ÅNDSKAMP OG LANDEGRENSER
Av sokneprest Ragnar Andersen
Selv om Sverige går inn i EU, må ikke norske borgere miste hodet, men se EU-
Helt fra Babels forvirring har nasjonalstaten hatt sin betydningsfulle funksjon. Som en familie har hus og heim, har et folk land og stat. Og som folkefellesskap har vi vår egen historie i forhold til Gud, til hverandre og til omverdenen. Dette er ikke rosenrød romantikk. Nasjonalstaten er begrunnet i det negative. Det pågår alltid en åndskamp i denne verden, en kamp som har sine røtter og drivkrefter i det usynlige. Maktspredningen, grensene og språkproblemene skal være med og hindre at de onde krefter får fritt løp i vårt helsevesen, i vårt utdanningssystem, i vårt lovverk, i vårt kulturliv og så videre. En beskyttelse mot global forførelse. I syndens verden må makten fordeles istedenfor å konsentreres. Et folk som vet hva det er å være et statssamfunn, vil kunne representere en sentrifugal motvekt mot de sterke sentripetale bevegelser i verdenssamfunnet idag som det snakkes om global styring. Og når alt kommer til alt, er det den kristne menighet som representerer motstanden mot den sentripetale antikristelige ånd i endetida. Når den kristne menighet holder oppe bevisstheten om enkeltmenneskets plikt til å lyde Gud mer enn mennesker og bevisstheten om grensene for statens myndighet, da møter den antikristelige ånd motstand, enten den antikristelige ånd er totalitær eller demokratisk. Derfor bør kristne og andre som tror på moralske absolutter, være mer opptatt av ideologi enn av økonomi, og mer av moralsk underskudd enn av demokratisk.
Selv om det norske samfunn idag nok er et av de mest avkristnede i Europa, slik at
Norge idag kanskje er farligere for EU enn EU idag er for Norge, må vi tenke framover
og se på trender både i Europa og i verdenssamfunnet. Hvordan skal et medlem i unionen
reservere seg mot moralsk forfall og antikristelig ideologi i Vest-
Medlemskap i EU innebærer en radikal uthuling av statsbegrepet. En må rekne med at
medlemslanda mer og mer blir delstater i en union med tildels harde økonomiske og
markedsorienterte prioriteringer. Og den pågående politiske samlings-
Martin Luther advarte også mot overnasjonal styring. I det sentrale skriftet til den tyske adel (1520) sier han:
"Det forekommer meg rimelig at lovbestemmelser og sedvane i det enkelte land går foran de keiserlige felleslovene, og at de keiserlige lovene bare blir brukt i nødsfall. Gud gi at hvert land ble styrt etter egne, kortfattede lover, svarende til det faktum at ethvert land har sin egenart og sine gaver. Slik var det de ble styrt før i tiden, før et slikt lovverk ble oppfunnet, og fremdeles er det mange land som blir styrt slik! Vidløftige lover som hentes langt borte fra, er bare til byrde for folk og bidrar mer til å hindre enn til å fremme sakene."
Borkenes, 1994, november 15.