Tekstgjennomgåelser for 1. og 2. påskedag 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Fra tvil til tro - fra sorg til glede

 

1. påskedag, 12. april 1998

Prekentekst: Jh 20,1-10

 

1 Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Og hun så at steinen var tatt bort fra graven. 2 Hun løp da av sted, og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham!

3 Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. 4 Men de to løp sammen, og den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. 5 Og da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge der, men han gikk ikke inn.

6 Simon Peter kom nå etter ham, og han gikk inn i graven. Og han så at linklærne lå der, 7 og at svetteduken som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne. men var lagt sammen på et sted for seg selv.

8 Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. 9 For de forstod ennå ikke Skriften, at han måtte oppstå fra de døde.

10 Disiplene gikk da hjem igjen.

 

Jesu grav er tom!

 

Prekentekstene 1. og 2. påskedag forteller om ei kvinnne og to menn som alle hadde problem med å tro. De forstod ennå ikke av Skriften at Messias skulle stå opp fra de døde (se v. 9).

Jesus var blitt lagt i et gravkammer. En svært stor stein (Mk 16,4) var veltet for åpningen. Slike steiner hvilte i en v-formet fordypning. Josef fra Arimatea kunne gjerne rulle den på plass aleine, men det måtte flere mann til for å rulle den fra.

Det var flere kvinner som kom til Jesu grav påskemorgen og fant den tom (sml. Mt 28,1ff og paralleller). Johannes konsentrerer seg om Maria Magdalena, som straks oppsøkte Peter og han selv, men antyder i v. 3 at det var flere: "vi vet ikke hvor de har lagt ham." Dette står i spenning til de synoptiske evangelier, som forteller at kvinnene fikk englebudskap om at Jesus var oppstanden. Men her utfyller Johannes bildet med enkeltheter. Vi får vel tenke at Maria Magdalena kom fram litt før de andre kvinnene (sml. v. 2 med Mk 16,2) og kanskje ikke fikk med seg englebudskapet før hun løp for å fortelle Peter og Johannes at graven var tom (v. 2). Senere får hun imidlertid se de to engler inne i gravkammeret (v. 11ff).

Simon Peter og Johannes iler av sted, og de får se at linklærne Jesu legeme hadde vært svøpt i (sml. 19,40), og svetteduken som hadde ligget over hodet (sml. 11,44), lå igjen, hver for seg. (Også Lukas nevner denne undersøkelsen av graven, Lk 24,12.24.) Nei, her var ikke foregått noen flytting i all hast. Linklær og svetteduk, var lagt igjen rolig og ordentlig. Var det virkelig slik at Jesus selv hadde lagt dette igjen fordi han ikke hadde bruk for det nå? Peter undret seg (Lk 24,12). Johannes trodde, vitner han i v. 8. Men han skynder seg å tilføye selvkritikken i v. 9. De skulle ha forstått og trodd før. Det gamle testamentet vitnet om Messias' oppstandelse.

Jesus så sin veg gjennom døden tegnet i den fjerde sangen hos Jesaja om Herrens lidende tjener, som sier at tjeneren skal bli høyt opphøyet, jfr. Jes. 52,13ff; 53,10ff, og i Jonas-beretningen (jfr. Mt 12,40). Dette underviste han om. Kanskje talte han også om Salme 16,8ff som en profeti om hans oppstandelse, slik vi ser at denne teksten blir brukt i Apg. 2,25ff; 13,35ff.

Kanskje med unntak av Johannes hadde disiplene vanskelig for å tro. De var såvisst ikke psykisk disponert for innbilninger. Den oppstandne Jesus måtte selv overbevise dem. Det skulle sterke beviser til før disippelflokken var sikker (sml. Mk 16,11ff; Lk 24; Jh 20).

Men de var ikke alle like. Johannes hadde stått Jesus så nær. Riktignok tør det være en misforståelse å utlegge uttrykket "den andre disippelen, han som Jesus elsket" dit hen at Jesus elsket han framfor de andre (sml. 13,1). Uttrykket viser tilbake til 13,23, der Johannes omtaler seg selv som "en av hans disipler ( - ), som Jesus elsket", men visstnok ikke framfor de andre (sml. 11,3.5). Derimot henspiller det kanskje på navnet Johannes, som betyr: Jahve er nådig. I Jesus viser Gud sin frelsende kjærlighet og nåde. Johannes var lydhør. Neppe noen husket mer av Jesu taler enn han (sml. 21,24). For Johannes var det nok at graven var tom og at linklærne lå igjen. Han så og trodde (v. 8). Skriften, Jesu forutsigelser og det han selv så, stemte.

I den andre enden av flokken har vi tvileren Tomas, som først åtte dager etter bøyde seg for faktum da den korsfestede og oppstandne tilbød Tomas å kjenne på hans hender og hans side. Tomas bryter ut i bekjennelsen "Min Herre og min Gud!" (V. 26ff)

Imellom har vi en Peter, som var sammen med Johannes og så graven. Han gikk hjem og undret seg over det som var skjedd (Luk. 24,12).

Peter hadde vært så uforstående overfor at Jesus skulle lide og dø (Matt. 16,21-23). Impulsivt hadde han brukt sverd i Getsemane på en av yppersteprestens tjenere (Joh. 19,10f), men i yppersteprestens gård hadde han vært så ynkelig at han hadde fornektet med ed og forbannelse (Matt. 26,69ff). Å, som han hadde grått og angret! Men som den første av disiplene fikk han møte Jesus etter oppstandelsen (sml. 1Kor. 15,5; Luk. 24,34). Ja, Peter kunne undre seg. Det var så mye han ikke hadde forstått, som han nå begynte å forstå. Om Guds frelsesplan, om kors og lidelse, om synd og nåde.

At Jesu grav var tom påskemorgen, er en klart bevitnet kjensgjerning, et faktum, som både troende og vantro var enige om. Men var liket bare blitt borte eller var Jesus blitt levende?

Ifølge Matteusevangeliet fabrikkerte Det høye råd en løgn som gikk ut på at disiplene hadde stjålet liket mens vakten sov, og gravvokterne ble bestukket for å si det. (Matt. 28,11ff) Tertullian (rundt år 200) forteller at Pontius Pilatus rapporterte til keiser Tiberius at Jesu grav var tom, bare lintøy lå igjen, og at de lokale myndigheter antok at Jesu legeme var blitt røvet av disiplene. Det har også vært de som har hevdet at gartneren har flyttet Jesu legeme fra graven i hagen. Dette ryktet vet nok Johannes om (sml. v. 15). Tertullian ironiserer over ryktet og sier at gartneren altså skulle ha skyndet seg og flyttet Jesu legeme fordi han reknet med at salatplantene ellers ville bli trampet ned av en strøm av pilegrimer!

Men den oppstandne møtte selv sine disipler og overbeviste dem. Svaret var dermed klart. Jesus ble oppreist fra de døde. Han stod opp igjen. Det kan sies på begge måter, og det kan vi se i sammenheng med at han er både Gud og menneske. Som menneske ble han oppreist av Gud. Som Gud stod han opp i sin egen guddomskraft.

 

2. påskedag, 13. april 1998

Prekentekst: Jh 20,11-18

 

11 Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nå, gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. 12 Og hun så to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget. 13 Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!

14 Da hun hadde sagt dette, vendte hun seg om og så Jesus stå der, og hun visste ikke at det var Jesus. 15 Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?

Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!

16 Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! - det betyr: Mester!

17 Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg, for ennå er jeg ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far og min Gud og deres Gud!

18 Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren! Og at han hadde sagt dette til henne.

 

Den oppstandne har åpenbart seg!

 

Som en ellipse har to brennpunkter, kretser de nytestamentlige beretningene om to ytre holdepunkter for troen på Jesu oppstandelse: Graven er tom, og mange vitner har sett Jesus i live. Men det skulle sterke beviser til før disippelflokken var sikker (sml. Mt 28,17; Mk 16,11ff; Lk 24; Jh 20; 1Kor. 15,5ff).

Maria Magdalena har vendt tilbake til graven (sml. v. 2). Men når hun nå ser inn i gravkammeret, får hun se to engler ved hver sin ende av steinbenken der Jesu legeme har ligget. Etter alt å dømme har hun ikke oppfattet dem som engler.

Istedenfor denne gang å la sine engler forkynne hans oppstandelse, viser Jesus seg nå selv for Maria (sml. Mk 16,9). Graven lå i en hage (19,41), og Maria tror det er gartneren som stiller samme deltakende spørsmål som englene. Kan det kanskje være blitt behov for gravplass på grunn av uventede dødsfall? Om gartneren har flyttet Jesu legeme, vil Maria sørge for et annet gravsted.

Som Peter hadde en lederstilling blant disiplene, synes Maria Magdalena å ha hatt det blant de kvinnene som fulgte Jesus (sml. Luk. 8,2f). Mens Peter ble reist opp fra sitt fall, var sju demoner faret ut av Maria. Som Peters gråt hadde kjentes så bitter, hadde hennes nød kjentes så stor. Som Peter gikk inn i graven som den første av apostlene, var visstnok Maria den første overhodet som kom til graven etter Jesu oppstandelse (v. 1). Som Peter fikk et særskilt møte med den oppstandne, fikk også Maria det - da hun vendte seg om (v. 14). Som Emmaus-vandrerne gjenkjente Jesus da han brøt brødet (Lk 24,16.30f), gjenkjente Maria han da han nevnte navnet hennes. Hun kjente stemmen hans (sml. 10,27; 21,4ff). Som Peter kunne Maria fortelle at hun hadde møtt sin Herre og Frelser, som var oppstanden.

"Rabbuni" er et sterkere ord enn "rabbi" (1,[38]39). Det ble nok i jødedommen særlig brukt om framstående lærere, ja, om Moses og endog om Gud.

Jesu ord i v. 17 kan bety: Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen, derfor kan jeg fysisk berøres som før, men jeg farer opp til han, derfor vil jeg ikke fysisk berøres som før, gå derfor til mine åndelige brødre og si til dem at jeg er oppstanden og farer opp til han som for min skyld er også deres Far, og for deres skyld er også min Gud. Jesu gang til Faderen åpner for det særegne samfunnet med den treenige Gud som hører den nye pakt til (sml. 14,12-28; 16,5-28).

At Jesus med "mine brødre" mener sine disipler som åndelige brødre, synes helt klart av sammenhengen (v. 18; sml. Mt 28,10). Han taler som den førstefødte av de døde, den førstefødte blant mange brødre, som i sin store kjærlighet har gjort soning for våre synder med sitt blod (Jh åp 1,5; Rom. 8,29). Født av Gud til barnerett for Jesu skyld er de som har tatt imot han (1,12f). For vår skyld ble Guds Sønn menneske (sml. 1,14; Hebr. 2,14ff), og for hans skyld kan vi være Guds barn (sml. Gal. 4,4ff).

Men Jesus skjelner mellom sitt eget forhold til Gud og sine disiplers forhold til Gud (v. 17). Aldri hører vi at han sammenfatter seg med disiplene i uttrykket "vår Far", som vi kjenner så godt fra disippelbønnen Fadervår. Jesus er selv Gud (1,1; 20,28). Han og Faderen er ett (10,30).

"Rør ikke ved meg!" står i spenning til Jesu ord til Tomas i v. 27. Jeg tror forklaringen ligger i forskjellen på Maria og apostlene. Maria var et vitne om Jesu oppstandelse (v. 18; sml. med v. 25), men hun hadde ikke noe apostelembete. Det var først og fremst apostlene som fikk ta og kjenne på Jesu oppstandelseslegeme (sml. v. 20; Lk 24,39f; 1Jh 1,1ff). Det hørte til deres unike embetsgjerning å offisielt konstatere og stadfeste hans oppstandelse. Pinsedag la Gud sin definitive bekreftelse til.

Annen påskedags tema er vel nettopp møtet med den oppstandne Frelseren. Vi mennesker kan ha det så forskjellig. For noen kan det være lettere å gripe påskebudskapet (sml. Johannes, v. 8). For andre kan tankevansker true med å overskygge budskapet (sml. Tomas, v. 24ff). Noen kan sitte i djup anger over dumheter og feiltrinn og ha vanskelig for å se noe håp for seg (sml. Peter), og noen kan sørge fordi de synes Jesus er blitt borte for dem (sml. Maria Magdalena).

I møtet med Jesus og evangeliet ligger redningen. Også i dag gir han seg til kjenne. I sin menighet og gjennom evangeliet. Om han kommer på andre måter enn i perioden fra oppstandelsen til himmelfarten, kommer han like virkelig. Jesus gav ikke opp å få mennesker den gang til å tro på han, og han vil heller ikke gi opp i dag. Men en må lytte etter lyden av hans trinn. Han kommer, som Martin Luther sier, på Ordets føtter. Dette ordet kan vi høre, lese og grunne på. Og vi møter det i sakramentene som Jesus har innstiftet, dåpen og nattverden.