Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 24. søndag etter pinse, 15. november 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Kjærligheten oppfyller loven

 

Gammeltestamentlig tekst: Jer. 29,4-7

 

4 Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem som jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel:

5 Bygg hus og bo i dem! Plant hager og et deres frukt! 6 Ta dere hustruer og få sønner og døtre! Og ta hustruer til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre! Bli tallrike der, og bli ikke færre! 7 Og søk den byens vel som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.

 

Det nyoppbygde babylonske riket som vokste fram i siste fjerdedelen av 600-tallet før Krisi fødsel, kaller en gjerne det nybabylonske eller kaldeiske riket. Det tidligere assyriske riket ble delt mellom mederne (nord) og babylonerne (sør). Da Juda nektet å betale avgift til Babel, grep Nebukadnesar inn, bortførte kong Jojakin og en rekke andre til Babel (år 597) og innsatte Sidkia som sin vasall i Jerusalem.

Men falske profeter lot folk tro at de bortførte og de hellige kar fra templet snart skulle få komme tilbake. Utenlandske sendemenn kom til Jerusalem for å forhandle med Sidkia om opprør mot babylonerne. Profeten Jeremia motarbeidet både den falske optimismen og opprørstendensen, og han måtte tåle bittert fiendskap og lide ondt for sin holdning.

Det fantes ingen lettvint politisk-militær løsning på konflikten med Babel. Fra et Juda på kanten av stupet sender Jeremia brev til de gjenlevende eldste, prestene, profetene og folket som Nebukadnesar hadde ført bort fra Jerusalem til Babel i 597 og tidligere (v. 1). Det var ikke sant at det så snart skulle bli slutt på fangenskapet. Nei, sytti år må gå til ende (v. 10). Men i landflyktigheten finnes en ny begynnelse for folket. I fangenskapet skal Guds frelsesplan føres videre.

Storkongen Nebukadnesar var visstnok ingen konge av Guds nåde, han var nok heller en konge av Guds vrede. Herren hadde besluttet at folkene et par generasjoner skulle inn i den babylonske smeltedigel. Det nyttet ikke å danne noen forsvarsallianse med Edom, Moab, Ammon, Tyrus og Sidon. Sml. kap. 27f. Nettopp væpnet opprør ble noe seinere foranledning til beleiringen av Jerusalem og byens og rikets fall i 586. Templet ble brent, byen ødelagt og mange flere ble ført i fangenskap.

De bortførte i Babel representerer folkets rest som vender om (se kap. 24). Den nasjonale undergangen representerer det vendepunktet som beskrives i 3Mos. 26,40. I sin nød skal levningen av folket bekjenne sin misgjerning og sine fedres misgjerning. Det er ikke politikken, men syndenes forlatelse som er nøkkelen til redningen. Men folket må også erfare loven om sæd og høst og bøte for sin misgjerning.

De bortførte får for det første høre at det dypest sett ikke er den babylonske stormakten, men Israels Gud som har ført dem til Babel. De skal ikke belage seg på et kortvarig og midlertidig opphold, men etablere seg i landet som bofaste byfolk som dyrker sine hager. Mens profeten selv levde ugift som et domstegn for Juda (16,1ff), skulle brudgoms røst og bruds røst høres ute i det fremmede. Det betyr ikke at israelitter skulle inngå ekteskap med hedninger (sml. 5Mos. 7,3f). Men seg imellom skulle de bortførte gifte seg og la sine barn gifte seg. I fangenskapet skulle folket finne tilbake til Gud og øke i tall.

I tro, lydighet og bønn skulle Guds folk ha omsorg for det lokalsamfunnet de bodde i. De skulle søke byens vel. Grunnteksten bruker her det kjente ordet "sjalom". Det kommer av et verb som betyr å være uskadd, hel, i god behold. Det er ikke bare fred i betydningen fravær av krig, men all den velferd, harmoni og lykke som dypest sett bare Herren kan gi, han som er "sjalom" (Dom. 6,24). I dyp forstand innebærer "sjalom" derfor også frelse.

"Sjalom" er dypest sett velsignelse fra Herren. Den ligger utenfor menneskets naturlige rekkevidde, men oppnås i tro, bønn og lydighet. Sml. 3Mos. 26,6; 1Krøn. 22,9; Jes. 26,12; 48,22. Den som søker fred, må kjenne fredens veg (sml. Jes. 59,8). Fra folket i Juda hadde Herren tatt bort sin fred (16,5), men freden kommer tilbake gjennom et oppgjør med synden (se kap. 33). Herren tenker fredstanker om de bortførte, og ikke ulykkestanker, han vil gi dem framtid og håp, heter det i brevet Jeremia sender (29,11).

Også idag gjelder at Jesus fra Nasaret, Davids sønn og Davids herre, er Israels fredsfyrste. Freden ligger verken i diplomatisk kløkt eller militær styrke, men i omvendelse til han. Og når jødene i vår tid har fått vende tilbake til landet, er det ganske sikkert som en forberedelse for den innpoding i sitt eget tre som Paulus taler om i Rom. 11,23f.

På linje med v. 7 ligger epistelteksten med sin formaning til den kristne menighet om en positiv og lovlydig grunnholdning til den verdslige øvrigheten. Sml. også 1Tim. 2,1f, der apostelen formaner til å omfatte alle, og ikke minst alle øvrighetspersoner, i bønn og takk i visshet om at Gud vil et ordnet og rettferdig samfunn der den kristne menighet har frihet, og evangeliet om en fullbragt frelse for alle mennesker har fritt løp.

 

Prekentekst: Mk 12,41-44

 

41 Og han satte seg rett imot tempelkisten og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike la mye. 42 Og en fattig enke kom og la to lepton, det er en kvadrans. 43. Og han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har lagt mer enn alle de som la i kisten. 44 For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.

 

Store pengegaver kom inn til templet fra jøder i hele verden, både i tempelskatt og frivillige gaver. Pengene ble brukt til innkjøp av offer som ble frambåret for hele folket, til lønninger og vedlikehold. Årlig tempelskatt var en ordning fariseerne hadde fått innført, og frivillige gaver var ingen garanti mot hykleri. Jesus talte kritisk om begge deler (Mt 15,3ff; 17,24ff).

Det er usikkert om det er (hoved)skattkammeret i templet eller en av de tretten trompetformede gavekister som menes med det greske "gazofylak(e)ion" (v. 41). Jeg har beholdt den tradisjonelle oversettelsen (tempel)kisten, men går vi til New King James Version, finner vi ordet oversatt med "treasury".

Mynter av ulik nasjonalitet var i omløp i Israel. Den hellenistisk-tyriske mynten lepton, var halvparten av en kvadrans, som var den minste romerske koppermynten. Det gikk 64 kvadrans på en denar, som var en vanlig daglønn. To småfugler kostet en as = 4 kvadrans = 8 lepton (Mt 10,29). Den ørlille pengesummen (to lepton) viser altså enkens djupe fattigdom. Men en lepton hadde tross alt en viss kjøpekraft, og enken gav begge sine siste mynter. Jesus visste at enken gav alle pengene sine, og han poengterer at gavens størrelse ikke beror på den ytre mengden, men på hvor mye en har til rådighet. Mange rike gav store summer, men den fattige enken gav alt.

En må velge mellom å tjene Gud og å tjene mammon (Mt 6,19ff). Den som både gir mye og har mye igjen, har kanskje formuen som en avgud han tror skal sikre både åndelig velsignelse og timelig sikkerhet. Enken er et eksempel for oss ettersom ingen kan være Jesu disippel uten å oppgi hele sin eiendom (Lk 14,33). En rett kristen har sin skatt og sitt hjerte i himmelen. Han er ikke selveier, men forvalter sin Herres eiendom under ansvar.

Teksten følger etter advarselen mot de skriftlærde som gjerne vil synes store for menneskene (v. 38-40). Jesu disipler må ikke ta etter dem, men derimot ha sansen for sann storhet, slik enkens gave illustrerer for dem. I jødedommen fortelles om en prest som foraktet det ringe offeret en fattig kvinne kom med. I en drøm fikk han høre: "Forakt henne ikke! Det er som om hun har ofret seg selv." Ole Modalsli sier: "Fortellingen om enkens gave priser den stille, selvfølgelige og hele selvhengivelsen som i konkret, praktisk gjerning lar alle sikringer fare og utleverer seg til Guds barmhjertighet, uten å gjøre noe vesen av det." Sml. 2Kor. 8,1ff.

 

Episteltekst: Rom. 13,7f

 

7 Gi alle det dere er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

8 Bli ingen noe skyldige, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker den annen, har oppfylt loven.

 

Etter luthersk lære lever de kristne i husstanden (oikonomia), menigheten (ekklesia) og statssamfunnet (politia). Disse livsområdene har sine embeter som skal tjene det åndelige og det verdslige regimente. Begge regimenter er Guds regimenter, og regimentslæren er en lære om hvordan Gud styrer på to måter på jorda.

Det verdslige regimentet hører så å si den første trosartikkel til. Det sikter på å holde menneskeslekten oppe og tjener slik indirekte til frelse. I Rom. 13,1-7 kommer apostelen inn på forholdet til øvrigheten i statssamfunnet. Det er ikke så mye hva som kreves av øvrigheten, som hva som kreves av borgerne, det dreier seg om. Og det er naturlig når brevet er skrevet til allminnelige kristne.

Den kristne har sitt borgerskap i det himmelske Jerusalem, men er også jordisk samfunnsborger. Øvrigheten er Guds tjener og skal fremme det gode, men hindre det onde ved å straffe. I overensstemmelse med Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er, betaler de kristne skatt (v. 6). Skattene kunne være grunnskatt eller personskatt. Likeså må offentlige avgifter betales (det greske uttrykket telos betyr snarere offentlig avgift generelt enn toll spesielt). Kristendommen anerkjenner at staten har en gudgitt oppgave som rettsstat og kan skattlegge befolkningen. Men de styrende står personlig til ansvar overfor Gud for hvordan de bruker både sin makt og statens inntekter.

Som det er en flytende grense mellom begrepene "skatt" og "toll", så også mellom begrepene "frykt" og "ære". De to begrepsparene viser at øvrigheten trenger inntekter for å kunne ivareta sine funksjoner, og at øvrighetspersonene trenger respekt for å kunne utøve sin myndighet.

Frykten og æren er den ærefrykt og heder som en skylder andre på grunn av den stand og stilling de er i. Som en skal ære sine foreldre (det fjerde bud) og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann (Ef 5,33), skal en i statssamfunnet frykte og ære keiseren og hans representanter (sml. 1Pet. 2,13ff) fordi de er Guds tjenere. Hele denne holdning springer ut av holdningen til Gud, som vi framfor alle skylder og frykte, elske og ære. Noe av det samme som han krever for seg selv, krever han imidlertid også for dem som har mandat fra han iblant oss som foreldre, ektemenn, øvrighetspersoner eller som Ordets tjenere, ja, alle mennesker, skapt i Guds bilde, skal elskes og vises ære (v. 8ff; 1Pet. 2,17). Men dermed er det også gitt at vi skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg. 5,29). I et samfunn som avkristnes, må vi også vise samfunnsansvar ved å protestere så som når øvrigheten bruker sitt sverd til å drepe barnet i mors liv, eller den blander seg inn i den kristne menighets indre anliggender.

I v. 8 sier apostelen generelt at en ikke skal bli noen noe skyldig, men tar det forbehold at i kjærlighet vil vi alltid stå i gjeld, eller om en skal forstå det slik, så understreker han at det å elske hverandre er en forpliktelse vi ikke blir ferdige med. Den kristne må ikke tro at han er hevet over allminnelige forpliktelser som samfunnsborger, men han må heller ikke forveksle det å gjøre rett og skjell for seg i det ytre med den kristne programforpliktelsen til nestekjærlighet. De som vet at de skal elske sin neste som seg selv, har alltid nok å gjøre.

Kjærlighet er frukt som Helligånden skaper (Gal. 5,22), og det som loven krever, blir oppfylt i dem som vandrer etter Ånden (Rom. 8,4). Der Kristus og Helligånden er, der er rettferdigheten, som stenger synden ute, og kjærligheten, som oppfyller loven (Gal. 5,22f).

Da kjærligheten ikke gjør nesten noe ondt (v. 10, sml. 1Kor. 13,4ff), oppfyller den loven. Og de bud Paulus konkret nevner i v. 9, er alle forbud mot å gjøre nesten noe ondt. Men kjærlighet er selvsagt ikke bare å avstå fra det onde, men også å gjøre det gode, noe som apostelen alt har poengtert i det grunnleggende formaningskapitlet i Romerbrevet, kap. 12. Kristen nestekjærlighet har sin modell i Guds kjærlighet, han som ikke elsker på grunn av oss, men faktisk på tross av oss. Han som gav sin Sønn i døden endog for sine fiender. Se Rom. 5,8; 1Jh 4,7ff. Ja, Gud er kjærlighet, 1Jh 4,8.16.