Ragnar Andersens internettsider

 

Luther og Melanchthon – radarpar eller rivaler?

 

Av pastor, dr. Ragnar Andersen

 

 

(Trykket i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunns blad ”Underveis”, nr. 2, 2012, s. 24-25)

 

 

 

Synet på forholdet mellom Martin Luther (1483(?)-1546) og Philipp Melanchthon (1497-1560) preger en kirkehistorikers helhetsoppfatning av reformasjonen. Og diskusjonen om forholdet mellom de to er gammel. Etter Luthers død ble Melanchthon og ”filippistene” motarbeidet av de såkalte gnesiolutheranerne, som mente at Melanchthon gikk på akkord både i forholdet til de romersk-katolske og i forholdet til calvinistene. Men på 1800-tallet holdt den konfesjonelle lutherdom de to reformatorene sammen. De ligger begravet vis a vis hverandre i slottskirken i Wittenberg, og to store 1800-tallsstatuer av dem står på torget i byen. De har begge forfattet noen av våre bekjennelsesskrifter. I Danmark-Norge fikk Luthers lille katekisme og Den augsburgske bekjennelse (med Melanchthon som hovedforfatter) offisiell status. I våre dager er kanskje ikke Melanchthon så kjent blant folk flest, men det var neppe tilfeldig at både barken ”Morten Luther” av Tvedestrand og barken ”Melancton” av Arendal ble bygd i jubileumsåret 1867, 350 år etter reformasjonens begynnelse. Oppfatningene har svinget, men i vår tid er Melanchthon gitt rollen som økumenisk pioner, som omfavnes både av romersk-katolsk og protestantisk økumenikk.

 

Jeg har i mitt forskningsarbeid blant annet sammenliknet Luther og Melanchthon før og under riksdagen i Augsburg i 1530. Spørsmålet i overskriften jeg har fått oppgitt, kan passe. Og svaret kunne være begge deler. Den gangen var de to en stund rivaler når det gjaldt strategi. Melanchthon ville i utgangspunktet strekke seg langt for å oppnå forlik med de romersk-katolske. Overfor pavens legat Lorenzo Campeggio framstiller han lutheranerne som Tysklands fremste forsvarere av romerkirkens dogmer, og han bagatelliserer konflikten: Det er noen få små forskjeller i skikker, men det kan ikke være til hinder for kirkelig enhet. Kan bare pavestolen se gjennom fingrene med ulikhetene, vil de lutherske være lojale mot paven og kirkens ordning. (Brev 04. juli 1530) Luther derimot næret ingen tro på forlik med paven, men ville kalle de tyske biskoper til omvendelse. Han krever ikke bare at de aksepterer evangelisk praksis, men at de tar oppgjør med egen tidligere praksis, med alt det nye og ubibelske som er kommet inn, enten det nå er basert på gjerningsrettferdighetstenkning, blanding av kirkelig og verdslig makt eller ønske om økonomisk vinning. Særlig går han til felts mot botslæren og messeofferlæren. (Formaning til kirkefyrstene på riksdagen i Augsburg, 1530) Og etter de forhandlingene som ble ført under riksdagen i 1530, må også Melanchthon erkjenne at partene ikke er enige om frelseslæren. Luther spissformulerte en gang: ”Philipp går fram i kjærlighet, og jeg går fram i tro. Philipp lar seg ete, jeg eter alt og skåner ingen.” Og så la han til: ”Og slik utretter Gud det samme i forskjellige mennesker.” (Tischreden 1539)

 

Men en skal være forsiktig med å tegne Melanchthon i motsetning til Luther. Visst var Luther og Melanchthon også et ”radarpar”. Melanchthon var knapt blitt husvarm som gresklærer i Wittenberg 21 år gammel før den gjensidige aktelsen mellom han og den eldre professorkollegaen Luther var etablert. Det startet som begeistring og beundring og skulle modnes gjennom fellesskap i arbeid og strid. Til tross for at det kunne være spenninger mellom dem, holdt de ut i en felles kamp og klarte å koordinere sine strategier.

 

Melanchthon ble fort trukket med i den ungdomsvekkelsen som den lutherske reformasjonen på mange måter var. I 1539 skrev han om Luther: “Jeg har lært evangeliet av han.” Men Melanchthon tilegnet seg lutherske tanker selvstendig. Han kunne også være forut for Luther i kritikken av romersk lære. Den lovende språkeksperten ”som legemlig er en yngling, men sjelelig en ærverdig eldre gråhåret mann”, som Luther skrev i 1519, kunne hjelpe sin eldre kollega med både gresk og hebraisk. Prinsippet om Skriften alene var styrende for Melanchthon som for Luther. Det samme var læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene. Og det kan neppe være tvil om at de to utfoldet sin evangeliske rettferdiggjørelseslære under gjensidig påvirkning (Melanchthons Apologi for Den augsburgske bekjennelse og Luthers store Galaterbrev-kommentar).

Når det i vår tid fra romersk-katolsk side blir hevdet at Erasmus’ bibelhumanisme og den lutherske reformasjonen særlig i Melanchthons versjon deler samme ”formalstrukturer” idet de skiller mellom åpenbaring og fornuft eller mellom Skriften og tradisjonen, er dette å gå for langt i harmoniserende retning. For det ene stiller Melanchthon seg prinsipielt på Luthers side og hevder at Skriften alene er tilstrekkelig i lærespørsmål, mens Erasmus spør etter allmenn enighet om tolkningen, og for det andre er Melanchthons teologi tuftet på en ”formalstruktur” som er karakteristisk for luthersk lære, nemlig skillet mellom loven og evangeliet.

 

Det er blitt sagt at Melanchthons historiske storhet var å være den store nummer to ved sida av en større ener. Jeg tror at det er mye i det. Så kunne de to utfylle hverandre. I et forord til Melanchthons Kolosserbrev-kommentar skrev Luther på slutten av 1520-tallet at han likte slike bøker av magister Philipp bedre enn sine egne, og fortsatte: ”Jeg er født til å ligge i felt og krige med bander og djevler. Derfor er det mye stormfullt og krigersk i mine bøker. Jeg må rydde bort stubber og stammer, hogge vekk torner og hekker og fylle vannpyttene. Jeg er grovarbeideren i skogen, som bryter veg og må gjøre forberedelsene. Men magister Philipp farer nett og stille fram, bygger og planter, betrakter og vanner med lyst, slik som Gud har gitt han sine gaver rikelig til.” Og mange år seinere anbefaler Luther den helt nye utgaven av Melanchthons teologiske handbok ”Loci communes” som var kommet i 1535: ”Nest etter Den hellige skrift finnes ingen bedre bok. Philipp er knappere i formen enn jeg er. Han strider og underviser, jeg er en pratmaker og mer av en retoriker.” (Tischreden 1542/43)

 

Ved sida av Luther selv var vel Melanchthon den som framfor noen andre gjorde den reformatoriske læren tilgjengelig på klar og lettfattelig måte. Han var intenst opptatt av at teologien må drives vitenskapelig. Det betyr at den bibelske åpenbaringen er gitt i en historisk ramme som vi må lære å kjenne, og på et språk som vi må lære å forstå. Det betyr videre at vi må studere tekstene etter en logisk metode og tolke dem i samsvar med deres egenart. Og Melanchthon framholdt Romerbrevet som nøkkel til Skriften og mønster for teologien.

 

Stemmer det at Melanchthons evangeliske humanisme motvirket faren for en hedensk renessanse i Nord-Europa, sier også dette noe om hvor aktuell han er, ikke minst når Stortinget nå har skrevet inn i grunnloven at statens verdigrunnlag forblir vår kristne og humanistiske arv. Begrepet humanisme kan være en amøbe, men universalgeniet Melanchthon, som kjempet for en kristen dannelse og kultur, gir oss nyttig vegledning i hva kristen humanisme kan være. Ikke noe menneskelig var han fremmed, men han søkte å samle alt under evighetens synsvinkel. I Melanchthons gravferd sa kollegaen Veit Winsheim: ”Vi som nå i mange år har hatt samkvem med denne mannen, vet med sikkerhet at han rettet alle tanker og råd, alt arbeid og all sin iver mot dette ene å utbre den sanne, visse og klare læren og å forklare Kristi, Guds Sønns ære, kort sagt mot at kirkene og flest mulig mennesker skulle bli berget. Dette var hans faste og uavbrutte forsett, dette var hans eneste mål.”