Tekstgjennomgåelser for 10. søndag etter pinse, 01. august 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Om noen bygger på grunnvollen

 

Gammeltestamentlig tekst: Ordspr. 2,1-6

 

1 Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, 2 så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til forstanden, 3 ja, dersom du roper etter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden, 4 dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, 5 da skal du forstå frykt for Herren og finne kjennskap til Gud. 6 For Herren er den som gir visdom, fra hans munn kommer kjennskap og forstand,

 

Kong Salomo var i sin ungdom en ydmyk mann og ble velsignet av Herren med visdom, rikdom og ære (1Kong. 3,5ff; 4,29ff; Pred. 12,9f). Ved sin visdom ble han en vegleder og oppdrager for folk fra fjern og nær. I Salomos ordspråk er mange av kongens tre tusen ordspråk samlet. Skriftet er nærmest ei handbok for oppdragere, fedre og mødre, og for den unge selv, og en påminnelse for den voksne som vil leve et gudfryktig og rettskaffent liv.

Det gammeltestamentlige visdomsbegrepet (håkmah) kan karakteriseres ved disse to ting: For det første er det uløselig knyttet til gudsåpenbaringen. Visdom er en egenskap ved Herren selv (Jer. 10,12; Ordspr. 3,19). Ved sin Ånd og sitt ord (sml. Jes. 11,2; Ordspr. 2,6) gir han visdom til dem som frykter han, og som blir vise idet de først og fremst lærer han å kjenne (sml. v. 5; 9,10). For det andre er visdommen ikke passivt betraktende, men en målrettet kyndighet. Den gjør mennesker vise til frelse (sml. Salme 51,8; 90,12; Ordspr. 8,34f) og gjør at en forstår å leve etter de livslover og ordninger som Gud i sin visdom har gitt, og bruke den materielle verden som han i sin visdom har skapt (sml. 2Mos. 31,3; Job 28,28; Ordspr. 4,11; 8,15f).

Jesus, som er mer enn Salomo (Mt 12,42), taler ofte i visdomsstil, og som visdommen innbyr menneskene til seg (Ordspr. 1,20ff; 8,1 - 9,12), innbyr Jesus til å komme (Mt 11,28ff). I han er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol. 2,3).

De 9 første kapitlene i Salomos ordspråk rommer en rekke lengre formaninger til og motiveringer for å søke visdom. Lektieteksten gir løfte om å forstå frykt for Herren og lære Gud å kjenne (v. 5; sml. v. 9ff). Det hebraiske "da'at Ælohim" er ikke bare kunnskap om Gud, men det levende kjennskapet som er en bevegende makt i menneskers indre (sml. Hos. 4,1). Sann gudsfrykt og levende kjennskap til Gud er to sider ved samme sak, et rett forhold til Gud (sml. 9,10). Løftet blir begrunnet i v. 6a med at Herren gir visdom (håkmah). I det parallelle halvverset 6b heter det at kjennskap (da'at) og forstand kommer fra hans munn, det vil si gjennom hans ord.

I v. 1-4 gir oppdrageren vegledning om hvordan den unge skal gå fram for å bli vis. For det første må han lytte etter og gjemme de ord og bud som den vise oppdrager taler og overleverer for at den unge skal huske dem og følge dem. For det andre må han ta imot, ikke bare med øret, men også med hjertet. For det tredje må han aktivt søke innsikt og forstand, rope og lete, kalle og grave. Det gjelder å trenge bak tåketeppet av menneskelige luner, innfall og motetanker. Når visdommen tar bolig i hjertet, levende kjennskap til Gud gjør sjelen glad, og ettertanke og forstand er vakt og vern, vil mennesket velge det rette og forkaste det onde (v. 9ff).

 

Prekentekst: Mt 25,14-30

 

14 For det er likesom en mann som var i ferd med å dra utenlands og kalte til seg sine egne tjenere og overgav dem det han hadde.

15 Og en gav han fem talenter og en annen to og en annen igjen én, hver av dem etter deres egen dyktighet, og så dro han utenlands. 16 Han som hadde fått de fem talenter, gikk da straks bort og drev virksomhet med dem, og tjente fem til. 17 Likeså han som hadde fått de to, han tjente to til. 18 Men han som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger.

19 Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem. 20 Da kom han fram som hadde fått de fem talenter, og hadde med seg fem talenter til og sa: Herre, du gav meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til. 21 Hans herre sa til ham: Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!

22 Så kom han fram som hadde fått de to talenter, og sa: Herre, du gav meg to talenter. se, jeg har tjent to talenter til. 23 Hans herre sa til ham: Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!

24 Men også han kom fram som hadde fått den ene talenten, og han sa: Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde. 25 Og jeg ble redd og gikk bort og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt. 26 Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og trege tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke sådde, og sanker hvor jeg ikke strødde, 27 derfor skulle du ha satt mine penger ut hos pengevekslerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom. 28 Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For hver den som har, til ham skal bli gitt, og han skal ha overflod; men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige tjener ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

 

10. søndag etter pinse minner om kallet til rett husholdning. En god husholder er tro, klok og bevisst på det reknskap han skal avlegge. I teksten ser vi troskap og klokskap som to sider av samme sak.

Liknelsen er en av flere i Mt 24 - 25 som handler om Jesu gjenkomst og dommedag. Med et "for" i v. 14 er liknelsen knyttet til v. 13 med formaningen til å våke. Å våke og vente rett på Jesus innebærer å tjene han med troskap (sml. 1Tess. 1,9f). Frøvig skriver: "Grunntanken i lignelsen er at der kreves troskap av enhver i den gjerning han har fått å utføre, og at der kommer en regnskapsdag da troskapen skal prøves."

En rik mann - visstnok forretningsmann - dro utenlands. Mens han var borte, skulle tjenerne (sml. "tus idius doulus": hans egne treller (v. 14)) ta hand om kontantbeholdningen. En talent utgjorde 6 000 denarer. Ettersom en denar var en vanlig daglønn for arbeidsfolk, fikk alle tjenerne store verdier å forvalte, selv om det etter den rike eierens mål var lite (v. 21.23). (Egentlig var talenten en gresk/romersk vektenhet som riktignok skal ha variert fra 26,4 til 37,8 kg i forskjellige perioder. Om vi rekner 30 kg, er det tale om 240 kg i alt, antakelig i sølv.) Med stor frihet og stort ansvar skulle tjenerne forvalte den kapitalen deres herre hadde betrodd dem.

De dyktigste tjenerne fordoblet den kapitalen som eieren hadde gitt dem ansvar for. De arbeidet (sml. "ergasato", v. 16) med talentene, kanskje i kjøp og salg. Det var verken uten risiko eller uten anstrengelse. Men de var flittige og lyktes i like høg grad i forhold til de talenter de hver for seg hadde.

Da husbonden etter lang tid kom heim, holdt han fest. Ordet "kjara" (glede) har ekvivalenter i hebraisk og aramaisk som både betyr glede og gledesfest. De tro tjenerne blir satt til større oppgaver og får være sin herres gjester ved festen. Her skinner sakdelen gjennom billeddelen. Jesu tro tjenere settes til nye og høyere oppgaver i den nye verden (sml. 19,28) og får være med i festen i det fullendte Guds rike (sml. 8,11; 22,1ff; 26,29).

Den tredje tjeneren grov ned den talenten han var blitt betrodd. Det skal ha vært en vanlig måte å oppbevare penger på, kanskje helst i krigstid. Tjeneren viser til at han var redd for å tape noe av det han skulle forvalte. Han kjente seg ikke i stand til å drive slik forretning som de to andre med mulighet for vinning og tap.

Men husbonden finner at atferden bunner i udugelighet og treghet. Hadde bare pengene blitt investert i pengeveksling, ville de i det minste ha gitt en liten avkastning. Den som lånte ut til veksling mellom ulike pengesorter, fikk nemlig litt av det som ble betalt i avgift for vekslingen. Kanskje det også dreier seg om utlånsvirksomhet (sml. imidlertid 5Mos. 23,19f). Og sikkerheten for pengene ville ikke ha vært mindre. Det er mulig at denne tjeneren innstilte seg på at ventetida ville bli kort, mens den i virkeligheten ble lang (sml. v. 5 og 19).

I v. 29 kommer en lovmessighet som Jesus har forkynt alt i 13,12. Der er det disiplene, som har fått å vite himmelrikets hemmeligheter, som skal ha overflod, og de forherdede som skal miste det de har. Det trekker et skille gjennom Israel-folket. Men i 24,29 er det nok tale om et skille gjennom den ytre kirke mellom sanne og falske disipler. Utkastelsen av den unyttige tjener (v. 30) er tydelig bilde på fortapelsen (sml. 8,12). Gråten er uttrykk for sorg og smerte. Tenners gnidsel antakelig for raseri (sml. Salme 37,12; 112,10; Apg. 7,54).

Talentene er bilder på midler som Jesu disipler har til forvaltning. De er ulikt fordelt, men alle har fått store gaver og stort ansvar. Det er naturlig å tenke på tjenester i menigheten og nådegaver til tjeneste. Jesus kaller til frimodig og oppfinnsom virksomhet for evangeliet i samsvar med de gaver og oppgaver den enkelte har.

 

Episteltekst: 1Kor. 3,10-17

 

10 Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre. Men enhver se til hvordan han bygger videre! 11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

12 Men om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostbare steiner, tre, høy, strå, 13 da skal enhvers verk bli åpenbart. For dagen skal vise det, for den blir åpenbart med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. 14 Om verket som en har bygd, blir stående, da skal han få lønn. 15 Om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, men slik som gjennom ild.

16 Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 17 Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge. For Guds tempel er hellig, og det er dere.

 

Menigheten i Korint var grunnlagt ved Paulus' virke i byen under hans såkalte andre misjonsreise (sml. Apg. 18,1-18). Etter Paulus' opphold kom Apollos til Korint (sml. Apg. 18,24 - 19,1). Under avfattelsen av 1Kor. oppholder Paulus seg i Efesos på sin såkalte tredje misjonsreise. Situasjonen i Korint-menigheten er forvirret. Det er splid mellom grupper (sml. 1,11ff), strid om Paulus' og Apollos' personer og en rekke andre problemer. Apostelen griper inn og gir løsning på problemene ut fra den ene kristne tro og den sanne kristne kjærlighet.

I hovedavsnittet 1,10 - 4,21 går apostelen imot splittelsen i menigheten. I kap. 3 - 4 kjemper han forat menigheten skal få et rett forhold til sine lærere. Lærerne er tjenere og skal ikke spilles ut mot hverandre. Menigheten er Guds åker, Guds byggverk, et tempel under oppførelse, som ikke må ødelegges. Grunnvollen er Kristus, og det er om å gjøre å bygge på denne grunnvoll.

"Themelios" (v. 10) betyr grunnvoll som en bygger hus på (Lk 6,48f; Apg. 16,26). Ved den misjonerende Kristus-forkynnelsen legges grunnvollen for en menighet (sml. Rom. 15,20). Og den apostoliske Kristus-forkynnelsen er soteriologisk orientert, kors-sentrert (sml. også 1,17ff; Gal. 3,1). Kristus er den eneste mulige grunnvollen for en kristen menighet (v. 11, sml. 2,1f). Tolkerne er inne på at v. 11 kan være rettet mot et Kefas-parti (sml. 1,12; 3,21ff), som oppfattet Peter som kirkens grunnvoll. I alle fall blir vi advart mot at embetsbærere i kirken skal innta den plass som bare tilkommer Kristus, likesom vi blir advart mot å bytte ordet om korset ut med menneskelige tankebygninger.

I kraft av Guds nåde har Paulus i klokskap lagt grunnvollen for menigheten i Korint. Han sier ikke dette i selvros, men i bevissthet om kall og utrustning. "Kjaris" er her tjenestenåde, kjarismatisk utrustning (sml. 15,10, Rom. 12,6; 1Pet. 4,10). Frelsesnåden er den samme for alle, men tjenestenåden, som også er gratis og ufortjent, er forskjellig (sml. fordelingen av talentene, Mt 25,15). Tjenestenåde består i nådegaver fra Den Hellige Ånd til menighetsbygging, sml. kap. 12.

Partiene i Korint kunne nok si at de var enige i sak, men ikke i måte. Paulus gjør det imidlertid klart at saken krever åndelige midler (sml. 1,18 - 2,16). Den som bygger på grunnvollen, skal bli frelst (v. 15), men om han skal få en lønn for arbeidet, kommer an på om det han har bygd, blir stående etter ildprøven på dommedag (v. 13f). Det kommer igjen an på om han har bygd med materiale som holder prøve (v. 12f). Og dette er vesentlig for apostelen å framheve. I sammenhengen dreier det seg om hvordan det skal forkynnes. Jeg tror vi forstår apostelen rett når vi sier det slik:

Ordet om korset, åndelige ord som Ånden lærer, og åndelige mennesker som er av Gud, blir stående, mens filosofiske systemer, menneskelige fornufts- og verdidommer og verdslige mennesker går under i dommen. Den som bygger verden - om enn i forfinet form - inn i kirken, arbeider forgjeves. Den som bygger i samsvar med grunnvollen og de åndelige lover for kirkens liv og vekst, skal kunne glede seg over frukt av sin gjerning.

Dermed blir selvsagt ethvert læremessig kompromiss med tidsånden avvist. Det samme blir "underbibelsk" formidling av troen som søker å komme utenom korsets anstøt.

Med et påminnende og vel også bebreidende "vet dere ikke?" (sml. 5,6; 6,2.3.9.15.16.19) går apostelen over til å tale om at det byggverk som menigheten er, er en helligdom for Gud. Paulus bruker det greske ordet "naos", som betegner selve tempelhuset. Som Guds navn tok bolig i templet i Jerusalem (sml. 1Kong. 8,29), bor Guds Ånd i den kristne menighet. Det er majestetsforbrytelse mot den høyeste å ødelegge menigheten. Om noen gjør det, skal han selv bli ødelagt.