Tekstgjennomgåelser for julekvelden og 1. og 2. juledag 1998

ved Ragnar Andersen

 

Lyset er kommet!

 

Julekvelden: Lk 2,1-14

 

1 Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. 2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius hadde kommandoen i Syria. 3 Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by.

4 Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. 6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. 7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

8 Og det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. 9 Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. 10 Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for alt folket. 11 I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. 13 Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: 14 Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

 

Augustus reformerte administrasjonen i Romerriket. Trolig ble den første store innskriving påbegynt i år 10 eller 9 før vår tidsrekning. Men det kan ha tatt flere år å gjennomføre den. Kong Herodes skal være blitt degradert av Augustus i år 8, og dette kan ha åpnet for at innskrivningen ble satt igang av Kvirinius også i Jødeland. Mye taler for at Jesus ble født i år 7 før vår tidsrekning.

Alt bebygd land skulle innskrives i manntall. Slik kunne romerne skaffe seg oversikt over folketall og skatteobjekter. Det greske ordet "oikoumene" i v. 1 betyr egentlig det som er bebygd eller bebodd. Det ble brukt om den bebodde del av verden generelt eller, som her om Romerriket, imperium Romanum.

Fra det universale blikket i v. 1-3 vendes perspektivet mot en mann av Davids ætt og hans trolovede, som bar Messias, Guds Sønn, under sitt hjerte. Kap. 2 forutsetter at leseren har gjort seg kjent med englebudskapet til Maria og hennes besøk hos Elisabet, kap. 1. I 2,1-7 hører vi hvordan det så gikk til at barnet ble født i Betlehem og Mi 5,1 således gikk i oppfyllelse. Selv om Davids og hele Isais hus visstnok skulle ha skattefritak i Israel etterat David hadde felt Goliat (1Sam. 17,25 taler om frihet fra skatt og/eller pliktarbeid), måtte også de som hørte til Davids ætt, nå bli registrert i det romerske manntallet. Og selv om Josef bodde i Nasaret, måtte han dra til sine fedres by Betlehem for å la seg innskrive sammen med Maria.

Augustus var en populær hersker. Ca. 9 før vår tidsrekning fattet grekerne i provinsen Asia vedtak om å rekne tida etter keiserens fødselsdag. I begrunnelsen, der Augustus kalles en gud, sies det at hans fødsel har gjenopprettet alt som gikk galt og mislyktes, i ei tid da verden gladelig ville sett sin undergang i møte dersom keiseren ikke var blitt født. Og videre at Forsynet har forordnet fullkommengjøringen av menneskelivet ved å gi verden Augustus og fylle han med kraft til å virke som velgjører, og ved å sende han som en frelser som skulle få slutt på krig og skape orden overalt. Og at hans fødselsdag var begynnelsen på dette evangelium som er kommet til mennesker gjennom han.

Slik kan det gå når alt skal måles i politikk. Det sier noe om stemningen i deler av det kosmopolitiske imperiet, og om den keiserideologien som etterhvert skulle bli en motpol til kristendommen. Etter to tusen år har imidlertid verden glemt Augustus. Men Kristus troner i det høye, og det skal ikke være ende på hans rike (1,33). Våre tider er i hans hånd.

Med englebudskapet til hyrdene går nyheten om det guddommelige barnet ut til folket. Som Septuaginta f. eks. i Jes 52,7 bruker grunnteksten i v. 10 ordet evangelisere: "For se, jeg evangeliserer dere en stor glede, ---" Å evangelisere eller forkynne evangeliet er å bære fram et budskap, en melding eller nyhet som har betydning for dem som hører det og derfor utløser glede. Nå er det et budskap til stor glede for hyrdene og hele folket. En nyhet om noe som er skjedd, og som har avgjørende betydning for budskapets adressater. Sml. Jes 9,6f.

Augustus kunne nok gjøre en ende på borgerkrig og høge kornpriser, men Jesus er en frelser som frir mennesker fra synden (sml. Mt 1,21; Apg. 5,31). Han er Kristus, det vil si Messias, den ventede frelseskongen av Davids ætt. Og han er Herren, en betegnelse som jødene brukte til å omskrive navnet Jahve, slik vi ofte finner det i oversettelse av GT. Herren er derfor navnet over alle navn (Fil. 2,9ff), og det betegner barnet i krybben som guddommelig.

Av inkarnasjonen følger ære for Gud og fred for mennesker. Gud herliggjør sitt navn ved å gi frelse til fortapte, og mennesker som er under hans velbehag, eier en fred som først og fremst er et fredsforhold (Rom. 5,1). Det er fred mellom Gud og den som har tatt sin tilflukt til Kristus.

 

Juledag: Jh 1,1-14

 

1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys 5 Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

6 En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. 7 Han kom for å vitne, han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. 8 Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

9 Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

 

I likhet med Markus begynner Johannes den evangeliske beretning med å fortelle om døperens profetiske virksomhet, v. 6ff. Men som et forord til evangelieskriftet stiller han det hymniske avsnittet v. 1-5. Dette er etter min oppfatning en selvstendig tekstenhet, som avrundes med et tvetydig "u katelaben", som både betyr "tok ikke imot" og "overvant ikke". Dermed blir ikke v. 6-8 et innskudd i en lengre hymne, og v. 1-5 lar seg naturlig lese om den evige begynnelse (v. 1f), skapelsen (v. 3), Kristi jordeliv (v. 4) og Kristi fortsatte nærvær og åndskampen (v. 5). Lyset skinner fortsatt i verdens mørke fordi de som ikke tok imot det, heller ikke overvant det, og fordi noen tok imot det og bærer det til menneskene.

I v. 1 står ordet Gud først med og så uten bestemt artikkel, noe Vakttårnselskapet prøver å bruke til å angripe treenighetslæren. Men uttrykksmåten hos Johannes svarer helt til denne læren. Det er ett guddommelig vesen, men tre guddommelige personer. Ordet er Gud (theos) av vesen, men ikke identisk med Faderen, som her kalles Gud med bestemt artikkel. Den nytestamentlige terminologi er "førdogmatisk". Og det trinitariske og kristologiske dogmet bygger ikke bare på uttrykksmåten på enkeltstående bibelsteder, men bygger på det totale bibelske vitnesbyrdet.

Bare Gud kan frelse oss. Men skulle Gud dø for oss på korset, måtte han bli menneske.

Liv og lys, somer brukt synonymt i v. 4, er gjennomgangsbegrep i Johannesevangeliet. Og det kan neppe være tvil om at liv (sml. 11,25; 14,6) og lys (sml. 8,12; 9,5) må tolkes som uttrykk for den frelsende betydningen Jesus har for oss, ikke som vesensbeskrivelser av hans person. Det har en motsvarighet i jødedommen som taler om lyset fra den historiske lovåpenbaringen. I Johannes-evangeliet er det imidlertid ikke loven, men Jesus og evangeliet som står i sentrum (sml. v. 17).

Jesus er lys, ikke bare for Jerusalem eller den gamle pakts folk, men for verden, han er det sanne lys som opplyser hvert menneske (1,9), det vil si at han er verdens frelser (4,42; sml. 1Jh 2,2). Evangeliet er altså den "religiøse sprengkraft" i billedbruken. Den fariseiske loviskheten felles, og rettferdigheten ved troen beholder marken. Og som folkenes lys (Jes. 49,6; sml. Jh 1,4; 8,12; 9,5) sprenger Jesus den jødiske partikularismen.

Gud sendte et menneske under navnet Jahve-er-nådig (Johannes). Han stod fram som et sannferdig vitne i den store rettsstriden mellom Kristus-tro og vantro (v. 6-8; sml. v. 15-34). Da Kristus steg inn i den verden han hadde medvirket til å skape, ble han ikke kjent av den. En dyp fremmedgjøring var inntrådt. Også Israel viste seg å ha del i verdens åndelige blindhet. V. 10f.

Ikke få tok tross alt imot Kristus og fikk fullmakt, rett (exusia) til å bli Guds barn. Det er de Kristus-troende (v. 12; sml. 20,31). Men troen står ikke i menneskemakt. V. 13 beskriver de troendes åndelige fødsel (sml. 3,3ff) som analog til Jesu Kristi komme til jord. Her går linjer fra profetien i GT om nyskapelsen av menneskets indre liv (se Jer. 31,33f; Esek.11,19f; 36,26f), og fra døperen Johannes' ord om at Jesus skulle døpe med Den Hellige Ånd (se Mt 3,11 og paralleller; Jh 1,33). Den som er født av Gud, er kommet inn i samfunn med han og har nyskapte etiske muligheter (sml. 1Jh 2,29; 3,9; 4,7; 5,18).

Ordet, som Gud gir seg tilkjenne i og skaper ved, ble en del av skaperverket (v. 14; sml. 1Jh 4,2; 2Jh 7; 1Tim. 3,16). Guds nådige nærvær i den gamle pakt i tabernakel og tempel viser fram mot hans nådige nærvær i og med Kristi legeme i den nye pakt (sml. 2,21). Den fulle nådesåpenbaring kom ved Kristus (sml. v. 18; Hebr. 1,1ff). Han er et spegl for Guds faderlige hjerte, sier Luther.

 

2. juledag: Mt 10,17-22

 

17 Men ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og hudstryke dere i synagogene sine. 18 Og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene.

19 Men når de overgir dere, da vær ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal tale. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal tale. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler i dere.

21 Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn; og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.

 

Jesus talte til de tolv disiplene da han sendte dem ut (10,5-42). De må rekne med å bli avvist, ja, forfulgt. De kommer til å være som får blant ulver (v. 16). Det er trolig at et flertall av apostlene led martyrdøden. Men vi må vel skjelne mellom den timelige og den åndelige faren. Visstnok ble ingen uten Judas Iskariot virkelig oppslukt av ulvene.

I v. 17 er det tale om jødiske domstoler og synagoger. Her siktes nærmest til lokale forfølgelser (sml. v. 23). Det lokale synedriet møtte i synagogen. Der fant også hudstrykning sted (sml. 5Mos. 25,1ff; Mt 23,34; Apg. 22,19).

Men også hedninger vil forfølge apostlene. I v. 18 siktes til forfølgelser i samvirke med romerske landshøvdinger og konger av Herodes-ætten. Dødsdommer måtte stadfestes av landshøvding eller fyrste. (Sml. 14,10; Jh 18,31; 19,10; Apg. 12,2) Men verset kan nok også sikte videre til forfølgelser på hedensk mark.

"For min skyld" er viktig. Å bli forfulgt for rettferdighets skyld (5,10) er å bli forfulgt for Jesu skyld (5,11). Og for Guds skyld (sml. Salme 44,23 med Rom. 8,36).

Forfølgelse er nærmest normalkår for disiplene (5,10ff; 10,17ff; 23,34; 24,9ff). Det hører til troens kunst å glede seg over å lide for Kristi skyld i stedet for å undres over at en blir forfulgt (sml. Apg. 5,41; Fil. 1,29f; 1Pet. 4,12ff).

Prosesser for landshøvdinger og konger blir til vitnesbyrd om evangeliet for disse og deres hedenske omgivelser når apostlene må forklare seg (sml. 24,14; Mk 13,10). Og apostlene skal være fri for bekymring (sml. 6,25ff; Fil. 4,6f) for hvordan eller hva de skal si når de blir tiltalt. Apostlene er Jesu utsendinger og saken er deres himmelske Fars. Guds Ånd vil tale gjennom dem når de blir utsatt for straffeprosesser, slik at de på rette måte avlegger vitnesbyrdet om sannheten (sml. Mk 13,9ff; Lk 12,11f; 21,12ff). I Jh 16,7ff lover Jesus disiplene at Den Hellige Ånd, talsmannen, skal føre hans og deres sak overfor en vantro verden. Ånden og disiplene skal vitne sammen (Jh 15,26f).

Apostlene skulle erfare at Jesu løfte holder. I Apg. 4,1ff "viser Lukas sine lesere hvordan Kristi vitner bør forholde seg når myndighetene krever dem til regnskap og forfølger dem, og han viser også at Ånden da efter Jesu løfte kommer dem til hjelp", sier Frøvig. (sml. Apg. 4,1ff).

Det er ikke bare apostlene som vil bli forfulgt. Jesus går i v. 21 over til å tale generelt om den splittelsen som oppstår i møte med evangeliet (sml. v. 34ff). Jesu displer må rekne med at selv ens nærmeste familie kan være angivere og anklagere (sml. Mi 7,1ff). Å overgi til døden er å utlevere til dødsdom (sml. v. 17).

Et allminnelig hat mot Jesu disipler for hans navns skyld vil vokse fram (sml. 24,9; Jh 16,1ff; 2Tim. 3,12). Det folk Gud har utvalgt, blir hatet av en verden som står Gud imot (sml. Jh 15,18ff). Slik har jødene tenkt om sin egen situasjon, men Jesus gjør det klart at både jøder og hedninger vil forfølge hans menighet av israelitter og ikke-israelitter.

Så gjelder det å holde ut i tro og bekjennelse. Om det skal koste det fysiske livet, blir Jesu disipler frelst fra fortapelsen (sml. Jh åp 2,10). Men apostlene skal ikke oppsøke døden. Kan de flykte fra forfølgelsen, skal de gjøre det. Slik kan de fortsette sin tjeneste på et nytt sted, der folk kanskje tar imot dem (v. 23; sml. v. 11ff).