Tekstgjennomgåelser for 8. søndag etter pinse, 18. juli 1999
Ved Ragnar Andersen
Svar Herren med takk!
Gammeltestamentlig tekst: Salme 147,1-
1 Halleluja!
Ja, godt er det å lovsynge vår Gud,
ja, det er skjønt, lovsang sømmer seg.
2 Herren bygger Jerusalem,
han samler de bortdrevne av Israel,
3 han som helbreder dem som har et sønderknust hjerte,
og forbinder deres smertefulle sår.
4 Han fastsetter stjernenes tall,
han gir dem alle navn.
5 Stor er vår Herre og rik på kraft,
på hans forstand er det intet mål.
6 Herren holder de saktmodige oppe,
han bøyer de ugudelige til jorden.
7 Svar Herren med takk,
lovsyng vår Gud til sitar!
8 Han som dekker himmelen med skyer,
som skaffer regn til jorden,
som lar gress spire fram på fjellene.
9 Han gir dyrene deres føde,
ravnungene som roper.
10 Han har ikke glede av hestens styrke,
han har ikke behag i mannens ben.
11 Herren har behag i dem som frykter ham,
i dem som venter på hans miskunn.
Salme 146-
I Septuaginta er salmen delt i to mellom v. 11 og 12, men begge delene tilskrives
Haggai og Sakarja. Det er naturlig å se salmen i samband med tilbakekomsten fra det
babylonske fangenskapet og gjenoppbyggingen av templet og Jerusalem. I bakgrunnen
kan vi ane tekster som 5Mos. 4; Job 36f.38f; Salme 33; 104; Jes. 40-
Hallel-
Jeg ble grepet av overskriften i en engelskspråklig kommentar til salmen: "God of Stars and Broken Hearts" ("Gud for stjerner og brutte hjerter"). Her er noe av det samme spennet som i Jes. 57,15: "I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende."
Den hebraiske partikkelen ki, som finnes to ganger i v. 1, skal neppe oversettes med det begrunnende "for", men står nok heller med demonstrativ betydning (som det engelske indeed).
Herren har forbarmet seg over Sion, og folket ropes til å svare sin store Gud med
lovprisning, takk og lovsanger ledsaget av musikk (v. 1.7; sml. v. 12.20b; Salme
149-
Herren bygger Jerusalem, som var blitt ødelagt på grunn av folkets frafall. De landflyktige
får komme heim. Botferdige finner legedom. Men det går et skille mellom på den ene
side dem som er sønderknuste og frykter Herren, som er saktmodige og venter på hans
miskunn, og på den annen side de ugudelige. (V. 2-
Israels Gud er skaper og oppholder og herre over naturkreftene. Han rår over himmellegemer,
over årstider, vær og nedbør. Han lar det spire og gro på jorda og sørger for mat
til dyra, ja, ravnungene skriker ikke forgjeves. (V. 4.8-
Herren er suveren. Ingen viser slik styrke eller forstand som han. (V. 5.10) Så må ikke hans folk sette sin lit til menneskemakt, men frykte Herren og vente på han (v. 11; sml. Salme 146).
Prekentekst: Mk 8,1-
1 I de samme dager, da det igjen var mye folk, og de ikke hadde noe å ete, kalte han disiplene til seg og sa til dem: 2 Jeg ynkes inderlig over folket. For de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å ete, 3 og sender jeg dem fastende hjem, vil de bli utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra.
4 Og hans disipler svarte ham: Hvor kan noen få brød nok fra til å mette disse her i ørkenen? 5 Og han spurte dem: Hvor mange brød har dere? De sa: Sju. 6 Da bød han folket sette seg ned på jorden. Og han tok de sju brød, takket og brøt dem og gav til sine disipler, for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket. 7 Og de hadde noen få småfisker, og han velsignet dem og bød at også de skulle deles ut.
8 Og de åt og ble mette. Og de tok opp det som ble til overs av stykkene, sju kurver. 9 Men de var omkring fire tusen. Og han sendte dem bort.
Matmangelen var langt mer påtrengende denne gangen enn foran mettelsen av de fem tusen. Den gangen var det blitt seint på dagen (6,35). Nå hadde folk vært hos Jesus i tre dager. De tre dager kan også minne om perioden mellom Jesu død og oppstandelse. På den tredje dag bekreftet Jesus at han er brød for verden.
"Splangkjnizesthai" (v. 2) er et karakteristisk verb i de synoptiske evangelier. Det kommer av "splangkjna", som betegner legemets indre. Verbet skildrer den inderlige medynk som Jesus har, og som er karakteristisk for den guddommelige kjærlighet. Og dersom den barmhjertige samaritan i virkeligheten representerer Jesus, brukes ordet i NT bare med Gud eller Jesus eller personer i liknelsene som representerer Gud eller Jesus, som subjekt.
Disiplene hadde sju brød og noen småfisk. At fisken ble symbol på Kristus (bokstavene i det greske ordet "ikjthys" (fisk) utgjør en forkortelse for Jesus Kristus, Guds Sønn eller Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser), har nok bakgrunn i at Jesus innbød til måltid med brød og fisk (sml. Jh 21,9ff).
Mens det ved mettelsen av de fem tusen (6,32ff) var fem brød og tolv korger med rester, var det ved mettelsen av de fire tusen sju brød og sju korger med rester. Tallene er omhyggelig bevart i erindringen, og en kan spørre om de antyder en symbolikk.
5-
Tallet 7 kan symbolisere helhet og fullkommenhet eller Guds frelsende nærvær og virke
i verden (sml. Jh åp 1,4.20). Det består av 3, som symboliserer det guddommelige,
og 4, som symboliserer verden (sml. 13,27). Omkring fire tusen (v. 9) kan lede tankene
hen på en hedensk befolkning. Jesus befant seg nok denne gangen i Dekapolis-
Etter det underfulle måltidet ble folket sendt heim. Et flere dagers samvær hvor
Jesus helbredet (Mt 15,29ff), -
Mt opplyser at det foruten 4 000 menn også var kvinner og barn med (Mt 15,38), som ved mettelsen av de fem tusen (Mt 14,21). De var kanskje ikke mange, men Mt poengterer at også de ble mettet. Det kan være et vink om at også barna hører med ved nattverdbordet (sml. Mt19,14 og paralleller).
Teksten illustrerer den sannheten at den som kommer til Jesus (sml. v. 3), ikke skal hungre (Jh 6,35). Jesus er Guds Sønn og gjør sin Fars gjerninger (sml. Jh 5,19f; 10,37f). Som Gud holdt Israel oppe i ørkenen på vegen til det lovede land og gav dem føde på overnaturlig vis, metter Jesus folkemengden i ødemarka. I sin guddomsmakt vil han sørge for oss både når det gjelder det åndelige, og når det gjelder det timelige. Teksten illustrerer ordet i bergprekenen om å søke Guds rike først og leve uten bekymring (Mt 6,33f).
Løftene om Guds omsorg og kallet til å vise noe av den samme omsorgen for mennesker i nød hører sammen. Disiplene fikk i oppdrag å fordele Herrens gaver til folket. Gjennom bibeltro misjonsarbeid må vi kanalisere timelig hjelp sammen med evangeliet til mennesker i nød. Under Herrens velsignelse kan også det som ser lite og betydningsløst ut, utrette noe stort. Vi er kalt til å være tro og kloke forvaltere enten vi har mer eller mindre å forvalte.
Av Jh 6 lærer vi at brødunderne er anskuelsesundervisning om at Jesus selv er livets brød, som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Han er den mat vi trenger for det åndelige og evige liv. Den som holder seg til han, skal ikke hungre og tørste. Frelsen som han har ordnet, rekker til alle som tar imot.
Brødunderet hører til Jesu kraftige gjerninger og sier oss noe om innholdet i Guds rike. Måltidet taler om livsopphold, fellesskap og glede. At Jesus tar brødene, takker og bryter dem og gir dem til disiplene, viser tydelig fram mot nattverden (sml. 14,22ff). Jesus gjør et brødunder når den kristne menighet etter hans ord feirer nattverd. Igjen knytter Jh 6 forbindelsen. Når Jesus taler om å tro på han som livets brød, taler han også om å ete hans kjød og drikke hans blod. "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag" (Jh 6,54). Nattverden viser igjen fram mot Lammets bryllup i den nye verden.
Episteltekst: 2Kor. 9,8-
8 Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere i alle ting alltid kan ha alt det dere trenger til, og rikelig kan gjøre all god gjerning, 9 som det er skrevet: Han strødde ut, han gav til de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid. 10 Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, skal gi og mangfoldiggjøre deres såkorn og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet, 11 idet dere blir rike i alle ting til all oppriktig godhet, som ved oss virker takk til Gud. 12 For tjenesten som ytes ved denne gudstjenesten, fyller ikke bare mangelen hos de hellige, men er også rik ved manges takksigelser til Gud,
Den er rik som kan dekke andres behov. Slik er Gud. Og slik gjør han sine venner.
Den kristne menighet er et omsorgsfellesskap. De helliges samfunn er en objektiv
sannhet for troen og en praktisk oppgave for kjærligheten. I 2Kor. 8-
Men hvorfor var de kristne i Judea fattige? En gammel tolkningstradisjon vil se det
som en følge av det eiendomsfellesskapet som urmenigheten praktiserte (sml. Apg.
2,44f; 4,32ff). Men eiendomsfellesskapet var nok heller en følge av fattigdommen.
Noe av årsaken til denne lå nok i at de fleste innbyggerne i Jerusalem var økonomisk
avhengige av templet. De fleste familieforsørgene i byen var trolig engasjert som
bygningsarbeidere der. Jord-
Jøder rundt i verden sendte både tempelskatt og frivillige gaver til templet, men
Paulus kjente først og fremst innsamlingen til den kristne modermenigheten som en
forpliktelse (sml. Gal. 2,10; 1Kor. 16,1ff; Rom. 15,25ff). Innsamlingen ser ut til
å ha gått godt i Galatia, og i Makedonia har den gått svært godt, og apostelen tilskynder
i kap. 8-
Paulus motiverer innsamlingen både med at de hedningekristne står i gjeld til urmenigheten når de har fått del i deres åndelige goder (Rom. 15,27), og med at de som har overflod av timelige goder, må dele med de som mangler (8,13ff).
Det er ikke noen "kirkeskatt" Paulus samler inn, men frivillige gaver (8,3ff; 9,5ff; sml. Rom. 15,26). Gud vil se glade givere, som gir av hjertet, og han velsigner dem (v. 5ff; sml. Ordspr. 22,9; Lk 6,38). Paulus kaller det nåde når Gud fyller kristne med kjærlighet og gir vilje og evne til å gi, ja, kraft til å gi over evne (v. 8, sml. 8,1ff). Sml. enken i Sarepta (se 1Kong. 17,8ff). Der Gud velsigner, mangler ingenting. Legg merke til det altomfattende i v. 8 med "all nåde", "i alle ting", "alltid", "alt det dere trenger til" og "all god gjerning" (sml. også v. 11).
I v. 9 siterer apostelen fra Salme 112,9 i samsvar med Septuaginta. Han vil nok med det minne om denne salmen generelt. Salmen priser den salig som er gudfryktig, barmhjertig og rettferdig, som forbarmer seg, låner ut og gir bort.
Den som er påholdende og vil sikre seg, narrer seg selv og stenger for velsignelse. Men en glad giver befinner seg i en god sirkel av velsignelse. Han mottar og gir og mottar. Gud er alle gode gavers giver. Mennesker sår, høster og baker brød. Men det er Gud som gir både såkornet og brødet, sier apostelen og henspiller på Jes. 55,10, kanskje også Hos. 10,12. Gud gir også det "såkorn" som korinterne skal strø ut, han vil mangfoldiggjøre det og øke frukten av den rettferdighet som almissene er (sml. Mt 6,1ff).
Ved Guds nåde blir korinterne rike på alt til all oppriktig kjærlighet. Ved apostelen og hans medarbeideres formidling utløser dette takk til Gud hos de kristne i Jerusalem. Givertjenesten er en gudstjeneste (leiturgia). Den timelige hjelpen er viktig nok, men større er det at Gud får takk og ære (v. 12f), og at korinterne vil være gjenstand for forbønn og lengsel (v. 14).
Apostelen slutter i v. 15 dette avsnittet i brevet med: "Gud være takk for sin usigelige gave!"