Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelse for søndag etter jul, 28. desember 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Kristi fylde

 

Prekentekst: Jh 1,16-18

 

16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde istedenfor nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

18 Ingen har noengang sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

 

Den korte prekenteksten gir et perspektiv på innholdet i evangeliet og begrunner evangeliets autoritet.

I v. 15 har døperen Johannes kommet til orde: "Om denne var det jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg." Dermed stadfester den store profeten og forløperen den kristne bekjennelse til Jesu guddom. Han er det evige Ordet, som ble kjød, Guds enbårne Sønn, som er blitt menneske.

Når vi da i v. 16 igjen har vi-form slik som i v. 14, er det vel evangelisten Johannes som fortsetter sitt eget vitnesbyrd. V. 17 viser jo tydelig at det er tale om paktsskiftet, som først ble fullbyrdet etter døperen Johannes' martyrdød. Når v. 16 likevel kan begynne med et "for" (en del av handskriftene har riktignok "og"), må det da forstås som en begrunnelse for at evangelisten i v. 14 sier at Kristi herlighet er full av nåde: At hans herlighet er full av nåde, vet vi fordi vi alle har fått nåde av hans fylde.

Vitnesbyrdet i v. 16f springer i bunn og grunn ut av det evangelisten alt har bekjent om Kristus i v. 14: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." Vi ser at de tre begrepene fylde, nåde og sannhet springer ut av beskrivelsen av Kristi guddommelige herlighet.

Med "vi alle" (v. 16) utvider vel evangelisten perspektivet fra øyenvitnene (v. 14) til alle Jesu disipler (sml. 1,12; 17,20ff; 20,29). Alle kristne har fått av Kristi fylde. Uttrykket fylde (gresk: pleroma) forekommer hos Johannes bare her, men vi har det flere steder hos Paulus (sml. Kol. 1,19; 2,9; 3,19; Ef 1,23; 4,13). Hele guddommens fylde bor legemlig i Kristus, forteller søndagens episteltekst (Kol. 2,8-10). Og i Ef 1,23 beskrives menigheten som Kristi legeme og som fylden (to pleroma) til han som fyller alt i alle. Dette stemmer med Johannesevangeliet. Gud Fader fyller Kristus med herlighet, og Kristus fyller sine disipler med den samme herlighet. Som Kristi legeme er Guds tempel og bolig, er Kristi menighet det samme (sml. Jh 14,16f.23).

Og fylde er da også et parallellbegrep til herlighet. Som Guds herlighet hvilte over tabernaklet på Mose tid, hviler den nå over Ordet som ble kjød og tok bolig (eller slo opp sitt telt - gresk: eskenosen) iblant oss (v. 14). Kristi legeme avløser tabernakel og tempel (sml. Jh 2,19-21). Og den samme herlighet hviler over menigheten, som er Kristi legeme (sml. Jh 17,22f).

Kristi fylde er i Jh 1,16 hans herlighet, som er full av nåde og sannhet (v. 14). Tanken er vel egentlig at Faderen herliggjør Sønnen ved å fylle han med nåde og sannhet, som Sønnen meddeler sine disipler.

"Kjarin anti kjaritos" vil egentlig si nåde (i stedet) for nåde. Hele kristenlivet hviler på nåde.

I v. 17 stilles Moses og Kristus opp mot hverandre. Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Nå var også den gamle pakt grunnet på Guds nåde. De troende ble frelst ved troen på Kristus som de ventet på. De kjente Gud som nådens og frelsens Gud. Men Moses representerer en foreløpig åpenbaring og er på en særlig måte eksponent for loven og bokstaven som slår i hjel (sml. 2Kor. 3,6). Kristus er selv Ordet som "eksegerer" Gud for oss (v. 18). Han er ett med Guds Ånd, som gjør levende ( (2Kor. 3,6.17; Jh 6,63).

Og om også Moses kunne forkynne nåden og sannheten, kom i dyp forstand nåden og sannheten med Jesus Kristus. Se også Hebr. 1,1ff.

Ingen har sett Gud i "utransformert" herlighet (sml. 1Jh 4,12.20). Vi minnes beretningen om Moses, som ikke kunne se Guds åsyn, (sml. 2Mos. 33,18ff). Syndige mennesker kan bare se Gud når hans herlighet "transformeres" til et plan der vi kan møte han. Inkarnasjonen betyr ikke at Gud har latt seg se "som han er" i sin herlighet. Nei, først i fullendelsen vil de rene av hjertet (Mt 5,8) få se Gud (sml. 1Jh 3,2). Men her står Jesus i en annen stilling enn andre mennesker. Han er Guds enbårne Sønn og står på Guds side i forhold til menneskene. Han har sett Faderen. Sml. 5,37; 6,46.

"Hvem har sett han [Herren], så han kan fortelle hvordan han er?" spørres det i Sir. 43,31[36]. Johannesevangeliet sier: Jesus Kristus har sett Faderen og forklart han.

Den enbårne, som er i Faderens favn, han har forklaret Gud. Noen av de gamle greske handskriftene har på dette stedet i teksten: den enbårne Sønn (sml. 1930- og 1988-oversettelsene), andre har: den enbårne Gud (sml. 1985-oversettelsen). Begge deler kan tenkes å være det opprinnelige, men det kan også se ut som den første lesemåten er ukjent før 300-tallet. Den saklige betydningen er den samme. For det er en grunnsetning i Johannesevangeliet at Guds enbårne Sønn er Gud (1,1; 20,28), ett med Faderen (10,30).

Når Johannes sier at Kristus har forklart (gresk: eksegesato) hvem Gud er, bruker han et uttrykk som teologene er vel vant med. Når teologene tolker en bibeltekst, heter det at de eksegerer teksten. Å eksegere er å utlegge eller forklare. Kristus har eksegert eller forklart hvem Gud er.

I Jesus og ordet om han har vi sikker kunnskap om Gud. Så mild, kjærlig, barmhjertig og nådig som Jesus er, slik er Gud Fader. Jesus viser oss like inn i Faderens hjerte. Luther sier i Den store katekisme at ingen kan erkjenne Faderens miskunnhet unntagen ved den Herre Kristus, som er det faderlige hjertes spegl, og uten dette spegl kan vi bare se en vred og forferdelig dommer.

At Kristus har eksegert - underforstått Faderen - , er en tanke vi finner igjen i 14,7ff. Den som har sett Jesus, har sett Faderen. For Jesus er i Faderen og Faderen er i Jesus. Med v. 18 vender evangelisten tilbake til begynnelsen av kapitlet, der han omtaler Kristus som det evige Ordet som både var hos Gud og var Gud.