Tekstgjennomgåelser for Marias budskaps dag, 22. mars 1998
Ved Ragnar Andersen
Løftene kan ikke svikte
Gammeltestamentlig tekst: Jer. 33,14-
14 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og om Judas hus. 15 I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. 16 I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn det skal kalles med: Herren, vår rettferdighet. 17 For så sier Herren: Det skal aldri mangle en mann av Davids ætt som skal sitte på Israels trone,
Domsprofeten Jeremia forkynte en ny begynnelse etter den nasjonale undergang. Katastrofen
i 587/586 var uungåelig på grunn av folkets frafall fra Gud (sml. 25,1-
Det gode ord om Israel og Juda kan forstås generelt om velsignelsesløfter (sml. Jos.
21,45; 23,14; 1Kong. 8,56). Det kan også forstås spesielt om løfter om velsignelse
gjennom Davids ætt eller en ny begynnelse etter det babylonske fangenskapet (sml.
23,3-
For Jeremia er den kommende frelserskikkelsen en rettferdig spire som står fram for David (23,5; 33,15), ja, han kalles også David (30,9), noe vi finner allerede hos Hosea (Hos. 3,5). Det er tale om den fullkomne kongen av Davids ætt, den eskatologiske frelseskongen. Hans kongelige regjering vil være preget av visdom, rett og rettferdighet (23,5; 33,15).
Også Jer. 30,21 må være en Messias-
Mens 23,6 taler om Juda og Israel, taler 33,16 om Juda og Jerusalem, som nå var i
ytterste nød. I 23,6 er "Jahve zidqenu" navn på Messias, i 33,16 navn på Jerusalem.
(1988-
I 1Kong. 2,4; 8,25; 9,4f; Salme 132,11f er løftet om en davidide på Davids trone betinget av at ætten viser paktstroskap. Men i Jer. 33,17 synes det å være tale om en gjentakelse av løftet i en kritisk situasjon da ætten inntil videre må oppgi tronen (sml. Esek. 21). På tross av ættens ulydighet står pakten med David fast (v. 20ff; sml. 2Sam. 7,11ff; 23,5).
Ved Jerusalems undergang i 587/586 opphørte det nasjonale kongedømmet, men Jesus Kristus er Davids rotskudd og ætt (Jh åp 22,16). G. A. Danell sier: "NT, Jesus og apostlene lærer oss at profetien ... er oppfylt i Jesu person og frelsesverk. Engelen Gabriel forkynte for Maria at HERREN Gud skulle gi hennes sønn Davids, hans fars trone, og at han skulle være konge over Jakobs hus til evig tid, samt at hans kongedømme aldri skulle få ende (Lk 1,32f). Dette er Guds egen fortolkning og oppfyllelse av profetien om gjenopprettelsen af Davids rike, hans trone og kongeslekt."
Prekentekst: Lk 1,46-
46 Og Maria sa:
Min sjel opphøyer Herren,
47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser,
48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet.
For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn.
50 Og hans miskunn varer til slektledd etter slektledd for dem som frykter ham.
51 Han gjorde veldig verk med sin arm,
han spredte slike som var overmodige i sitt hjertes tanke;
52 han tok herskere ned fra troner og opphøyet ydmyke;
53 hungrige mettet han med goder, og rike sendte han tomhendte bort.
54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu
55 -
Maria er kommet til Sakarias' hus i en by i Juda. Elisabet -
Marias lovsang har klare paralleller til Hannas lovsang i 1Sam. 2, etter at hun hadde
fått sønnen Samuel. Begge kvinnene taler ut fra sin egen erfaring av Guds mektige
inngrep. Begge kvinnenes lovsang er korsteologi. Hanna taler om at Gud suverent skaper
seg et folk av det fattige, ringe og svake. Hennes lovsang munner ut i profetiske
ord om den salvede konge, ord som dypest sett handler om endetidskongen Jesus Messias.
Hannas og Marias lovsang korresponderer med saligprisningene og ve-
Guds hellighet er et grunntema i begge kvinnenes lovsang. "Ingen er hellig som Herren," sier Hanna (1Sam. 2,2; sml. Lk 1,49). At Gud er hellig, kan stå som et sammenfattende uttrykk for hvordan han i det hele er. I dagens forkynnelse blir nok tanken på Gud som den hellige ofte ensidig knyttet til hans vrede og dom. Men i Bibelen ser vi at alt Gud er, det er han som den hellige, og alt Gud gjør, det gjør han som den hellige. Helligheten virker begge veger, både til frelse og til dom.
I v. 48f har vi en dobbelt begrunnelse for lovprisningen med omtale av Marias personlige erfaring. Israels store Gud har gjort store ting mot sin ringe tjenerinne.
Uttrykket "fra nå av" i v. 48 (sml. 5,10; 12,52; 22,18.69) inkluderer vel møtet med Elisabet og den ufødte døperen (sml. v. 41ff). Kombinasjonen i v. 48 av motiv i 1Sam. 1,11 og 1Mos. 30,13, som begge handler om barnefødsel, viser vel den konkrete tilknytningen Marias lovsang har til unnfangelsesunderet. Marias ord overgår Leas i 1Mos. 30,13, da hun fødte Aser: "Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise meg lykkelig." Men vi skal huske at da en kvinne sa til Jesus: "Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet", sa han: "Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det." (11,27f) Forholdet til Guds ord var avgjørende også for Maria (sml. 1,45).
V. 49 svarer til storheten i unnfangelsesunderet. Barnet i Marias liv er unnfanget på underfullt vis og er Guds Sønn og Israels evige konge (sml. v. 32ff). Sml. gudsbetegnelsen den mektige med v. 37. Gud helliger sitt hellige navn gjennom dom og frelse (sml. 11,2).
I bakgrunnen for v. 50 står løftet i 2Mos. 20,6. Herren gjør trofast miskunn mot tusen ledd når de elsker han og holder hans bud. Maria taler om den rette gudsfrykt (sml. Salme 103,17). Men å frykte og elske Gud er dypest sett to sider av samme sak,.
Maria synger om en historie hun selv erfarer, og et mønster som Israel kjente og priste Gud for fra gammelt av.
Ved si sterke hand tvang Herren egypternes farao til å gi slipp på israelittene (2Mos. 6,1). Han forløste israelittene med utrakt arm og ved store straffedommer (2Mos. 6,6; sml. Apg. 13,17). Men Moses er klar over at det han i si levetid opplevde av Herrens storverk bare var begynnelsen på Herrens maktfulle innsats til beste for sitt folk (5Mos. 3,24). I Jesus Kristus rekker Herren sin arm ut til frelse (Jes. 53,1). Engelen Gabriel har gjort klart for Maria at det hellige barnet er Guds Sønn og Davids sønn, Messias. Hans unnfangelse er et veldig verk og skjer ved Guds Ånd og kraft (Lk 1,35).
Som fiender av Gud blir de spredt som er overmodige i sitt hjertes tanke (sml. Jes. 2,9ff). Overmodig (gresk: hyperefanos) er et typisk ord for å beskrive stolte mennesker som stoler på seg selv istedenfor på Gud (sml. Jes. 13,11; Rom. 1,30; 2Tim. 3,2; Jak. 4,6; 1Pet. 5,5). V. 52f omtaler mektige og rike i verden. I motsetning til dem stilles ydmyke og hungrige. V. 52f er ganske visst ikke så mye sosialt som religiøst å forstå. Sml. forøvrig med Hannas lovsang i 1Sam. 2 og saligprisningene i Mt 5 og Lk 6.
Mot menneskers visdom, styrke og rikdom setter Skriften Guds miskunn, rett og rettferdighet. Sml. Jer. 9,23f.
V. 54a kan henspille på Jes. 41,9. Israel er utvalgt til å være Guds tjener. Sml. Jes. 41,8f; 44,21.
Gud innfrir løftene til Israels fedre. Sml. 1,70ff; 2Mos. 2,24; 5Mos. 7,8; 9.5; Mi
7,18-
Episteltekst: Ef 1,3-
3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen, i Kristus, 4 likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, 5 idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede,
Syntaktisk består lovprisningen i v. 3-
Lovet være Gud, som har velsignet oss på grunn av Kristus, utvalgt oss på grunn av han, forløst oss på grunn av han, kunngjort oss sin plan om enhet på grunn av han, gitt oss troende israelitter arvelodd på grunn av han og også gitt dere troende hedninger Den Hellige Ånd på grunn av han!
Jeg har da gått ut fra at den greske preposisjonen "en" igjen og igjen kan oversettes: på grunn av. At vi for eksempel har løskjøpelsen i Kristus (v. 7), kan i og for seg oppfattes lokalt/korporativt: Som lemmer på Kristi legeme. Men en får problem med en tilsvarende tolkning av den evige utvelgelsen i Kristus, v. 4. Kristus er preeksistent, men ikke menigheten. Imidlertid kan preposisjonen "en" også vise til grunnen for noe. Her taler da Paulus om åndelig velsignelse på grunn av Kristus.
I v. 4a er en kristen parallell til den rabbinske tanken at Israel er utvalgt før skapelsen. De troende er utvalgt på grunn av Kristus før verdens grunnvoll ble lagt (sml. Mt 25,34; Jh 17,24; 1Pt 1,20).
Når NT taler om utvelgelsen, skjer det til trøst og frelsesvisshet, ikke til anfektelse om en hører til de utvalgte eller ei (sml. Rom. 8,28ff). Læren om utvelgelsen framhever frelsen som Guds verk alene. Den står ikke i vår makt. Når et menneske blir evig salig, er det Guds verk alene, han som utvalgte før verdens grunnvoll ble lagt. Men når et menneske går fortapt, er det dets eget ansvar. Her er en spenning, som utfordrer vår tanke. For troen er det dyrebart. Utvelgelsen er skjedd i Kristus fra evighet, og i dåpen skjer en foreløpig tilegnelse av frelsen. Men så gjelder det å gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast gjennom troens gode strid (2Pet. 1,10; sml. Fil. 2,12f; 1Tim. 6,11f).
Utvelgelsen sikter på hellighet og ulastelighet (sml. 5,27). I og med at de to ord er kombinert, framheves hellighetens etiske side. En kristen er hellig i kraft av syndenes forlatelse, men også forpliktet til et hellig liv. Syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen ved troen avføder forsakelse og helliggjørelseskamp.
Som Faderen har elsket Sønnen før verdens grunnvoll ble lagt (Jh 17,24), har han i kjærlighet bestemt at de hellige som tror på Sønnen (sml. v. 1), skal ha sønnekår med han. Sml. 2Tim. 1,9.
"Hyiothesia" (v. 5) betyr innsettelse i sønnekår/barnekår, adopsjon. Israels sønnestilling i GT (sml. 2Mos. 4,22; Hos. 11,1; Salme 80,15f) danner bakgrunn (sml. Rom. 9,4). Paulus taler for det ene om at barnekåret betyr at en får Guds Sønns Ånd, barnekårets Ånd, som skaper et tillitsfullt barneforhold til Gud (Gal. 4,5f; Rom. 8,15), og for det andre om at det betyr at en er arving til livet i fullendelsen (Gal. 4,7; Rom. 8,23).
Utvelgelsen er i samsvar med Guds frie viljes råd. Til forskjell fra oss mennesker, har Gud suveren viljesfrihet, og i denne frihet har han fra evighet funnet for godt å bestemme de hellige som tror på Kristus Jesus (v. 1) til barnekår hos seg. Syndenes forlatelse for Kristi skyld er i samsvar med Guds nådes rikdom (v. 7), og meddelelsen av forløsning, visdom og forstand gjennom forkynnelsen er i samsvar med Guds frie råd (v. 9).
V. 6a kan ut fra grunnteksten bety: til ærespris for hans nåde, -