ÅNDSKAMP OG LANDEGRENSER

 

Av sokneprest Ragnar Andersen

 

Selv om Sverige går inn i EU, må ikke norske borgere miste hodet, men se EU-valget i et større perspektiv. Når kapitalkrefter og sosialdemokrati forener seg i krav om overnasjonal styring, må kristne som kjenner sin bibel, rope et varsko. La meg kort si noe om hvordan jeg mener at en kristen verdensoppfatning kaster lys over valget om norsk medlemsskap.

 

Helt fra Babels forvirring har nasjonalstaten hatt sin betydningsfulle funksjon. Som en familie har hus og heim, har et folk land og stat. Og som folkefellesskap har vi vår egen historie i forhold til Gud, til hverandre og til omverdenen. Dette er ikke rosenrød romantikk. Nasjonalstaten er begrunnet i det negative. Det pågår alltid en åndskamp i denne verden, en kamp som har sine røtter og drivkrefter i det usynlige. Maktspredningen, grensene og språkproblemene skal være med og hindre at de onde krefter får fritt løp i vårt helsevesen, i vårt utdanningssystem, i vårt lovverk, i vårt kulturliv og så videre. En beskyttelse mot global forførelse. I syndens verden må makten fordeles istedenfor å konsentreres. Et folk som vet hva det er å være et statssamfunn, vil kunne representere en sentrifugal motvekt mot de sterke sentripetale bevegelser i verdenssamfunnet idag som det snakkes om global styring. Og når alt kommer til alt, er det den kristne menighet som representerer motstanden mot den sentripetale antikristelige ånd i endetida. Når den kristne menighet holder oppe bevisstheten om enkeltmenneskets plikt til å lyde Gud mer enn mennesker og bevisstheten om grensene for statens myndighet, da møter den antikristelige ånd motstand, enten den antikristelige ånd er totalitær eller demokratisk. Derfor bør kristne og andre som tror på moralske absolutter, være mer opptatt av ideologi enn av økonomi, og mer av moralsk underskudd enn av demokratisk.

 

Selv om det norske samfunn idag nok er et av de mest avkristnede i Europa, slik at Norge idag kanskje er farligere for EU enn EU idag er for Norge, må vi tenke framover og se på trender både i Europa og i verdenssamfunnet. Hvordan skal et medlem i unionen reservere seg mot moralsk forfall og antikristelig ideologi i Vest-Europa? Hvilke garantier har vi mot at de verste ting fra et medlemsland skal tres ned over hodet på de andre? USA har lenge lagt hindringer i vegen for lovgivning mot fosterdrap i sine delstater. Og jeg har inntrykk av at lille Irland, som vil ha rettsvern for ufødte barn, presses atskillig i Europa.

 

Medlemskap i EU innebærer en radikal uthuling av statsbegrepet. En må rekne med at medlemslanda mer og mer blir delstater i en union med tildels harde økonomiske og markedsorienterte prioriteringer. Og den pågående politiske samlings- og ensrettingsprosess i verden medfører rammevilkår som er helt nye i vår tid, og som også anskueliggjør muligheten for en religiøs og politisk tyrann som Antikrist til å gripe makten. Når en ikke har den blåøyde humanismens tro på det gode i mennesket, men tenker ut fra kristen syndefallsrealisme, ser en det.

 

Martin Luther advarte også mot overnasjonal styring. I det sentrale skriftet til den tyske adel (1520) sier han:

 

"Det forekommer meg rimelig at lovbestemmelser og sedvane i det enkelte land går foran de keiserlige felleslovene, og at de keiserlige lovene bare blir brukt i nødsfall. Gud gi at hvert land ble styrt etter egne, kortfattede lover, svarende til det faktum at ethvert land har sin egenart og sine gaver. Slik var det de ble styrt før i tiden, før et slikt lovverk ble oppfunnet, og fremdeles er det mange land som blir styrt slik! Vidløftige lover som hentes langt borte fra, er bare til byrde for folk og bidrar mer til å hindre enn til å fremme sakene."

 

Borkenes, 1994, november 15.