Tekstgjennomgåelser for 1. søndag i advent, 30. november 1997

Ved Ragnar Andersen

 

"Gjør døren høy, gjør porten vid!"

 

Salme 24

 

1 Av David. En salme.

Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den,

verden og de som bor der.

2 For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer.

3 Hvem skal stige opp på Herrens berg, og hvem skal bo på hans hellige sted?

4 Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte,

som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke har sverget falsk.

5 Han skal motta velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud.

6 Dette er deres ætt som spør etter ham, de som søker ditt åsyn, Jakobs barn.

Sela.

7 Løft, dere porter, deres hoder, og løft dere, dere evige dører,

så herlighetens konge kan dra inn!

8 Hvem er den herlighetens konge?

Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid.

9 Løft, dere porter, deres hoder, og løft dere, dere evige dører,

så herlighetens konge kan dra inn!

10 Hvem er den herlighetens konge?

Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge.

Sela.

 

Ingen sann kirke uten helliggjørelse

 

Salme 24 kan være blitt til da paktsarken, Herrens ark, ble ført opp til Jerusalem og satt på, sitt sted i tabernaklet på berget Sion (2Sam. 6).

Herren brukte paktsarken til åpenbaringssted og forsoningssted. Israels Gud tronet over kjerubene. Fra nådestolen hadde han talt til Moses. Der arken var, der var Herren. Det aller helligste i tabernaklet var således sentrum for Guds åpenbaringsnærvær. Og på den årlige forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn og sprengte blod på nådestolen og foran den. Hvilken dyrebar arv David førte inn i Jerusalem!

Som høgtidsskaren nærmet seg bymuren, kan de ha stemt i begynnelsen av salmen. De proklamerer så å si Herrens territiorialkrav. Han som har skapt verden, er også dens rette eier. Dette er en grunntanke i alt bibelsk virkelighetssyn. Gud har den egentlige eiendomsretten til hele skaperverket, hver enkelt av oss mennesker inkludert.

Herrens berg er Sion, som han har valgt ut. Stedet er hellig på grunn av Herrens nærvær. Men hvem får komme dit?

Det kan være en prest som vokter inngangen (sml. 2Kong. 25,18; Mal. 2,7), som svarer. Søkelyset rettes mot hender, hjerte hu og lepper. Skyldfri er den som handler i samsvar med paktens krav. Det rene hjertet gir rom for den udelte kjærlighet til paktens Herre. Et tegn på uskyld og renhet er at en ikke vender sitt sinn til tomhet, falskhet, avguder.

Vilkåret for å komme inn i helligdommen er ikke feilfrihet, men oppriktighet og troskap. Den enkelte har ansvar for å prøve sin stilling. I Salme 15 er det på liknende måte tale om adgangen til helligdommen.

I alle deler av Bibelen møter vi et intenst etisk alvor. Gud tåler ikke høgtid og urett sammen (Jes. 1,13). Saligprisningene i Jesu bergpreken er adgangsord ved porten til det fullendte gudsriket (Mt 5,3-12; sml. 5,20).

Men er det da tale om å være syndfri for å få adgang til helligdommen på Sion og til sist til det himmelske Jerusalem i den nye verden? Nei, men syndenes forlatelse er nøkkel til et liv i frykt for Gud og kjærlighet til han. I den nye pakts tid gjelder dette på en ny måte. For nå har alle sanne Guds barn Den Hellige Ånd i sitt hjerte. I nådens rike kjenner Guds folk en glad forpliktelse på hans vilje og en hellig frykt for å komme i motstning til han og falle fra.

Mange synder forsvares i dag av folk som kaller seg kristne. Vi må ta fram slike tekster som taler om det gudfryktige liv og søke å anvende dem på vår egen tid og vår situasjon, bruke dem som skriftespeil og være villige til å gå inn i oppgjør med Herren. Hos han er tilgivelse for den som gjør bot, den som oppriktig går syndsbekjennelsens og troens veg.

Den feststemte prosesjonen kommer fram til den gamle jebusitterbyen, som David hadde inntatt. Nå skal Davids stad Jerusalem bli Herrens stad. Nå må hvelvinger og eldgamle dører løfte seg for herlighetens konge. Hvem er han? blir det spurt, kanskje av representanter for byen. Og svaret lyder som en triumferende bekjennelse.

 

Lk 4,16-22

 

16 Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. Og han gikk etter sin sedvane på sabbatsdagen inn i synagogen, og han stod opp for å lese for dem. 17 Og de gav ham profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet bokrullen, fant han stedet der det var skrevet:

18 Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet, og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, 19 for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.

20 Og han lukket bokrullen og gav den til tjeneren og satte seg. Og alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham.

21 Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.

22 Og alle gav ham vidnesbyrd og undret seg over de nådens ord som gikk ut av hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?

 

(Etter statskirkens tekstordning leses ikke v. 22b i høgmessen.)

 

Evangeliets her og nå

 

Jesus har begynt sin lærervirksomhet i Galilea, fylt av Åndens kraft (v. 14f). Hans opptreden i Nasarets synagoge er et eksempel på hans virksomhet, ja, vi må kunne si at vi har med en programtale å gjøre.

Sabbaten var fast dag for synagogegudstjeneste med bønn, skriftlesning og preken. Jødiske menn kunne lese og tale der. Etter lesningen fra Mose-bøkene ble det lest fra kanons profetdel. Det var neppe foreskrevet lesetekster fra denne del av Skriften på denne tid, og den teksten som Jesus leste, er visstnok ikke nevnt i offisielle perikopelister heller, så det var nok en fri tekst.

I v. 18f siteres fritt fra Jes 61,1f, sml. 42,7; 58,6. Messias er utrustet med Guds Ånd, jfr. Jes. 11,2; 42,1. Han er salvet til sitt kongelige og profetiske embete. Om døperen Johannes hører vi at han skulle være fylt av Guds Ånd fra mors liv (Lk 1,15), og det er naturlig å tenke at Guds egen Sønn fra inkarnasjonens øyeblikk er fylt av Ånden, og at åndsåpenbaringen ved Jesu dåp er å forstå som en messiansk proklamasjon (3,22).

Å forkynne et evangelium (gresk: evangelisasthai) betyr å forkynne et godt budskap, å kunngjøre nyheter som utløser glede, gjerne noe som er hendt, og har avgjørende betydning for tilhørerne.

Gledesbudskapets adressater betegnes i teksten som fattige. Når ordet er brukt i religiøs betydning som på vårt sted, kan det inkludere økonomisk fattigdom uten nødvendigvis å gjøre det.

Som gledesbudskapet lyder for fattige, kunngjøres frihet for fanger, hører vi i en parallellisme. Det synes klart at profetteksten framstiller den messianske frelse i forlengelsen av talen om frigjøring fra det babylonske fangenskap. Jesus setter mennesker fri fra fangenskap under den demoniske makt, noe demonutdrivelsene særlig tydelig illustrerer.

At blinde får synet igjen, har både en fysisk og en åndelig betydning. Jesus gjorde helbredelser som viste at Guds rike var nær (jfr. 7,22), og de er forvarsler om den fullstendige legemlige sunnhet i livets oppstandelse. Men de er også illustrasjoner til den åndelige levendegjørelse.

I en siste parallellisme hører vi at Messias er kommet for å sette undertrykte fri og rope ut et velbehagelig år fra Herren. Det siste har tydeligvis bakgrunn i jubelåret (3 Mos 25,8ff), vel også i loven om frigivelse av treller (2 Mos 21,2ff; 5 Mos 15,12ff). På grunnstedet står nådens år og hevnens dag parallellt. Men Jesu komme til jord betyr primært frelse, og ikke dom, og i sitatet er det andre leddet utelatt. Nå er en velbehagelig tid, nå er frelsens dag (2 Kor 6,2). Den fulle virkeliggjørelse av profetien kommer først ved verdens ende, og da kommer også den endelige dom.

Jødenes lengsel, mer eller mindre formet av fariseernes nasjonalpolitiske Messias-forventning, fortettes i spenningen i Nasarets synagoge idet folk venter på Jesu tale.

Lukas refererer bare begynnelsen av talen. Resten av evangeliet og fortsettelsen i Apg. er en kommentar til dette. Jeg tolker Jesu erklæring som en erklæring 1) om at Messias er til stede og er han selv, og 2) om at frelsestida er kommet. "I dag" står betonet først.

Oppfyllelsen er skjedd for tilhørernes ører. Ved forkynnelsen av gledesbudskapet realiseres forløsningen. Tenk på den plass Jesu ord har i forbindelse med helbredelser, demonutdrivelser, dødesoppvekklelser og kallelser av disipler.

Det er viktig å høre Jesu ord rett (sml. 8,8.18.21; 14,35). Det gjelder å være lydhør og ta vare på Ordet (sml. 2,19; 10,38ff; 11,28) og ta konsekvensen av det. Den som tar anstøt av Jesus, stiller seg utenfor Guds rike (sml. 7,23).

Som Jesus hadde fått lovord av folk i synagogene rundt om (v. 15), så fikk han det visst også i Nasaret, skjønt noen mener at det greske "emartyrun" i v. 22 betyr at folket vitnet mot Jesus. Men om tilhørerne roste han, blandet det seg likevel inn en skepsis: "Denne kjenner vi jo. Hvordan kan han tale så store ord om seg selv og sin egen betydning?" Fortsettelsen i v. 23ff viser at folk tok anstøt av Jesus i stedet for å ta imot hans ord, og det ble en svært tilspisset konflikt.

Når Lukas refererer spørsmålet om ikke Jesus var Josefs sønn, vil han kanskje stille dette opp mot troens viten og visshet om den underfulle unnfangelsen og jomfrufødselen (sml. 1,26ff).

Ennå er nådens tid. "Nå heter det i dag." Kristus setter oss stevne der hans ord blir rett forkynt. I og med Ordet ligger frelsen "i luften, bokstavelig talt", som en har sagt. Det er evighetsmettede stunder når Jesu kall møter menneskehjertet (sml. Lk 19,5; Jh 1,28), og Bibelen advarer mot forherdelsens fare (sml. Hebr. 3,7f).

 

Jh åp 5, 1-10

 

1 Og jeg så i hans høyre hånd som satt på tronen, en bokrull. Det var skrevet på den innvendig og utvendig, og den var forseglet med sju segl. 2 Og jeg så en veldig engel, som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne bokrullen og bryte seglene på den?

3 Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne bokrullen eller se i den. 4 Da gråt jeg sårt fordi ingen ble funnet verdig til å åpne bokrullen eller se i den. 5 Og en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne bokrullen og de sju segl på den.

6 Og jeg så midt mellom tronen og de fire livsvesenene og de eldste et lam stå der, likesom slaktet, og det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden. 7 Og det kom og tok den av hans høyre hånd som satt på tronen.

8 Og da det tok bokrullen, falt de fire livsvesenene og de tjuefire eldste ned for Lammet, hver av dem med en harpe og med gullskåler fulle av røkelse, som er de helliges bønner. 9 Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta bokrullen og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, 10 og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden!

 

(Etter statskirkens tekstordning kan en velge å lese v. 1-5 eller v. 1-10 i høgmessen.)

 

Lammet har seiret

 

Jh åp 4 - 5 danner bakgrunn og innledning til profetiene fra kap. 6 av. Johannes får se inn i Guds tronsal i himmelen. Han mottar mektige inntrykk av Guds høghet og herlighet og de fire livsvesenenes og de tjuefire eldstes kontinuerlige lovprisning av Gud som skaper (kap. 4). Viktig for spørsmålet om de tjuefire eldste er mennesker eller engler, er det om den opprinnelige teksten i 5,9 inneholder ordet "oss" (sml. 1930- og 1988-oversettelsene) eller ikke (sml. 1978/85- oversettelsen).

I kap. 5 får vi høre om en forseglet bokrull i Guds høgre hand. Og spørsmålet stilles om hvem som er verdig til å åpne boka og bryte seglene på den. En veldig engel roper så hele verden kan høre det. Men i første omgang står ingen fram. Johannes blir fortvilet over dette, men blir trøstet av en av de tjuefire eldste, som viser til Messias, som kom av Juda stamme (sml. 1Mos. 48,8ff) og Davids ætt og vant seier.

I visjonen ser Johannes imidlertid ikke Jesus som løve, som han kalles i v. 5, men som vårt slaktede påskelam (sml. Jh 1,29; 1Kor. 5,7). Men de sju horn og de sju øyne symboliserer at han er veldig Gud (Jes. 9,6), fylt med de sju Guds ånder, som må være den ene Guds Ånd, som er beskrevet på sjufoldig måte i Jes. 11,2 (sml. Jh åp 1,4; 3,1; 4,5; se også Sak. 4).

Lammet mottar bokrullen av Gud, og livsvesenene og de tjuefire eldste tilber og lovpriser Lammet som guddommelig frelser. V. 11-14 hører også med til beskrivelsen av de mektige inntrykk av lovprisningen. Skaperverket samles i bekjennelse til Gud og Lammet (sml. Fil. 2,10f).

Av fortsettelsen i Johannes' åpenbaring, kan vi slutte at bokrullen inneholder bestemmelser for tida fram til verdens ende. Johannes får være vitne til at de seks første segl åpnes i rask rekkefølge (kap. 6). Åpningen av det sjuende segl står i en særstilling og følges av at sju engler blåser i basun. Når den sjuende engel blåser, hører Johannes et budskap som kan forstås som dette skriftets midte: "Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet." (11,15)