BISPEVISITAS OG SAKEN MOT LYNGMO OG THORSEN

 

Ved sokneprest Ragnar Andersen

 

 

At sokneprestene Lyngmo og Thorsen bør få beholde sine embeter i Kautokeino og Gamvik, har jeg tidligere framholdt i et notat til samtalemøte i kirkedepartementet, som er utlagt på mine internettsider (http://home.sol.no/~raanders/). Her skal jeg bare gripe fatt i én sak som staten anfører til støtte for avskjedskravet: At Thorsen motsatte seg bispevisitas i 1995 og Lyngmo likeså i 1998.

 

Flertallet i herredsretten ser med rette visitasvegringen som uttrykk for en samvittighetsbestemt konflikt. Visitasvegring som medfører at en prest helt eller delvis avgrenser seg fra å opptre sammen med biskopen, er heller ikke noe nytt. Hvorfor skal det medføre avskjed i denne saken når det ikke gjorde det i Herøy i biskop Weiders tid (liturgistrid) eller i Tjøtta i biskop Grønningsæters tid (kvinnepreststrid)? Sml. også departementets tilbud til prost Dingstad om fritak fra prostefunksjoner under biskop Osberg.

 

Og hvorfor maksimere spenningen om bispevisitasene i denne saken når biskop Steinholt i 1992 uten videre kunne sette soknepresten i Kvæfjord utenfor det offentlige programmet for visitas vel vitende om prestens mistillit til biskopen. I dette tilfellet brøt biskopen selv visitasreglementet. Smidigere hadde det kanskje vært å la biskop og prest forrette og preke hvert sitt sted. Spørsmålet melder seg: Hvorfor skal brudd på visitasreglementet være avskjedsgrunn for Lyngmo og Thorsen, men ikke for Steinholt?