Tekstgjennomgåelser for pinsedag og 2. pinsedag, 31. mai og 1. juni 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Den nye pakts gudsliv og den nye pakts folk

 

Pinsedag, 31. mai 1998

Prekentekst: Jh 14,15-21

 

15 Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være med dere for evig, 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.

18 Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere. 19 Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve. 20 På den dagen skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere.

21 Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.

 

Helligånden og Jesus kommer

 

Etter vanlig språkbruk har vi i Jh 13 - 16 Jesu avskjedstaler. Men selv om Jesus skulle forlate denne verden (13,1; 16,28; 17,11), skulle han ikke forlate disiplene mer enn for en liten stund (sml. 16,16ff). Jeg mener at det er mer sakssvarende å kalle skjærtorsdagstalene for herliggjørelsestaler enn avskjedstaler. For Faderens og Sønnens herliggjørelse er et sentralt gjennomgangstema i disse talene og i den påfølgende yppersteprestelige bønnen i kap. 17 (sml. 13,31f; 14,13; 15,8; 16,14; 17,1.4f.10).

Herliggjørelsen har med frelsesverket å gjøre, og temaet kan visstnok uttrykkes i disse to gjensidige tankerekkene: Faderen blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i disiplene (sml. 13,31f; 14,13; 17,10). Disiplene blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i Faderen (sml. 13.31f; 17,22).

I den utadrettede forkynnelsen i de 12 første kapitlene i Johannes-evangeliet blir mennesker kalt fra døden til livet. Når det er tale om å ha evig liv, står troen alene uten gjerninger. Men når Jesus i skjærtorsdagstalene formaner sine troende venner, taler han til dem ut fra deres status som Guds barn og ut fra de nye muligheter de har fått ved troen. Kravet om en vandel i kjærlighet og lydighet er ikke et krav om noe utover det som alt er tilsagt som gave ved troen (jfr. 6,56; 7,38f; 8,32). Derfor kan dette kravet settes på formelen: Vær det du er blitt.

Kjærligheten er slik sett ikke et vilkår i tillegg til troen, og heller ikke en side ved troen slik at det ikke skulle være tale om frelse ved den nakne tro. Men kjærligheten er en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet, eller en side ved det liv som er lovt den som tror.

Lydigheten mot Jesu bud følger av kjærligheten til han (v. 15; sml. 1Jh 5,3)). Likesom i v. 21 står "mine bud" i flertall (sml. 15,10). Derfor er det vel ikke bare tale om budet om broderkjærlighet (sml. 13,34; 15,12), men alt det Jesus har befalt sine disipler (sml. Mt 28,20).

På Jesu bønn skal Faderen gi disiplene en annen talsmann (gresk: parakletos) - (v. 16). Forståelsen av det greske ordet "parakletos" er omdiskutert. For min del tror jeg det er rett å ta utgangspunkt i den passive grunnbetydningen: en som er tilkalt (kletos) ved sida (para). Det passer til løftet om at Den Hellige Ånd vil føre Jesu og disiplenes sak overfor verden (sml. 15,26; 16,7ff), og dermed til oversettelsen talsmann.

Ånden kalles "en annen talsmann", han fortsetter Jesu gjerning som talsmann. I 1Jh 2,1 kalles Jesus en parakletos for sine hos Faderen. Men i vår tekst er nok både Jesus og Ånden sett som talsmenn for disiplene overfor verden. Dette er Immanuel-temaet. Med Oss er Gud (Immanuel) er i Jes. 7,14 navn på Messias. Gud har i Sønnen vært med sine (v. 9), og vil nå i Helligånden være med sine for evig (v. 16). Men også Faderen og Sønnen skal ta bolig hos sine (v. 23). De tre guddommelige personer er ett guddommelig vesen (sml. Mt 28,19 som sier at vi blir døpt til deres felles navn).

Talsmannen er sannhetens Ånd (v. 17). Sannheten er et frelseshistorisk forankret begrep, knyttet til Jesus (sml. 1,17; 8,32; 14,6). Den Hellige Ånd åpenbarer sannheten (sml. 16,13). Og menneskene deler seg i forhold til Ånden og hans verk. (sml. 1Kor. 2,12ff). Den som er åpen for sannheten, er åpen for Ånden (sml. 3,19-21). Det er karakteristisk for Bibelens språk at kjennskap ikke bare står for teoretisk viten om Ånden, men for kjærlighet til og samfunn med han.

V. 18 innleder en ny tankerekke. Selv om "farløse" kan være brukt i videre mening om disipler som har mistet sin lærer, spørs det om ikke Jesus her taler som den evige far han ifølge Jes 9,6 kalles. Disiplene er samlet til påskemåltid med Jesus som omsorgsfull husfar. Han hadde talt om å gå bort (se 13,33, 14,2ff). Men det betød ikke noen varig atskillelse. Jesus kommer til sine. Det synes å være utbredt enighet blant fortolkerne om å forstå dette i første omgang om Kristus-åpenbaringene fra påskedag av (sml. 20,19.26; Apg. 10,40f), men i andre omgang om Jesu komme og nærvær i sin menighet så lenge verden står.

For verden skal Jesus om en liten stund (sml. 13,33; 16,16ff), bli usynlig (v. 19). Men disiplene, som er forbundet med han i livsfellesskap (sml. 6,57), de ser han. Troen ser at han kommer i ord og sakrament. Troen ser at han er tilstede ved Ånden i sin menighet og i den enkelte kristne.

I v. 20 vil "den dagen" nok i første omgang si påskedagen. Men som Olaf Moe sier det: "riktignok ikke som en enkelt dag, men som en med denne begynnende ny tid". På den dagen skal Gud herliggjøre Jesus i seg (se 13,32; 17,5). Og disiplene skal erkjenne på en ny og dypere måte at Jesus er i Faderen (sml. v. 10f). Denne erkjennelsen har sammenheng med alle kristnes samfunn med Jesus (sml. 17,21-23).

Som Faderen blir herliggjort i Sønnen, så er han i Sønnen, som blir herliggjort i de troende og er i de troende. Og som de troende blir herliggjort i Sønnen, så er de i Sønnen, som blir herliggjort i Faderen og er i Faderen. Og de troendes samfunn med Faderen og Sønnen viser seg i samfunnet med Ånden (sml. 1Jh 3,24; 4,13).

Den som elsker Jesus (sml. 8,42; Ef 6,24), skal elskes av Faderen og Jesus (v. 21). Hvordan er det å forstå? I 16,27 begrunnes Faderens kjærlighet til disiplene med disiplenes kjærlighet til Jesus, men av Johannesevangeliet som helhet går det fram at disiplenes kjærlighet bare er et svar på Faderens og Sønnens kjærlighet (sml. 3,16; 13,1; 15,9.13). Guds kjærlighet er gjenstand for erkjennelse og tro (1Jh 4,16), og av dette følger den troendes kjærlighet til Gud og brødrene (sml. 1Jh 4,19). Her er en god sirkel av kjærlighet der Guds og menneskers kjærlighet nok gjensidig begrunner hverandre, men der Gud likevel har initiativet.

Tekstens siste løfte er at Jesus skal åpenbare seg for den som elsker han. I v. 23 hører vi at både Faderen og Jesus skal komme til han og ta bolig hos han. Alle de tre guddommelige personer kommer og tar bolig i de troende. Ånden kommer (v. 16f), Sønnen kommer (v. 18ff), og også Faderen kommer (v. 23). De kristne er Guds tempel (sml. Ef. 2,20-22).

 

2. Pinsedag, 1. juni 1998

Prekentekst: Apg. 2,42-47

 

42 Og de holdt seg trofast til apostlenes lære og til samfunnet, til brødsbrytelsen og til bønnene.

43 Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. 44 Og alle de troende holdt seg sammen og hadde alt felles. 45 Og sine eiendeler og sitt gods gav de seg til å selge og dele det ut til alle, etter som noen hadde trang til. 46 Idet de daglig kom trofast sammen med ett sinn i templet, såvel som at de brøt brødet i hjemmene, holdt de måltid med fryd og hjertets enfold, 47 idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket.

Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.

 

Urmenigheten i Jerusalem

 

Det bildet som Apg. 2,42-47 tegner av urmenigheten, videreføres og utfylles i et par liknende avsnitt (4,32-35; 5,12-16).

V. 42 taler om det menighetsliv de døpte levde. Det ligger i sakens natur at det ikke bare er en historisk skildring av urmenigheten i Jerusalem, men at dette menighetslivet er mønstergyldig til alle tider.

Apostlenes lære kan betegne både deres lærevirksomhet og innholdet i deres lære. Vi må rekne med at apostlene var travelt opptatt med å undervise de døpte. Og undervisning må være en integrert del av en kristen menighets virke. Etterhvert ble apostlenes lære skriftlig nedfelt i NT. Apostlene står i en særstilling også for oss. De hadde en grunnleggende oppgave i den kristne menighet, en særlig utrustning og en særlig fullmakt. Vi må, som Luther sier, sette oss ved apostlenes føtter og lytte til deres ord.

Det virker naturlig å forstå "samfunnet" som uttrykk for de helliges samfunn i tro og gudstjenesteliv, som også medfører et gjensidig ansvar for de timelige behov. V. 44ff kan oppfattes som en nærmere forklaring av samfunnet. I kristen søskenkjærlighet praktiserte menigheten eiendomsfellesskap. I 4,34f hører vi at jordeiedommer og hus ble omsatt og pengene lagt for apostlenes føtter til utdeling etter behov. Å selge sitt gods var en frivillig måte å oppgi all sin eiendom på (se Luk. 14,33), men det var ingen tvang (Apg. 5,4). I mange tilfelle dreide det seg nok om kristne som bestemte seg for å bli boende i Jerusalem, men hadde eiendommer i Galilea og andre steder. Det skal neppe forstås slik at alle som hadde hus i Jerusalem som de selv trengte, også solgte dem (sml. 12,12). Faktisk ligger det vel i de greske imperfektumformene i v. 45 at folk etterhvert og ofte solgte unna for å hjelpe dem som ikke klarte seg selv, ikke at alle solgte sin eiendom én gang for alle (da måtte nok verbalformen aorist ha vært brukt).

Når Jerusalem-menigheten seinere ble fattig, så Paulus måtte organisere en innsamling til den, er nok årsaksforholdet komplisert. Flertallet av Jerusalems anslagsvis 60 000 faste innbyggere var økonomisk avhengig av templet. Faktisk var de fleste familieforsørgere i byen trolig bygningsarbeidere der. Jord- og hagebruk, handel og industri spilte liten eller ingen rolle i byens økonomi. De store handelsveger gikk langs kysten eller øst for Jordan.

Når kløften mellom kristendom og jødedom utviklet seg, var det ikke overraskende om de kristne i Jerusalem kom i økonomiske vansker. I samband med innsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem forordnet Paulus en frivillig gave den første dag i uka, Jesu oppstandelsesdag (søndagen) (sml. 1Kor. 16,1ff).

Nattverden fant sted i rammen av et lengre måltid, ofte kalt kjærlighetsmåltid eller agape. Men det var ikke uproblematisk. I 1Kor. 11,17-34 får vi innblikk i hvordan fellesskapet kunne bli ødelagt av klikkvesen og egoisme. Seinere ble selve nattverden skilt ut og forbundet med den offentlige gudstjenesten. Navnet brødsbrytelse (sml. 20,7; 1Kor. 10,16) minner om det måltidsfelleskapet disiplene hadde med Jesus under hans jordeliv og særlig om hans innstiftelse av nattverdsakramentet. Som Jesus hadde lært sine disipler å gjøre skjærtorsdagen, slik gjør de (sml. nattverdens innstiftelsesord).

Bønnene står i flertall. I den grad de kristne hadde anledning til å delta, søkte de til tidebønnene i templet (sml. 3,1). Jødene hadde tre bønnetider: Ved den tredje time, ved den niende time og ved solnedgang. Ved den tredje og den niende time ble brennofferet frambåret i templet. Levittene framførte deretter musikk og sang. Ved avsnittene i sangen støtte to prester i trompeter og folket falt ned i bønn og tilbedelse.

Men de kristne kunne naturligvis be også i sine egne sammenkomster (sml. Ef 1,18ff; Kol. 3,16f; 1Tim. 2,1ff.8) og uavhengig av tid og sted. I Joppe gikk Peter opp på taket ved den sjette time (utenom de faste bønnetider) for å be (10,9) Jerusalem-menigheten bad for den fengslede Peter om natta (12,5.12). Apostlene har nok fungert som bønneledere (merk 6,4: bønnen og ordets tjeneste).

V. 43 taler om hvordan apostlene fortsetter Jesu undervirksomhet. Det skjer tegn som viser at frelsestida som profetene har talt om, er kommet. Forkynnelse i ord og forkynnelse i tegn fulgte hverandre (sml. 4,33; 5,12-16).

V. 46f utfyller bildet av menighetslivet. Til templet søkte de kristne ikke bare for å delta i tidebønnene, men også for å samles under apostlenes offentlige forkynnelse. Store forsamlinger kunne rommes i og utenfor Salomos buegang på østsida av tempelplassen (3,11; 5,12).

Brødsbrytelsen fant sted i husene. Etter den greske ordlyden i v. 46 kan det se ut som det også skjedde daglig. At de brøt brødet og holdt måltid, kan nok i denne sammenhengen forstås om vanlige, ikke-sakramentale måltider (sml. 27,35f), men mon tro om ikke v. 46-47a beveger seg fra den offentlige samlingen i templet (v. 46a) til den lukkede nattverdhandlingen (v. 46b) og tilbake til det offentlige rom (v. 47a) uten nødvendigvis å si noe om hvor ofte brødsbrytelsen fant sted? Kanskje de tolv apostlene ledet nattverdhandlingene og besøkte husmenighetene etter tur (sml. 20,11).

Frelsesfryd, oppriktighet og lovprisning preget samlingene. I denne første vekkelsestid var konflikten med folkeflertallet ennå ikke blusset opp. Daglig vant Herren nye disipler ved Helligånden og evangeliet og la dem til sin menighet (sml. v. 41). En fortolker sier: Det er Herrens prerogativ å legge nye lemmer til sin menighet, og det er menighetslemmenes gledelige prerogativ å ønske dem velkommen som Herren har tatt imot.