Tekstgjennomgåelse for søndag etter jul, 28. desember 1997
Ved Ragnar Andersen
Kristi fylde
Prekentekst: Jh 1,16-
16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde istedenfor nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
18 Ingen har noengang sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.
Den korte prekenteksten gir et perspektiv på innholdet i evangeliet og begrunner evangeliets autoritet.
I v. 15 har døperen Johannes kommet til orde: "Om denne var det jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg." Dermed stadfester den store profeten og forløperen den kristne bekjennelse til Jesu guddom. Han er det evige Ordet, som ble kjød, Guds enbårne Sønn, som er blitt menneske.
Når vi da i v. 16 igjen har vi-
Vitnesbyrdet i v. 16f springer i bunn og grunn ut av det evangelisten alt har bekjent om Kristus i v. 14: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." Vi ser at de tre begrepene fylde, nåde og sannhet springer ut av beskrivelsen av Kristi guddommelige herlighet.
Med "vi alle" (v. 16) utvider vel evangelisten perspektivet fra øyenvitnene (v. 14)
til alle Jesu disipler (sml. 1,12; 17,20ff; 20,29). Alle kristne har fått av Kristi
fylde. Uttrykket fylde (gresk: pleroma) forekommer hos Johannes bare her, men vi
har det flere steder hos Paulus (sml. Kol. 1,19; 2,9; 3,19; Ef 1,23; 4,13). Hele
guddommens fylde bor legemlig i Kristus, forteller søndagens episteltekst (Kol. 2,8-
Og fylde er da også et parallellbegrep til herlighet. Som Guds herlighet hvilte over
tabernaklet på Mose tid, hviler den nå over Ordet som ble kjød og tok bolig (eller
slo opp sitt telt -
Kristi fylde er i Jh 1,16 hans herlighet, som er full av nåde og sannhet (v. 14). Tanken er vel egentlig at Faderen herliggjør Sønnen ved å fylle han med nåde og sannhet, som Sønnen meddeler sine disipler.
"Kjarin anti kjaritos" vil egentlig si nåde (i stedet) for nåde. Hele kristenlivet hviler på nåde.
I v. 17 stilles Moses og Kristus opp mot hverandre. Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Nå var også den gamle pakt grunnet på Guds nåde. De troende ble frelst ved troen på Kristus som de ventet på. De kjente Gud som nådens og frelsens Gud. Men Moses representerer en foreløpig åpenbaring og er på en særlig måte eksponent for loven og bokstaven som slår i hjel (sml. 2Kor. 3,6). Kristus er selv Ordet som "eksegerer" Gud for oss (v. 18). Han er ett med Guds Ånd, som gjør levende ( (2Kor. 3,6.17; Jh 6,63).
Og om også Moses kunne forkynne nåden og sannheten, kom i dyp forstand nåden og sannheten med Jesus Kristus. Se også Hebr. 1,1ff.
Ingen har sett Gud i "utransformert" herlighet (sml. 1Jh 4,12.20). Vi minnes beretningen om Moses, som ikke kunne se Guds åsyn, (sml. 2Mos. 33,18ff). Syndige mennesker kan bare se Gud når hans herlighet "transformeres" til et plan der vi kan møte han. Inkarnasjonen betyr ikke at Gud har latt seg se "som han er" i sin herlighet. Nei, først i fullendelsen vil de rene av hjertet (Mt 5,8) få se Gud (sml. 1Jh 3,2). Men her står Jesus i en annen stilling enn andre mennesker. Han er Guds enbårne Sønn og står på Guds side i forhold til menneskene. Han har sett Faderen. Sml. 5,37; 6,46.
"Hvem har sett han [Herren], så han kan fortelle hvordan han er?" spørres det i Sir. 43,31[36]. Johannesevangeliet sier: Jesus Kristus har sett Faderen og forklart han.
Den enbårne, som er i Faderens favn, han har forklaret Gud. Noen av de gamle greske
handskriftene har på dette stedet i teksten: den enbårne Sønn (sml. 1930-
Når Johannes sier at Kristus har forklart (gresk: eksegesato) hvem Gud er, bruker han et uttrykk som teologene er vel vant med. Når teologene tolker en bibeltekst, heter det at de eksegerer teksten. Å eksegere er å utlegge eller forklare. Kristus har eksegert eller forklart hvem Gud er.
I Jesus og ordet om han har vi sikker kunnskap om Gud. Så mild, kjærlig, barmhjertig og nådig som Jesus er, slik er Gud Fader. Jesus viser oss like inn i Faderens hjerte. Luther sier i Den store katekisme at ingen kan erkjenne Faderens miskunnhet unntagen ved den Herre Kristus, som er det faderlige hjertes spegl, og uten dette spegl kan vi bare se en vred og forferdelig dommer.
At Kristus har eksegert -