Ragnar Andersen: Vi må bygge en kristen motkultur

Det gamle samfunnet var religiøst. I bunnen lå tanken på Guds vennskap og ansvaret overfor han, og tanken på menneskene som Guds skapninger og Guds og hverandres tjenere. Og staten så det som sin oppgave å verne og fremme religionen. Det betyr ikke at alle dermed var sanne kristne og levde i samsvar med det. Men det betyr at gudstroens og evighetens perspektiv hadde vesentlig betydning for organiseringen av samhandlingen mellom mennesker. Den kristne moral, slik den ble oppfattet, dannet grunnlag for lovgivningen. Det er dette kristianiserte enhetssamfunnet grunnloven ennå bekjenner seg til. ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.” Slik hadde det vært, og slik skulle det fortsette å være. Norge tilhørte den kristne kulturkrets, var et kristent land og hadde fra reformasjonen en evangelisk-luthersk folkekirke. Samfunnets verdi- og normgrunnlag lå i den guddommelige åpenbaringen.

I dag er statens og samfunnets selvforståelse en annen. Den jevne politiker og den jevne mann søker sitt verdi- og normgrunnlag i erfaringen og fornuften, ikke i åpenbaringen. Den grunnleggende tenkningen om menneskelig samhandling springer ikke ut av gudstroen og evighetsperspektivet. I sentrum for tenkningen står ikke Gud og hans ord, men mennesket selv og dets tanker og ønsker. At det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly har ikke lengre bestemmende innvirkning på samfunnet. Alt er under utvikling og endring. Ingen har oversikt, og ingen vet hvor det bærer hen. Samfunnet har gått fra å være religiøst i sitt fundament til å være sekulært, verdslig.

Forholdsvis tydelig kan sekulariseringen avleses i skolehistorien. Folkeskolen er et barn av kirken. Skolen ble opprettet på 1700-tallet som en konfirmantforberedelse, en katekismeskole, der en også skulle lære å lese, skrive og regne. I løpet av 1800-tallet ble allmenndannelse stilt opp som formål side om side med det å medvirke til den kristne oppdragelsen. I etterkrigstida kommer skolens kristne formål under press. Og etter endringen av opplæringsloven i 2008 har grunnskolen ikke lengre som oppgave å medvirke til den kristne oppsedingen.

Faget kristendomskunnskap finnes ikke lengre. Det er en del av faget RLE. Utdanningsdirektoratet sier (på internett): ”Religion, livssyn og etikk er et ordinært skolefag som normalt skal samle alle elever. Opplæringsloven legger til grunn at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at den skal være saklig og upartisk og at de ulike verdensreligioner og livssyn skal presenteres med respekt.. I undervisningen skal det ikke være forkynnelse eller religionsutøvelse. Likeverdige pedagogiske prinsipper skal legges til grunn. Det innebærer at alle religioner og livssyn skal behandles på en faglig og sakssvarende måte ut fra sitt særpreg og mangfold.” Det gamle forkynnende kristendomsfaget er altså blitt et pluralistisk orienteringsfag, som ikke skal ta standpunkt til sannhetsspørsmålet. Mon tro om det blir noe annet enn en påvirkning til skepsis og relativisme av dette?

I den gamle skolen skulle det være samsvar mellom skolens kristne forankring og undervisningen i det enkelte fag. Men her har det nok lenge vært motsetninger. Kanskje kom det først til syne i naturfag med utviklingslæren. Kirkeledelsen har vel stort sett tenkt at en teologisk sannhet om skapelsen og en naturvitenskapelig antakelse om utvikling kan eksistere side om side. Men den har neppe tatt inn over seg hvor bibelfiendtlig og avkristnende utviklingslæren har virket i folket. Utviklingslæren fremmer en oppfatning av oss selv som høgrestående dyr og tilfeldige vesener som lever en stund under utviklingens hittil høyeste stadium. Å søke sannheten i 2-3-4000 år gamle skrifter, som de bibelske skriftene er, strir mot den evolusjonistiske livsfølelsen. Og hva med samlivsundervisningen i skolen? Etter 7. årstrinn skal trettenåringene kunne ”forklare hva som skjer under puberteten og samtale om ulik kjønnsidentitet og variasjon i seksuell orientering” (Udir.no). Hva betyr dette i praksis når samfunnet likestiller homoseksuell orientering med heteroseksuell? Etter 10. årstrinn skal sekstenåringene kunne ”drøfte problemstillinger knyttet til seksualitet, ulik seksuell orientering, prevensjon, abort og seksuelt overførbare infeksjoner” (Udir.no). Hva betyr dette i praksis når samfunnet aksepterer de fleste former for utukt, har legalisert fosterdrap og hyller prevensjon enten den har abortiv virkning eller ei? Hvor mange tør stå opp for det de i det minste burde ha lært i konfirmantundervisningen i løpet av 9. årstrinn? ”I ungdomsskolealder er det utrolig vanskelig å være troende,” sier Josef Ottersen i Norges unge katolikker ifølge Vårt land 09. april.

Med suggererende makt inntar musikk, media og moter unge sinn. I stor utstrekning sluses barna inn i en hedonistisk kultur som krever at det skal være ”kult” og gøy hele tida. Det er, tror jeg, fristende å tilpasse kristen oppseding mer eller mindre til dette kravet, slik at oppsedingen fremmer en ”kristendom light”, som ikke er motkulturell og resistent mot påvirkning fra verdslige omgivelser, men som er ”medkulturell”. Den oppvoksende slekt er kalt ”[e]n generasjon der ungdomskulturen er mer seksualisert enn noen gang før” (Hannah Helseth sitert av Øyvind Woie i Vårt Land 14. september.). ”Kjedebutikkene tilbyr jenteklær som stiller til skue en seksualitet jentene ennå ikke vet hva går ut på. […] Det finnes muslimske kvinner som peker på at hijab og omfangsrike klær gir dem frihet, fordi klærne skjermer dem fra menns blikk. Og som ikke kan forstå at norske kvinner vil utsette seg for den belastningen det er å vise frem så mye av kroppen sin.” Sier Kristin Gunleiksrud i Vårt Land 05. mars. Greta Aune Jotun hadde sterke ord i DagenMagazinet 21. juni om et kulturelt forfall. Hun skriver: ”Barn og unge blir foret med fordummende tekster fra medier og scener, ikke minst gjennom sang, ofte til akkompagnement som tilsier hørselvern, og dess mer outrerte artistene er, dess større plass får de i mediene. Band som oppfører seg som galninger, hyller ondskap og brøler som ville dyr, får i dag musikkpriser og ære. Stat og kommuner gir betydelige bidrag til rockescener og ditto muséer.” Og: ”Mange i voksengenerasjonen er mer ivrig på at barna skal bli berømte idoler, sylslanke modeller, proffe danseløver og rike fotballspillere, for å nevne noe, enn at de skal tilegne seg livsvisdom av samfunnsnyttig betydning.”

Når dagens barn og unge som overlevende fra krigen mot de ufødte, vokser opp, er det i stor utstrekning i et miljø uten merkbar gudstro og evighetsperspektiv. Ikke noen teoretisk ateisme, slike intellektuelle prosjekter er det de færreste som beskjeftiger seg med. Men et perspektiv som er helt bestemt av denne verden. En tankegang som rekner med at livet er slutt når en dør, og at det er om å gjøre å få mest mulig ut av det så lenge vi er her.

Hvor gjerne vi enn vil si at Norge er et kristent land, og hvor sørgelig det enn er å si det motsatte, så tror jeg vi lurer oss selv viss vi fortsetter å tro at vi lever i et kristent land. Vi lever i et land der politikerne ikke lengre aksepterer at de ti bud setter grenser for utformingen av samfunnet, og et land der en intellektuell elite, media og kulturliv er preget av langvarig sekularisering. Barna og de unge puster i en giftig luft. På dette må vi svare med å bygge en kristen motkultur.