Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 10. søndag etter pinse, 09. august 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Kall og ansvar

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 10,1-3

 

1 Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser 2 for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å rane retten fra de fattige i mitt folk, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse. 3 Men hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem vil dere fly til for å få hjelp, og hvor vil dere gjøre av deres skatter?

 

Jes. 6,1 - 9,7, som innledes med frelses- og kallsopplevelsen i templet, kan se ut som en egen bolk i Jesaja-boka. Mange mener at det er et "minneskrift" som Jesaja har gitt disiplene (sml. 8,16). Det er rimelig å forstå komposisjonen av 5,8 - 10,4 slik at minneskriftet er omgitt av domsord i 5,24-30 og 9,8-21 og domsorda igjen av de sju ve-rop i 5,8-23 og 10,1-4. Teksten er da fra det sjuende ve-ropet.

Ve-rop kan være uttrykk for et menneskes sorg og klage over seg selv eller andre. Det kan også brukes for å gi uttrykk for Guds dom. Slik er det brukt her. Det første ve er ropt over de griske rikmenn som utnytter nøden hos de fattige (5,8-10), det andre mot det overfladiske og overmodige livet i fyll og fest (5,11ff), det tredje mot forherdelse overfor Guds lov (5,18f), det fjerde mot villet forveksling av det gode og det onde (5,20), det femte mot hovmodet (5,21) og det sjette mot fyll og korrupsjon (5,22f). I stor monn er ve-ropa rettet mot de samme mennesker i de ledende samfunnslag i Juda. Det sjuende ve-ropet dveler ved rettsstatens sammenbrudd. Sml. 1,21ff; Mi 3,9ff; 7,3.

Fra gammelt av hadde israelittene levd i jevne sosiale kår. Det var også i samsvar med loven. De svake, som for eksempel enker og farløse, skulle vernes (sml. 2Mos. 22,21ff; 23,6; 5Mos. 15,7ff; 24,10ff). Løsningsrett, ettergivelsesår og jubelår var institutter som tjente til restituering av den sosiale jevnbyrdighet. Sml. 3Mos. 25; 5Mos. 15,1ff. Arkeologiske utgravninger i Tell el-Fara ved Nablus, som trolig var Tirsa, den første hovedstaden i Nordriket, viser (ifølge R. de Vaux) en fantastisk ensartet boligstandard på 900-tallet. Men levninger av boliger fra 700-tallet samme sted viser at det nå var blitt en sterk klasseforskjell mellom rike og fattige. Sml. Hos. 8,14; Am 3,9ff; 5,11.

De styrende klusser med loven. De gjør seg rike på de fattiges bekostning (sml. 3,14f; Am 2,6ff; 3,9f; 4,1; Mi 2,2). Men det kommer en hjemsøkelse, i sørriket som i nordriket (sml. Am 8). Et skrik er steget opp til Gud (sml. 5,7, som ve-ropa i kap. 5 følger umiddelbart etter). Han er nidkjær for de svake (sml. 5Mos. 10,17f; Ordspr. 22,22f). Jes. 10,3f leder over til tale om Guds vredesdommer, og det sjufoldige ve-ropet avsluttes med den alvorlige setningen: "Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennå er hans hand rakt ut." Sml. 5,25; 9,12.17.21. Guds vrede er opptent (5,25).

 

Prekentekst: Lk 12,42-48

 

42 Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som herren vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 43 Salig er den tjener som herren finner å gjøre så når han kommer. 44 Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt det han eier.

45 Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå drengene og tjenestejentene og ete og drikke og fylle seg, 46 da skal denne tjenerens herre komme en dag han ikke venter det, og i en time han ikke vet, og hogge ham i sønder og gi ham del med de vantro.

47 Men den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke stelte til eller gjorde etter hans vilje, han skal få mange slag. 48 Men den som ikke kjente den, men gjorde det som er slag verd, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som mye er overgitt, av ham skal dess mer fordres.

 

Teksten må ses nært sammen med de foregående vers. På billedrike formaninger om å våke og vente og være forberedt på Menneskesønnens komme (v. 35-40) spør Peter: "Herre, er det til oss du taler denne liknelsen, eller også til alle andre?" (V. 41)

Jesu svar til Peter viser at dette har en særlig adresse til dem som er betrodd en særlig tjeneste med evangeliet. Husholderen som skal gi andre tjenere mat i rette tid, har et særlig ansvar. Men formaningen har mer eller mindre adresse til alle som har lært Jesus å kjenne. Krav, ansvar og straff står i forhold til det den enkelte har fått (v. 47f).

En husholder (gresk: oikonomos) er også en trell (gresk: dulos), sml. v. 45. Men han er en særlig betrodd tjener, som er satt over de andre trellene i en husstand (oikos). Som en slik husholder i Herrens tjeneste betrakter apostelen Paulus seg. Han og Apollos er husholdere (oikonomoi) over Guds hemmeligheter (1Kor. 4,1). Sml. også 1Kor. 9,17; Ef 3,2; Kol. 1,25, der det er tale om husholdning (oikonomia) - og Tit. 1,7 (oikonomos). Og Peter sier: "Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde" (1Pet. 4,10).

Av husholdere kreves troskap (sml. 1Kor. 4,2), klokskap (sml. 16,8; 1Kor. 3,10ff), og reknskapsbevissthet (1Kor. 4,4f). Guds husfolk skal mettes med sikringskost og i rette tid. Det kreves troskap og klokskap for å passe matstellet. Det spørres også etter kjærlighet hos den som skal nære de andre så de også modnes som Guds tjenere. Tre ganger måtte Peter svare på om han var glad i Jesus (Jh 21,15ff).

Den tro og kloke husholder er salig. Han har del i den høgste lykke. En kristen eier en glede som er annerledes enn det verden kaller glede. En glede som bærer og som varer. Jesus taler om herligheten når han kommer igjen og den tro og kloke husholder skal regjere med han. Sml. 16,11f; 19,16ff.

Men den onde husholder vil ikke være tjener, men begynner å herske - og det uten barmhjertighet. Han stiller store krav til sine underordnede, men griper selv muligheten til å ta seg ulovlige friheter (sml. det tilsvarende bildet i Mt 24,49). Han vil nok spille tro tjener i sin herres nærvær, men leve etter sine egne lyster i hans fravær.

Men hans herre dryger ikke slik som den onde husholderen tror (sml. Hebr. 10,37). Når tjeneren ikke venter det, må han stå til ansvar for maktmisbruk og forsømmelser og blir henrettet. Det sterke bildet henger sammen med at saken som det egentlig taler om, er den evige død, de vantros og hyklernes del (sml. Mt 24,51).

Det er et veldig alvor den danske reformasjonsbiskopen Peder Palladius søkte å legge inn over prestene i sin visitasbok når han sier at dersom soknepresten forsømmer omsorgen for sjelene, skal han dypere ned i helvete enn de som han slik har forsømt, så de skal ligge og rope på ham til evig tid og anklage han: "Du har vært en djevel og ikke en sokneprest. Du visste bedre, eller du skulle ha visst bedre enn vi fattige, enfoldige bønder gjorde. Du studerte ikke noe, du la ikke vinn på å lære oss noe godt. Du sørget bare for din egen prestesekk og ikke for vår salighet. Du lot oss leve i hor, utukt og last, du bestemte ikke noen botsfrist for oss, du lyste ikke våre navn fra prekestolen, du la oss ikke i bann så vi kunne ha rettet og bedret oss. Forbannet være du med oss til evig tid! ..."

Det er sterk kost, men hvem tør si at den gamle biskop ikke serverer mat i rette tid?

Men ikke bare prester og predikanter har ansvaret. Alle som har lært Jesus å kjenne, har fått mye. Det er et stort ansvar å kjenne den frelser og det budskap som kan frelse en døende verden. Hva kan ikke foreldre, besteforeldre og faddere gjøre for de små? Hva kan ikke en søndagsskolelærer, en barnearbeider og en ungdomsleder gjøre? Hva kan ikke en lærer, en sjukepleier og en vernepleier gjøre, en støttekontakt, en nabo og en venn?

 

Nytestamentlig lektietekst: Apg. 20,17-24

 

17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. 18 Da de var kommet til ham, sa han til dem:

Dere vet hvordan min ferd iblant dere var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia, 19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes etterstrebelser; 20 hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene, 21 idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

22 Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem og vet ikke hva som skal møte meg der, 23 men bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. 24 Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.

 

Fra sin såkalte tredje misjonsreise er Paulus nå på veg til Jerusalem med innsamlede midler til de fattige kristne i Judea (sml. Rom. 15,25ff; 2Kor. 8 - 9). Mens skipet han fulgte, lå i havn i Milet, fikk han i stand et møte med de eldste i menigheten i Efesus. Den talen han holdt til dem (v. 18-35), er den eneste talen Apg. gjengir som Paulus har holdt til medkristne. Slik sett kan det være naturlig å lese den som eksempel på hans forkynnelse for kristne, slik talen i det pisidiske Antiokia (13,16-41) er eksempel på hans forkynnelse for jøder og talen på Areopagos (17,22-31) er eksempel på hans forkynnelse for hedninger. Som naturlig er, har talen til de eldste fra Efesus mange berøringer med Paulus' brev, som jo er skrevet til kristne.

Talen i Milet er en avskjedstale. I stort alvor formaner han de eldste til å vokte Guds menighet, som Den Hellige Ånd satte dem til tilsynsmenn i. Vi registrerer at de eldste (presbyteroi, v. 17) er tilsynsmenn (episkopoi, v. 28), og at episkopatet ikke er et monopol for en enkelt (sml. Fil 1,1). Å tjene istedenfor å herske, å ofre istedenfor å spare, å gi istedenfor å ta imot, å sette Guds ord foran alle kortsiktige hensyn; slik er eksemplet Paulus har gitt.

Leseteksten er bare de første deler av talen. Først minner Paulus om sitt mer enn to år lange opphold i Efesus og provinsen Asia (19,1 - 20,1). Han begynte sin virksomhet blant disipler av døperen Johannes og i den jødiske synagogen, og etter bruddet med den vantro delen av jødene fortsatte han sitt virke i Tyrannus' skole, der han holdt daglige samtaler. Herrens ord fikk stor makt i området. Men like før Paulus skulle dra fra byen, ble det et veldig oppløp framkalt av folk som hadde økonomiske interesser i Artemis-kulten. Motstanden fra de vantro jødene i provinsen representerte imidlertid en hardere og mer langvarig påkjenning for apostelen (20,19; sml. 21,27ff). Sml. også 2Kor. 1,8ff.

Evangeliet er for jøde først, men også for greker (Rom. 1,16), og den store hedningenes apostel var alltid opptatt av å vinne jøder. Igjen og igjen vitnet han om omvendelsen til Gud og troen på Jesus Kristus. Det svarer til Jesu eget vekkerrop i Mk 1,15: "Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvende dere, og tro på evangeliet!" - Frelsen og frelsens veg er den samme for israelitter og hedninger. Under vanskelige forhold var Paulus tro mot sitt oppdrag, og både i offentlig undervisning og i samvær i private heimer forkynte han hele Guds råd (sml. v. 27). Han underslo ikke noe av det som hører til omvendelsen og troen. Sml. erklæringen Kirkens grunn (1942), der det heter: "Vi erklærer - at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å foprkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage."

I v. 22ff gjør apostelen det klart at efeserne ikke skal se han igjen (v. 25, sml. v. 38). Språklig er det i og for seg mulig at han i v. 22 taler om at han er bundet av sin egen ånd til å gjennomføre reisen til Jerusalem, men langt mer sannsynlig virker det at han taler om at han blir ledet av Guds Ånd. Stadig opplevde han at veger ble åpnet eller stengt (sml. 13,2.46ff; 16,6ff; 1Kor. 16,9). Og hele skriftet Apostelgjerningene er dypest sett en beretning om Jesu Kristi fortsatte gjerning ved Den Hellige Ånd.

Under oppholdet i Jerusalem ble Paulus overfalt av vantro jøder, arrestert av romerne og deretter holdt som varetekstsfange i lang tid i Cesarea. De romerske landshøvdingene nøler med å dømme i saken, og Paulus tar selv initiativet og appellerer til keiseren. Paulus kommer så til Roma som et Kristus-vitne, om enn på en annen måte enn han først hadde tenkt (se 19,21).

Helligånden forbereder Paulus på det han skal lide for evangeliets skyld (sml. 9,16). Det skjer antakelig gjennom profeter de forskjellige stedene (sml. 21,10f). Og Paulus er villig til å gi sitt liv i og for tjenesten for evangeliet (sml. 21,13; Fil. 2,17). Det kom han ifølge overleveringen også til å gjøre til sist (sml. 2Tim. 4,6). Han har ingen ambisjoner om å sikre sitt liv på bekostning av det kall han har fått (sml. Gal. 2,20). Kristenliv og tjeneste er et løp som må fullføres (sml. 1Kor. 9,24ff; Gal. 2,2; Fil. 2,16; 3,14ff; 2Tim. 4,7).