Åtte teser mot felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren
Ved sokneprest Ragnar Andersen
"Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren", som er blitt til i et samarbeid mellom
Vatikanets råd for fremme av kristen enhet og Det lutherske verdensforbund, vil bli
behandlet på Den norske kirkes kirkemøte nå i november 1997.
Felleserklæringen vil vise at forskjellen mellom evangelisk-luthersk og romersk-katolsk
rettferdiggjørelseslære ikke er kirkesplittende. Partene skal ha nærmet seg hverandre
slik at de gjensidige lærefordømmelser fra reformasjonstida er modne for å bli opphevet.
Felleserklæringen forstår seg selv som et viktig ledd på veg mot synlig kirkefellesskap.
1. For å ta standpunkt i denne saken er det naturlig for evangelisk-luthersk teologi
å ta utgangspunkt i at etter evangelisk-luthersk lære er kirken "de helliges forsamling,
der evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett", og at enighet om evangeliets
lære og sakramentenes forvaltning er nødvendig og tilstrekkelig for kirkens sanne
enhet (Augustana 7).
2. Det er mange bibelske og evangeliske tanker i Felleserklæringen, og det kan vi
glede oss over. Felleserklæringen bekjenner uten omsvøp at vi er helt avhengige av
Guds nåde om vi skal bli frelst. En del av det spesifikt romersk-katolske tankegodset
kommer bare dempet til uttrykk. Det blir sterkt framholdt at det er en indre sammenheng
mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, tro og gjerninger, og det vil vi også
som evangelisk-lutherske kristne understreke. Men vi kan ikke dermed si at evangeliet
læres rent i Felleserklæringen.
3. Til tross for at Felleserklæringen handler om rettferdiggjørelseslæren, leter
en forgjeves etter en felles definisjon av hva rettferdiggjørelsen er. Derimot finner
vi rettferdiggjørelsen beskrevet på tradisjonell romersk-katolsk måte som på den
ene side syndstilgivelse og på den annen side fornyelse (sml. Felleserklæringen art.
22-24) Dette svarer til den grunnleggende romersk-katolske forståelsen av rettferdiggjørelsen,
nemlig at et urettferdig menneske omdannes til et rettferdig.
4. Den evangelisk-lutherske forståelsen er derimot at rettferdiggjørelsen er en rettferdigerklæring,
der Gud erklærer synderen for rettferdig å være, ikke ved gjerninger, men ved troen
alene. I de lutherske bekjennelsesskrifter slås det fast at "verken forutgående anger
eller etterfølgende gjerning" har noen plass i læren om rettferdiggjørelsen.
5. Evangelisk-luthersk teologi hevder at rettferdiggjørelsen skjer "for himmelens
domstol" når Gud erklærer synderen rettferdig ved troen alene. Dette svarer til apostelen
Paulus' lære om rettferdiggjørelsen. Rettferdigheten blir tilreknet synderen for
Kristi skyld. Selv om troen ikke er alene, men alltid sammen med håp og kjærlighet,
og selv om den tilreknede rettferdighet følges av en utøvet rettferdighet i en kristens
nye liv, må vi protestere mot å forstå skapelsen av det nye liv som en del av rettferdiggjørelsen
som sådan (sml. Konkordieformelen, art. III).
6. Under spenningen mellom loven og evangeliet lever vi også i spenningen mellom
anfektelse og frelsesvisshet. Den bibelske og lutherske rettferdiggjørelseslæren
har særdeles stor sjelesørgerisk betydning og svarer nøye til den anfektede samvittighets
kamp (sml. Augustana 20). For evangelisk-luthersk teologi er således frelsesvissheten
en uløselig del av den kristne tro, mens romersk-katolsk teologi stanser ved vissheten
om Guds frelsesvilje (sml. Felleserklæringen, art. 36).
7. Det er ikke noen bevegelse i den romersk-katolske læreposisjonen. Felleserklæringen
har ikke brutt med Trient-konsilets definisjon av rettferdiggjørelsen til fordel
for den reformatoriske, slik som denne med utgangspunkt i Augustana og Apologien
er videreført i Konkordieformelen. Dersom Det lutherske verdensforbund hadde hatt
Konkordieformelens rettferdiggjørelseslære som en forpliktende referanseramme, ville
neppe Felleserklæringen ha blitt til.
8. I Den norske kirkes to bekjennelsesskrifter fra reformasjonstida, Augustana og
Luthers lille katekisme, er der i og for seg ikke fordømmelser av den romerske rettferdiggjørelseslære,
men det går et vannskille i menneskesynet og læren om frelsestilegnelsen. Nå som
den gang må evangelisk-lutherske kristne avlegge vitnesbyrdet om rettferdiggjørelsen
av nåde alene, ved tro alene, for Kristi skyld alene og kalle den romerske kirke
til å bekjenne troen sammen med oss.