Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelse for Jesu navnedag, nyttårsdag 1988

Ved Ragnar Andersen

 

Synderes frelser

 

Prekentekst: Mt 1,20b-21

 

20b se, da viste Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, til deg. For det som er avlet i henne, er av Den Hellige Ånd. 21 Og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

 

Etter å ha presentert Jesu ættetavle fra Abraham og David i v. 1-17, beretter evangelisten fra v. 18 av om Jesu komme til jord.

Åpningskapitlet er programmatisk for hele Matteusevangeliet. Det handler om Jesus som er Kristus, det vil si Messias, den salvede frelseskongen i endetida. I han blir Guds løfter til Abraham og David oppfylt. Men han er mer enn Davids sønn. Han er Guds enbårne Sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Evangelisten framhever de to navn Jesus, som betyr: Jahve er frelse (v. 21.25) og Immanuel, som betyr: Med oss er Gud (v. 23). Begge navn gir vesentlige perspektiver på innholdet i evangeliet. Gud har sendt sin Sønn til jord for å frelse oss fra synden (sml. 9,6; 20,28; 26,28). I barnet som Maria fødte, er frelsens Gud med sitt folk (sml. 18,20; 28,20).

Samtidig som Jesus er Marias sønn og Davids etterkommer, er han altså Guds Sønn. Og det er han i egentlig forstand, han er med andre ord Guds Sønn av vesen. Han er Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, og av samme vesen som Faderen, som Den nikenske trosbekjennelse sier. Derfor kalles Maria med rette Guds mor.

Beretningene i Mt 1 og Lk 1 om unnfangelsesunderet har fra bibelkritisk hold vært forsøkt bortforklart som paralleller til hellenistiske tekster, som spekulasjon ut fra Jes. 7,14, eller som resultat av kristologisk refleksjon i urkirken. Men det holder naturligvis ikke. I hellenistiske tekster om fødsler av helter der faren er en gud, er det heller ikke tale om jomfrufødsler, og disse tekstene ble ikke tatt som historiske. Ordet i Jes. 7 spiller ingen rolle i Lk, og i Mt er det bare nevnt som et såkalt refleksjonssitat. Terminologien i Mt 1 og Lk 1 er "før-kristologisk" med et gammeltestamentlig-jødisk preg. Det ser ut til at Mt disponerer en tradisjon fra Josef, og at Lk har Maria som kilde. Fødselsberetningene "passer til den urkristne troen på Jesus som frelser, men de kan ikke avledes av den" (H. Riesenfeld).

Jomfrufødselen er imidlertid utenfor og over naturlovene. Det visste Maria. Men Gud er allmektig. For han er det umulige mulig (Lk 1,37). Maria trodde engelen Gabriel. "Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren," sa Elisabet (Lk 1,45). I kirkekunsten kan en se unnfangelsesunderet framstilt som noe som skjer gjennom jomfru Marias øre når hun i tro hører engelen tale Guds ord.

Unnfangelsesunderet svarer til to-natur-læren. Jesus er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av Maria. Som sann Gud er Kristus fra evighet, men hans menneskenatur ble til ved et skapende under i jomfru Marias liv. Så står han også utenfor arvesyndens sammenheng. Ren og hellig kom han til verden.

Slik måtte vår frelser være. Bare Gud kunne frelse oss. Men skulle han gjøre det, måtte han dø for våre synder. Skulle han kunne dø, måtte han bli menneske, og skulle han kunne være vår stedfortreder, måtte han være uten synd.

Så er Kristus hode for en ny menneskelig sammenheng, nemlig den kristne menighet, en ny menneskehet som omfatter alle som lar seg frelse ut av den gamle, falne menneskehet, (sml. Rom. 5,12ff).

Englebudskapet i prekenteksten er sjelesorg overfor Josef. Det står samtidig som et programmatisk ord ved begynnelsen av evangelieskriftet, et ord som gir perspektiv både på Jesu person og på hans gjerning. At Maria er med barn, er noe helt enestående som ikke skal avskrekkke Josef (sml. v. 18-20a). Gud vil ikke bryte inn i de trolovedes forsett å stifte heim sammen. Tvert imot skal de tjene han ved å inngå ekteskap. Jesus skal vokse opp i heimen deres, og Josef skal i juridisk forstand være hans far (sml. v. 16; Lk 2,41.48).

Josef kalles Davids sønn. Han stammer fra kongerekken fra David til Jojakin (Jekonja), som ble bortført til Babel (v. 6ff). Kanskje var han direkte tronarving i Israel. Men engelen vil nok heller lede tankene til løftene om at Messias skulle fødes i denne ætten.

I likhet med Maria får Josef beskjed om å gi det hellige barnet navnet Jesus, det vil si det hebraiske Jesjua (sml. v. 25; Lk 1,31; 2,21). Det var et vanlig jødisk navn og går tilbake på Josva (Jehosjua), som i Septuaginta og NT (gresk grunntekst) betegnes som Jesus (Apg. 7,45; Hebr. 4,8). Og Josva / Jesus betyr: Jahve er frelse / hjelp. Navnet er altså en trosbekjennelse, og det er det første vi finner, som er sammensatt med gudsnavnet Jahve som det ene leddet.

Navngivingen blir begrunnet, som ofte i Bibelen. Vi hører stadig at det er nær tilknytning mellom person og navn. Navnet representerer på innholdsfylt måte den som bærer det.

At Jesus skal frelse sitt folk fra deres synder, er sentralt nytestamentlig. Syndeskylden er det menneskelige grunnproblemet, som den lovede Messias framfor alt skal befri fra. Mens frelsesbegrepet i GT kan brukes om redning fra mange slags nød, er det i NT en talende konsentrasjon i bruken av begrepet. Først og fremst er det tale om frelse fra synd og skyld (sml. Matt. 1,21; Luk. 7,50), Guds vrede og dom (sml. Rom. 5,9f).

Fortapelse er motsetning til frelse. Den som lever uten Jesus, er fortapt. Det å være fortapt vil si to ting. For det ene at en har tapt seg selv, sitt liv, si framtid. Men for det andre betyr det også at Gud har tapt dette mennesket. Men Gud har ikke sluttet å elske den verden som har vendt han ryggen (sml. Jh 3,16f). Jesus ser en dyrebar eiendom han har mistet, der andre ser et håpløst tilfelle. Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt, sier han (Luk. 19,10).

I Jesu navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for Israel og alle andre folk (Lk 24,47; Apg. 5,31). At engleordet i v. 21 taler om frelse for paktsfolket (sml. Lk 2,10f), utelukker ikke det verdensvide perspektivet. I Matteusevangeliet blir Jesu kall til jødene på en særlig måte betont, men skriftet rommer også det universale perspektivet (sml. 12,21) og munner ut i misjonsbefalingen (28,18-20).