Tekstgjennomgåelser for 10. søndag etter pinse, 09. august 1998
Ved Ragnar Andersen
Kall og ansvar
Gammeltestamentlig tekst: Jes. 10,1-
1 Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser 2 for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å rane retten fra de fattige i mitt folk, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse. 3 Men hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem vil dere fly til for å få hjelp, og hvor vil dere gjøre av deres skatter?
Jes. 6,1 -
Ve-
Fra gammelt av hadde israelittene levd i jevne sosiale kår. Det var også i samsvar
med loven. De svake, som for eksempel enker og farløse, skulle vernes (sml. 2Mos.
22,21ff; 23,6; 5Mos. 15,7ff; 24,10ff). Løsningsrett, ettergivelsesår og jubelår var
institutter som tjente til restituering av den sosiale jevnbyrdighet. Sml. 3Mos.
25; 5Mos. 15,1ff. Arkeologiske utgravninger i Tell el-
De styrende klusser med loven. De gjør seg rike på de fattiges bekostning (sml. 3,14f;
Am 2,6ff; 3,9f; 4,1; Mi 2,2). Men det kommer en hjemsøkelse, i sørriket som i nordriket
(sml. Am 8). Et skrik er steget opp til Gud (sml. 5,7, som ve-
Prekentekst: Lk 12,42-
42 Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som herren vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 43 Salig er den tjener som herren finner å gjøre så når han kommer. 44 Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt det han eier.
45 Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! -
47 Men den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke stelte til eller gjorde etter hans vilje, han skal få mange slag. 48 Men den som ikke kjente den, men gjorde det som er slag verd, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som mye er overgitt, av ham skal dess mer fordres.
Teksten må ses nært sammen med de foregående vers. På billedrike formaninger om å
våke og vente og være forberedt på Menneskesønnens komme (v. 35-
Jesu svar til Peter viser at dette har en særlig adresse til dem som er betrodd en særlig tjeneste med evangeliet. Husholderen som skal gi andre tjenere mat i rette tid, har et særlig ansvar. Men formaningen har mer eller mindre adresse til alle som har lært Jesus å kjenne. Krav, ansvar og straff står i forhold til det den enkelte har fått (v. 47f).
En husholder (gresk: oikonomos) er også en trell (gresk: dulos), sml. v. 45. Men
han er en særlig betrodd tjener, som er satt over de andre trellene i en husstand
(oikos). Som en slik husholder i Herrens tjeneste betrakter apostelen Paulus seg.
Han og Apollos er husholdere (oikonomoi) over Guds hemmeligheter (1Kor. 4,1). Sml.
også 1Kor. 9,17; Ef 3,2; Kol. 1,25, der det er tale om husholdning (oikonomia) -
Av husholdere kreves troskap (sml. 1Kor. 4,2), klokskap (sml. 16,8; 1Kor. 3,10ff), og reknskapsbevissthet (1Kor. 4,4f). Guds husfolk skal mettes med sikringskost og i rette tid. Det kreves troskap og klokskap for å passe matstellet. Det spørres også etter kjærlighet hos den som skal nære de andre så de også modnes som Guds tjenere. Tre ganger måtte Peter svare på om han var glad i Jesus (Jh 21,15ff).
Den tro og kloke husholder er salig. Han har del i den høgste lykke. En kristen eier en glede som er annerledes enn det verden kaller glede. En glede som bærer og som varer. Jesus taler om herligheten når han kommer igjen og den tro og kloke husholder skal regjere med han. Sml. 16,11f; 19,16ff.
Men den onde husholder vil ikke være tjener, men begynner å herske -
Men hans herre dryger ikke slik som den onde husholderen tror (sml. Hebr. 10,37). Når tjeneren ikke venter det, må han stå til ansvar for maktmisbruk og forsømmelser og blir henrettet. Det sterke bildet henger sammen med at saken som det egentlig taler om, er den evige død, de vantros og hyklernes del (sml. Mt 24,51).
Det er et veldig alvor den danske reformasjonsbiskopen Peder Palladius søkte å legge inn over prestene i sin visitasbok når han sier at dersom soknepresten forsømmer omsorgen for sjelene, skal han dypere ned i helvete enn de som han slik har forsømt, så de skal ligge og rope på ham til evig tid og anklage han: "Du har vært en djevel og ikke en sokneprest. Du visste bedre, eller du skulle ha visst bedre enn vi fattige, enfoldige bønder gjorde. Du studerte ikke noe, du la ikke vinn på å lære oss noe godt. Du sørget bare for din egen prestesekk og ikke for vår salighet. Du lot oss leve i hor, utukt og last, du bestemte ikke noen botsfrist for oss, du lyste ikke våre navn fra prekestolen, du la oss ikke i bann så vi kunne ha rettet og bedret oss. Forbannet være du med oss til evig tid! ..."
Det er sterk kost, men hvem tør si at den gamle biskop ikke serverer mat i rette tid?
Men ikke bare prester og predikanter har ansvaret. Alle som har lært Jesus å kjenne, har fått mye. Det er et stort ansvar å kjenne den frelser og det budskap som kan frelse en døende verden. Hva kan ikke foreldre, besteforeldre og faddere gjøre for de små? Hva kan ikke en søndagsskolelærer, en barnearbeider og en ungdomsleder gjøre? Hva kan ikke en lærer, en sjukepleier og en vernepleier gjøre, en støttekontakt, en nabo og en venn?
Nytestamentlig lektietekst: Apg. 20,17-
17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. 18 Da de var kommet til ham, sa han til dem:
Dere vet hvordan min ferd iblant dere var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia, 19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes etterstrebelser; 20 hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene, 21 idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.
22 Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem og vet ikke hva som skal møte meg der, 23 men bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. 24 Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.
Fra sin såkalte tredje misjonsreise er Paulus nå på veg til Jerusalem med innsamlede
midler til de fattige kristne i Judea (sml. Rom. 15,25ff; 2Kor. 8 -
Talen i Milet er en avskjedstale. I stort alvor formaner han de eldste til å vokte Guds menighet, som Den Hellige Ånd satte dem til tilsynsmenn i. Vi registrerer at de eldste (presbyteroi, v. 17) er tilsynsmenn (episkopoi, v. 28), og at episkopatet ikke er et monopol for en enkelt (sml. Fil 1,1). Å tjene istedenfor å herske, å ofre istedenfor å spare, å gi istedenfor å ta imot, å sette Guds ord foran alle kortsiktige hensyn; slik er eksemplet Paulus har gitt.
Leseteksten er bare de første deler av talen. Først minner Paulus om sitt mer enn
to år lange opphold i Efesus og provinsen Asia (19,1 -
Evangeliet er for jøde først, men også for greker (Rom. 1,16), og den store hedningenes
apostel var alltid opptatt av å vinne jøder. Igjen og igjen vitnet han om omvendelsen
til Gud og troen på Jesus Kristus. Det svarer til Jesu eget vekkerrop i Mk 1,15:
"Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvende dere, og tro på evangeliet!"
-
I v. 22ff gjør apostelen det klart at efeserne ikke skal se han igjen (v. 25, sml. v. 38). Språklig er det i og for seg mulig at han i v. 22 taler om at han er bundet av sin egen ånd til å gjennomføre reisen til Jerusalem, men langt mer sannsynlig virker det at han taler om at han blir ledet av Guds Ånd. Stadig opplevde han at veger ble åpnet eller stengt (sml. 13,2.46ff; 16,6ff; 1Kor. 16,9). Og hele skriftet Apostelgjerningene er dypest sett en beretning om Jesu Kristi fortsatte gjerning ved Den Hellige Ånd.
Under oppholdet i Jerusalem ble Paulus overfalt av vantro jøder, arrestert av romerne
og deretter holdt som varetekstsfange i lang tid i Cesarea. De romerske landshøvdingene
nøler med å dømme i saken, og Paulus tar selv initiativet og appellerer til keiseren.
Paulus kommer så til Roma som et Kristus-
Helligånden forbereder Paulus på det han skal lide for evangeliets skyld (sml. 9,16). Det skjer antakelig gjennom profeter de forskjellige stedene (sml. 21,10f). Og Paulus er villig til å gi sitt liv i og for tjenesten for evangeliet (sml. 21,13; Fil. 2,17). Det kom han ifølge overleveringen også til å gjøre til sist (sml. 2Tim. 4,6). Han har ingen ambisjoner om å sikre sitt liv på bekostning av det kall han har fått (sml. Gal. 2,20). Kristenliv og tjeneste er et løp som må fullføres (sml. 1Kor. 9,24ff; Gal. 2,2; Fil. 2,16; 3,14ff; 2Tim. 4,7).