Der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett

Det lutherske kirkebegrepet i 1530 og 2010

 

 

I 1530

 

Med 1530 sikter jeg til den tyske riksdagen i Augsburg det året og Den augsburgske bekjennelsen. På riksdagen la rikets lutherske stender fram en bekjennelse av sin lære og et forsvar av gjennomførte reformer. Det er den augsburgske bekjennelse eller på latin Confessio Augustana (CA) eller for enkelthets skyld bare Augustana. Den sjuende artikkel i Augustana er kanskje den artikkelen i dette bekjennelsesskriftet som oftest blir sitert. Den latinske teksten lyder i sin helhet slik:

”Likeens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er imidlertid en forsamling av hellige, og i denne blir evangeliet lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Og det er ikke nødvendig at det overalt er like menneskelige tradisjoner eller skikker eller seremonier innstiftet av mennesker. Som Paulus sier: Én tro, én dåp, én Gud og alles Far og så videre.”

 

Den skjulte og den ytre kirke

 

Kirken er én. Gud har bare ett folk, Jesus har bare én menighet – av israelitter og ikke-israelitter, ett legeme døpt med én Ånd. De som lar seg frelse av alle folk er den éne, hellige, allmenne og apostoliske kirke som vi taler om den tredje artikkel både i den apostoliske og den nikenske bekjennelse.

Augustana 7 svarer nå på to spørsmål: Hvem er kirken? Og hvor er kirken?

Hvem er kirken? Kirken består av personer. Den er en forsamling av hellige mennesker. Og derfor treffer det ikke å si at kirken etter luthersk lære er usynlig. For personene er jo tvert imot synlige. Derimot kan vi si at kirken er skjult i den forstand at det ikke er synlig hvem som er sanne kristne og hvem som ikke er det. Den sanne kirke er nok her i dette rommet, men er du og jeg en del av den? Kirkens hellighet er den tilreknede rettferdighet, som er skjult og gjenstand for tro. Derfor er kirken skjult. Grensen er usynlig. Kirken kan være en liten flokk skjult i en stor masse som i ytre mening bruker evangeliet og sakramentene. Menneskene i massen er ikke hellige dersom de ikke har en sann tro. Da er de heller ikke kirken i egentlig forstand. Kirken er de hellige.

La oss stoppe litt opp her. Da Luther i 1525 skrev ”Om den trellbundne vilje” brukte han tanken om den skjulte kirke til å avvise at viljefrihetslæren var blitt lært i kirken i tretten hundre år. Det som kalles kirken, er ikke uten videre kirken. De som har lært viljefrihet, kan for så vidt ha vært ute på ville veger og blitt frelst før de døde. Men læren er ikke kirkens lære. Hvorfor? Fordi den ikke er Skriftens lære. Ser dere? Ingen teologiske forfattere og ingen ytre kirkelige organer kan kreve å bli hørt som kirkens røst om det ikke er Skriftens lære de holder fram. Hvem den sanne kirke er, det er skjult. Men hva den sanne kirke lærer, det er åpenbart. I Skriften.

Hvor er da kirken? Jo, den er der hvor evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Forsamlingen der dette skjer, er den ytre kirke, og den skjulte kirke er også der. Derfor sier vi at evangeliet rent lært og sakramentene rett forvaltet er kjennetegn på kirken, kjennetegn som viser oss hvor Guds kirke er.

 

Konstituerende kjennetegn

 

Men hvorfor er nettopp den rette forkynnelse og sakramentforvaltning kjennetegn på kirken? Jo, fordi kirken blir til, blir bevart og vokser ved nådemidlene, ved evangeliet i ord og sakrament. Ordet vender ikke tomt tilbake. Augustana 7 er forberedt i art. 5, som sier at Gud har innstiftet tjenesten med å lære evangeliet og meddele sakramentene for at vi skal komme til den frelsende troen. ”For ved ordet og sakramentene som ved instrumenter blir Den Hellige Ånd gitt, og han virker troen hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet”. Den rene forkynnelsen av evangeliet og den rette forvaltningen av sakramentene er ytre kjennetegn på kirken. Men å være kjennetegn er ikke deres viktigste funksjon. Augustana 5 har alt sagt at Helligånden blir gitt gjennom ordet og sakramentene. Og det er denne midlerfunksjonen som er viktigst og grunnleggende. Nådemidlene er kjennetegn på kirken fordi de er midler som Gud gir Den Hellige Ånd ved. Og det ligger i sakens natur at det er fordi Guds Ånd og det åndelige livet blir gitt gjennom forkynnelsen og sakramentforvaltningen, at nådemidlene er kjennetegn på kirken, det vil si på forsamlingen av dem som Ånden helliggjør.

Kirkebegrepet i Augustana 7 har bakgrunn i Luthers kirkesyn. Så tidlig som i 1521 finner vi det tydelig uttrykt. Den hellige kirke er en trosartikkel. Den er hellig fordi den er uten synd. Den blir styrt av Den Hellige Ånd. Da er den ikke et ytre organisert fellesskap, men et samfunn der hjertene er bundet sammen i den felles tro. Om kirken er i verden, er den ikke av verden. Den kan derfor ikke erkjennes som et objekt i verden. Den kan bare erkjennes i troen. Kirken erkjennes i tro og eksisterer i tro. Tilspisset kan en si at kirken er tro. Den er på en måte subjektiv i sitt vesen. Idet du tror evangeliet, vet du at kirken finnes og at du selv er en del av den. De kristne kjenner hverandre i troen, ikke uten videre ansikt til ansikt. Den hellige kirke er altså skjult. Luther kan sammenlikne den med paktsarken i den gamle pakt. Den var skjult, men bærestengene stakk fram og var synlige. Bærestengene kan derfor sammenliknes med kirkens kjennetegn, ordet og sakramentene. Luther skriver i 1521: ”Det er nødvendig med et tegn, og det har vi også, nemlig dåpen, brødet og viktigst av alt, evangeliet. Disse tre er de kristnes legitimasjon, tegn og merker. For der hvor du ser at dåpen og brødet og evangeliet er, uansett hvilket sted det er på, uansett med hvilke personer det er, der skal du ikke tvile på at kirken er. For om disse tegn vil Kristus at vi skal være enige, som Ef. 4 sier: “Én tro, én dåp, én Herre”. Hvor det ene og samme evangeliet er, der er den samme tro, det samme håp, den samme kjærlighet, den samme Ånd, og faktisk er alle gaver de samme. Dette er Åndens enhet, ikke steds, persons, tings eller legemers enhet. Åndens enhet formaner Paulus oss til å legge vinn på å bevare.” Disse setninger står som bakgrunn for Augustana 7.

 

Lov og evangelium

 

Her melder et aktuelt spørsmål seg. Hvor blir loven av? Er ikke Guds ord både lov og evangelium? Bruker Augustana 7 uttrykket evangeliets lære i en inkluderende betydning som også omfatter loven? Slik er det faktisk oppfattet av lærenemnda i DNK. En lykkelig misforståelse etter min mening. For på liberalt hold kan de være tilbøyelige til å si at loven ikke har noe med kristendom å gjøre. Og i Danmark har det store flertallet i et utvalg nylig påstått at en gjerne kan være dypt uenige om homoseksuell praksis uten at enheten tar skade. Med rette protesterer generalsekretær Jens Ole Christensen i utvalget. Han sier: ”Modsætningen i art. 7 er ikke evangeliet og sakramenternes forvaltning på den ene side og loven på den anden. Modsætningen er evangeliet og sakramenterne på den ene side og de kirkelige ordninger på den anden. Forkyndelsen af loven er en forudsætning for forkyndelsen af evangeliet.”

Og det er ingen tvil om at forkynnelsen av Guds lov og bud er underforstått i Augustana. Ingen anfekter det i Augsburg. Og Guds bud har en viktig plass i Augustana. Skriftens autoritative budskap er etter luthersk lære lov og evangelium. Melanchthon skriver i en disputastese: ”Det er ikke tillatt å forsømme de ti buds gjerninger, selv om de ikke rettferdiggjør.” Og hans botsteologi tar dette alvorlig. "Prestene skal følge Kristi eksempel, og ettersom han lærte bot og syndenes forlatelse, skal også prestene lære dette videre til menighetene." Slik slår Melanchthon an tonen i fortalen til sine visitasartikler i 1527. Jesu ord i Luk. 24,47 om forkynnelsen av omvendelse og syndenes forlatelse stod for Melanchthon som en nøkkel til den rette forkynnelsen av evangeliet. Målet med den kristne forkynnelse og undervisning er at folk gjør bot og tror evangeliet, og som frukt av det gjør gode gjerninger. Troen kan bare finnes hos dem som ved loven har sønderbrutte hjerter, sier han (visitasartiklene 1527). Ja, Melanchthon var intenst opptatt av at loven ikke må forties. Men lov skaper ikke kirke, og er derfor ikke et kjennetegn på kirken (nota ecclesiae). Men loven hører ikke som de menneskelige tradisjonene til det unødvendige. Loven er derfor nødvendig, men den er ikke tilstrekkelig. Den sanne kirke lærer ”ikke bare loven, men også evangeliet”, som Melanchthon sier i en disputastese.

 

Kirken etter kjærlighetens og etter troens målestokk

 

Den sanne kirke skjuler seg altså i det ytre samfunnet om ordet og sakramentene. Vi kan tale om en ytre og en indre sirkel, om kirken i vid mening og kirken i egentlig mening. Augustana 8 sier at kirken i egentlig mening er en forsamling av hellige og sant troende, men i dette liv er mange hyklere og onde mennesker blandet inn. I skriftet mot Erasmus ”Om den trellbundne vilje” (1525) skjelner Luther mellom kirken etter kjærlighetens og etter troens målestokk: (Nesten? etter NU:) “kjærligheten, som alltid tror det beste om enhver, som ikke er mistenksom, men alltid regner med og tror godt om ens neste, den kaller enhver som er døpt, for hellig. Og det er ingen skade skjedd om den skulle ta feil, for det hører til kjærlighetens vesen å la seg bedra, utsatt som den er i forhold til alle og for alles bruk og misbruk, en felles tjener for gode, onde, trofaste, troløse, sannferdige og bedragere. Troen derimot kaller ikke noen for hellig med mindre han er erklært hellig ved en guddommelig dom, for det hører med til troens vesen at den ikke lar seg bedra. Derfor, om vi alle burde holde hverandre for hellige etter kjærlighetens lov, så bør ingen erklæres hellig etter troens lov, som om det skulle være en trosartikkel at den eller den er hellig.” Luther mener altså at kjærligheten tenker romslig om kirken og ser på alle som har del i det ytre fellesskapet omkring ordet og sakramentene som brødre og søstre, men den sanne kirke er skjult, definisjonen av den sanne kirke er så sylskarp at vi ikke kan si hvem de sanne kristne er, bare hva det er å være en sann kristen. Så får ugrasset vokse sammen med hveten til høsten kommer.

 

Den rene læren

 

Men at vi ikke kan trekke den ytre grensen rundt den sanne kirke, betyr ikke at vi kan være likegyldige med lære og liv i kirken. Der evangeliet og sakramentene er, der er kirken, der evangeliet ikke er, der er heller ikke kirken, sa Luther i 1521. I tråd med dette har Melanchthon i Augustana 7 gitt lutherdommen en kritisk kirkedefinisjon. At vi har med kirken å gjøre, framgår ikke av sosial struktur og historisk organisasjon, ikke av nedarvede embeter og innvigde hus. Ikke engang av at det prekes, døpes og holdes nattverd i og for seg. Men der evangeliet blir rent lært og sakramentene rett forvaltet, der er kirken. Denne kirkedefinisjonen skal ikke bare brukes til å prøve andre på, men må i høgste grad også brukes som målestokk innad overfor det som til enhver tid blir utgitt for å være evangelisk-luthersk kirke og evangelisk-luthersk kristendom.

Bekjennelsen trekker altså grenser for læren. At evangeliet blir lært rent, hva betyr det? Flere svar er gitt på det spørsmålet. Er det tale om læren i de foregående artiklene, Augustana 1-6? Er det tale om læren i hele første hoveddel av Augustana (art. 1-21)? Eller har den kjente teologen Regin Prenter rett i at det vil si at evangeliet blir lært uten sammenblanding med loven, og at sakramentene blir forrettet i samsvar med dette?

Presiseringene ”rent” og ”rett” var ikke med i Melanchthons opprinnelige utkast til Augustana. Vi må rekne med muligheten for at utformingen av art. 7 er påvirket av kontakt med andre protestantiske riksstender som har undertegnet bekjennelsesskriftet. Den muligheten leder oss i retning av hertug Ernst av Braunschweig-Lüneberg-Celle og den lutherske riksbyen Nürnberg.

Den lüneburgske hoveddel av hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, eller om en vil: fyrstedømmet Lüneburg-Celle, ble fra 1522 styrt av hertug Ernst (1497-1546), som var nevø av den sachsiske kurfyrsten og hadde studert i Wittenberg fra 1512. Han lot predikantene i residensbyen Celle 1527 legge fram sin "Artikelbuch", ”Artikler, som avdekker visse misbruk i fyrstedømmet Lüneburgs prestegjeld, og som oppstiller gode ordninger i stedet, med bevis og forklaringer fra Skriften”. Boka krever at prestene forkynner evangeliet "lutter, reyne unde klar", som Kristus har befalt, og som det er gitt oss i Det gamle og Det nye testamentet: Kristus alene og nestekjærligheten. Skriftens kanoniske bøker er inngitt av Gud, og det er Skriften alene som skal forkynnes. Andre skrifter kan nok tjene til forklaring, men de må rette seg etter Skriften som norm. Fabler og unyttig vrøvl skal unngås. Dette er felles evangelisk tankegods. I august 1527 besluttet landdagen ”at Guds ord skal forkynnes rent, klart og uten menneskelig tilsetning overalt i fyrstedømmets stiftelser, klostre og prestegjeld”, og hertugen la artikkelboka til grunn for reformasjonsarbeidet.

I en betenkning gav predikantene i den lutherske byen Nürnberg klart uttrykk for sin forståelse av hva ren evangelieforkynnelse er. For det første er det forkynnelse av Guds ord i Skriften, som skal forkynnes "lauter, rain und one verfalschung menschlicher treume und zusetz". For det andre er evangeliet i pregnant forstand ordet om frelse ved Kristus. Dette kan imidlertid bare forkynnes i sammenheng med loven. Den rette forkynnelse av evangeliet sikter på omvendelse og tro.

Min tese er da: Sett ut fra den reformasjonshistoriske konteksten må det å forkynne evangeliet rent forstås både som det å forkynne Guds ord i Skriften uten iblanding av mennesketanker, og å forkynne evangeliet i eksklusiv, pregnant forstand i det rette forholdet til loven - uten atskillelse og uten sammenblanding.

 

Dobbeltfront og økumenikk

 

Splittelse og enhet i kirken var en hovedsak på riksdagen. Augustana 7 vil skille ut ulikheter i seremonier og andre menneskelige ordninger som adiafora og konsentrere drøftingen om evangeliet og sakramentene som relevant saksområde. Her er det spørsmål om kirkelig enhet. De lutherske har ikke vendt seg bort fra rikets og kristenhetens enhet, for de har holdt fast ved alle kirkens trosartikler, hevder Melanchthon.

Reformatorene legger til grunn at Guds rike er av åndelig art og eksisterer i de kristnes indre, og dit har det funnet vegen gjennom ordet og sakramentene. Seremonier og ordninger fastsatt av mennesker hører menneskers ytre liv og den ytre kirke til, og disse menneskelige bestemmelsene kan ikke absolutteres. At seremoniene og ordningene overalt er ensartede, er ikke nødvendig. Men da er det underforstått at det som er tilstrekkelig til kirkens enhet, nemlig at en er enige om evangeliet og sakramentforvaltningen, også er nødvendig. Det er altså ikke nok at evangeliet i en eller annen mening forkynnes og sakramentene på en eller annen måte forvaltes. Begge parter i Augsburg har evangeliet som normbegrep, begge parter ivrer for sin sakramentpraksis. Men de var ikke enige.

 

I 2010

 

Kirken er en forsamling. Selv om vi må rekne med at det ytre menighetsfellesskapet også rommer hyklere. Med den kirkenød vi opplever i dag, kan det være fristende å trekke seg tilbake og tenke at en skal være kristen alene, sånn helt for seg selv. Det går ikke an. Sånne kirkelige huleboere er fremmed for Det nye testamentet. Paulus sier: ”Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.” (1Kor. 10,16) Å være kristen er å være en del av Kristi kirkelegeme.

Men luthersk teologi opererer ikke bare med et dobbelt kirkebegrep, altså den ytre kirke og den skjulte kirke, men setter også den sanne kirke opp mot den falske. Som Gud bygger den sanne kirke, bygger djevelen den falske. Derfor må ikke bare gjenstridige syndere settes under kirketukt – det er i og for seg en stor og vanskelig sak, som Jesus taler om i Mt 18 -, men forkynnere som farer vill, må settes under læretukt. Til ulike tider kan vranglæren anta ulike former. I NT ser vi hvordan Johannes advarer mot fornektelsen av at Jesus er Messias, kommet som menneske (1Jh 4), og hvordan Paulus i Galaterbrevet setter seg imot å gjeninnføre deler av den gammeltestamentlige seremonialloven (omskjærelse og bestemte helligdager) som vilkår for å være Guds folk. Eller vi ser kampen mot moralsk utglidning, f. eks. i brevet til menigheten i Tyatira (Jh åp 2). Luther kjempet på den ene side mot romerkirkens tilbøyelighet til å tenke seg frelse ved våre gjerninger og på den annen side mot fornektelsen av underet i dåpen og nattverden på protestantismens venstrefløy. Bibel og bekjennelse står som vern mot vranglære. Alle som vil overprøve Bibelens lære og forkynner en annen Gud, en annen Jesus, et annet evangelium og en annen rettledning for livsførselen enn Bibelen gjør, må bestemt avvises. Og de oldkirkelige og reformatoriske bekjennelsesskrifter hjelper oss å holde fast ved Bibelens lære. De kan oppfattes som et festningsverk som er reist etterhvert som den ene etter den andre av Bibelens sannheter er blitt omstridt. Og slik som den gamle kirke har lært oss å holde fast ved at Gud er tre personer i ett vesen, og at Jesus Kristus er Gud og menneske i én person, og som reformatorene har lært oss om menneskenaturens syndeforderv og om rettferdiggjørelsen ved troen alene, eller om sakramentenes vesen, må vi også i dag fastholde bibelske sannheter i møte med andre tanker i vår tid. Det gjelder troslæren, men det gjelder også etikken, som på en særlig måte har vært under angrep fra sekulariseringen i samfunnet. Kirkens lære, dens tro og dens syn kan aldri være noe annet enn Bibelens budskap. Er det noe annet, er det ikke den hellige, allminnelige kirke du hører, uansett hva den kaller seg.

Til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig, men underforstått også nødvendig, å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning, sier Augustana 7 og forutsetter samtidig at både loven og evangeliet blir lært i samsvar med Skriften.. Det er dessverre langt fra denne enigheten i det som i dag kaller seg den lutherske kirke. Det har med kirkenes demokratiske ordninger å gjøre. Det problemet får vi komme innpå under neste tema. Og det har med tidsånd og ideologiske strømninger å gjøre.

I vår tid brytes modernisme med postmodernisme. Modernismens tiltro til historisk-kritisk bibelforskning resulterte ofte i tolkninger som mer var funksjoner av konjunkturer innenfor samtidig religionshistorie og filosofi enn etterprøvbare forskningsresultater. Ville modernismen strømlinjeforme oss, er postmodernismen mer pluralistisk. Postmoderne kritikk er ofte prinsipielt skeptisk: All viten er subjektiv, og tekst og tradisjon står til disposisjon innenfor det perspektiv tolkeren velger å identifisere seg med. I postmodernismen tillates nok troens refleksjon over Skriften, men som én blant flere lesemåter. Var idealet i modernismen at bibelforskerens personlige innstilling i størst mulig grad skulle holdes utenfor forskningsprosessen, og at sannhet og mening snarere skulle søkes bak tekstene enn i tekstene, er postmodernismens ideal å involvere forskerens personlighet og finne mening i møtet mellom tekst og forsker, og forskeren kommer da først og fremst i betraktning som leser. Men legger en til grunn at tekstenes mening blir til i møtet med leseren, og at pluraliteten av tolkninger som alle gir mening for de ulike leserne subjektivt sett, ikke kan angripes ut fra objektive kriterier, men at meningen stadig produseres i en uavbrutt samtale om tekstene ut fra hverandres perspektiver i et pluralistisk forskningsfellesskap, er sannhetsspørsmålet prinsipielt relativisert. Det postmoderne subjektivistiske idealet framtrer således som en motsetning til det moderne objektivistiske.

Er det i strid med den postmodernistiske ”tidsånden” å hevde at det normative ligger i en historisk åpenbaring i fortida (og er tanken om normativitet i det hele satt på avskrivning), er det ikke å undres over at empirien – erfaringen - får en annen plass i en teologi influert av denne tidsånd enn i en teologi båret av overbevisningen om motsetningen mellom sant og falskt, rett og galt, åpenbaring og uvitenhet, guddommelig og demonisk. Mye av dagens tradisjonskritiske teologi reflekterer i virkeligheten en samtidsideologi. Det slår ut ikke bare i kritikk av tolkningstradisjoner, men også av Skriften. Konkrete skriftord blir satt til side til fordel for slutninger ut fra overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom på gjennom erfaringer i den tid vi nå lever i. En slik metode kan vi kalle spekulativ fordi den tar utgangspunkt i tolkerens ideer om kristendommens vesen. En klassisk tolkningssirkel (hermenevtisk sirkel) bygger derimot på en vekselvirkning mellom tolkning av enkeltord og enkelttekster og helhetsoppfatningen. Det kan kalles en realistisk metode, fordi den tar utgangspunkt i det konkret gitte tekstmaterialet. Den spekulative metoden fører til slutninger som aldri kan verifiseres, men som i gitte tilfelle kan falsifiseres såsant Bibelen er Guds ord og ikke motsier seg selv. Hvordan kan noen idet de påberoper seg nestekjærlighetsbudet, se bort fra at forfatteren av kjærlighetens høysang (1Kor. 13) i samme brev sier at homoseksuelle samleier fører i fortapelsen (1Kor. 6,9f)? Og er det noen som kan mene at forfatteren av Galaterbrevet - den kristne frihets brev - i andre av sine brev på prinsipielt grunnlag kan forby kvinner å tale under gudstjenesten og å være lærere og ledere i menigheten dersom han innerst inne betrakter dette som tidsbetinget?  Den realistiske metoden fastholder bibeltekstens vetorett. Tekstene rommer kontraindikasjoner overfor bestemte spekulative slutninger. Uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken” (2006) illustrerer den spekulative metodens dilemma: Med rette anklager den mindre liberale fraksjonen den andre for å utøve et subjektivt skjønn. Men de to fraksjonene følger hverandre såpass langt i tolkningsteorier at det kan se ut som tilfeldigheter avgjør om en stanser ved å spille Bibelen ut mot seg selv i spørsmålet om hodeordningen, eller om en også gjør det i homoseksualitetsspørsmålet. Den mindre liberale fraksjonen representerer systematisk sett et umulig mellomstandpunkt, som etter alt å dømme historisk sett vil bli stående som overgangsteologi. Teologi som normativ vitenskap oppløser seg selv på denne måten. Det trengs et fornyet realistisk vitenskapelig paradigme i teologien.

Teo-logi er avhengig av Guds tale, hans Logos. Som Blaise Pascal (d. 1662) spissformulerer det, er Gud ikke filosofenes Gud, men Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Ja, han er den som han er (2Mos. 3,14), den analogiløse, som bare kan kjennes når han gir seg til kjenne. Teologien er avhengig av åpenbaringen. Uten åpenbaringen er teologi ikke mulig.

 

 

Til slutt:

 

Vi tror, lærer og bekjenner at Gud har et folk, en menighet på jord. Å være en kristen er å være en del av Guds folk, som er Jesu Kristi legeme og Den Hellige Ånds tempel. Inn i dette folk fødes den enkelte ved den hellige dåp og den kristne tro. Denne menighet eller kirke er ikke avgrenset for menneskene slik at en kan trekke skillet mellom dem som i sannhet hører Guds folk til, og dem som ikke gjør det. Men for Gud er den avgrenset. Han kjenner sine og blir kjent av sine. I denne verden kan kirken likevel kjennes på at den samler seg om den rene forkynnelse av evangeliet og den rette forvaltning av sakramentene. Guds folk er hjorden som hører sin himmelske hyrdes røst, den er menigheten som holder fast ved apostlenes lære.