oppfatningen og "herlighetsteologiens" veg. Hva slags revolusjonære stemninger som rørte seg i folket, får vi et glimt av i Apg. 5,36f, der Gamaliel minnes Teudas' og Judas' opprør. Mengden kombinerer profetforventningen med den politiske Messias-forventningen, mens Jesus lærer dem som hører på han (5Mos. 18,15), å se på han som "korsteologiens" Messias. Når Jesus nøder disiplene til å fare bort før folkemengden (Mt 14,22 / Mk 6,45), kan det forstås slik at han griper inn for å hindre at de blir dratt inn i opprørsstemningen. Det kan se ut som Jesus ikke får folket til å reise heim og derfor søker opp i fjellet for å be (sml. Mt 14,23 / Mk 6,46)). Selv han trengte å be til sin Far i himmelen, hvor mye mer trenger ikke vi det?

En kan lære av Johannes-evangeliet å utlegge Jesu under (sml. kap. 5, 6, 9, 11). Underne er tegn (v. 2.14.26) som både signaliserer hvem Jesus er, og hvordan Guds rike er, som han bringer nær. Visst er brødunderet et barmhjertighetsunder (sml. Mk 8,2f). Det viser hans omsorg for oss også når det gjelder det timelige. Men det har først og fremst et budskap om frelsen. Johannes framhever at det finner sted før påske (v. 4). Det danner bakgrunn for Jesu vitnesbyrd om seg selv som livets brød (sml. v. 26ff) - og evangeliets vitnesbyrd om han som den nye pakts påskelam, - og det viser framover mot nattverden (sml. v. 51ff), som ble innstiftet året etter. Brødunderet er tegn som illustrerer at Jesus er livets brød som metter den som tror (v. 26-47.61ff), og at Jesus er livets brød som gir oss sitt kjød og blod til å ete og drikke (v. 48-58). Jesus er helt nødvendig og fullt tilstrekkelig til frelse og evig liv for oss (sml. v. 35). Den kristne gudstjeneste gjenspeiler på en måte samværet med Jesus i ødemarka, der han underviser grundig og helbreder sjuke (se Mk 6,34 / Lk 9,11) og gir folket å ete. Jesus gjør et brødunder når den kristne menighet feirer nattverd etter hans ord.