Tekstgjennomgåelser for 2. søndag etter pinse 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Forhistorie i evighetens lys

 

Gammeltestamentlig tekst: Pred. 12,1-7

 

1 Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lir mot de år som du vil si om: Jeg har ingen glede av dem, 2 før solen og lyset og månen og stjernene fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet - 3 den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennom vinduene fordunkles, 4 og begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak og bare stiger opp til fuglekvitter, og alle sangmøyene blir lavmælte, 5 og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten - 6 før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, 7 og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

 

Det liv vi nå lever i denne verden, er vår forhistorie. Vi vet ikke når den tar slutt, men vi vet at "tversummen" av vår forhistorie skal møte oss på dommedag. Derfor kaller de tre tekstene til besinnelse, klokskap og troens strid.

Pred. 12,1-7 er en tekst som så å si roper etter de største komponister, fra temaet i det første verset gjennom en dramatisk og billedrik skildring av alderdommen til talen om utgangen av denne verden som et avsluttende klimaks. Men først og sist roper teksten på mennesket før alderdommens møye. Alderdommen er ikke den gullalder for omvendelse som ungdommen kanskje tenker. Nei, alderdommen har sine plager som tærer på sjels og legems krefter, og ingen av oss kan bestemme over Guds kall. Skriften sier: "Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!" (Jes. 55,6) "I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter" (Hebr. 3,7f). Og er det ikke skammelig å ville gi Gud bare stumpene av det liv han har gitt oss, og beholde ungdom og manndom selv?

Teksten er egentlig en eneste setningsperiode. Alt som følger etter, motiverer formaningen i v. 1: "Tenk på din skaper i din ungdoms dager". En må tenke på Gud før de onde dagene kommer, før alderens svekkelse setter inn, før en dør.

I v. 2 liknes alderdommen med regnfulle vinterdager. Skrøpelighetene står i kø som skyer som kommer inn fra Middelhavet. I v. 3f skildrer Salomo i bildet av et hus hvordan ferdigheter og aktivitetsnivå avtar. Det virksomme huset kan stå for det legemlige livet, husets voktere for armene, de sterke menn for beina, de som maler på kvernen, for tennene, de som ser ut gjennom vinduene, for øynene og dørene til gata for ørene.

I begynnelsen av v. 5 ser vi for oss det gamle mennesket som har tapt mye av både kraft og mot. Mandeltreet kan være det hvite håret, gresshoppen kan være mennesket, som tidligere sprang så lett, men nå er på gravens rand, og kapersen (som brukes til krydder) kan representere smakssansen. I syndens verden er det menneskets lodd å dø, til sorg for dem en er knyttet sammen med.

I v. 6 kan det legemlige livet selv være liknet med en verdifull gullskål i ei sølvsnor (husets lampeholder?), som demonteres og slås i stykker, og med vannkrukke og brønnhjul som har utspilt sine roller og blir ødelagt.

I v. 7 taler Salomo rett ut om kroppen som blir til jord igjen (sml. 1Mos. 2,7; 3,19; Salme 90,3). Mennesket er støv, men det er også mer enn støv. Mennesket er skapt i Guds bilde og har en åndsside som hever det høgt over dyra. Menneskets åndsside er det bevisste, viljemessige og retningsbestemmende, som ytrer seg i tanker, følelser og vilje, og som ikke minst er subjekt for religiøst og etisk liv. At ånden vender tilbake til skaperen, betyr vel at mennesket har en evig bolig (sml. v. 5) hos Gud, og jeg tror nok at Salomo her tenker på en salig død for den som i tide har tenkt på sin skaper (sml. v. 1). Sml. Apg. 7,59.

 

Prekentekst: Lk 12,13-21

 

13 Og en i mengden sa til ham: Mester! Si til min bror at han skal skifte arven med meg! 14 Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til dommer eller skifter over dere?

15 Og han sa til dem: Se til og ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.

16 Og han fortalte dem en lignelse og sa: Jorden til en rik mann bar godt. 17 Og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom til å samle min grøde i. 18 Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. 19 Og så vil jeg si til min sjel: Sjel! Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, et, drikk, vær glad! 20 Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?

21 Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.

 

Jesus taler til sine disipler i nærvær av mennesker i tusenvis (v. 1) om de alvorligste ting, som menneskers forhold til Gud, frelse og fortapelse og formaner til bekjennelse uten frykt. Så er det en mann som ser sitt snitt til å be mesteren om hjelp i en arvetvist(!). Jesus gir mannen et svar, advarer folket og forteller dem en liknelse. Så fortsetter han å formane sine disipler, nå i første omgang mot timelige bekymringer, og forsikre om Guds omsorg (v. 22ff).

Situasjonen i arvesaken er antakelig at en eldre bror ikke vil skifte farsarven, men i stedet ønsker at de to skal bo og drive eiendommen sammen (sml. Salme 133,1). Vanlige rabbier tok standpunkt i den type tvister, men Jesus var ikke en vanlig rabbi. Han hadde en langt viktigere oppgave. Det han derfor tar standpunkt til, er havesyken. Sml. 1Kor. 6,7.

"Se til å ta dere i vare for all havesyke!" sier Jesus. Havesyke er sjukdommen å ville ha ting i denne verden. Det greske ordet for havesyke er "pleonexia". Det betyr bokstavelig talt det å ville ha mer. Havesyke er altså det motsatte av nøysomhet (sml. 1Tim. 6,6ff). Sjukdommen er dødelig. Den kommer snikende. Og den brer seg epidemisk. Det kan gå lenge før en føler seg sjuk. Faktisk kan sjukdommen gi en lykkefølelse i mange år. Men den bryter ned personligheten.

Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. Om mengden av materielle ting kan økes, er verdien av denne verdens gods og gull alltid begrenset. For det vi mennesker egentlig har behov for, ligger på et annet plan. Den rike var fattig midt i sin rikdom, mens Lasarus var rik midt i sin fattigdom (Lk 16,19ff). Dette er korsteologi. Jeg er sikker på at sjelefienden vil ha Vestens kristenfolk i dag til å se det som normalt med ytre rikdom, mens folk dør av sult og mangelsjukdommer ute i verden, og store deler av menneskeheten aldri har hørt evangeliet.

I Jesu forkynnelse om forholdet til penger og eiendom er det et veldig alvor. Rikdommens forførelse kan kvele Guds ord så det blir uten frukt hos den som hører (Mk 4,18f). Formue kan anta avgudens trekk. En må velge mellom å tjene Gud og å tjene mammon (Mt 6,19ff). Ingen kan være Jesu disippel uten å oppgi hele sin eiendom (Lk 14,33). Det finnes en nødvendig forebyggelse og en nødvendig behandling av havesyken. Når Gud fyller hjertet, er en beskyttet.

Jesus stadfester den gammeltestamentlige visdommen, som begynner med frykten for Herren (Ordspr. 1,7). Liknelsen om den rike bonden rommer et motiv som jødene kjente fra Siraks bok, der det står: "En mann kan bli rik ved sparing og gjerrighet, og dette er den del som blir hans lønn. Når han sier: Jeg har funnet ro, og nå vil jeg nyte mitt gods, - da vet han ikke når tiden kommer, når han må etterlate det til andre og dø." (Sir. 11,18f[22f]) Jesu liknelse anskueliggjør et slikt livsdrama og roper dåren til forstand.

Den rike bonden begikk minst tre feil.

For det ene trodde han at livet var økonomisk sikkerhet, velstand og overflod. Hvem kan sikre seg varige verdier? Det kan ingen av oss av seg selv (sml. v. 15b). Rik er den som er Guds arving og Kristi medarving.

For det andre tenkte ikke den rike bonden på reknskapsdagen. Men i v. 20 har du Guds eget ord for at det er dårskap å glemme evigheten! Livet (sjelen) er som et lån, som skal leveres tilbake. Fornuftige mennesker som har vært vant til å planlegge sitt liv i seksti og sytti år, kan være totalt rådville overfor døden og dommen. Rik er den som har borgerskap i himmelen og er gjenløst til evig liv.

For det tredje glemte bonden sine medmennesker. Han tenkte først og sist på seg selv. I sin ytre rikdom var bonden fattig. Rik er den som har avsatt seg selv som herre over sin eiendom (sml. Lk 14,33), overført alt til Jesus og bare forvalter betrodde midler for Herrens åsyn. Den som har gitt seg selv til Herren (2Kor. 8,5), ønsker å stille seg til disposisjon for hans vilje også med sine økonomiske midler.

 

Episteltekst: 1Tim. 6,6-12

 

6 Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! 7 For vi hadde ikke noe med oss til verden, det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra, 8 men når vi har føde og klær, skal vi la oss nøye med det.

9 Men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange tåpelige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. 10 For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.

11 Men du, Guds menneske, fly fra disse ting, og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet! 12 Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du ble kalt til, du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!

 

Gudsfrykt er en stor vinning. Men den avføder eller kjennetegnes ved nøysomhet (gresk: autarkeia), som er uttrykk for at en klarer seg med det en har. Sml. Fil. 4,11-13. Tilfredsheten korresponderer med vissheten om at vi verken innfører noe når vi kommer til verden eller utfører noe derfra når vi forlater den (v. 7, sml. Job 1,21). Har vi føde og klær (gresk: diatrofas kai skepasmata; dvs. livsunderhold/livsmidler og dekke, særlig kledning, men også tak over hodet), har vi det vi trenger til livets opphold. De samme grunnleggende behov talte Jakob om i 1Mos. 28,20. Gud sørger for dekning av slike behov (sml. 5Mos. 10,18; Mt 6,25ff; Hebr. 13,5f).

Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Kjærlighet til Gud er rot til alle gode gjerninger. De som vil bli rike, faller (presens om det som bruker å skje) i fristelse og snare ( djevelens snare? - sml. 3,7; 2Tim. 2,26) og mange tåpelige og skadelige lyster. Hvis en skal skille mellom undergang/ødeleggelse (gresk: olethros) og fortapelse (gresk: apoleia), går kanskje det første på det timelige og det siste på det evige. Hvilken forskjell det er på å være korsfestet med Kristus og å gjennombore seg selv med lystens piner!

En Guds ords tjener må være seg bevisst at han er Herrens mann, at han ikke er til salgs, og at det derfor er en motsetning mellom han og en falsk lærer som søker timelig vinning. Som forbilde for de troende (sml. 4,12) skal Timoteus både være en Guds mann som en samler seg om og søker til, og et mønster for Guds mennesker som strider troens gode strid (sml. 2Tim. 3,17).

Noe skal Timoteus flykte fra, søke tilflukt for, unngå. Noe annet skal han etterjage, løpe etter. Mens altså synd og villfarelser er noe som forfølger han, skal Timoteus jage etter å leve det rette og gode liv, ja, stride den gode strid.

De seks begrepene i v. 11b danner kanskje tre par, der rettferdighet og gudsfrykt går på forholdet til Gud, tro og kjærlighet utgjør livsprinsipp for det kristne liv, og utholdenhet og mildhet går på forholdet til en fiendtlig verden.

Troens gode strid er et av grunnmotivene i brevet (se 1,18f; sml. 2Tim. 4,7). Til forskjell fra fåfengte idrettsleiker og ødeleggende kriger, er troens kamp hensiktsmessig i evighetsperspektiv. Den er god fordi den gjelder frelse og evig liv for en selv og andre (sml. 4,16). Troens kamp er nok en kamp for å ta vare på troen, bekjenne, forsvare og utbre troen (sml. 2Tess. 2,2; 1Kor. 9,25; Fil. 1,27ff; Kol. 1,29; 2,1) og samtidig en eksistensform for troen i en fiendtlig verden. Det er også tale om å kjempe i bønn (sml. Kol. 4,12f).

Kampen er samtidig et løp som har et mål. Som Paulus i Fil. 3,12ff taler om å jage mot målet og seiersprisen gjennom oppstandelsen fra de døde (sml. v. 11), taler han her i 1Tim. om å jage etter det gode og rette og gripe det evige liv - her visstnok forstått som framtidig gave, kanskje også som seierskrans når målet er nådd (sml. Rom. 2,7; 6,22f; Gal. 6,8; 1Tim. 1,16; 6,19).

Til Guds kall svarer menneskets bekjennelse. Bekjennelse (gresk: homologia) betyr i grunnen det å si det samme. I bekjennelsen sier mennesker det samme som Gud sier i sitt ord. Syndsbekjennelse er å si det samme som Gud sier om synden. Trosbekjennelse er å si det samme som Gud sier om seg selv.

Noen har ment at Paulus minner Timoteus om hans dåp, andre at det er en påminnelse om ordinasjonen. De mange vitnene kan være de samme som er nevnt i 2Tim. 2,2. Det kan referere til de eldste og andre som var tilstede da Paulus ordinerte Timoteus (sml. også 1Tim. 1,18; 4,14; 2Tm 1,6). Og Timoteus kan ha vært døpt alt som barn (sml. 2Tim. 1,5; 3,14f). Men enten apostelen tenker på da Timoteus ble døpt, eller da han ble ordinert, skal vel vitnene være en påminnelse og tilskynde han til å holde ut i kampen.