Tekstgjennomgåelser for 6. søndag etter påske, 16. mai 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Kristi menighet

 

Gammeltestamentlig tekst: Hag. 2,3-9

 

3 Hvem blant dere er blitt igjen, som har sett dette huset i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?

4 Men vær nå frimodig, Serubabel, sier Herren, og vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du yppersteprest, og vær frimodig, alt landets folk, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud. 5 Det ordet jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast, og min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!

6 For så sier Herren, hærskarenes Gud: Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. 7 Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme, og jeg vil fylle dette huset med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud. 8 Meg hører sølvet til, og meg hører gullet til, sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Den siste herlighet skal bli større for dette hus enn den første, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette stedet vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.

 

Utenom det skriftet som bærer profeten Haggais navn er han nevnt i Esra 5,1; 6,14. Haggai og Sakarias tilskynder jødene til å gjenreise templet etter det babylonske fangenskapet. De taler som er bevart etter Haggai, er alle fra en periode på snautt fire måneder i året 520 f. Kr. f. Da de bortførte fra Juda og Jerusalem fikk sin frihet, reiste 50 000 mennesker heim og begynte å gjenreise templet og gjenoppta ofringene. Men jødenes motstandere la alvorlige hindringer i vegen. Jødenes mot sank og iveren avtok. Snart var folk mer opptatt av sine private hus. Haggai griper inn og forkynner at Herren holder tilbake velsignelse over folk, fe og åker fordi hans hus ligger øde, mens folk har det travelt, hver med sitt hus.

Haggai blir tatt imot som et sendebud fra Herren. Folket med stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva i spissen opptar arbeidet på templet. Det var nok en ringe begynnelse. Noen kunne vel huske hvor herlig templet var før det brant ned 66 år tidligere. Lektieteksten setter inn med at profeten peker på kontrasten. Men ingen må forakte den ringe begynnelsen. For Herren er med. Jødene skal derfor arbeide med frimodighet. Profeten tar altså til motmæle mot den pessimisme som stundom kan komme fra eldre mennesker som med vemod ser tilbake på andre tider. Guds folk må ikke gå med ryggen mot framtida, men henge fast i Herrens løfter. Hans nåde er ny hver morgen.

Herren stadfester Sinai-paktens løfte. (Grunnteksten bruker ikke ordet pakt (berit) i v. 5, men "davar" (ord).) Folket hadde brutt pakten, men Herren vinner folkets rest tilbake, og oppretter en ny pakt med den (Jer. 31,31ff; Esek. 36,25ff). Den frelste rest blir et tempel for Guds skapende Ånd. Dette følges av en omskiftelse av skaperverket. Himmel og jord, hav og land skal rystes, men Gud skaper en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor (sml. Hebr. 12,26ff; 2Pet. 3,10ff). Da vil folkene vandre i Guds lys og bringe sine kostelige skatter til han (sml. Jes. 60; Jh åp 21,24ff).

I samband med denne teksten passer det å sammenlikne profetens blikk med fjellvandrerens. Han ser topp etter topp i et veldig panorama, men ikke dalene som forbinder høgdene. Og oppfyllelsen av profetien skjer i etapper. Det gjenreiste templet stod ferdig i 516 f. Kr. f. Det ble sterkt påkostet av kong Herodes og framover, men i år 70 ble det lagt i aske av romerne. Herrens herlighet forlot templet. Kristus og hans menighet er den nye pakts tempel. Og i det nye Jerusalem er det Gud og Lammet som er templet (Jh åp 21,22).

 

Prekentekst: Jh 15,26 - 16,4a

 

26 Når talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. 27 Men også dere skal vitne; for dere har vært med meg fra begynnelsen av.

1 Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. 2 De skal utstøte dere av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. 3 Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. 4 Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa dere det.

 

Faderens og Sønnens herliggjørelse er et gjennomgangstema i skjærtorsdags(sam)talene (Jh 13 - 16) og Jesu ypersteprestelige bønn (Jh 17). Og dette kan en uttrykke i disse to gjensidigetankerekkene:

1. Faderen blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i disiplene.

2. Disiplene blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i Faderen.

Men vegen til herlighet går gjennom lidelse - for Jesus og for disiplene. Og herligheten stråler fram i lidelse. Sann herlighetsteologi er korsteologi. Teksten handler om kampen på liv og død mellom tro og vantro. Den treenige Gud er på disiplenes side mot den vantro jødedom. Og: Den vantro jødedom, som står disiplene imot, står også Gud imot.

Jesus har tidligere lovt at talsmannen, Den Hellige Ånd, sannhetens Ånd, skal komme, se 14,16f.26. Når det gjelder forståelsen av det greske ordet "parakletos" (talsmann), tror jeg at det er rett å ta utgangspunkt i den passive grunnbetydningen: en som er tilkalt for å være ved sida. Og det er naturlig å se begrepet i lys av herliggjørelsestalenes vitnesbyrd om Åndens gjerning. Han fører Jesu og disiplenes sak overfor verden (sml. 16,7ff).

Talsmannen er sannhetens Ånd. Sannheten er et sfrelseshistorisk forankret begrep, knyttet til Jesus (sml. 1,17; 8,32; 14,6). Den Hellige Ånd åpenbarer sannheten. Og menneskene deler seg i forhold til Ånden og hans verk (sml. 3,19-21; 1Kor. 2,12ff).

Ånden kommer fra Faderen og Sønnen for å vitne om Sønnen. Pres. "ekporevetai" kan oppfattes som uttrykk for et konstant forhold. Liksom det i 1,18 heter om Sønnen at han er i Faderens favn, kan Jesus her si at Den Hellige Ånd går ut fra Faderen. "Ekporevetai" kan også ha futurisk betydning og kan tolkes frelseshistorisk: Når Jesus er gått til Faderen, vil han sende Ånden til disiplene. Ånden vil komme fra Faderen. Men jeg rekner med at dette frelseshistoriske forholdet avspegler et indretrinitarisk forhold fra evighet av.

Når vestkirken sier at Ånden utgår også fra Sønnen (den athanasianske bekjennelsen og den vestlige formen av den nikenske bekjennelsen), kan det vises til at vi p. d. e. s. hører at Faderen skulle sende Ånden (14,26), og p. d. a. s. at Sønnen skulle gjøre dette (15,26; 16,7). Den Hellige Ånd er Guds og Kristi Ånd (Rom. 8,9; Gal. 4,6). Og Jh 20,22 synes å bekrefte at han utgår også fra Sønnen.

Jesus har vitnet i ord og gjerning om at han er den inkarnerte Guds Sønn. Nå skal han forlate verden, og disiplene står overfor en tilsynelatende overmektig fiende (se v. 18ff). Men det guddommelige vitnesbyrdet forstummer ikke. Sannhetens Ånd skal vitne (jfr. 16,8ff), og han bruker Skriftene (jfr. 5,39ff) og mennesker (jfr. 15,27).

Disiplene har vært med Jesus fra begynnelsen av og er øren og øyenvitner (sml. Apg. 1,21f; 10,36ff; 1Jh 1,1ff). Men apostlenes autoritet grunner seg også på utsendelen og den fullmakt Jesus gav dem, og på den åndelige utrustning de hadde som apostler (sml. 16,12ff; 20,21ff; Apg. 1,8). Apostlenes lære (sml. Apg. 2,42) innholder en autentisk framstilling av historiske kjensgjerninger og en autoritativ tolkning av det som er skjedd.

I de forestående forfølgelser vil disiplene bli satt på prøve, og Jesus både trøster og advarer (16,1ff).

Disiplene vil bli gjort til "aposynagogoi" (v. 2), det vil antakelig si å være totalt utestengt fra det jødiske religionssamfunn (sml. 9,22; 12,42), slik de kristne etterhvert ble det i aposteltida. Jesus holdt sin programtale i Nasarets synagoge (Lk 4,16ff), men synedrium og synagoge vendte seg mot ham, mot hans budskap og mot hans disipler. Mennesker ble stilt på valg: Var det kristendom eller jødedom som var den rettmessige fortsettelse av den gammeltestamentlige religion? Disiplene må innstille seg på å bli martyrer i betydningen blodvitner. Så langt vil motparten gå at han synes han forretter gudstjeneste om han slår en disippel ihjel (jfr. Apg. 7,57ff; 9,1f). Så konkret etterfølgelse av Jesus må disiplene være forberedte på, at de er villige til å bringe sitt legemlige liv som offer for Jesu navns skyld (jfr. 2Tim. 4,6).

Gud gir seg til kjenne i Sønnen, og den som ikke kjenner Sønnen, kjenner ikke Gud (v. 3; sml. 5,38; 17,3).

Forutsigele av lidelse virker vel både forberedende før trengselen og trosstyrkende (v. 4; sml. 13,19; 14,29) i trengselen. Motstandernes triumf i kampen mot disiplene er utvortes og kortvarig, som den også var det i kampen mot Mesteren.

I teksten er menigheten representert ved apostlene og vantroen ved synagogen. Det er naturlig å preke om kampen mellom vår tids kristne og vår tids motstandere. Jødefolket har fått kjenne den samme svøpe som de i den første tida brukte mot de kristne. Nå synes vi å være på veg inn i et skjebnefellesskap mellom kirken og synagogen i forhold til moderne sekularisering, totalitære ideologier og islam. Dette må ikke avsvekke omvendelseskravet overfor jødene, men det betyr at de for lengst har opphørt å gå i spissen i motstanden mot kristndommen. Verdenshistoriens avslutningsfase vil ifølge Bibelen være preget av en skarpt tilspisset åndskamp. Over store deler av verden synes den apokalyptiske trengsel å ha pågått over lang tid. Som Kristus ble tatt til fange, hånet, slått, dømt og drept, er hans legeme menigheten blitt pint og plaget gjennom historien av mennesker som ikke tåler de kristne fordi de ikke tåler Kristus, mennesker som er redde for hans makt over hjerter og sinn, og det er kanskje mer av dette i vår tid enn noengang før. Mennesker blir foraktet, hånet, diskriminert på forskjellig vis, torturert og drept fordi de vil følge Kristus. Til menigheter i denne tid og inn i denne verden skal det prekes!

Jeg kan tenke meg at en som skal opp på prekestolen denne søndagen, bruker tid både på å lese om, å be for og å meditere over situasjonen for forfulgte troende i andre land. Både Kristi-legeme-tanken og menneskeverdstanken tilsier at vi har et varmt engasjement for forfulgte kristne. Jeg kunne videre tenke meg at han relekterter over hvordan et religiøst establishment ofte har behandlet og også i dag ofte behandler troens bekjennere når de står fram med kritikk av det etablerte og verdenstilpassede. Det kommer sikkert til å være trangt for en vekkerrøst i et verdenstilpasset kirkesamfunn framover.

Det er viktig at vi som vil følge Jesus, er oss bevisst at lidelser er noe av et normalkår for hans disipler. Vi er kalt til å bære korset, og vi må være forberedte på å bli hatet av alle, forfulgt og miste livet. Men Jesus vil gå med sine disipler ved sin Ånd og gi kraft og visdom til å være hans vitner. Lidelsene er ikke noe å rekne mot herligheten, og etter stridens tid her på jord skal Jesu disipler for evig dele herlighetskår med Mesteren i den nye verden (sml. Mt 19,28f; Rom. 8,18ff).

 

Episteltekst: 1Pet. 4,7-11

 

7 Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be! 8 Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre! For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! 10 Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. 11 Om noen taler, han tale som Guds ord! Om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir! For at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus, ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.

 

Apostelen har nettopp minnet om at Herren skal dømme levende og døde. I disse siste tider må vi vokte oss mot lyster som vil trekke oss med verden i undergang (sml. v. 1-3), og rette vår vandring etter det kall vi har fått. Ikke noe må stenge for bønnens omgang med Gud (sml. Ef 6,18).

Dårlig forhold mellom kristne er farligere enn vi kanskje tenker. Formaningen til broderkjærlighet kommer med et særlig ettertrykk hos Kristus og apostlene (sml. Jh 13,34f; 1Jh 3,10ff). Framfor konkrete gjerninger og tjenester kommer kjærligheten. I sann kjærlighet kan benådede syndere med ulik bakgrunn, ulikt lynne og ulike svakheter holde ut med hverandre og utfylle hverandre. "Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser", sier Salomo (Ordspr. 10,12). Den som vil være tilgitt av Gud, må også tilgi sin neste (Mt 6,14f; 18,21ff; Ef 4,32; Kol. 3,13). Men den kjærlighet som skjuler en mangfoldighet av synder, våger også å irettesette en villfaren for å lede han til omvendelse (Mt 18,15ff; Jak. 5,20).

Guds barn lever her i verden omgitt av latent eller åpent fiendskap. Men Gud vil at det skal være et varmt fellesskap mellom hans barn. De helliges samfunn er både en usynlig sannhet for troen og en praktisk oppgave for kjærligheten. Og her kommer ikke minst gjestfriheten inn i bildet (v. 9).

I tjenesten for Herren strekker det ikke til med vår naturlige utrustning. Gud utruster sine barn med nådegaver. Nådegaver er gaver som Den Hellige Ånd utdeler på gjenfødelsens grunn til menighetsbygging. Sml. Rom. 12,6ff; 1Kor. 12 og 14; Ef. 4,7ff. En nådegave (gresk: kjarisma) er verken garanti for helliggjørelse (sml. 1Kor. 13!) eller belønning for helliggjørelse, men en gave gitt av nåde til tjeneste i Guds kraft.

Peter forutsetter at alle kristne har minst én nådegave. Er det slik i dag? Eller kan det tenkes at vi har forsømt å forkynne og be om nådegaver (sml. 1Kor. 12,31; 14,1.12) slik at Gud ikke har fått utruste alle og gi alle de gaver han ser vi trenger?

Nådegavene er gitt til tro forvaltning og svarer til bestemte tjenester. Peter nevner kort forkynnelsen av Guds ord og menighetstjenesten, som skal skje i Guds kraft. En alternativ oversettelse av v. 11a er: "Om noen taler, han tale som en som taler Guds ord! Om noen tjener i menigheten, han tjene som en som tjener av den kraft Gud gir!"

Alt må skje for at mennesker skal ære Gud gjennom Jesus Kristus!