Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Marias budskaps dag, 21. mars 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Guds Sønn ble menneske

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 7,10-14

 

10 Og Herren fortsatte å tale til Akas og sa: 11 Be om et tegn av Herren, din Gud! Be om det i dødsriket eller i det høye der oppe!

12 Men Akas svarte: Jeg ber ikke om noe og frister ikke Herren.

13 Da sa han: Hør da, Davids hus! Er det for lite for dere å trette menneskers tålmodighet siden dere også tretter min Guds tålmodighet? 14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru blir med barn og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.

 

Om den spennende historiske bakgrunnen for teksten og møtet mellom profet og konge ca. år 734, se v. 1-9 og 2Kong. 16. I en menneskelig sett vanskelig og farlig situasjon, blir profeten Jesaja sendt for å kalle Akas til å sette sin lit til Herren (v. 3ff). Fiendens angrepsplan skal ikke lykkes. Men konge og folk må sette sin lit til Herren og hans løfter: "Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand." (V. 9).

Gjennom profeten kaller Herren til tro og tilbyr et tegn. Det våget ikke kong Akas å satse på. I stedet for å stille seg inn under Guds vern i tro på hans ord stilte Akas seg inn under assyrerkongen (sml. 2Kong. 16,7). Det var et skjebnesvangert valg.

Akas prøver å gi sin vantro og ulydighet et fromt utseende. Menneskene kan ikke uoppfordret kreve tegn, men Akas har ikke rett i at det å be om et tegn i denne situasjonen, er å friste Herren. Herren har selv befalt han å be om et tegn. Det står ikke i motsetning til 5Mos. 6,16. Ved Massa var Israels barn vantro og satte seg opp mot gudsmannen Moses. De ville forsøke å tvinge Gud til å gjøre et under. Men den ydmyke kan be om et tegn for å få trosstyrke (sml. Dom. 6,39).

Noen vil ha det til at Jesaja i v. 14 taler om en barnefødsel i samtida. Og for det kan de anføre at det hebraiske ordet "alma" i og for seg ikke betyr en kvinne som ikke har hatt omgang med en mann, men en ung, moden kvinne. Og at det av sammenhengen, spesielt v. 15f, kan virke som om Immanuels fødsel er nær forestående. Tegnet skal gis til Davids hus. Og da kunne det ligge nær å tenke at kong Akas får en sønn (Hiskia) som i motsetning til faren vil fylle plassen på Davids trone.

Men at Immanuels mor skulle være dronning Abia, kan vi se bort fra allerede av den grunn at hun hadde født Hiskia flere år tidligere. Jesaja forkynner et tegn, og det etterat kong Akas har avslått tilbudet om et tegn fra den overnaturlige virkelighet, enten i dybden eller i høyden. Når Herren suverent gir et tegn, må vi rekne med at det er en overnaturlig, underfull hendelse.

Ordet "alma" ble brukt om en ung, ugift kvinne. I GT forekommer ordet bare sju - åtte steder (f. eks. 1Mos. 24,43). Og som Ivar P. Seierstad sier: "Ingen steder blir ordet brukt om en gift kvinne, men om unge piker som etter alle forutsetninger i et ærbart miljø er jomfruer." Og lenge før Kristi fødsel oppfattet jødene Jes. 7,14 som forutsigelse av at en jomfru skulle bli svanger. Det framgår av den gamle oversettelsen Septuaginta, som bruker ordet jomfru (gresk: parthenos).

Barnet som blir født av jomfruen må være den endetidskongen som israelittene alltid har visst om, som skulle komme i Juda stamme (sml. 1Mos. 49,10) og av Davids ætt (sml. 2Sam. 23,3ff). Han har en dobbelt utgang: For det første fra evighet, fordi han er Veldig Gud (Mi 5,1; Jes. 9,6), og for det andre av Isais stubb og fra Davids by Betlehem (Jes. 11,1; Mi 5,1). Også Jesajas samtidige profeten Mika talte om Messias' mor, som skulle føde (Mi 5,2).

I virkeligheten taler Jesaja om Jesu Kristi underfulle unnfangelse og hans fødsel (sml. Mt 1,22f). Som liten gutt må Immanuel ta til seg den maten det krigsherjede Syria og Efraim har å by på (se v. 15f). Det må bety at Immanuel skal vokse opp i det syrisk-efraimittiske området. Og mer enn sju hundre år seinere skulle det gå slik at Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea. Han kom vel dit nettopp ved den alder som er antydet hos profeten, etter å ha hatt de første leveåra var i Judea og Egypt (Mt 2).

Navnet Immanuel betyr: Med oss er Gud. Da Jesaja gikk til Akas for å be han være rolig og uredd, hadde han med seg sønnen med det symbolske navnet Sjear Jasjub (v. 3). Dette navnet betyr: En rest vender om. Immanuel-tegnet må vi tolke ut fra dette synspunktet. Immanuel gjør at folkets rest, som vender om, kan ha samfunn med Gud. Resten er det nye gudsfolket i Juda, som har omvendt seg og blitt som barn (sml. 6,13; 10,20ff). Akas var gjenstridig og stilte seg selv utenfor samfunnet med Gud. Da ble tegnet til dom for han (sml. Lk 2,34).

Unnfangelsesunderet og navngivningen hører sammen. Ikke bare i kraft av sine funksjoner, men i kraft av sin person er Jesus Guds Sønn. Han er Gud. Og Gud er sterkere enn alle mennesker og alle onde makter og kan gjennomføre sin frelsesplan (sml. Jes. 8,10; 31,3). At Gud i Jesus Kristus er hos og med sine disipler alle dager inntil verdens ende, er et gjennomgangstema i Matteusevangeliet (sml. Mt 1,22f; 18,20; 28,20). De som kan si "Med oss er Gud", er Jesu disipler.

 

Prekentekst: Lk 1,26-38

 

26 Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27 til en jomfru som var trolovet med en mann med navnet Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria. 28 Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

29 Men hun ble forferdet over hans ord, og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31 Og se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. 32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, 33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans rike.

34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? 35 Og engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. 36 Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud. 38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; det skje meg skje etter ditt ord!

Og engelen forlot henne.

 

Mer enn sju hundre år etterat Gud hadde sendt profeten Jesaja og hans sønn Sjear Jasjub til kong Akas (Jes. 7,3ff) , sendte han engelen Gabriel fra himmelen til Nasaret, som den gangen var en bitte liten by i Galilea. Etter arkeologiske utgravninger å dømme bodde der neppe så mye som 150 mennesker. Men Josef bodde der (2,4). Det samme gjorde hans trolovede, Maria. Josef var av Davids hus, dvs. at han tilhørte Israels gamle kongehus, som Messias skulle komme i. Sannsynligvis var de trolovede av samme ætt. Trolovelsen var i utgangspunktet rettslig bindende, men gav ingen rett til å begynne det ekteskapelige samlivet. Bryllupet fulgte gjerne året etter. De trolovede hadde neppe mulighet til å være sammen aleine.

Gabriel betyr Guds mann. Den samme engelen, Gabriel, som står for Guds åsyn, hadde åpenbart seg for Sakarias i templet og fortalt at døperen Johannes skulle bli født (v. 11ff; sml. også Dan. 8,16; 9,21). Nå var Elisabet svanger i sjette måned.

Gabriel hilser Maria. "Herren er med deg" er et budskap som tilsvarer bekjennelsen Immanuel (Jes. 7,14). Maria tilhører den rest som kan bekjenne: Med oss er Gud. Benådet og velsignet er hun. Uttrykksmåten gir ikke grunnlag for romersk-katolske forestillinger om at hun var syndfri, men kan brukes om alle kristne (sml. kekjaristomene (benådede) med ekjaritosen i Ef 1,6). Men Maria var utvalgt til den enestående oppgaven å være Immanuels mor. Akkurat det navnet nevnes ikke direkte i Lukasevangeliet (se derimot Matt. 1,22f), men barnet skal kalles Jesus (v. 31), Den Høyestes Sønn (v. 32) og Guds Sønn (v. 35).

Jesus betyr: Jahve er frelse. Josef fikk høre: du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder (Mt. 1,21). Mens frelsesbegrepet i GT kan brukes om redning fra mange slags nød, er det i NT en talende konsentrasjon i bruken av begrepet. Først og fremst er det tale om frelse fra synd og skyld (sml. Matt. 1,21; Luk. 7,50), Guds vrede og dom (sml. Rom. 5,9f), men også helbredelse (sml. Matt. 9,22) og dødesoppvekkelse (sml. Luk. 8,50), som er forvarsler om det fullendte Guds rike, kan kalles frelse.

Samtidig som Jesus er Marias sønn og Davids etterkommer (v. 32), er han Den Høyestes Sønn, det vil si Guds Sønn. Og det er han i egentlig forstand, han er med andre ord Guds Sønn av vesen. Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Gabriels budskap aktualiserer både Jes. 7,14 og Jes. 9,6f. Det hellige barnet er endetidskongen Messias som skal regjere til evig tid.

Jomfrufødselen er utenfor og over naturlovene. Det visste Maria. Men Gud er allmektig. For han er det umulige mulig (v. 37). Hadde kong Akas trodd profeten Jesaja, ville han vel aldri sagt til assyrerkongen: "Jeg er din tjener og din sønn" (2Kong. 16,7). Jomfru Maria trodde engelen Gabriel og sa: "Se, jeg er Herrens tjenerinne" (v. 38). "Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren," sa Elisabet (v. 45). I kirkekunsten kan en se unnfangelsesunderet framstilt som noe som skjer gjennom Marias øre når hun i tro hører engelen tale Guds ord.

Da Jesus var blitt voksen, fikk han en dag høre: "Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet." Da sa han: "Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det." (11,27f)

Unnfangelsesunderet svarer til to-natur-læren. Jesus er Guds Sønn og jomfru Marias sønn, sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av Maria. Som sann Gud er Kristus fra evighet, men hans menneskenatur ble til ved et skapende under i jomfru Marias liv. Så står han også utenfor arvesyndens sammenheng. Ren og hellig kom han til verden.

Slik måtte vår frelser være. Bare Gud kunne frelse oss. Men skulle han gjøre det, måtte han dø for våre synder. Skulle han kunne dø, måtte han bli menneske, og skulle han kunne være vår stedfortreder, måtte han være uten synd.

 

Episteltekst: Rom. 8,1-4

 

1 Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; 2 for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. 3 For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds liknelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, 4 for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.

 

Livets Ånd vekker mennesker opp av åndelig død og setter mennesker fri fra synden. Begynnelsen av kapittel 8 er nøye knyttet til framstillingen i kapittel 7. En kristen er så å si er en dobbeltperson: gammelt og nytt menneske. Men han er død fra loven, slik at lovens fordømmelse ikke kan ramme han. Utenfor Kristus gjelder syndens og dødens lov. Mennesket synder, kan ikke la være det; og det må dø, kan ikke unngå det. Men Gud har fra evighet sin store frelsesplan, og da tida var inne, satte han i gang sin mektige redningsaksjon. Han sendte sin Sønn til jord.

I syndig kjøds liknelse. Han kunne til forveksling likne en av oss. Men han var fullkomment syndfri (sml. Jh 8,46; 2Kor. 5,21; Hebr. 5,15; 1Pet. 2,22).

For syndens skyld. Fordi vi syndige mennesker ikke kan frelse oss selv, sendte Gud sin enbårne Sønn for å sette oss i frihet fra syndens skyld, som han døde for, og fra syndens makt, som han sønderbrøt.

Gud fordømte synden i kjødet. Loven maktet ikke å fordømme synden slik at den mistet sin makt over den menneskelige natur, som ved syndefallet var blitt syndig kjød. Bare Gud kan sprenge båndet mellom menneskenaturen og synden. Han sendte sin Sønn inn i vår slekt forat vi skulle bli rettferdiggjorte ved troen og leve et nytt liv i Åndens kraft. For det ene ble Kristus menneske uten å bli synder. For det andre led han straffen for menneskenes synder uten selv å være skyldig. Og for det tredje gir han oss del i sin død og sitt liv ved troen slik at vi kan leve et nytt liv etter Guds Ånd og ikke etter det syndige kjød. Inkarnasjon, påske og pinse er holdt sammen.

Gud fordømte synden. Grammatikalsk er det hovedsaken i v. 3 på gresk. Det gjorde han i den hensikt at det som loven krever, skulle bli oppfylt. Vårt syndige kjød står i vegen for Guds lov. Men der kjødet er korsfestet med Kristus, er det rom for et nytt liv. "Derfor, mine brødre, døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skulle høre en annen til, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud." (Rom. 7,4; sml. Gal. 2,19f) Rettferdiggjørelsen ved troen alene uten lovgjerninger hører altså på det nøyeste sammen med helliggjørelsen i et nytt liv som frukt av rettferdiggjørelsen. Som det ble sagt i reformasjonsårhundret: Vi blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene, men alltid sammen med kjærligheten.

Men at kjødet, som er korsfestet med Kristus, byr det nye livet motstand så kristenlivet blir en kamp mellom det nye og det gamle, skildrer Paulus klart nok (sml. 7,14ff). Vårt syndige kjød står Guds Ånd imot. Men Kristus og Helligånden er ett, og er vi i Kristus, da drives vi av Ånden.