Tekstgjennomgåelser for Bots og bededag, 25. oktober 1998
Ved Ragnar Andersen
Åpen dør i dag
Gammeltestamentlig tekst: Jes. 55,6-
6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! 7 Den ugudelige forlate sin veg og ugjerningsmannen sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.
Søkende mennesker er et vanlig uttrykk. Med det mener en gjerne mennesker på leiting. Men i v. 6 er det tale om bevisst å søke inn i det rette forholdet til Gud. Det gjør vi mennesker ikke av oss selv (Rom. 3,11), men det skjer som svar på Guds eget kall og tilbud.
Å søke (hebr.: darasj) står som uttrykk for menneskets rette holdning til Gud. Grunnbetydningen
av ordet er å gjøre seg kjent med eller utforske. Med Gud som objekt handler det
om å gjøre seg fortrolig med hans vilje og søke hans miskunn (sml. Am 5,4-
Den som søker Herren, er avhengig av at han lar seg finne (sml. 65,1; Jer. 29,12-
Jes. 40-
Den ugudelige og ugjerningsmannen får en særskilt tilskyndelse til å søke Herren (v. 7). Han må ikke tenke at syndene gjør det umulig, men han må vende om. Nå kalles han til å slutte å gå på sin veg og å slutte med sin tankegang, og i stedet vende seg til Herren og gjøre seg kjent med Herrens veger og tanker (sml. v. 8f).
Herren vil forbarme seg og mangfoldig forlate dersom synderen vender om. Omvendelsen betinger et brudd med de onde veger og tanker. Synderen må søke Herren, som i og med at han kaller, også lar seg finne. Da forbarmer Herren seg og tilgir (sml. Salme 130,4.7). For han er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på trofast miskunn og sannhet. Derfor forlater han misgjerning, paktsbrudd og synd. (2Mos. 34.6f)
Den botferdige røveren på korset og Saulus fra Tarsus er eksempler på ugjerningsmenn som vender om (Lk 23,40ff; 1Tim. 1,12ff). Vi har med en Gud å gjøre som rettferdiggjør den ugudelige som tror på Jesus Kristus (Rom. 4,5).
Prekentekst: Lk 13,23-
23 En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem: 24 Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det. 25 Fra den stund av da husbonden har reist seg og stengt døren, og dere begynner å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. 26 Da skal dere begynne å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater! 27 Og han skal si: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Vik bort fra meg alle dere som gjorde urett! 28 Der skal være gråt og tenners gnidsel når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv kastet utenfor. 29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør, og de skal sitte til bords i Guds rike. 30 Og se, der er de som er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom de første og skal bli de siste.
Spørsmålet om få eller mange blir frelst, ble diskutert i jødedommen. Jesu svar er både at det er få (Mt 7,13f; 22,14), og at de få tross alt utgjør et stort antall. De er mange (sml. Mt 8,11).
Jesus sørger for at det ikke blir noen avsporing i form av en teoretisk og upersonlig diskusjon. Nå gjelder det dem som hører der og da. Han vender oppmerksomheten mot tilhørernes personlige forhold: Strid for å komme inn gjennom den trange dør!
Det evige skillet på dommedag er som når en husbond stenger døra når alle gjestene er kommet i hus. Her er ikke langt fra bilde til sak. Husbonden er Jesus. Huset er Guds rike. Og tilhørerne blir stengt ute dersom de ikke strider for å komme inn gjennom den trange døra. At døra er trang, vil si at det koster å ta imot Guds rike. Og at døra og dermed huset blir stengt, vil si at det en dag er for seint.
Kampen for å komme inn er både en kamp mot den fariseiske gjerningsrettferdigheten og en kamp mot den døde tro som ikke bærer frukt i gode gjerninger. Dertil kommer kampen for å holde ut under forakt, motstand og forfølgelse. Sml. Apg. 14,22. Allment symboliserer vel det trange at en må oppgi seg selv for å vinne Guds rike (sml. 14,26ff).
Både i v. 25 og v. 27 hører vi at husbonden ikke kjenner dem som banker på etterat
huset er stengt. I v. 27 får vi den forklaringen at de gjorde urett. Dette stemmer
med bergprekenen. De som blir avvist på dommedag, er slike som ikke gjør Faderens
vilje, men som gjør urett (Mt 7,21-
Som i Mt 7,21 er det tale om at munnens bekjennelse ikke er nok. Heller ikke er det nok å ha sett og hørt Jesus som virket blant israelittene under sitt jordeliv. Etter Mt 7,22 er det ikke engang nok å ha gjort store ting i den kristne menighet. Men som Jesus og hans apostler har lært oss, er kjærligheten, som viser seg i lydighet mot hans bud, kjennetegn på levende tro (sml. Jh 14,15.21ff; 1Kor. 13). De som vises bort på dommens dag, mangler kjærlighetens liv fordi de mangler troens liv.
Både GT og NT ser framover mot festen i det fullendte Guds rike, festmåltidet Herren
gir på Sion (Jes. 25,6), Lammets bryllup (Jh åp 19,7-
Poenget i teksten er ikke først og fremst skillet på dommedag mellom de rettferdige og de ugudelige, et skille jødene visste om fra GT, men at tilhørerne blir kastet ut dersom de ikke strider for å komme inn i Guds rike mens døra er åpen.
Evangeliet er for jøde først, men også for greker (Rom. 1,16). Blant de siste skal noen bli de første og omvendt (sml. Mt 19,30; 20,16). Dette har brodd mot jødenes og især fariseernes egenrettferdighet, men holder Guds rike åpent for tollere, skjøger, hedninger (sml. Mt 21,31f.43; Lk 15) For den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes (18,14). I teksten dreier det seg spesielt om hedningenes inngang i Guds rike (sml. Apg. 13,46ff).
Episteltekst: Gal. 6,7-
7 Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. For det som et menneske sår, det skal han også høste. 8 For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.
9 Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett. 10 La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!
Av boten følger frukt som er omvendelsen verdig (Mt 3,8), i form av kjærlighet og gode gjerninger (sml. 5,6.22f). Galaterbrevet er den kristnes store frihetsbrev (sml. 5,1ff), men det er viktig for Paulus å poengtere at den kristne frihet ikke må misbrukes eller perverteres slik at kjødet får fritt spillerom (sml. 5,13).
I v. 7b-
Fordervelse og evig liv er alternativene når høsten kommer, nemlig på den ytterste
dag. Dette ligger helt på linje med domsscenen i Mt 25,31-
Apostelen formaner til utholdenhet i godgjørenhet. Det spørres ikke etter et løft
en sjelden gang, men trofast og kjærlig tjeneste. En kan fristes til å gå trøtt.
For djevelen har en forbundsfelle i vårt onde, medfødte kjød. Men det gjelder å leve
i Ånden ved troen og så vandre i Ånden. Se 5,16-
Teksten lar seg naturlig forstå som fortsettelse av påminnelsen i v. 6. Jeg ble forbauset over å se at både Luther og Frøvig forstår det slik at teksten særlig har for øye økonomisk underhold av ordets tjenere. Det må være en tankevekker for alle som vil fremme bibelsk og evangelisk kristendom i dag.
Der evangeliet læres, vil ikke folket underholde dets tjenere, klager Luther. Ved
evangeliet er folk blitt fri fra mange utgifter de før hadde til romerkirken. Men
i stedet for å være takknemlige for friheten har folk snudd om fra å være rundhåndede
sløsere under pavedømmets menneskebud til tjuver og røvere som verken gir evangeliet
eller dets tjenere eller fattige kristne noe. Det viser at de alt har mistet ordet
og troen, sier Luther; virkelig fromme mennesker ville ikke finne seg i at deres
hyrder led mangel. Luther er sikker på at menighetene i Galatia og Korint kunne villedes
så av falske apostler nettopp fordi de ringeaktet sine rette lærere. "Jeg utlegger
ikke gjerne slike steder/teser, ettersom de synes å framheve oss, ordets forkynnere,
noe de også gjør. Videre får den som altfor flittig innprenter dem i sine tilhørere,
et skinn av begjærlighet over seg. Men mennesker bør undervises om denne saken for
at de skal vite at de skylder å hedre og underholde sine lærere." Satan prøver å
utslukke evangeliets lys. Klarer han ikke dette gjennom heretikeres løgner eller
tyranners våpenmakt, prøver han å ta levebrødet fra ordets tjenere for at de skal
oppgi sitt embete og folket bli berøvet for ordet. (Ref. og sitat fra Luthers store
Galaterbrev-
Som levittene hadde rett til underhold av offergaver, har evangeliets forkynnere av Herren fått rett til underhold av menighetene (Mt 10,9f; Lk 10,7f; 1Kor. 9,13f). Her har nok galaterne forsømt seg, og kanskje har "judaistene" motsatt seg at menighetene skulle underholde evangeliske lærere. Har Gud fastsatt underhold for ordets forkynnere, viser de troende ringeakt for han dersom de ser bort fra dette, og det er farlig.
Kanskje må vi tenke oss to slags lærere i menighetene, noen oppviglere som blander lov og evangelium og understøttes ivrig av sine tilhengere, og noen fattige evangeliske lærere som forsømmes av troende som bruker den kristne frihet som leilighet for kjødet. De som understøtter vranglærerne, sår dermed i sitt kjød. Og de som forsømmer å understøtte sine rette lærere, sår også i sitt kjød. Men ved å understøtte de rette lærerne, bruker de kristne sin eiendom til å fremme Guds ords frie løp og sann kristendom. Da sår de i Åndens åker.
Men underhold av lærere er bare én konkret oppgave. V. 7-