livsrett

LIVSRETT OG MENNESKEVERD

(I denne versjonen er foredraget nærmest fra 1994.)

"På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse. Til mann og kvinne skapte han dem; og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt." (1Mos. 5) Adam og Eva ble skapt, ikke født. Du og jeg er født, men vi er også skapt. Og når ble vi det? Jo, da vi ble unnfanget i mors liv. På den dag fikk vi navn, status og rett som menneske.

Kommentar:

På et seminar i Nordreisa (1994) ble det framholdt fra salen at etter luthersk oppfatning er vi skapt ved Guds ord i tidenes morgen. Dette er et synspunkt som Bengt Hägglund også poengterer i "De homine - Människouppfatningen i äldre luthersk tradition", Lund 1959, jfr. s. 56f. I fotnote sier Hägglund: "När det i Luthers förklaring till 1. trosartikeln heter: "Jag tror att Gud har skapat mig och alla varelser" menas sålunda därmed icke, att skapelseakten s. a. s. upprepas för varje ny individ utan snarare att "jag", d. v. s. varje ny individ, är inbegripen i det som sker med Adam. Detta förbises vanligen i nutida utläggning. Man tolkar orden som om de på något sätt syftade på födelsen i moderlivet, något som väl icke är helt oriktigt men dock - om man ser på kontexten i Luthers egen teologi - framstår som en viss förenkling av tankegången." - Synsvinkelen må kunne fastholdes i komplementaritet med en biologisk synsvinkel så vi tenker det slik: Hvert nytt menneske er skapt av Gud ved skaperordet på sjette skapelsesdag, 1Mos. 1,26f, og dette skaperordet virker hva det nevner når et nytt individ blir til og utvikler seg etter naturens lovmessighet. Sml. Salme 139,13ff; Job 33,4.

Da Gud begynte på nytt med menneskeslekten gjennom den familien han berget gjennom syndfloden, talte han slik til Noah og hans sønner:

"Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for dere skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, og over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i deres hånd er de gitt. Men for deres eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde ble mennesket skapt." (1Mos. 9)

Jesus ble en gang spurt om det var tillatt å gi keiseren skatt. "Vis meg skattens mynt!" sa han. De viste han et pengestykke. Og Jesus spurte: "Hvem er dette bilde av, og hvem er dette påskriften til?" Det var keiserens. "Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!" sa Jesus. Å gi keiseren det som keiserens er, er viktig. Å gi Gud det som Guds er, er ennå mye viktigere. - Tenk nå at Jesus ser på dere, på deg, rekker armene ut, holder deg framfor seg, ser på deg, ser hvilket fantastisk skaperverk du er, et underverk av den store kunstner, og tenk at han spør: "Hvem er dette bilde av?" - Vet du at du bærer den store kunstners bilde? Du er skapt i Guds bilde til å være hans. - Og tenk nå at Jesus sier: "Gi da Gud det som er Guds!" Eller fordi han selv er Gud: "Gi meg det som er mitt!" Har du gjort det?

I orda til Noah og hans sønner hørte vi at det er forskjell på mennesker og dyr. Vi kan slakte og ete dyr. Men mennesket har Gud forbeholdt for seg selv. Menneskets liv er ukrenkelig. Vi kan vel om ikke dere misforstår det, si hellig. Og mord skulle straffes med døden. Uten at vi her trenger å gå inn på spørsmålet om dødsstraff i den nye pakts tid, som vi lever i, kan vi slå fast at Gud har gitt øvrigheten i oppdrag å fremme det gode, men også å hindre det onde ved å straffe. De styrende sier Paulus, er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Rom 13. Men når øvrigheten ikke vil være til redsel for den onde gjerning, men kanskje tvert imot for den gode, når den forsvarer, oppmuntrer og stiller seg i spissen for den onde gjerning, er den ikke da blitt demonisk ?

Om så er, om øvrigheten ikke vil anerkjenne Kristus og hans myndighet i himmel og på jord, men påstår at den selv eller folkeflertallet er rettens kilde, da kan mennesket, skapt i Guds bilde, med rette vente at Guds menighet står opp mot urett og løgn. For menigheten har fått seg betrodd Guds ord, som er lov og evangelium, og er kalt til og forpliktet til, ja, endog utrustet til å bære dette ordet fram. Guds folk er forpliktet til "uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage". Slik talte de i Den norske kirke under krigen, i det berømte dokumentet Kirkens grunn fra 1942. Det våget de å si den gangen, da det kunne være farlig å si det.

Mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet, som apostelen sier, vet ikke hvem Gud er. Derfor vet de heller ikke hvem mennesket, skapt i Guds bilde, er. Følgelig vet de heller ikke hvem barnet i mors liv er. De ser ikke mer enn utviklingen av et biologisk materiale, som opphavsmannen og opphavskvinnen på et eller annet tidspunkt bestemmer seg for om de vil knesette og gjøre til sitt barn. Jeg sier opphavsmannen og opphavskvinnen. For er ikke fosteret et menneske, er det heller ikke et barn. Og er det ikke et barn, er det heller ingen som er far og mor. Og er det ingen som er far eller mor, er det heller ingen som har krav på å bli behandlet som far eller mor. Da kan familien, som ikke vet hva familie er, presse en gravid kvinne til å handle i strid med sine innerste morsinstinkter. Da kan en ung gravid kvinne få høre: "Hvorfor vil du bære dette fosteret fram? Du kan da ikke bare tenke på hva du selv ønsker. Dette passer ikke inn i vår situasjon nå, ikke i vår økonomi og våre planer. Kan du ikke heller bære fram et annet foster en annen gang?" Og da kan samfunnets helsepersonell, som ikke lengre er helsepersonell fordi de har byttet tjenesten for helse og liv ut med tjeneste for urett og død, friste den gravide kvinne til å velge en kortsynt løsning i stedet for en virkelig forløsning. Slik er løgnen som dreper. Den dreper legemer og sjeler. Den dreper bevisstheten om at vi er noe mer enn høgrestående dyr. Den dreper bevisstheten om at ditt og mitt liv er ukrenkelig. Den dreper bevisstheten om at du og jeg har evig verdi. Den dreper bevisstheten om at vi er skapt i Guds bilde til samfunn med han.

Men den kristne menighet og Guds ords tjenere har ordet fra den levende Gud. Dette ordet er lov og evangelium. Og lovens tale er klar. Det 5. bud sier: "Du skal ikke slå ihjel." Den hebraiske grunnteksten i Det gamle testamentet bruker den sterkeste form for nektelse som språket kjenner. "Du slår ikke ihjel." - Det gjør du ikke. - Og legg merke til at forbudet står der uten objekt. Det er ikke tale om de eller de grupper av mennesker som vernes. Nei, nedslagsfeltet er totalt og omfatter oss alle. Budet setter vern om alt hva menneske heter. Du slår ikke ihjel noe menneske. Lovens tale er klar. Den verger livsretten. Loven utelukker mord som problemløsning. I bekjennelsen til det 5. bud ligger det kristne svaret på abortspørsmålet som sådan. Vi har ikke lov til å slå hverandre ihjel. Så heter det da også i elementærundervisningen i den eldste kirkeordningen vi kjenner, som teologene kaller Didaché, og som kan være fra før år 100: "Du skal ikke slå barnet i hjel ved abort."

Evangeliet taler også klart. Evangeliet gir oss status og verd. Evangeliet forkynner at Guds evige, enbårne Sønn ble en av oss. Og Guds Sønn ble ikke menneske først da han ble født i Betlehem, men da han ble unnfanget i jomfru Marias liv. Kristus har selv vært et lite foster. Han var kanskje ei uke gammel da døperen Johannes i sin mors liv frydet seg over møtet mellom de to som Lukas forteller om i Luk 1. "Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Og hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt lyd med fryd. Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren."

Elisabet taler vel profetisk, for hun var fylt med Helligånden. Her er en kvinne som vet at Gud er Herre, og som vet at Kristus er Herre fordi han er Gud, selv da han som menneske bare var et bitte lite nyunnfanget foster, kanskje bare et blastem, som embryologene sier. Slik er evangeliet. Her er Gud Herre. Her er Kristus Herre. Her er de to fostere, Kristus og døperen Johannes, mennesker, barn i sine mødres liv. Og her er de to kvinner, jomfru Maria og Elisabet, mødre som er med barn. Slik får mennesket sitt verd fra evangeliet. Mennesket går ikke opp i det å være en biologisk struktur. Den kristne skapertro vet det. Jesu Kristi komme til jord stadfester det. Når jeg speiler meg i juleevangeliet, ser jeg at jeg tilhører en menneskehet som Gud ærer så høgt at hans evige enbårne Sønn ble en av oss. Jesus Kristus er nå for evig og alltid Gud og menneske i én person. Ved hans oppstandelse og himmelfart sitter nå et stykke menneskenatur ved Gud Faders høgre hand. Et stykke natur, slik vi er, slik barnet i mors liv er, slik embryoet i prøverøret er, sitter nå i forklaret skikkelse, som vi sier, ved Gud Faders høgre hand og har all makt i himmel og på jord! Kom ikke og si at vi mennesker bare er noen ekstra velutviklede aper! Et slikt syn kan nok synes som beskjedenhet på egne vegner, men det er i virkeligheten et dødsfarlig selvbedrag. Den kristne skapertro vet det. Juleevangeliet stadfester det. Å være menneske er noe enestående på denne jord, og gjennom vår egen skapte natur, gjennom vårt eget kjøtt og blod, som Guds Sønn har iført seg, søker Gud oss opp.

Og hvorfor ble Guds Sønn menneske? For å frelse oss. For å dø for oss. Vi kan ikke se menneskeverdet klarere enn vi ser det i lyset fra Jesu kors på Golgata. En slik verdi har vi i Guds øyne og så høgt er vi elsket at Sønnen gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder det enkelte menneske. Gud sparte ikke sin egen Sønn, men gav han for oss all, står det. Legg merke til det: for oss alle.

Så har da vi mennesker en rett som vi sjølv ikke rår over. Vi har ikke fastsatt den. Den er ikke framkommet ved demokratiske flertallsbeslutninger i FN eller hvor det måtte være. Den er gitt oss ovenfra, fra han som har skapt oss. Vi kan ikke forandre denne retten. Vi kan ikke ta den fra noen grupper. Ingen kan krenke denne retten uten på komme i konflikt med Gud. Noen kaller den for naturrett. Til denne retten kan den undertrykte appellere, og om ingen andre vil høre, kan den undertrykte si til Gud: Gi meg min rett, Gud, mot folk uten barmhjertighet! (Sml. Salme 43,1)

Jeg vet ikke om det ufødte barnet kan legge sin egen sak fram for Gud. Men jeg vet at vi kan gjøre det. Og når Skriften sier at vi skal påkalle Gud for alle mennesker (sml. 1. Tim. 2,1) la oss da huske at alt hva mennesket heter, inkluderer også våre ufødte medmennesker.

Og jeg vet at det ufødte barnet, han og hun, trenger noen, ja, mange som taler deres sak i denne verden når staten så å si bruker sitt sverd til å skjære barn ut av mors liv. Vet dere - Skriften sier: "Lukk opp din munn for den stumme! Tal saken for alle dem som er nær ved å forgå!" (Ordspr. 31,8) Og: "Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet! Når du sier: Se, vi visste ikke noe om det, mon da ikke han skjønner det, han som veier hjertene, og han som gir akt på din sjel, mon ikke han vet det og gjengjelder enhver etter hans gjerninger?" (Ordspr. 24,11f) I en nyere oversettelse står det slik: "Berg dem som blir hentet for å drepes, redd dem som vakler til retterstedet. Om du sier: "Vi visste det ikke," skjønner han det likevel, han som prøver hjertene. Han som vokter deg, vet det og lønner hver mann etter det han har gjort."

Hvor aktuelle er ikke disse Skriftens ord i dette blødende 20. århundret, som er vårt? De går f. eks. rett inn i situasjonen med jødeforfølgelsene under krigen. Det var noen som unnskyldte seg med å si: Vi handlet bare på ordre. Og hvor mange var det ikke som sa: Vi visste det ikke -? Ja, mon det? Og ville de vite? - Men har ikke disse ord i høg grad også med kampen for våre ufødte medmennesker på gjøre? Og skal ikke denne nasjon, dette land som deler ut Nobels fredspris og så å si opptrer som en moralsk overdommer i verdenssamfunnet, erkjenne at kampen for det ufødte menneskeliv er en uløselig del av kampen for menneskerettigheter og menneskeverd og må være en integrert del av den kampen?

Mor Teresa minnet om dette da hun var i Oslo og mottok Nobels fredspris. I sin takketale i universitetsaulaen sa hun: "Det er én ting jeg føler at jeg må dele med dere alle. Den største trussel mot freden idag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men idag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med, --"

Og så fortalte denne kvinnen, som kom fra det problemfylte Calcutta, at der ute kjempet de mot abort ved hjelp av adopsjon. "Vi bekjemper abort med adopsjon," sa hun. "Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på," sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa mor Teresa: "For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste."

Etter at mor Teresa holdt denne talen, har vi fått ennå en fosterdrapslov. Den ble vedtatt av Stortinget i 1987, og den heter "lov om kunstig befruktning". Den dreier seg om de to metodene kunstig inseminasjon og in vitro fertilisering, det vil si proverørsbefruktning. Og prøverørsbefruktningen er et gigantisk lotterispill med menneskeliv, hvor de aller fleste dør og kanskje noe slik som en av 30 kommer ut med livet som gevinst. For det befruktes flere egg pr. forsøk, dvs. at flere nye menneskeliv blir til, la oss antyde et antall på fem pr. forsøk. Og la oss si at det resulterer gjennomsnittlig i at det blir født femten barn på hundre forsøk, og samtidig etter et slikt reknestykke i at 485 barn dør. På ti år (1984-94) er det født to tusen prøverørsbarn i Norge. Hvor mange individ er døde? Jeg tror 60-70 000 er et forsiktig anslag.

Da loven var til behandling, var det mye snakk om sider ved denne praksis, om forskning og nedfrysing, men hvor var kristenfolket, og hvor var Kr. f. i forhold til det elementære faktum at hvordan en enn snur og vender på det, dreier det seg om en barnefiendtlig befruktningspraksis der de aller, aller fleste av disse våre små medmennesker dør? Og hvor er kristenfolket, og hvor er Kr. F. i dag (1994) når loven er til revisjon? Kristne mennesker må ta avstand fra prøverørsbefruktning som med én munn. Istedenfor å drive med slike umenneskelige metoder, skulle samfunnet bringe abortproblemet og barnløshetsproblemet sammen slik som mor Teresa antydet. Adopsjon skal være den nødløsning som våre motstandere vil at abort skal være. Om en mor er så fortvilet at hun ikke skjønner hvordan hun skal kunne ta seg av det barnet hun bærer, kan hun jo vises til en skare ufrivillig barnløse som gjerne vil gi et lite barn en trygg heim. Og adopsjon, ikke ufyselige befruktningsmetoder, skal være løsning på barnløshetsproblemet. Det er en livsbejaende løsning på barnets premisser.

Og når vi taler om prøverørsbefruktning, som betyr døden for så mange små medmennesker, bør vi ikke forsømme å rette søkelyset mot den del av prevensjonsmetodikken som virker eller kan virke som hva jeg kaller tidlig-abort-midler, dvs. at de lar befruktning finne sted, et nytt individ blir altså skapt, men dette lille medmennesket hindres i å feste seg i livmoren og fortsette sin vekst og utvikling der, dvs. at det dør. Det er utbredt enighet om at spiralene virker slik. Fagfolk vet også at p-pillene kan virke slik, men det er det visst få vanlige mennesker som er klar over, idet folk flest synes å tro at p-piller alltid og bare hindrer eggløsning, men det er ikke sant, og så kan denne andre mekanismen komme inn, som faktisk betyr at det nye individet dør. Og dessverre kan alle typer hormonell prevensjon virke slik. Ved regelmessig bruk av p-piller kan vi anslå antallet fosterdrap til 20 000 pr. år pr. 100 000 kvinner som bruker pillen, og ved spiral fem ganger så mange! Vi hører også om nye midler med det vi kan kalle tidlig-abort-virkning. Ut fra det 5. bud, Du skal ikke slå ihjel, må vi si klart nei til spiraler og p-piller og nye midler som virker eller kan virke som tidlig-abort-midler. Det er dødsfarlig for de minste av våre minste medmennesker om vi tier om disse ting av uvitenhet, taktikk eller menneskefrykt. Og det undergraver vår troverdighet i abortkampen forøvrig, det har noen av våre motstandere begynt å oppdage.

Men nå en annen sak. Ordet barn kommer av verbet å bære. Og da er det også beslektet med ordet byrde. La oss reflektere over det. Å være med barn er ikke den letteste oppgave i verden. Står det ikke skrevet: "Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn" - ? Men dertil kommer at det å være med barn ikke alltid er å være i lykkelige omstendigheter, som folk sier. Mange er i en vanskelig livssituasjon. En kaller det uønsket. Men Gud vil at vi mennesker skal bære byrder for hverandre. Skriften sier: "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!" (Gal. 6,2) I møte med vanskeligstilte gravide er det omgivelsenes og samfunnets plikt å gjøre det som gjøres kan for å hjelpe både mor og barn, enten problemet er av fysisk, psykisk, genetisk, sosial, økonomisk eller noen annen art.

Offentlige og organiserte støttetiltak er viktig. Det finnes trygder og sosialstøtte. Disse bør økes. Det finnes et nett av AAN-kontor rundt i landet, der kvinner skal få støtte mot abortpresset. Våre motstandere sier at det ikke er med lett hjerte kvinner ber om provosert abort. I den grad de har rett i det, er det noe i kvinnene som vil bære fram barnet. Men de er så ofte omgitt av et uttrykkelig eller diffust abortpress. Kanskje barnets egen far eller barnets egen mormor er dets verste fiende i noen kritiske uker. Det er viktig å støtte den del av kvinnen som vil bære barnet fram. Det er ikke alltid det skal så mye til. Det er også viktig med praktisk hjelp. Mange kan ha det vanskelig med bolig. Har du f. eks. en ledig kjellerleilighet, tenk på å tilby den til en vanskeligstilt gravid (kanskje gjennom AAN). Mange kan ha en anstrengt økonomi. Hva betyr det ikke da å få f. eks. en brukt barneseng eller barnevogn i pen og god stand Det trenges mennesker som tilbyr avlastning med barnet så en enslig mor kan få et pusterom og komme fra iblant og etterhvert kanskje fullføre en utdanning eller komme i arbeid utenfor heimen. Og mye tyder på at de holdninger vi har som enkeltmennesker og privat faktisk betyr mer enn ytre støttetiltak. Vi må fremme en rett holdning i familie, i nabolag, i menighet og på arbeidsplass. Si et helhjertet ja til barnet, og vær en neste for både mor og barn, enten barnet er blitt til i eller utenfor ekteskap!

Men om barnet kan føles som en byrde i kortere eller lengre tid, finnes ingen større byrde enn syndeskyldens byrde. Og det er klart at når Guds hellige lov treffer samvittigheten til et menneske som vet at det har fulgt løgnen som dreper, at det har valgt en kortsiktig løsning i strid med sine innerste morsinstinkter, at det tillater, begår eller medvirker til en handling som Bibelen kaller mord, da er det krise. Men den krisen rommer synderens store mulighet. Det går an å bli ferdig med dette. Det går an å leve på en ny måte. Det går an å bli fri fra den store byrden. Jeg sa at vi mennesker skal bære byrder for hverandre. Men syndebøra kan djupest sett ikke de andre bære. Men det er én annen som har båret våres alles synder. Det er Jesus. Og han sier: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Matt. 11,28) "- han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens", står det (1Joh. 2,2). Det står også hos profeten Jesaja i kap. 66: "- den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." - Kjenner du deg slått ut av det Guds ord du har hørt i kveld? Ta da til deg de orda. Og ta til deg også dette, som står i Jes. kap. 57: "- så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende." - Den sønderknuste og nedbøyede er jo også skapt i Guds bilde til fellesskap med Gud. Og så forstår vi kanskje mer av det vi begynte med, som står i 1. Mos. 5, de to første vers: "På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse. Til mann og kvinne skapte han dem; og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt.”