Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Siste søndag i kirkeåret, 22. november 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Jesus kommer snart

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 51,11-15

 

11 Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte.

12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske, som skal dø, for et menneskebarn, som skal bli lik gress, 13 og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden, og at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? Hvor er da undertrykkerens vrede? 14 Snart skal den som ligger i lenker, bli løst. Han skal ikke dø og gå i graven, og han skal ikke mangle sitt brød. 15 Og jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.

 

V. 11 er en gjentakelse og oppsummering av løfter gitt i v. 1-8 og en konklusjon på tilbakeblikket i v. 9f på forløsningen fra Egypt. Gjennom en ny forløsning skal gudsfolket komme til Sion. Sorgen skal innveksles i gleden. Dette er et tema vi finner igjen i Jesu forkynnelse for sine disipler (sml. Mt 5,4,12; Jh 16,20ff).

I v. 12 framhever Herren at det er nettopp han som trøster sitt folk. Han som gav Abraham og Sara en sønn på deres gamle dager og gjorde ætten så tallrik (v. 1f), har også makt til å forvandle ruiner og ørken til en by full av liv og en fruktbar hage (v. 3). Det folk som kjenner Guds frelsende rettferdighet og har loven innskrevet i hjertet, må ikke frykte mennesker (v. 7). Det er en grunntanke i Jesajas profetier at mennesker er avmektige, og at en verken skal frykte eller sette sin lit til mennesker. Men så er det også en hovedsak at Herren er allmektig, og at en både skal frykte og sette all sin lit til han.

Profeten vet at frykten hører i hop med det å glemme Herren, og likeså at frimodigheten er knyttet sammen med det å komme Herren i hu (sml. 46,9ff; 57,11). Skapertroen er, som vi ser i v. 13, et tillitsmotiv. Han som gjorde himmel og jord, hjelper sine i nød og fare, (sml. Salme 121,2; 124,8). Gjenløsningens Gud, som har vist sin makt i skapelse og opphold av skaperverket, er også mektig til å frelse (sml. 40,26; 42,5; 44,24; 48,13). Også v. 15 minner om Herrens makt over naturen. Israels Gud er Jahve Sebaot, hærskarenes Jahve, som kan sette alle krefter i himmel og på jord inn for sin sak (sml. 6,3).

Angsten for undertrykkeren (v. 13) og fangetilværelsen (v. 14) kan referere til konkrete situasjoner i eksilet, som vi i dag ikke uten videre kan bestemme. Men Herren er mektig til å hente sine ut av de mørkeste fangehull og stanse deres fiender. Løftet om frihet gjelder i den nye pakt fullt ut på det åndelige planet (sml. 42,7f; 61,1ff; Lk 4,18ff). På det ytre planet skal det også oppfylles, om ikke før så når Kristus kommer igjen for å dømme levende og døde.

 

Prekentekst: Mt 25,1-13

 

1 Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. 2 Men fem av dem var uforstandige og fem kloke.

3 De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. 4 Men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. 5 Men da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sov.

6 Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! 7 Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. 8 Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! 9 Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger, og kjøp til dere selv!

10 Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt. 11 Til sist kom også de andre jomfruene og sa: Herre, herre, lukk op for oss! 12 Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke.

13 Våk derfor! For dere vet ikke dagen eller timen.

 

Liknelsen inngår i Jesu eskatologiske tale i kap. 24 - 25. Liknelsen finnes bare i Mt, men har nær berøring med Mk 13,34ff; Lk 12,35ff; 13,24ff.

Guds rike sammenliknes med et bryllup. Som i senjødedommen kan også i Jesu forkynnelse en liknelse ha allegoriske trekk. Jeg rekner med at ikke bare brudgommen og bryllupsfesten i vår tekst er allegorisk å forstå, men også natta, ventetida, oljen, lyset og den stengte døra. Beretningen er utformet med sikte på anvendelsen. At brudgommen (sml. 9,15) er Menneskesønnen som kommer i herlighet (sml. 24,30; 25,31ff), svarer til det som Sverre Aalen kalte jahvistisk kristologi: Jesus går inn i roller og funksjoner som ifølge GT tilhører Jahve. Det vitner om at han er Gud. Sml. her Hos. 2; Esek. 16.

Vi må antakelig tenke oss det billedlige slik at brudgommen kommer fra brudens foreldreheim til sin egen. Han kan være blitt oppholdt av en lengre avklaring av det økonomiske mellomværende med hennes familie. Brudgommes ankomst var da et av høgdepunktene i bryllupsfesten, og han skulle møtes med fakkeltog.

Alle de ti jomfruene eller brudepikene går for å møte brudgommen. De er alle bilder på mennesker som vil være med i Guds rike. Men halvparten av jomfruene er uforstandige og halvparten kloke (sml. 7,24ff). I bakgrunnen står den gammeltestamentlige tanken om ugudelighetens dårskap og tanken om den visdom som springer ut av frykten for Gud og viser seg i lydhørhet overfor hans ord og lydighet mot hans vilje (sml. Jak. 1,22ff). Bare de kloke jomfruene forberedte seg på en lengre ventetid (sml. 24,9ff).

Da brudgommens komme ble meldt, ble den store oljekrisen åpenbar. Og liknelsen slutter så trist. De fem som var uforberedt, blir stengt ute fra festsalen. Brudgommen nekter de uforstandige ethvert fellesskap med erklæringen: "Jeg kjenner dere ikke." For jødiske tilhørere, som sikkert tenkte på et bryllup som et fortettet uttrykk for familie- og slektsfellesskapets store betydning, må liknelsens billedside ha gjort sterkt inntrykk.

Anvendelsen i v. 13 trekker konklusjonen. Å våke er brukt overført om åndelig beredskap og står ikke i motsetning til det at alle ti jomfruene sovnet (sml. 1Tess. 5,1-11). Tidspunktet for Jesu komme er ukjent. Mens jødene tenkte seg verdensløpet som natt, og at den eskatologiske frelsestid skulle komme om morgenen, forteller Jesus en liknelse der brudgommen kommer midt på natta. Og samtidig kommer han seinere enn de uforstandige jomfruene er forberedt på. Det gjelder å være rede til enhver tid. Sml. 24,42ff; Mk 13,33ff.

Teksten er rettet til Jesu disipler og kaster et ransakende lys innover i kristelige miljøer. Det trenger ikke alltid være så stor forskjell i det ytre på kloke og uforstandige jomfruer, på levende kristne og døde kopier. En kunstig blomst kan se ganske livaktig ut. Det ransakende spørsmålet blir om jeg er levende eller bare livaktig. Flere av sendebreva i Jh åp 2 - 3 ligger saklig svært nær liknelsen om de ti jomfruene (sml. Jh åp 2,4; 3,1).

Begynt er ikke endt. Og det går ikke an å leve på andres kristendom (sml. v. 8f), enten det nå er tale om foreldres, ektefelles, kristne lederes eller andre menneskers tro, og unndra seg en personlig omvendelse.

Mange som har vært aktive i den kristne menighet, viser seg til sist å være uten åndelig liv. Scenen i v. 11f minner om 7,21-23, der motivet saklig utfoldes (sml. også Luk. 13,24ff). På disse stedene taler Jesus om at de fordømte har gjort urett eller unnlatt å gjøre Guds vilje. Bekjennelse uten nytt liv er karakteristisk for døde lemmer på menigheten. Så avsluttes også Jesu endetidstale med skildringen av dommen etter gjerninger (v. 31-46). De kloke jomfruer tar imot himmelriket av hjertet, tror evangeliet, gjør gode gjerninger og lar sine lamper lyse for verden, sier Luther.

Liknelsen vil kalle til åndelig beredskap i ventetida fram til Jesu gjenkomst. Det kan være en kortere eller lengre tid. At alle jomfruene sovnet, illustrerer kanskje at mennesker dør og legges i grav uten at Jesus er kommet igjen. Men så kommer den dagen da alle de som er i gravene, skal høre hans røst (Jh 5,28). Oljekrisen er et bilde på at det sanne trosliv mangler. Olje, lamper og ild kan lede tankene til Den Hellige Ånds makt (sml. Sak. 4) og hans gjerning med og i den enkelte kristne (sml. 3,11; 1Jh 2,20.27). Jesus formaner disiplene til å la sitt lys skinne (sml. 5,16). Paulus formaner i Rom. 12,11 til å være brennende i ånden (så 1930- og 1988-oversettelsene) - eller i Den Hellige Ånd (så 1978/85-oversettelsen).

 

Nytestamentlig lektietekst: Jh åp 22,12-17

 

12 Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er. 13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.

14 Salige er de som tvetter kjortlene sine, så de må få rett til livets tre og gjennom portene komme inn i staden. 15 Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver utukt, og morderne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn.

16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.

17 Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, si: Kom! Og den som tørster, han komme! Og den som vil, han ta livets vann uforskyldt!

 

I v. 13 presenterer Kristus seg som Alfa og Omega, som er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, og som derfor beskriver han som den første og den siste, begynnelsen og enden, ja, som Gud fra evighet til evighet. Ordet har bakgrunn i Jahves selvpresentasjon i Jes. 44,6: "Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud." (Sml. Jes. 41,4; 48,12) Den ene Gud, som er Alfa og Omega (1,8; 21,6), er tre personer, og det ligger altså i v. 13 at Jesus er Jahve (se også 1,18; 2,8).

Jesus kommer snart (sml. v. 20), og da er det oppgjørsdag (v. 12). Samtidig som evangeliet lærer frelse ved troen alene og sier nei til egenrettferdigheten, finner vi at Skriften ofte samskuer troen og troens frukt i gode gjerninger. Og mens Kristus i v. 12 taler om dom etter gjerninger (sml. 20,12f), priser han i v. 14 dem salige som tvetter kjortlene sine. Det minner om 7,14, der vi hører at de som kommer ut av den store trengsel, har tvettet kjortlene sine og gjort dem hvite i Lammets blod. Jh åp som helhet vil forberede menighetene på den store trengsel, hvor troen settes på en hard prøve. Men det blivende grunnlaget for kristenstanden er Kristi forsoningsverk og syndenes forlatelse.

I det nye Jerusalem er det ikke rom for mennesker som er bestemt av kjødet og mangler det nye livet (v. 15; sml. 21,8). Hunder står billedlig om vantro og urene mennesker (sml. 5Mos. 23,17f; Fil. 3,2). Om trollmenn og trolldom se 2Mos. 7,11f; 5Mos. 18,10ff; 2Krøn. 33,6; Jes. 47,9ff; Apg. 8,9ff; 13,6ff; Jh åp 9,21; 18,23. Typisk for trolldom kan være okkulte ord og handlinger som sikter på å påvirke mennesker og natur, for eksempel når det gjelder liv og helse. Her er også tale om dem som driver med seksuelle synder, dem som slår i hjel, og dem som dyrker avguder og dem som elsker og taler løgn.

I v. 16 kaller Jesus seg Davids rotskudd, Davids ætt og den klare morgenstjernen. Utsagnet minner om Jeg-er-stedene i Jh (f. eks. Jh 6,35; 8,12; 11,25f), som har bakgrunn i 2Mos. 3,13ff.

Betegnelsen Davids rotskudd (sml. 5,5), leder oss tilbake til Jes. 11, der Messias ses som et skudd fra Isais røtter. Isai var far til kong David. Etterat Davids-ætten var blitt som et felt tre der bare stubben stod igjen, kom Messias. Han står som et banner for folkeslag (Jes. 11,10).

Ordet ætt (gresk: genos) kan bety både etterslekt og en enkelt ætling.

Som den klare morgenstjernen (sml. 4Mos. 24,17) garanterer vel Jesus her overfor den stridende kirke at verdens natt skal brytes av den evige dag der Guds herlighet uhindret preger hele tilværelsen for Guds folk. Sml. Rom. 13,11ff. Når Jesus i sendebrevet til Tyatira lover å gi morgenstjernen til den som seirer (sml. 2,26ff), kan det forstås som et løfte om at han vil gi seg selv.

Bønnens Ånd (sml. Sak. 12,10) bærer troens liv og ytringer hos de kristne. Han går i forbønn (sml. Rom. 8,26f). Bønnens tema er i v. 17 Jesu komme. Ånden er nevnt først som den ledende. Men menigheten, bruden (sml. 19,7ff; 21,2.9ff) ber også.

Det er grunn til å rekne med at bønnen om Jesu komme hadde sin plass ved nattverdfeiringen alt i urmenigheten (sml. 1Kor. 16,22), og da både som en nattverdbønn og som en futurisk-eskatologisk bønn samtidig.

Teksten vil tenne opp lengsel og bønn og oppfordrer derfor tilhørerne til å være med i henvendelsen til Kristus. Troen er dristig som våger å vente at dommeren kommer som frelser, men ikke dristigere enn at den har Guds ord å holde seg til. Denne tilliten kan vi ikke ta oss til, den skapes av nådens og bønnens Ånd.

Den som tørster, kalles til å motta livet uforskyldt (sml. 21,6). Livets vann i det nye Jerusalem (22,1), er til stede her og nå i denne verden (sml. Jh 4,10.14; 6,35; 7,37ff). Det gjelder å drikke av dette vannet før Jesus kommer igjen. Vannet gis som gave av nåde (sml. Jes. 55,1ff). Det å komme og ta det å ta livets vann, er to sider av samme sak. Parallellt står også det å tørste og det å ville. Legg merke til viljens plass i Jh 5,6 og 40; 6,67; 7,17. Det er ikke så mye tankevansker som står i vegen for folk, som dette at viljen er bundet. En vil ikke vende om, for en vil ikke ha Jesus som Herre i livet. Og vil en ikke det, kan en heller ikke ha han som frelser. Men Faderen drar til Sønnen - ved Ånden. Og fordi Ånden bruker ordet, er dette mektig endog til å omskape menneskehjerter, som Luther sier.