Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Bots og bededag, 25. oktober 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Åpen dør i dag

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 55,6-7

 

6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! 7 Den ugudelige forlate sin veg og ugjerningsmannen sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

 

Søkende mennesker er et vanlig uttrykk. Med det mener en gjerne mennesker på leiting. Men i v. 6 er det tale om bevisst å søke inn i det rette forholdet til Gud. Det gjør vi mennesker ikke av oss selv (Rom. 3,11), men det skjer som svar på Guds eget kall og tilbud.

Å søke (hebr.: darasj) står som uttrykk for menneskets rette holdning til Gud. Grunnbetydningen av ordet er å gjøre seg kjent med eller utforske. Med Gud som objekt handler det om å gjøre seg fortrolig med hans vilje og søke hans miskunn (sml. Am 5,4-6; Salme 34,5; 77,3). Ivar P. Seierstad sier: "Til grunn for bruken av "darasj" med Gud som objekt ligger alltid forestillingen om et behov for veiledning eller hjelp. I Jes. 31,1 står verbet parallellt med å skue hen til Israels hellige, i motsetning til det å søke hjelp hos Egypt og til det å forlate seg på hester og vogner. Det å søke Herren vil si det samme som å ha sitt sinn og sitt håp rettet mot ham, sette sin lit til hans nådige og mektige hjelp idet man erkjenner at egen kraft og andre hjelpekilder intet duer. Som et stadig utøvet forhold vil dette å søke Jahve Sebaot si å ha Gud til Gud i alle ting. Men denne terminus for helhetsforholdet til Gud tar selvsagt noen farge av konteksten." (Sml. 5Mos. 4,29; Jes. 9,13) Av vesentlig betydning for hele folket er det at hyrdene søker Herren (Jer. 10,21).

Den som søker Herren, er avhengig av at han lar seg finne (sml. 65,1; Jer. 29,12-14). I Jes. 55, som kan oppfattes som et eget avsnitt i Jesaja-boka, innbyr Herren til å komme og kjøpe uten betaling (v. 1). Det er bilde på å bli velsignet ved hans ord (v. 2). Mennesket lever ikke av brød alene, men av Herrens ord (5Mos. 8,3; Mt 4,4).

Jes. 40-66 ser fram mot døperen Johannes' gjerning og Herrens eget komme og verk i Jesus Kristus. I kap. 55 kalles folket til å gå inn i den nye pakt under Messias, den nye David (v. 3ff). Å søke Herren og å kalle på Herren står i v. 6 parallellt. Det gjelder å nytte nådens år (60,2) til å kalle på Herren til frelse (Joel 3,5). Det gjelder både israelitter og hedninger (Rom. 10,12ff).

Den ugudelige og ugjerningsmannen får en særskilt tilskyndelse til å søke Herren (v. 7). Han må ikke tenke at syndene gjør det umulig, men han må vende om. Nå kalles han til å slutte å gå på sin veg og å slutte med sin tankegang, og i stedet vende seg til Herren og gjøre seg kjent med Herrens veger og tanker (sml. v. 8f).

Herren vil forbarme seg og mangfoldig forlate dersom synderen vender om. Omvendelsen betinger et brudd med de onde veger og tanker. Synderen må søke Herren, som i og med at han kaller, også lar seg finne. Da forbarmer Herren seg og tilgir (sml. Salme 130,4.7). For han er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på trofast miskunn og sannhet. Derfor forlater han misgjerning, paktsbrudd og synd. (2Mos. 34.6f)

Den botferdige røveren på korset og Saulus fra Tarsus er eksempler på ugjerningsmenn som vender om (Lk 23,40ff; 1Tim. 1,12ff). Vi har med en Gud å gjøre som rettferdiggjør den ugudelige som tror på Jesus Kristus (Rom. 4,5).

 

Prekentekst: Lk 13,23-30

 

23 En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem: 24 Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det. 25 Fra den stund av da husbonden har reist seg og stengt døren, og dere begynner å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. 26 Da skal dere begynne å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater! 27 Og han skal si: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Vik bort fra meg alle dere som gjorde urett! 28 Der skal være gråt og tenners gnidsel når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv kastet utenfor. 29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør, og de skal sitte til bords i Guds rike. 30 Og se, der er de som er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom de første og skal bli de siste.

 

Spørsmålet om få eller mange blir frelst, ble diskutert i jødedommen. Jesu svar er både at det er få (Mt 7,13f; 22,14), og at de få tross alt utgjør et stort antall. De er mange (sml. Mt 8,11).

Jesus sørger for at det ikke blir noen avsporing i form av en teoretisk og upersonlig diskusjon. Nå gjelder det dem som hører der og da. Han vender oppmerksomheten mot tilhørernes personlige forhold: Strid for å komme inn gjennom den trange dør!

Det evige skillet på dommedag er som når en husbond stenger døra når alle gjestene er kommet i hus. Her er ikke langt fra bilde til sak. Husbonden er Jesus. Huset er Guds rike. Og tilhørerne blir stengt ute dersom de ikke strider for å komme inn gjennom den trange døra. At døra er trang, vil si at det koster å ta imot Guds rike. Og at døra og dermed huset blir stengt, vil si at det en dag er for seint.

Kampen for å komme inn er både en kamp mot den fariseiske gjerningsrettferdigheten og en kamp mot den døde tro som ikke bærer frukt i gode gjerninger. Dertil kommer kampen for å holde ut under forakt, motstand og forfølgelse. Sml. Apg. 14,22. Allment symboliserer vel det trange at en må oppgi seg selv for å vinne Guds rike (sml. 14,26ff).

Både i v. 25 og v. 27 hører vi at husbonden ikke kjenner dem som banker på etterat huset er stengt. I v. 27 får vi den forklaringen at de gjorde urett. Dette stemmer med bergprekenen. De som blir avvist på dommedag, er slike som ikke gjør Faderens vilje, men som gjør urett (Mt 7,21-23). Vi kan ikke unngå å legge merke til at lydighet mot Guds vilje har en mer sentral plass i Jesu lære enn i mye av forkynnelsen i dag. Det betyr ikke at vi blir frelst ved egne gjerninger, men at den sanne tro omvender mennesket fra synden (sml. Gal. 5,6; Tit. 2,11ff).

Som i Mt 7,21 er det tale om at munnens bekjennelse ikke er nok. Heller ikke er det nok å ha sett og hørt Jesus som virket blant israelittene under sitt jordeliv. Etter Mt 7,22 er det ikke engang nok å ha gjort store ting i den kristne menighet. Men som Jesus og hans apostler har lært oss, er kjærligheten, som viser seg i lydighet mot hans bud, kjennetegn på levende tro (sml. Jh 14,15.21ff; 1Kor. 13). De som vises bort på dommens dag, mangler kjærlighetens liv fordi de mangler troens liv.

Både GT og NT ser framover mot festen i det fullendte Guds rike, festmåltidet Herren gir på Sion (Jes. 25,6), Lammets bryllup (Jh åp 19,7-9). Mange skal samles fra hele verden med Abraham, Isak, Jakob og profetene i det fullendte Guds rike (sml. Mt 8,11). Israelittene, "som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet" (Rom. 9,4f), risikerer å bli kastet utenfor i mørket. Sml. Mt 21,42ff. Fortvilelsen hos de fortapte blir beskrevet med uttrykket "gråt og tenners gnidsel". Gråten er uttrykk for sorg og smerte (sml. 6,25). Tenners gnidsel antakelig for raseri (sml. Salme 35,16; 37,12; 112,10; Apg. 7,54).

Poenget i teksten er ikke først og fremst skillet på dommedag mellom de rettferdige og de ugudelige, et skille jødene visste om fra GT, men at tilhørerne blir kastet ut dersom de ikke strider for å komme inn i Guds rike mens døra er åpen.

Evangeliet er for jøde først, men også for greker (Rom. 1,16). Blant de siste skal noen bli de første og omvendt (sml. Mt 19,30; 20,16). Dette har brodd mot jødenes og især fariseernes egenrettferdighet, men holder Guds rike åpent for tollere, skjøger, hedninger (sml. Mt 21,31f.43; Lk 15) For den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes (18,14). I teksten dreier det seg spesielt om hedningenes inngang i Guds rike (sml. Apg. 13,46ff).

 

Episteltekst: Gal. 6,7-10

 

7 Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. For det som et menneske sår, det skal han også høste. 8 For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.

9 Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett. 10 La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!

 

Av boten følger frukt som er omvendelsen verdig (Mt 3,8), i form av kjærlighet og gode gjerninger (sml. 5,6.22f). Galaterbrevet er den kristnes store frihetsbrev (sml. 5,1ff), men det er viktig for Paulus å poengtere at den kristne frihet ikke må misbrukes eller perverteres slik at kjødet får fritt spillerom (sml. 5,13).

I v. 7b-8 handler det om to slags såkorn, to slags åkere og to slags høst. I sitt kjøds åker sår et menneske det som kommer fra kjødet, og i sammenhengen må vi kanskje særlig tenke på havesyken som gir liten og ingen plass for underhold av ordets tjenere (sml. v. 6). I Åndens åker sår et menneske derimot det som Ånden frambringer, og i sammenhengen må vi kanskje særlig tenke på gavmildhet overfor trengende (sml. 2Kor. 9,6ff), og særlig ordets tjenere.

Fordervelse og evig liv er alternativene når høsten kommer, nemlig på den ytterste dag. Dette ligger helt på linje med domsscenen i Mt 25,31-46.

Apostelen formaner til utholdenhet i godgjørenhet. Det spørres ikke etter et løft en sjelden gang, men trofast og kjærlig tjeneste. En kan fristes til å gå trøtt. For djevelen har en forbundsfelle i vårt onde, medfødte kjød. Men det gjelder å leve i Ånden ved troen og så vandre i Ånden. Se 5,16-25.

Teksten lar seg naturlig forstå som fortsettelse av påminnelsen i v. 6. Jeg ble forbauset over å se at både Luther og Frøvig forstår det slik at teksten særlig har for øye økonomisk underhold av ordets tjenere. Det må være en tankevekker for alle som vil fremme bibelsk og evangelisk kristendom i dag.

Der evangeliet læres, vil ikke folket underholde dets tjenere, klager Luther. Ved evangeliet er folk blitt fri fra mange utgifter de før hadde til romerkirken. Men i stedet for å være takknemlige for friheten har folk snudd om fra å være rundhåndede sløsere under pavedømmets menneskebud til tjuver og røvere som verken gir evangeliet eller dets tjenere eller fattige kristne noe. Det viser at de alt har mistet ordet og troen, sier Luther; virkelig fromme mennesker ville ikke finne seg i at deres hyrder led mangel. Luther er sikker på at menighetene i Galatia og Korint kunne villedes så av falske apostler nettopp fordi de ringeaktet sine rette lærere. "Jeg utlegger ikke gjerne slike steder/teser, ettersom de synes å framheve oss, ordets forkynnere, noe de også gjør. Videre får den som altfor flittig innprenter dem i sine tilhørere, et skinn av begjærlighet over seg. Men mennesker bør undervises om denne saken for at de skal vite at de skylder å hedre og underholde sine lærere." Satan prøver å utslukke evangeliets lys. Klarer han ikke dette gjennom heretikeres løgner eller tyranners våpenmakt, prøver han å ta levebrødet fra ordets tjenere for at de skal oppgi sitt embete og folket bli berøvet for ordet. (Ref. og sitat fra Luthers store Galaterbrev-kommentar)

Som levittene hadde rett til underhold av offergaver, har evangeliets forkynnere av Herren fått rett til underhold av menighetene (Mt 10,9f; Lk 10,7f; 1Kor. 9,13f). Her har nok galaterne forsømt seg, og kanskje har "judaistene" motsatt seg at menighetene skulle underholde evangeliske lærere. Har Gud fastsatt underhold for ordets forkynnere, viser de troende ringeakt for han dersom de ser bort fra dette, og det er farlig.

Kanskje må vi tenke oss to slags lærere i menighetene, noen oppviglere som blander lov og evangelium og understøttes ivrig av sine tilhengere, og noen fattige evangeliske lærere som forsømmes av troende som bruker den kristne frihet som leilighet for kjødet. De som understøtter vranglærerne, sår dermed i sitt kjød. Og de som forsømmer å understøtte sine rette lærere, sår også i sitt kjød. Men ved å understøtte de rette lærerne, bruker de kristne sin eiendom til å fremme Guds ords frie løp og sann kristendom. Da sår de i Åndens åker.

Men underhold av lærere er bare én konkret oppgave. V. 7-10 er jo en allminnelig formaning, som bare ved å følge på v. 6 kan synes å ha dette særskilte siktet. Det er så mange og så mye som kaller på deltakelse og innsats, og de troende må nytte høvet til å gjøre godt mot alle før det er for seint. Nestekjærligheten avviser ingen, men særlig minner Paulus om den kristne broderkjærligheten. Menighetene må være varme fellesskap, der den som har nok, hjelper den som mangler. Slike diakonale fellesskap virker også vinnende på verden.