Tekstgjennomgåelser for 16. søndag etter pinse, 12. september 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Søk først Guds rike!

 

Gammeltestamentlig tekst: 1Kong. 17,8-16

 

8 Da kom Herrens ord til ham, og det lød slik: 9 Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der! Se, jeg har befalt en enke der å forsørge deg.

10 Og han stod opp og gikk til Sarepta. Han kom til byporten, og se, der gikk en enke og sanket ved. Og han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! 11 Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg i hånden din!

12 Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Og se, jeg går og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og sønnen min, så vi kan ete det og så dø. 13 Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden.

15 Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, etter det ord som Herren hadde talt gjennom Elias.

 

Med kong Akab nådde frafallet i nordriket en foreløpig topp (16,30). Som andre nordisraelittiske konger vandret kong Akab i Jeroboams, Nebats sønns synder (16,31; sml. 12,26ff; 13,33f; 14,5ff). Som om dette ikke var nok, giftet han seg med den fønikiske kongedatteren Jesabel og innførte dyrkelse av Ba'al og Astarte, personifikasjoner av det mannlige og det kvinnelige i naturen (16,31ff; 18,18f).

Avgudsdyrkelse og hor kjennetegnet Jesabels religion, brudd på det første og sjette bud (sml. Jh åp 2,20). Muligens var det slik at Akab og Ba'als-profetene søkte å kombinere dette med troen på den ene sanne Gud. Da er parallellen til den samfunnsmessige og kirkelige situasjon i Norge og i Vesten åpenbar.

Det kan nok tenkes at Akab og avgudsprofetene ville identifisere Ba'al med Jahve. De to sønnene som etterfulgte Akab på tronen, het jo Akasja (Jahve holder oppe) og Joram (Jahve er opphøyet). De mange hundre Ba'als- og Astarte-profetene kunne tidligere ha vært knyttet til den illegitme kulten i Betel og Dan. Fra falsk Jahve-dyrkelse var ikke steget så langt til programmatisk religionsblanding. Det var da kongen som gikk foran, og profetene som kom etter.

Med blodtørstig fanatisme forfølger Jesabel dem som reiser seg mot pluralismen og religionsblandingen i hennes nye heimland (sml. 18,3ff; 19,2ff). Men forfølgelsen rammet bare dem som protesterte mot religionsblandingen og hevdet at motsetningen var uovervinnelig. En liten rest stod fast (19,18), men de fleste haltet til begge sider og blandet tiltro til Jahves løfter med avskyelig avgudsdyrkelse med kultisk utukt.

Hiel trosset forbudet mot gjenoppbygging av Jeriko, sannsynligvis etter avtale med Akab. Straffen som Josva hadde forkynt, rammet. (16,34) Men Akab ydmyket seg ikke. Så står Herrens tjener Elias fram og forkynner straff i form av tørke (17,1). (Sml. 5Mos. 11,16f) Regntida kommer om høsten. Fønikerne trodde at Ba'al da overvant dødsguden Mot. Men så kom flere år uten regn!

Da det viste seg at regnet uteble og markene lå brunsvidde, skulle Akab komme til å sette i gang en storstilet ettersøking etter Elias både innenlands og utenlands (sml. 18,10). Profeten fikk beskjed fra Herren om å gå i dekning ved bekken Krit (v. 3). Men som tørken varte ved, ble også bekken uttørret (v. 7). Da fikk Elias en ny beskjed (v. 8f). Han skal begi seg til den vesle havnebyen Sarepta, som lå mellom Tyrus og Sidon og tilhørte Sidons land, der Jesabels far var konge (16,31). Som Gud hadde befalt ravnene å forsørge profeten ved Krit, hadde han befalt en enke å forsørge han i Sarepta. Menneskelig sett var det umulig for henne å forsørge profeten. Men Gud gjorde det umulige mulig. Det står ikke hvordan det gikk til. Poenget er Guds forsyn og hans omsorg. Gud hjelper sin profet og menneskene som er gode mot profeten.

Herrens ord, menneskers tro og lydighet og Herrens trofasthet mot sitt ord er hovedsakene i teksten. Elias viste tro og lydighet og begav seg på Guds befaling til kjerneområdet for det hedenskapet som truet Israel. Med inntrykksfulle detaljer skildrer fortellingen møtet mellom Elias og enken. Så følger Herrens løfte til enken, kvinnens lydighet mot den beskjeden hun fikk, og konstateringen av at Herrens ord gikk i oppfyllelse.

Herrens profet er i landflyktighet. Han deler kår med Guds ord. Der Guds ord blir avvist, blir også hans profet avvist. Profetens landflyktighet står som et domstegn for Israel. Men så kommer også ordet med profeten til hedensk område, ja, faktisk til det fønikiske området som forførelsen var gått ut fra. Og der blir det tatt imot av noen av de små i samfunnet. Guds ord har adresse til høy og lav, og det er også for alle folk, selv om Israel har en førsterett til ordet.

Da folket i Nasaret avviste Jesus, viste han til at Elias ble sendt utenfor Israel, til enken i Sarepta (Lk 4,24ff). Og selv hjalp Jesus en hedningekvinnes datter i det samme landområdet og roste kvinnens store tro (Mt 15,21ff / Mk 7,24ff). Dette viste framover mot misjonen til alle folkeslag. Sml. også Mk 3,8; Lk 6,17.

En kristen menighet ble tidlig dannet i Sidon (sml. Apg. 11,19; 27,3), antakelig likeså i Tyrus (sml. Apg. 11,19). I lang tid har Libanon vært et tilfluktssted for kristne. I våre dager tilhører antakelig halvparten av landets innbyggere ulike kirkesamfunn.

 

Prekentekst: Mt 6,24-34

 

24 Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon.

25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for deres liv, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, og heller ikke for deres legeme, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?

26 Se på himmelens fugler: De sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i låver, og deres himmelske Far før dem likevel. Er ikke dere mye mer enn de? 27 Og hvem av dere kan ved å bekymre seg legge én alen til sin livslengde?

28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser. De strever ikke, de spinner ikke. 29 Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem. 30 Men kler Gud slik gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere, dere lite troende?

31 Vær derfor ikke bekymret, og si ikke: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 32 For alt slikt søker hedningene etter, og deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. 33 Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!

34 Vær derfor ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

 

Mt 6,24-34 inneholder visdomsord der appellen til tilhørernes egen dømmekraft er framtredende. Merk poengteringene i v. 24 og 33.

V. 24, som hører nært sammen med v. 19ff, advarer mot mammonstjeneste. Det går om det første bud! Det rette gudsforholdet er preget av en avgjort livsholdning. Begrepet mammon bruktes om eiendom, formue, profitt. Jesus omtaler Mammon personifisert som en makt som gjør krav på herredømme, men samtidig representerer mammon en relativ verdi som skal forvaltes (se Lk 16,9ff). Men dersom ikke mammon blir tvunget til å tjene oss, er det vi som må tjene han.

Mat, drikke og klær er elementære behov (jfr. 1Tim. 6,8), men livet og legemet er mer enn dette (v. 25). Tanken er vel: Han som har gitt liv og legeme, han vil også sørge for det som trenges for livets opphold. Eller kanskje: Dere er skapt til noe mer og større enn å spise, drikke og kle dere. Livet er gitt oss av Gud forat vi skal leve det i samfunn med han. Vårt legeme skulle være tempel for hans Ånd. Derfor er bekymringer, nytelsessjuke og forfengelighet sagt opp for utkastelse når et menneske tar imot Jesus og hans ord.

Jesus forsikrer om Guds omsorg. Himmelens fugler dyrker ikke jorda, og likevel før Gud dem (sml. Salme 104,10ff.27f; 147,9; Job 39,3). Menneskene er langt mer verd enn fuglene (sml. 10,29ff). Blomstene gjør verken manns- eller kvinnearbeid, men de utfolder seg i sin gudgitte prakt. Ved sammenlikningen mellom grasset og disiplene er det igjen menneskets store verdi som framheves. Det avblomstrede tørre grass kunne brukes som brensel.

Jesus gir disiplene en mild refselse fordi deres tro er liten (sml. 8,26; 14,31; 16,8). Litentroen gir plass for bekymring og frykt. Jesus vil frigjøre sine disipler fra de livsfarlige bekymringene som vil kvele Guds ord (13,22). Han vil lære sine venner en enkel og nøysom livsholdning. Han vil at de skal være fornøyde, takknemlige og tillitsfulle overfor Gud.

Gud vil at vi skal leve et liv uten annen frykt enn gudsfrykten, et liv der vi prioriterer det ene nødvendige og ikke gir rom for nytteløs bekymring. Sml. Salme 55,23; Mt 10,16-31; 1Pet. 5,7. Den kristne bekymringsfriheten betyr ikke at vi ikke skal be og arbeide og søke å gjøre noe med problemene. Men Jesu disipler skal slippe å engste seg og i stedet leve i tillit og bønn med takk (sml. Fil. 4,6f). V. 25-34 er som en katekese til 4. bønn i Fadervår. Sml. Salme 127,1f; 145,16.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet! (V. 33) Mange flere ville nok nikke til dette dersom det ikke var for det lille ordet "først". Hvorfor skulle en ikke søke Gud og hans rike når alle menneskelige muligheter er ute? Men hvor mange vil søke Guds rike først? Og gi opp den livsløgnen at en har kontroll over livet sitt?

Den som prioriterer det ene nødvendige, som hungrer og tørster etter rettferdigheten (5,6), skal også få alt det han trenger til livets opphold i tillegg.

V. 34 er et avsluttende visdomsord som understreker at i tillegg til at timelig bekymring er hedensk (sml. v. 32), er det også stikk i strid med allminnelig fornuft. Jesu disipler skulle kunne den troskunst og livskunst å ta en dag av gangen og stole på Gud, selv om vi ikke forstår alle hans veger. Den opprinnelige, paradisiske, ubekymrede holdningen til livet er da gjenreist. Denne holdningen er umulig for vantroen. Men den er mulig i troen. Jesus benekter ikke at livet har sine problemer, men hver dag har nok med sin egen plage.

 

Episteltekst: Gal. 5,25 - 6,5

 

25 Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!

26 La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og misunner hverandre!

1 Brødre, om også et menneske blir grepet i noe feiltrinn, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Se samtidig til deg selv, så ikke du også blir fristet! 2 Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov! 3 For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv. 4 Men enhver prøve sin egen gjerning, og da skal han ha sin ros bare etter det han selv er, og ikke etter det en annen er. 5 For enhver skal bære sin egen byrde.

 

Menneskets syndige kjød står imot Guds Ånd, men en kristen har korsfestet kjødet for å vandre i Ånden og bære Åndens frukt (se 5,16-24). I 5,25 gjentar Paulus formaningen til å vandre i Ånden. Denne gangen bruker han et annet gresk verb, "stoikjein", som egentlig betyr å stå eller gå i rekke. Han taler om å gå i fast orden i Ånden eller å følge Ånden (sml. 6,16). Paulus gjør front mot både nomisme og libertinisme. Vi får Ånden og livet ved troen alene (3,2; 5,5), men da kan vi også gjøre de gjerninger som Gud vil.

Etter den grunnleggende formaningen til å følge Guds Ånd, kommer flere konkrete formaninger. 5,26 - 6,5 kan se ut som et underavsnitt der temaet er at menigheten er et bærelag og ikke et klatresamfunn. En kan få inntrykk av at Paulus advarer mot slike tilstander som det var i Korint (sml. 1Kor. 3,1ff). Sml. også Rom. 12,10; Fil. 2,3. Kanskje både "frihetsfolk" og "lovfolk" i Galatia holdt på å glemme kjærligheten, som er Kristi lov (sml. Jh 13,34f).

Luther mener at Paulus i teksten refser forkynnere som er ute etter tom ære, og som også vinner mengdens tilslutning ved å kritisere de rette forkynnere. Og hvem er fri fra farlig lyst til ros? Eller til selv å vokse på kritikk av andre? Forkynnere og andre skal prøve sine gjerninger (sml. 6,4). Når samvittigheten med rette gir den ros at gjerningen er etter Guds kall og vilje, har en en ros som ikke avhenger av mengdens skiftende meninger.

En skal vise til rette en som feiler (6,1; sml. 3Mos. 19,17f), ikke i vrede (eller i hemmelig glede over andres svikt), men i saktmodighet og visshet om at en selv går i fare. "Dere åndelige" kan være de kristne i allminnelighet eller modne kristne (sml. 1Kor. 2,10ff; 3,1ff; Ef 4,13ff; Fil. 3,15).

Sett ut fra v. 1 kan v. 2 tolkes som et ord om å hjelpe hverandre med syndebyrdene, selv om en ikke utelukker tanken på motgang og vansker som en ellers har å bære på. I kraft av en inderlig samkjensle må en betrakte de andres byrder som sine egne (v. 2), samtidig som enhver skal være ansvarlig for sine egne synder (v. 5). Hovmodets selvbedømmelse er selvbedrag. Ingen må tro at han selv ikke har noen feil (v. 3) og ikke trenger hjelp av de andre.

Ved nestekjærligheten (5,14) blir Kristi lov oppfylt (6,2; sml. Rom. 8,4). Paulus bruker bildet av et hulmål som fylles helt opp. I Luthers store Galaterbrev-kommentar heter det: "Men å elske er ikke, som sofistene sier, å ville noen vel, men det er å bære den andres byrder, det vil si å ha overbærenhet med det som irriterer deg og som du ikke gjerne finner deg i."

Kan en roses, må det være for gjerninger en selv gjør (sml. 2Kor. 1,12), ikke basert på sammenlikning med andre (v. 4). Den falske følelsen av å være bedre enn andre kan dyrkes gjennom å betrakte slike svakheter og feil som er mer uttalt hos andre enn en selv (sml. Lk 18,11). Det er fristende å se gjennom fingrene med egne feil mens en dømmer strengt om andres. Sml. Mt 7,1-5; Apok. 3,17. De oppriktige erkjenner at de selv har sin byrde. Luther tolker v. 5 om dommedag. Da skal samvittigheten tale for eller mot en, "mot deg om du har hatt din ære i andre, for deg om du har hatt den i deg selv, det er om din samvittighet har vitnet om at du redelig og trofast har forvaltet Ordets embete med Guds ære og sjelers frelse som eneste siktemål, eller om du rett har utført din kallsplikt". Men Luther understreker samtidig at rettferdiggjørelsen mottas av nåde alene ved troen alene, og at gjerningene ikke kan gi samvittigheten fred med Gud.