Tekstgjennomgåelser for 4. søndag etter pinse, 28. juni 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Nåde for ydmyke

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 65,1-2

 

1 Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: Se, her er jeg, her er jeg! til et hedningefolk som ikke var kalt med mitt navn.

2 Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, etter sine egne tanker,

 

I 63,7 - 64,11 gjør Jesaja seg til talsmann for framtidige generasjoner i tida etter Juda-rikets undergang og Jerusalems fall (587 f. Kr. f.) og gjenoppbyggingen av templet fra år 520 av og legger takk, bekjennelse og bønn i menighetens munn. I kap. 65 kommer Herrens svar på folkets bønn. Kap. 66 taler videre om skillet mellom frelste og fortapte. I Rom. 10,20f tolker Paulus Jes. 65,1 om hedningene og v. 2 om Israel.

V. 1 uttrykker et prinsipielt forhold. Ingen søker Gud uten at Gud søker vedkommende. Uten at noen spurte etter han, bød han seg fram. Det gjelder i forhold til Abraham og Israel som i forhold til hedningefolka og meg. Uten at noen søkte han, gjorde han seg tilgjengelig. Ingen kan finne Gud uten at han lar seg finne (sml. 55,6). For folk som ikke var kalt med hans navn, åpenbarte han seg, han som er den som han er (sml. 2Mos. 3,14).

I v. 2 er det tale om hvordan Herren søker et folk som går fra han. Om Israel ikke søker sin Gud, søker han folket tidlig og seint. Han kaller uten å få svar og taler uten at de hører (v. 12). Folket blir ledet av sine egne tanker i stedet for av Herrens ord og vilje. V. 2 hører sammen med v. 3ff, som skildrer frafallet og varsler Guds dom. Men en rest, som tjener Herren, skal bli frelst (v. 8ff).

Juda rike må gå under og landet legges øde på grunn av folkets synd og forherdelse, men en hellig rest blir igjen av folket. Dette var et tema da Jesaja ble kalt i templet til profet (sml. 6,9-13).

Israels rest har ei framtid i løftets land (v. 8-10). V. 11ff taler om de frafalnes lodd i motsetning til den velsignelsen som venter de frelste. Med sterke uttrykk kalles Israels rest til glede over det Gud skaper, slik også han selv vil glede seg (v. 18f).

 

Prekentekst: Lk 15,11-32

 

11 Og han sa: En mann hadde to sønner, 12 og den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Og han skiftet formuen mellom dem. 13 Og ikke mange dager deretter samlet den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort eiendommen sin i et vilt liv.

14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hunger i det landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Og han attrådde å fylle magen sin med belgene som svinene åt, og ingen gav ham noe.

17 Men da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult! 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg; 19 jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la meg få være som en av dine leiefolk!

20 Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp og falt ham om halsen og kysset ham. 21 Men sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg; jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. 22 Men faren sa til tjenerne sine: Ta fram den beste kledningen og ha den på ham, og gi ham en ring på hånden hans og sko på føttene, 23 og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

25 Men den eldste sønnen hans var ute på marken, og da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26 Og han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far slaktet gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. 28 Da ble han vred og ville ikke gå inn. Men hans far gikk ut og talte vennlig til ham. 29 Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje for at jeg kunne glede meg med vennene mine; 30 men da denne din sønn kom, han som åt opp formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt; 32 men vi skulle fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

 

Tollere og syndere flokket seg om Jesus (v. 1). Sosialt og moralsk diskvalifiserte mennesker møtte her en som hadde medynk med dem. Jesus så ikke mellom fingrene med at de var syndere. Han gjennomskuet dem. Men så elsket han dem likevel. Men de som ikke så sitt behov for frelse, foraktet både syndens åpenbare gjeldsofre og deres frelser (se v. 2).

De tre liknelsene i Lk 15 var svar på kritikken. Når Jesus viser seg som synderes venn, viser han Guds kjærlighet til mennesker han har mistet, og himmelens glede over dem som blir funnet igjen. Den totalt uverdige (sml. v. 19) har en uendelig verdi. Den som vender om til Herren, har en nådens rett.

Gjennomgangstemaet i de tre liknelsene er gleden hos Gud over at han finner det tapte igjen. Det er vel en av de sterkeste trøstegrunner i anfektelsen at Gud vil at jeg skal bli frelst.

Mange jøder reiste utenlands for å tjene penger i storbyene. Men den yngste sønnen i liknelsen sløste bort eiendommen idet han levde et vilt liv. Under hungersnøden ble han satt til å gjete svin.

Blant jøder var det forbudt å holde svin, noe som kommer til uttrykk i følgende jødiske utsagn: "Forbannet være den mann som driver med svineavl eller som lærer sin sønn gresk filosofi." Å gjete svin for andre fordi en har forspilt arven mens faren ennå lever, måtte kjennes svært ydmykende. Kanskje svineeieren sa at gjeteren kunne ete av maten som svina fikk. Uttrykksmåten i v. 16 (- han attrådde -) kan indikere at han stort sett kom til kort i konkurransen med halvville svin om belgene (det greske ordet ble brukt om hornbelger, frukter av det såkalte Johannesbrødtreet, ceratonia siliqua), som ble brukt til fôr og bare ble spist av de fattigste.

Ingen gav den fortapte sønnen i fremmed land noe. Nøden var selvforskyldt, og etter vanlig jødisk oppfatning hadde en ikke noen forpliktelse til å hjelpe folk som turer fram i ondskap (sml. Siraks bok 12, 4-6).

Men faren ynkedes inderlig over den forkomne sønnen (v. 20). Farens medynk er hjertet i fortellingen, sier en fortolker. Hans medynk går forut for sønnens bekjennelse og anger og svarer til saueeierens søking (v. 4) og kvinnens leiting etter sølvpenningen (v. 8). Og hvis den barmhjertige samaritan i Lk 10 egentlig er bilde på Jesus, kan vi si at evangelistene bare bruker verbet "splangjnizesthai" (ynkes inderlig) med Jesus (sml. Matt. 9,36) eller personer i liknelsene som er bilde på Gud eller Jesus, som subjekt. Det er tale om en medynk som er karakteristisk for Gud.

Omvendelse fra verden til Gud betyr at døde mennesker blir levende, at tapte sjeler blir funnet (v. 24.32). Jesus er kommet for å søke og frelse det som var fortapt (19,10). Det å være fortapt vil si to ting. For det ene at en har tapt seg selv, sitt liv og si framtid. Men for det andre betyr det at Gud har tapt en kostbar eiendom, et menneske han elsker, et menneske som ble skapt og kanskje døpt til å leve i samfunn med han.

Det kristne menneskesyn handler ikke bare om synd, død, nåde og nytt liv. Det handler også om verdi, tap og vinning. I vekkelsestradisjonen har vi kanskje ikke alltid fått med denne dimensjonen. Og når det moderne mennesket sliter med lav selvfølelse og har vanskelig for å se seg selv som mer enn et høgrestående dyr, kan det komme til å reagere allergisk på tradisjonell forkynnelse av synd og nåde. Når mennesket ikke vet hvem det i Guds skapertanke er, mangler en viktig forutsetning for rett forståelse av lov og evangelium. Kampen for de ufødte medmennesker har befruktet vekkelsestradisjonen. Fra unnfangelsen av bærer vi den store kunstners bilde. Vi er skapt i Guds bilde til å være hans. Og Jesus sier: Gi Gud hva Guds er! (20,25)

En slik verdi har vi, og så høgt er vi elsket at Guds Sønn kom inn i vår slekt og gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder den enkelte av oss. Gud er nådig uten å sette retten til side. Gud er rettferdig også når han tilgir synd (sml. Rom. 3,24-26; 1Joh. 1,9). Han har dekning for å tilgi. For Jesus Kristus har båret verdens synder. Straffen lå på han for at vi skulle ha fred (Jes. 53,5). Barnekåret er en rett som den botferdige får (sml. Joh. 1,12), en nådens rett. Når et menneske for alvor kommer til seg selv (sml. v. 17), kan det ikke utholde å være uten Gud. Og når en kommer til Gud gjennom Jesus Kristus, finner en at en er velkommen, ventet og ønsket.

Hos faren ble den heimkomne sønnen straks gjeninnsatt i sønnestilling. Ring på fingeren symboliserer autoritet, særlig kongelig autoritet. Sko på føttene symboliserer frihet. Husets herre gikk med sko inne til forskjell fra treller og gjester.

Liknelsen om faren og de to sønnene er imidlertid "to-toppet". Den er sentrert rundt to poenger (sml. liknelsen i Mt 22,2-14 om kongesønnens bryllup og mannen som kom uten bryllupsklær). Vers 25-32 handler om den eldste sønnen som er bilde på fariseere og skriftlærde som reagerer negativt på at syndere samler seg om Jesus (sml. v. 1f). Ved å skildre farens vennlighet, mildhet og tålmodighet med den vrede eldstesønnen vil Jesus vise sine kritikere hvordan Gud vil at de skal dele gleden over at evangeliet vinner seire i menneskers hjerter.

Faren i liknelsen hadde problem med begge sønnene sine. (Sml. den gode vingårdseieren i Matt. 20,1ff som betalte alle likt.) Eldstesønnen murer seg inne i en fortjenestetenkning - som om noen av brødrene kunne fortjene sin sønnestilling! Spørsmålet om eldstesønnen lot seg dra med i gleden og festen står åpent. Fariseerne og de skriftlærde må svare hver for seg for sin egen del.

 

Episteltekst: 1Pet. 5,5b-11

 

5b for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid, 7 og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 8 Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. 9 Stå ham imot, faste i troen, for dere vet at de samme lidelser er lagt på deres brødre i verden.

10 Men all nådes Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere. 11 Ham tilhører makten i all evighet. Amen.

 

"Herren står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde", heter det i jødenes og de første kristnes greske misjonsbibel Septuaginta i Ordspr. 3,34. Også Jak. 4,6 refererer denne grunnsetningen. Og på en måte samles Peters formaninger i kap. 5 i formaning til ydmykhet overfor Gud og mennesker. Etter ordet til menighetenes eldste, som ikke må herske, men være forbilder (v. 3), formaner apostelen de yngre til å underordne seg under de eldre og alle til ydmykhet mot hverandre, "for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Og ydmykheten under Guds veldige hand går forut for opphøyelse (sml. Ordspr. 15,33; 18,12).

Det er en sammenheng mellom det å ydmyke seg under Guds dom i syndserkjennelse og omvendelse og det å bøye seg for den tukt Gud sender, og de prøver han setter sine barn på (sml. 2,19ff; 3,14ff; 4,12ff). Når tida er inne, vil Gud opphøye den som ydmykt har gått gjennom den kortvarige lidelsen til evig herlighet (sml. v. 10).

Ydmykhet og tillit til Gud hører sammen. I visshet om hans omsorg skal de kristne kaste all sin bekymring på han (sml. Salme 55,23; Mt 6,25ff; Fil. 4,6f).

De kristne må være årvåkne, så ikke djevelen, listig som slangen i Eden, skal oppsluke noen som en sulten løve sluker sitt bytte. Han er vår motstander. Dette er et uttrykk fra rettsvesenet. Djevelen anlegger sak mot de troende, der han framfører sine klager. Sml. Jobs bok, Sak. 3,1; Jh åp 12,10.

Det gjelder å stå hardt imot djevelen og seire slik det er tale om i Jh åp 12,11: "Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Lidelsene de kristne i Lilleasia (sml. 1,1) må gjennomgå, er ikke noe særeget for dem. Det dreier seg om vanlige kår for kristne i en vantro verden.

Men det er en stor trøst at Gud har makt til å gi sine barn all den utrustning og styrke de trenger som et annerledes folk i verden på veg mot evig herlighet. Djevelen, verden og mitt eget kjød er en sterk og farlig allianse. Men Gud er alltid sterkere. Og han er all nådes Gud.