Tekstgjennomgåelser for 20. søndag etter pinse, 18. oktober 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Kristen tro er full visshet

 

Gammeltestamentlig tekst: 1Mos. 9.8(9-11)12-17

 

8 Og Gud talte til Noah og til hans sønner, som var med ham, og sa: 9 Se, jeg oppretter selv min pakt med dere og med deres etterkommere, 10 og med hver levende skapning som er hos dere, fuglene og feet og alle dyr som er hos dere - alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere, og aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved vannflom, og aldri mer skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for alle kommende tider og slekter: 13 Min bue har jeg satt i skyen, og den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden. 14 Og det skal skje, når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen, 15 da vil jeg komme i hu min pakt mellom meg og dere og hver levende skapning av alt kjød, og vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød. 16 Og når buen står i skyen, vil jeg se den og komme i hu den evige pakt mellom Gud og hver levende skapning av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten jeg har opprettet mellom meg og alt kjød som er på jorden.

 

Etter den store vannflommen begynner Gud historien med jorda og menneskene på nytt. Herren besluttet i sitt hjerte: "Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, og kulde og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp." (8, 21f)

Guds beslutning tok også form av en pakt mellom han selv og alt levende som hadde overlevd i arken. Uten vilkår lover han at det aldri mer skal komme en vannflom som ødelegger alt kjød (v. 11.15).

For oss kan teksten synes omstendelig. I virkeligheten er den både presis og høytidelig og har en tydelig konsentrisk oppbygning.

Tre ganger taler Gud (sml. v. 9.12.17). Første gang erklærer han at han oppretter pakten, sier hvem han oppretter den med, og hva den går ut på (v. 9-11). Tredje gang han taler, sier han at han har opprettet en pakt mellom seg og alt kjød som er på jorda (v. 17). Dette er paktsorda sin ytre sirkel. Gud oppretter en pakt.

I den neste sirkelen kommer paktstegnet inn (v. 12a.17). Pakten har et tegn.

I en sirkel innenfor denne igjen understrekes at pakten er evig (v. 12b.16b).

I den innerste sirkelen er det tale om buen i skyen som tegn på pakten (v. 13-15a.16a). Gud vil komme pakten i hu.

Dermed kommer vi til tekstens sentrum, som er en gjentakelse av løftet i v. 11: Vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød. (V. 15b)

Og det er sannelig en stor trøst under vårt arbeid og våre henders møye (sml. 5,29). Store katastrofer kan komme, men aldri en så omfattende ødeleggelse som i Noahs dager før denne verdens tilmålte tid er ute. Så skal også menneskene bo og arbeide og ta seg av hverandre på en skjønn og sårbar klode. Naturen har sin lovmessighet, som vi mennesker både skal respektere og gjøre oss nytte av. Og Gud "lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige" (Mt 5, 45). Som et mildt smil fra himmelen står regnbuen i skyen og minner om dette. Men først og fremst er det Gud selv som kommer i hu sitt løfte når buen sees.

Guds ord tolker regnbuen, og det på en måte som er enestående i religionshistorien. En naturlig lysbrytning i regndråpene er tegn på en grunnleggende balanse mellom sol og regn. La da buen som hvelver seg over landskapet på bakgrunn av en mørk sky, minne oss om at ordets lys trenger inn i verden, og at Guds kjærlighet omfavner skapningen!

Der er et "så lenge" knyttet til Noah-pakten (8,22). Denne verdens tidsløp har en ende. Neste gang en katastrofe som tilsvarer vannflommen, kommer over jorda, er det reknskapsdag. " - dommen skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk", sier profeten (Am 5,24). Men som folk åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte og ikke visste av før vannflommen kom og tok dem, slik vil dommen også komme overraskende for mange (Mt 24,37ff).

 

Prekentekst: Jh 9,1-7.35b-38

 

1 Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. 2 Og hans disipler spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind?

3 Jesus svarte: Verken har han syndet eller foreldrene hans, men det var for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. 4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer, da ingen kan arbeide. 5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.

6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og gjorde en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans. 7 Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! - det betyr Utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.

...

35b Og da han [dvs. Jesus] fant ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? 36 Han svarte: Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham?

37 Jesus sa til ham: Du har sett ham; og han som taler med deg, han er det. 38 Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned og tilbad ham.

 

Tekstutvalget må ses sammen med resten av Jh 9. Hovedmotivet finner vi nok i v. 5. Jesus er verdens lys. Troen er det rette åndelige synet, og vantroen er blindhet (sml. v. 39-41). I Johannesevangeliet tjener Jesu under som bakgrunnsillustrasjoner for forkynnelsen. En kan lære av Johannesevangeliet å utlegge Jesu under (sml. kap. 5, 6, 9, 11). De er tegn som både signaliserer hvem Jesus er, og hvordan Guds rike er, som han bringer nær. Som tegn vitner underne om Gud som deres opphav og legitimerer dermed Jesus, Sønnen utsendt av Faderen. Og de vitner om formålet med Jesu sendelse som guddommelig åpenbaringsbærer, paktsmidler og forløser.

V. 1-7

Sjukdom og lidelse er kommet inn i verden på grunn av syndefallet (sml. 1Mos. 3) og har således karakter av straff. Slik sett preker nøden i verden om vår synd. Men vi kan ikke slutte fra den enkeltes mål av lidelse til den enkeltes mål av synd og skyld. At vi skulle kunne det, var en fariseisk misforståelse som Jesus avviser. Årsaken til sjukdom og lidelse generelt er menneskeslektens synd og skyld. Men den spesielle årsaken til konkret sjukdom og lidelse i den enkeltes liv kan være skjult. Det ser vi også i Luk. 13,1-5 (sml. også Jobs bok). I Joh. 9,3 vender Jesus opmerksomheten fra årsak til hensikt. Gud hadde til hensikt å vise sin herlighet på den blinde.

Det er påtakelig likhet mellom skapelsen av Adam (1Mos. 2,7) og helbredelsen av den blindfødte (v. 6f). Sønnen gjør Faderens gjerninger (sml. v. 4). Siloa betyr Utsendt. Og Jesus er utsendt av Faderen og gir verden liv. Tvetningen kan henspille på dåpens bad, der det jordiske mennesket blir gjenfødt i det himmelske, i Den utsendte (sml. 1Kor. 15,45ff).

V. 35b-38

Jesus møter den blindfødte igjen og leder han fram til en klar trosbekjennelse. I v. 35 varierer handskrifter og oversettelser mellom betegnelsene Menneskesønnen og Guds Sønn. Men vesentlig sier de to betegnelsene det samme, for Menneskesønnen er den himmelske, guddommelige menneskesønnen som Daniel så (Dan. 7,13f). Den blindfødte bruker også betegnelsen Herre, og Jesus lar seg tilbe (v. 38). Sml. 20,28.

Den blindfødtes tro er nå sprunget ut i blomst som full visshet og overbevisning, som overvinner forfølgelse og menneskefrykt (sml. den mellomliggende delen av kapitlet).

 

Episteltekst: Hebr. 11,1-4.7-10

 

1 Og tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. 2 For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.

3 Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke er blitt til av det synlige.

4 Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver. Og ved den taler han ennå etter sin død.

...

7 Ved tro bygget Noah, da han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus. Ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro.

8 Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til stedet som han skulle få til arv, og han drog ut uten å vite hvor han skulle komme. 9 Ved tro oppholdt han seg i løftets land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvinger til det samme løfte; 10 for han ventet på den staden som har de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.

 

Hebreerbrevet vil formane og advare mot å gi opp troens strid i en situasjon hvor mange fristes til motløshet og til å gå tilbake til jødedom eller hedenskap.

Etterat forfatteren i slutten av kap. 10 har oppmuntret til utholdenhet i troen, fortsetter han med en nærmere bestemmelse av troen som gudgitt visshet om noe en håper uten å se (sml. Jh 20,29; Rom. 8,24; 2Kor. 5,7). Vi skal merke oss denne kvalitetsforskjellen mellom gudgitt tro og menneskelig antakelse. Den allmennmenneskelige tro/antakelse/formodning holder noe for å være fra 51-99% sannsynlig, mens kristen tro er visshet, overbevisning og viten (sml. Jh 6,69) fordi en har lært sannheten å kjenne.

På grunn av troen fikk de troende i gammel tid godt vitnesbyrd. Vi må rekne med at forfatteren sikter til Skriftens vitnesbyrd som Guds vitnesbyrd. Det ligger nær å tenke på et sted som 1Mos. 15,6 i særdeleshet, men vi må også tenke i allminnelighet på beretningene om hvordan de gamle vandret i tro.

I v. 3-29 preker forfatteren over 1. og 2. Mosebok. I v. 30-38 fortsetter han - fra v. 32 av i summarisk form - med å preke over Israels historie fra Josvas dager av.

Som 1Mos. begynner med skapelsesberetningen, begynner Hebr. de mange "Ved tro"-ledd med skapertroen. Nærmere bestemt taler forfatteren om at vi ved troen forstår at verden er kommet i stand ved Guds ord. Det er ikke innsikt i verdens sammensetning som lar oss forstå det, men innsikt i Guds ords kraft (sml. 1,2f). Dette var høgaktuelt i møte med hedenske myter og filosofisk panteisme, og det er høgaktuelt i møte med 1900-tallets naturvitenskap. Den troende trenger verken å postulere at materien er fra evighet - noe som forøvrig tanken ikke makter å forstå -, eller å postulere at materien har oppstått av seg selv - noe som heller ikke tanken makter å forstå. For den vantro er materiens gåte uløselig, men den troende forstår at løsningen er den som Skriften gir oss. Uavhengig av materiale frambragte Gud verden ved sitt ord (sml. Salme 33,9).

Hebreerbrevets forfatter motiverer leserne med å henvise til troende som er gått foran (sml. 12,1). Han taler om en rekke trosvitner fra Abel av. De vitnet i sin levetid her på jorda, og de viser ennå veg etter sin bortgang gjennom sitt minne og eksempel.

For den som bare kjenner rettferdigheten av loven, er det en gåte at Herren så til Abel og hans offer, men ikke til Kain og hans offer (sml. 1Mos. 4,4f). Men Hebr. løser gåten ved å legge til grunn den forklaringen som dypest sett er den eneste mulige: Forskjellen gikk ikke i og for seg på offerne, men på personene. Troen skilte Abels offer fra Kains.

På hvilken måte det ble klart at Gud så i nåde til Abel og hans offer, sier ikke Bibelen. En jødisk tradisjon, som bl. a. Luther framholder, rekner med at Gud svarte med ild. Men det er ikke nødvendig å tolke Guds vitnesbyrd (v. 4), som noe annet enn Skriftens vitnesbyrd i 1Mos. 4.

Abel ble det første blodvitnet. Vi har ikke overlevert et eneste ord fra hans munn, men han taler ved sin tro ennå i dag.

Noah vandret med Gud (1Mos. 6,9), slik Enok hadde gjort (1Mos. 5,22). Den greske oversettelsen Septuaginta sier på disse stedene at de tektes Gud. Dette har forfatteren av Hebr. knyttet til i v. 5f. Av det at Enok tektes Gud, kan en slutte at han trodde. Det samme kan ligge bak i v. 7 når det gjelder Noah. Men bortsett fra det, minner teksten om at Noah viste sin tro på Gud ved å bygge arken. Han fordømte verden (ikke nødvendigvis i ord, men kanskje også det). Og han ble rettferdighetens arving, den rettferdigheten en får ved troen. Dette betyr enten at Noah ble arving til trosrettferdigheten, eller at han, fordi han var rettferdig ved troen, ble arving til alle de goder og gaver som han skulle få ved troen.

På kall fra Gud brøt Abraham opp til ukjent land. Troen styrte føttene. Og i det landet ætten fikk løfte om, bodde fedrene som fremmede. Dypest sett så de fram til det himmelske Jerusalem (sml. v. 13ff; 12,22ff). Ydmykhet, tålmod og forventning er tro i funksjon. I påminnelsen om fedrene ligger en oppfordring til leserne om å bekjenne seg som fremmede og utlendinger på jorda (v. 13).

Abrahams forventning om det himmelske Jerusalem (v. 10) svarer til beskrivelsen av troen i v. 1. Troen ser alltid framover mot fullendelsen. Det jordiske Jerusalem fikk kallet til å være et bilde av det himmelske (sml. Salme 87), og det lovede landet er bilde på den nye jord. Og i eller utenfor løftets land er jødekristne som hedningekristne fremmede og utlendinger på jorda og må i overført mening bo i telt uten å ha de faste grunnvoller i verden som de i troen har i himmelen.