Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 2. søndag etter pinse, 06. juni 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Lukk opp din hånd for din bror!

 

Gammeltestamentlig tekst: 5Mos. 15,7-8.10-11

 

7 Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av dine byer i ditt land, som Herren din Gud gir deg, da skal du ikke være hardhjertet og lukke din hånd for din fattige bror, 8 men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til.

-

10 Du skal gjerne gi ham, og det skal ikke ergre ditt hjerte når du gir ham. For for denne saks skyld skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt det du tar deg fore. 11 For fattige kommer det alltid til å være i landet; derfor byr jeg deg og sier: Du skal lukke opp din hånd for din bror, for din trengende og for din fattige i ditt land.

 

Herren ville at det skulle være en jevn fordeling av de materielle godene i Israel. Landet er egentlig hans, og folket bodde der som hans gjester (3Mos. 25,23). Men samtidig var landet Israels, og folket hadde frihet under ansvar. Det er inntrengende og gjentatt bruk av 2. persons pronomen i teksten. Profetene refset rikmenn som hopet seg opp jordegods, mens de fattige ble stadig fattigere. Det var i strid med lovens krav om at folket skulle leve som brødre i sosial jevnhet. Sabbatsår og jubelår skulle utjevne sosiale forskyvninger som økonomisk nød hadde medført. Se v. 1ff.12ff; 3Mos. 25,8ff.

V. 1-18 handler om kjærlighet til de fattige og om betalingsutsettelse eller sletting av gjeld og frigivelse av treller hvert sjuende år. I v. 9, som er utelatt av leseteksten, advarer Moses mot å lukke hand og hjerte for den fattige bror når det nærmer seg det sjuende året. Men var det sjuende året (sml. v. 1-3) et år der all gjeld, som israelitter hadde, skulle slettes, eller var det et år da gjeld ikke skulle betales? Språklig sett er begge deler mulig. Men tatt i betraktning at det i 2Mos. 23,10f og 3Mos. 25,2ff er bestemt at jordaskulle hvile hvert sjuende år (sabbatsåret), og at utestående kreditt kunne oppkreves hos utlendinger (v. 3; la oss tenke oss folk som drev kjøpmannskap i byene, men ikke jordbruk i landet), ligger det nær på tro at israelitter skulle ha betalingsutsettelse i et år da jordbruket skulle hvile.

Slik forstått gav ikke långiveren avkall på sitt, men lånetida ble forlenget. Men en må av villig hjerte låne sin bror det han trenger i visshet om at Herren velsigner den som av hjertet holder hans bud og elsker sin neste, sin bror, sin trengende, sin fattige. Dersom broderkjærligheten rådet fullt ut, ville ingen israelitt være fattig (v. 4-6), men i syndens verden vil det alltid være fattige i landet (v. 11).

Alltid er vårt forhold til den fattige uløselig forbundet med vårt forhold til Skaperen (sml. Ordspr. 14,31). Jesus innskjerper at nestekjærligheten ikke er nøyereknende, men tvert imot gir og låner ut uten å vente å få lånet tilbake (sml. Lk 6,30.34f). Som Moses formaner til av hjertet å hjelpe den fattige bror, formaner Paulus under innsamlingen til de fattige kristne i Judea til det samme (sml. 2Kor. 2Kor. 9,6ff). Sml. epistelteksten.

 

Prekentekst: Lk 16,19-31

 

19 Det var en rik mann, og han kledde seg i purpur og kostbart lin og levde hver dag i prakt og glede. 20 Men det var en fattig mann ved navn Lasarus som var lagt ved porten hans, full av verkende sår. 21 Og han attrådde å få mette seg med de smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

22 Men det skjedde at den fattige døde, og at han ble båret bort av englene til Abrahams bryst. Men også den rike døde og ble begravet. 23 Og dahan slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus ved hans bryst. 24 Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe det ytterste av fingeren sin i vann og svale tungen min! For jeg har det smertelig i denne flammen. 25 Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk godene dine i din levetid, og Lasarus likeså de vonde ting. Men nå blir han trøstet her, og du har det smertelig. 26 Og dessuten er mellom oss og dere et stort svelg festet, for at de som vil gå herfra over til dere, ikke skal kunne det, og for at de der heller ikke skal kunne fare derfra over til oss.

27 Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du sender ham til min fars hus, 28 for jeg har fem brødre, for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. 29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem! 30 Men han sa: Nei, far Abraham! Men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg. 31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke bli overbevist om noen står opp fra de døde.

 

I Jesu forkynnelse om forholdet til penger og gods er det et særlig alvor. Rikdommens forførelse kan kvele Guds ord så det blir uten frukt hos den som hører (Mt 13,22). Formue kan anta avgudens trekk. En må velge mellom å tjene Gud og å tjene mammon (sml. Mt 6,19ff). Ingen kan være Jesu disippel uten å oppgi hele sin eiendom (Lk 14,33).

Jesus taler mot fariseerne (v. 14f). Etter å ha angrepet deres tillatelse til skismisse og gjengifte (v. 18), tar han nå et oppgjør med deres pengekjærhet.

Den rike mannen gikk kledd i purpur og fint lin. Slik kunne vel også mennesker i jevn velstand kle seg (sml. Ordspr. 31,22), men de ville ikke gjøre det til daglig. Fortellingen er nesten en fortsettelse av fortellingen i kap. 12 om den rike bonde. Bonden tenkte seg et liv i overflod og fest (12,19), den rike mannen levde i fest og prakt (16,19).

At Lasarus nevnes ved navn, er et uvanlig trekk i en liknelse. Men navnet betyr "Gud hjelper", og svarer til at den fattige har satt sin lit til Gud. Lasarus var fattig (gresk: ptokjos). Økonomisk er en "ptokjos" en eiendomsløs som er avhengig av andre (sml. 14,13.21; 21,3). Likevel er "ptokjos" "mindre uttrykk for den fattiges mangel enn for hans tiggende holdning" (Frøvig). Septuaginta bruker "ptokjos" for det hebraiske "'ani" (elendig, fattig) og enkelte ganger for "'anaw" (som har samme grunnbetydning som "'ani", men vel har fått nyansen ydmyk, saktmodig).

Gud frelser den fattige (sml. Salme 18,28). Den fattige er et trengende menneske som også kjenner seg slik (sml. Salme 86,1). Fattigdommen kan inkludere økonomisk fattigdom, men gjør det ikke nødvendigvis. Som de elendiges motpart hører en ofte om de ugudelige. Guds rike tilsies de fattige i ånden, som ikke prøver å stille opp med noe hos seg selv overfor Gud, men ber om miskunn (sml. Mt 5,3; Lk 6,20). En må vende om og bli som barn (sml. 18,17).

Foran porten til rikmannens herskapsbolig lå Lasarus. Han attrådde å få mette seg med rester fra den rikes bord (sml. 15,16), men det spørs om han fikk noe derfra. Verst var det visstnok at hundene stadig slikket og forverret sårene. Rikmannen var nok klar over situasjonen (sml. at han visste hvem Lasarus var, v. 24).

Med det karakteristiske "Men det skjedde" (v. 22) introduseres det avgjørende vendepunktet i fortellingen. Både den fattige og den rike dør. Den fattige er rik i Gud og blir æret med himmelske bærere og lagt inntil Abrahams bryst (som Johannes skjærtorsdag lå til bords ved Jesu bryst, Jh 13,23). Den rike blir nok æret av mennesker med en "verdig" gravferd, men ser nå først for seint sin virkelige fattigdom og nød.

Dødsriket (Hades) er ikke uten videre helvetet (Gehenna). Men ordet taler om straffedom og undergang (sml. Jes. 14,15; Esek. 26,20). Det endelige oppgjøret kommer på dommedag.

Jesus skildrer det hinsidige i scener som er anskuelige for oss i det dennesidige. Lasarus og den forhenværende rikmannen er begge i sine legemer. Vi må være forsiktige med å trekke dogmatiske slutninger om mellomtilstanden av teksten. Men en del ting synes klare. Etter døden er den rettferdige i paradis (23,43) og har det godt, mens den ugudelige har det vondt i dødsriket. Skillet er endelig (v. 26). Det er ingen mulighet for å velge side etter døden.

Rikmannen er Abrahams sønn etter kjødet, men han er ikke frelst (sml. 3,8). Abrahams ord i v. 25 svarer til sletteprekenens saligprisninger og ve-rop (6,20-26). Egentlig er rikmannen fattig, mens Lasarus er rik, for han er rik i Gud (sml. 12,21).

Siste del av teksten (v. 27-31) innfører en ny problemstilling. Den fortapte rikmannen, som hadde levd et egoistisk liv, våknet i dødsriket til nød for sine uomvendte brødre. Abraham henviser dem til skriftene, til Moses og profetene. Han avviser tegnkravet. Selv om noen står opp fra de døde (v. 31), altså ikke bare om en avdød kommer ens ærend for å vitne for brødrene, vil de ikke la seg overbevise om ikke de hører skriftene.

Faktisk lot Jesus en som het Lasarus, stå opp fra de døde, men yppersteprestene og fariseerne forherdet seg (Jh 11). Selv Jesu egen oppstandelse nekter mange å tro. Årsaken er at de ikke kjenner Skriften og heller ikke Guds kraft (sml. Mt 22,29 par.). Men når skriftene blir opplatt, kan mennesker i likhet med Emmaus-vandrerne (sml. 24,13ff) tro på Jesus som Gud og frelser og bryte opp fra synden for å leve det nye livet.

 

Episteltekst: 1Jh 3,13-18

 

13 Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere! 14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. 15 Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og dere vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg. 16 På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte sitt liv til for oss. Og vi skylder å sette livet til for brødrene. 17 Men den som har noe å leve av i verden og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli i ham? 18 Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!

 

Apostelen stiller opp mot hverandre Guds barn og djevelens barn (v. 10). Mellom disse er det et fiendskap, latent eller åpent. Så sant leserne er av Gud, må de ikke undres om (eller over at) verden, som ligger i det onde, hater dem (sml. 5,19). Jesus har talt om dette (sml. Jh 15,18ff; 16,1ff; 17,14). Som Kain ikke tålte å se at Abels gjerninger var rettferdige, tåler ikke verden (hyklerne inkludert) å se de kristnes gode gjerninger (sml. v. 12).

Som skillet mellom liv og død går mellom tro og vantro (sml. Jh 5,24), går det også mellom kjærlighet og hat. Guds kjærlighet er gjenstand for erkjennelse og tro (4,16), og av det følger den troendes kjærlighet til Gud og brødrene. For "Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham" (4,16). Broderkjærligheten (sml. 2,10) betyr derfor frelsesvisshet (sml. 2,5; 2Kor. 13,5), i likhet med troen (5,13).

Broderkjærligheten, som skulle rå i Israel (sml. lektieteksten), og som rikmannen i prekenteksten ikke så verdien av før det var for seint, finner sin rette form i den kristne menighet (sml. Jh 13,34f). Som det ble sagt i den lutherske reformasjon: Vi blir rettferdiggjort ved troen alene, men troen er ikke alene, men alltid sammen med kjærligheten, som er frukt av troen.

Om hykleren uten liv kan etterlikne mange av kjærlighetens gjerninger, er det i alle fall klart at det åpenbare fraværet av (broder)kjærlighet er tegn på død (sml. 2,9; 3,10; 4,20).

Med det femte bud har Gud satt vern om alt hva menneske heter. Ingen kan krenke sin nestes rett til liv uten å krenke Gud. Mord og kristendom kan ikke forenes. Manndraperen har djevelens onde natur i seg (sml. Jh 8,44). Det som er født av Gud, kan ikke myrde. Apostelen understreker i v. 15 at også hat mot ens bror er brudd på det femte bud. På samme måte taler Jesus i bergprekenen (sml. Mt 5,21f). Den som hater sin bror, går i Kains spor (sml. v. 12) og har ikke evig liv i seg.

I v. 16 framholder apostelen at Jesus har vist hva sann kjærlighet er, og at han er forbilde for oss (sml. 4,10f). Han gav sitt liv frivillig fordi han elsket oss (sml. Jh 10,11-18; 15,13; Rom. 5,7f). Og han har kalt sine venner til å vise den sanne kjærlighet og manifestere hans menighet som et omsorgsfellesskap der den enkelte er villig til å gi sitt liv (sml. Jh 13,34f; 15,12; Ef 5,1f). Det svarer til Jesu ord i synopsen (f. eks. Mt 16,24) om å ta sitt kors opp og følge han.

"Og vi skylder" framhever den klare forpliktelsen til etterfølgelse (sml. 2,6). Hat gjør det mulig å ta andres liv, men kjærlighet gjør det mulig å gi sitt eget liv.

Men hvis en ikke engang er villig til å dele sitt gods (sml. v. 17), hvordan kan en da være villig til å gi sitt liv? Som eksempel nevner Johannes en som har noe å leve av (uten nødvendigvis å være rik), og ser en bror mangle noe, men ikke vil hjelpe. Han lukker sitt hjerte. Dette advarer Moses mot i 5Mos. 15,7ff. Og Jesus taler om å være villig til å gi og låne (Mt 5,42; Lk 6,34f). Det skulle vel være nok å se at en bror mangler noe han trenger (sml. Apg. 2,44f; 4,32ff).

Er Guds kjærlighet i oss? Uttrykket "Guds kjærlighet" kan i og for seg bety Guds kjærlighet til oss. Men jeg tror apostelen tenker på en kjærlighet som kommer fra Gud, og som han virker i de sanne kristne ved Den Hellige Ånd (sml. 4,19). Det er en kjærlighet til Gud, men dermed også til brødrene (sml. 4,19 - 5,3), ja, endog til ens fiender (sml. Mt 5,44ff).

Med faderlig omsorg (sml. 1Tess. 2,11) formaner apostelen i v. 18 leserne til å vise sin kjærlighet i gjerning i stedet for å deklamere den (sml. Jak. 2,15f). Johannes polemiserer mot folk som brukte store ord, men verken hadde syndenes forlatelse eller Den Hellige Ånd (sml. 1,6.8.10; 2,4.9; 4,20). Og kjærligheten kan ikke separeres fra sannheten (sml. 2Jh v. 1; 3Jh v. 1; 1Kor. 13,6). Den som er av sannheten (v. 19), må stå løgnen og løgnens far (Jh 8,44) imot. Legg merke til hvor nidkjær "kjærlighetens apostel" er for sannheten (sml. 2Jh).