Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 8. søndag etter pinse, 26. juli 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Trygghet og troskap

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 49,13-16

13 Juble, dere himler, og fryd deg, du jord! Bryt ut, dere fjell, i frydesang! For Herren trøster sitt folk, og over sine elendige forbarmer han seg.

14 Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.

15 Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. 16 Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.

 

Andre hoveddel av Jesaja-boka, kap. 40 - 66, kan inndeles i 3 ganger 3 ganger 3 avsnitt med kap. 49 som første avsnitt i andre hovedgruppe. Herrens tjener, Messias, gjenreiser Israel og samler dets frelste rest, men er også folkenes lys, som konger og fyrster skal hylle (v. 1-7; sml. 42,6; Lk 2,32).

Ved Messias gjør Gud en ny pakt med sitt folk og samler dem under sin velsignelse (v. 8-12). De kommer fra nord og vest og Sinims land (antakelig Kina). Hele skaperverket gleder seg over gjenreisningen av Israel i den nye pakt (v. 13). I Jesus Messias trøster Herren sitt folk og forbarmer seg over sine elendige. Profetien er som et preludium til saligprisningene i Jesu bergpreken (Mt 5,3-12).

I v. 15-21 tilbakeviser Herren den pessimistiske påstanden fra Sion at Herren skulle ha forlatt og glemt den utvalgte byen (v. 14). Først sammenlikner han med et av de sterkeste naturlige band mellom mennesker, nemlig mellom en mor og et barn som hun dier. Enda sterkere er bandet mellom Herren og Sion. Hans planer med Sion står fast for evig, og han bærer tegningen av det nye Jerusalem i begge sine hender. Byen skal pryde seg med sine barn som en brud smykker seg for sin brudgom (v. 17f). Tallrikt skal det folk være som har sin heim i det nye Jerusalem (v. 19-21). Forløst fra sine undertrykkere og sammen med søkende hedninger skal Israels rest komme til Messias, som er det frelsende lyset for folkene og det banneret som Herren har reist for dem (v. 22-26; sml. 11,10).

 

Prekentekst: Mt 10,28-31

 

28 Og frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! 29 Selges ikke to småspurver for en as? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. 30 Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. 31 Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange småspurver.

 

Den korte prekenteksten er et utsnitt av Jesu tale til disiplene i Mt 10. Han sender dem til verden som høstfolk i Guds rike (sml. 9,37f). Men mellom disiplene og verden er det et latent eller åpent fiendskap. I sammenhengen formaner Jesus disiplene til ikke å frykte mennesker (sml. den tredobbelte advarselen mot menneskefrykt i v. 26.28.31). Sml. Jer. 1,8; Esek. 2,6; 3,9.

Jesus taler i teksten først og fremst inn i situasjoner med blodig forfølgelse. Om mennesker kan drepe legemet, kan de ikke drepe sjelen. Dette er korsteologi som vi må tilegne oss nå når endetidsdramaet utspiller seg og vi går mot den antikristelige trengselstid (sml. 24,9ff).

Istedenfor å frykte mennesker skal Jesu disipler frykte en som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. Vi må rekne med at det her er tale om motsetningen mellom menneskelige domstolers dødsdom og fortapelsesdommen på den ytterste dag. Vi kan visst trygt gå ut fra at Gud er den som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. Djevelen er ikke herre der. Tvertimot skal han selv straffes i helvetet med sine engler (Mt 25,41). Men Gud har makt til å frelse og fordømme, til å vise nåde og til å la sin vrede råde (Jak. 4,12). Og Bibelen formaner også ofte til å frykte Gud, ikke til å frykte djevelen.

Vi har en naturlig angst for døden. Også Jesus kjente slik angst (Jh 12,27; Mk 14,33; Lk 22,44). Hos han fødte den bønn. Men han vet at den hos oss så lett føder unnfallenhet og frykt for mennesker. Det må ikke skje. Jesus tar seg god tid til å advare og formane disiplene.

Spenningen mellom gudsfrykt og menneskefrykt er et sentralt tema i Bibelen. For eksempel kaller profeten Jesaja til å frykte Gud og tro på han istedenfor å frykte mennesker og stole på mennesker (sml. Jes. 2,22: 7, v. 4 og 9; 8,12f; 10,20; 28,16; 31,1ff). Menneskene som sådan er verken verd vår frykt eller vår tillit. Men Gud er hellig; han skal vi frykte og han skal vi sette all vår lit til.

Gudsfrykt er et eldgammelt uttrykk for det rette forholdet til Gud. Luther finner det så sentralt at han stiller det sammen med kjærlighet til Gud i forklaringene til alle de ti bud: "Vi skal frykte og elske Gud". Men kan jeg elske en som jeg frykter? Ja, frykten er den hellige frykt for å komme i motsetning til Gud og komme bort fra han, fordi han er det høyeste gode og bare ved hans miskunnhet kan jeg unngå å måtte bære alle følger av mine synder. Og gudsfrykt forenet med kjærlighet er frykt for å bedrøve den kjærlige Gud som har frelst meg.

Om Gud skal dømme på den ytterste dag og derfor er den eneste som vi skal frykte, er han like fullt Jesu disiplers himmelske Far. I teksten finner vi ikke bare rettledning om hvordan vi skal komme til rette med frykten, men vi finner også et trygghetsmotiv. Ikke engang den ringeste skapning mister livet "uten deres Far". Guds vitende og hans vilje er vel her to sider av samme sak. Frøvig sier: Også spurvenes ulykke og smerte er omfattet av Guds rådslutning, hvor mye mer da den smerte og ve som rammer hans utsendinger! - På grunnspråket er "dere" i v. 30 framhevet og betont.

Spurver ble solgt på torgene til mat for småkårsfolk. Det var reknet som svært enkel føde. Mynter av ulik nasjonalitet var i omløp i Israel. En as (gresk: assarion), som er nevnt her, var en romersk koppermynt lik fire quadrans. Fire as utgjorde en sestertius, og fire sestertier utgjorde en denar, som var vanlig daglønn for en arbeider. En as var altså bare en sekstendedel av en beskjeden dagslønn. Og en liten spurv ble verdsatt til halvparten av det. Spurvene faller til jorda av utmattelse, fanges i snare eller dør. Men de faller ikke til jorda uten Faderen. Når spurven da har en slik verdi at Gud selv er engasjert i den enkelte vesle fuglens liv, hvor mye mer er ikke da Jesu disipler verd? Gud vet om de minste detaljer i deres liv. Ikke den minste skade rammer Jesu disipler uten Guds tillatelse (sml. 1Sam. 14,45; 2Sam. 14,11; 1Kong. 1,52; Apg. 27,34). Og han vet å la alle ting tjene dem til gode som elsker han (Rom. 8,28). Selv om Guds fiender volder noen av Guds barn døden, skal ikke et hår på deres hode gå tapt (Lk 21, 16ff). Hans miskunnhet er bedre enn livet (Salme 63,4)!

 

Episteltekst: 2Tess. 3,6-12

 

6 Men vi påbyr dere, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer uordentlig og ikke etter den overlevering som de mottok av oss. 7 Dere vet jo selv hvordan dere bør etterlikne oss. For vi levde ikke uordentlig blant dere, 8 heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men med slit og møye arbeidet vi natt og dag, så vi ikke skulle bli til byrde for noen av dere; 9 ikke fordi vi ikke har rett til det, men for å gi dere et forbilde i oss, for at dere skulle etterlikne oss. 10 For alt mens vi var hos dere, påbød vi dere dette at hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.

11 For vi hører at noen blant dere vandrer uordentlig og ikke arbeider, men er opptatt med ting som ikke kommer dem ved. 12 Men slike påbyr og formaner vi i den Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød.

 

Var det da Paulus skrev 1. Tessalonikerbrev noen i menigheten som ble anfektet over at Jesu komme lot vente på seg mens det var kristne som døde i ventetida (sml. 1Tess. 4,13ff), var situasjonen neppe enklere da apostelen skrev 2. Tessalonikerbrev. Med stor styrke ble det hevdet at Herrens komme var umiddelbart forestående, det forårsaket forvirring og noen forsømte sin jordiske gjerning (sml. 2Tess. 2,1ff; 3,11f). Var den forrige problemstillingen en utfordring for den kristne læren, var den nye problemstillingen kanskje like mye en utfordring for det kristne livet. Det gjelder å elske Gud og vente på Kristus med tålmodighet (3,5). Helliggjorte i troen vil de kristne ha lyst til å gjøre godt (sml. 1,11; 2,13).

For det ene kaller da Paulus til å holde trofast fast ved apostlenes lære (sml. Apg. 2,42). Han forventer respekt for den autoritet han har som Kristi apostel (sml. 2,2.15; 3,4.17). For det andre underviser han i 2,3ff om at Herrens komme først følger etter et endetidsdrama der mange faller fra og Antikrist får makt for ei tid. Og for det tredje tar han i 3,6-12 opp problemene med dem som forsømmer sitt arbeid (v. 11).

Disse skal tjene til livsopphold ved å arbeide (v. 12). Apostelen konkretiserer her den allmenne regelen i syndefallets verden om at mannen må ete sitt brød i sitt ansikts sved. Men poenget er ikke her så mye det strevsomme og møyefulle ved arbeidet (sml. 1Mos. 3,17ff), skjønt Paulus har ved sitt eget eksempel vist at en ikke skal gå av vegen for det (v. 8; sml. 1Tess. 2,9). Poenget er heller at en skal passe sitt arbeid og ikke være andre til byrde. Derfor sier han at folk "skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød".

De kristne står i en åndskamp, men de må legge vinn på sinnsro og fred med andre så langt det står til dem. Og i en verden der så mange så (og ser) på frihet fra arbeid som et attråverdig gode, skal de troende gå foran med et godt eksempel når det gjelder å arbeide for føden. Den som er arbeidsdyktig og kan få ærlig og gagnlig arbeid, men unnlater å arbeide, legger opp til å snylte på andre. I stedet for å være avhengig av andre i utrengsmål, skulle en ha noe å gi til den som trenger det (Ef 4,28).

I v. 11 opererer Paulus med et ordspill mellom "ergazomenoi" (som arbeider) og "periergazomenoi". Det siste betyr egentlig å gjøre overflødig arbeid og må her forstås i negativ betydning om å holde på med uvedkommende ting (sml. 1Tim. 5,13, der det tilsvarende adjektivet forekommer), kanskje også preget av rastløshet.

Det bibelske perspektivet på arbeidet har løftet det jødiske og de kristnede samfunn. I mange kulturer er arbeidet blitt sett ned på. Det er noe for treller, ikke for frie mennesker. Men Bibelen hever synet på arbeidet. Mennesket er skapt til å arbeide (1Mos. 1,28; 2,15). Arbeide skal vi visst også gjøre i evigheten, om enn på en helt annen måte enn nå. Gud selv arbeider. Bibelens Gud er ikke passiv, men dynamisk handlende. Han utfører et målrettet arbeid både på skapelsesplanet og på frelsesplanet.

I Bibelens lys blir alt ærlig og gagnlig arbeid tjeneste for Gud. Han kaller til tjeneste for menneskene. Han er den egentlige arbeidsgiveren. Dette motivet kan hjelpe en kristen til å utføre arbeidet med troskap. På arbeidsplassen finner da den kristne en gjerning som daglig kaller på innsats til Guds ære og nestens gagn.

Å bryte med den etiske vegledning som apostelen har gitt, er alvorlig - i denne som i andre saker. Den som lever på tvers av det apostoliske påbudet, må settes under kirketukt (v. 6). I v. 14f kommer apostelen tilbake til kirketukten. En må bryte fellesskapet med synderen, men tjene han ved å formane han i kjærlighet. Det ser ut som Paulus her ser for seg det krevende trinnet i kirketukten der saken løftes ut av den private sjelesorgen og over i menighetens offentlige rom (Mt 18,17).

Kirketukt er både en redningsaksjon overfor den enkelte - forat han skal vende om, og det er et vern om menighetens kristne identitet og integritet (sml. 1Kor. 5; 2Kor. 2,5ff; 7,8ff; 2Tess. 3,6.14f; 1Tim. 1,20; 5,19ff; Tit. 3,10f). Der selvprøvingen forsømmes, må kirketukten sette inn.

Kristus har gitt sin menighet som åndelig rettssamfunn en forpliktende prosedyre for tukt og ekskommunikasjon (Mt 18,15ff). Den enkelte har et rettsvern om sin deltakelse i menighetens sakramentale liv. Ingen har lov til å utestenge noen på grunnlag av ubekreftede rykter eller en partisk saksframstilling fra en enkelt som hevder å være blitt forurettet. Men vil vedkommende til sist ikke høre på menighetens undervisning og formaning, må det tas som tegn på at han ikke hører menigheten til, men har ekskludert seg selv. Vil han ikke vende om, får han være som en hedning eller toller og ikke reknes med til Guds folk. Nattverdmenigheten fungerer her som rettsforsamling.