FOLKEKIRKENS KRISE BELYST VED ET EKSEMPEL

 

Av sokneprest Ragnar Andersen, Borkenes

 

 

Den historie som her skal berettes, er knyttet til Utfort menighet i Moers kirkekrets (svarende omtrent til et bispedømme hos oss) i Den evangeliske kirke i Rheinland, en av de regionale protestantiske landskirkene i Tyskland. Jeg gjengir historien på grunnlag av utførlig referat i et regionalt informasjonsblad for den tyske bekjennelsesbevegelsen "Kein anderes Evangelium" ("Intet annet evangelium") i Rheinland.

 

Roland Reuter var i begynnelsen av trettiåra da han i 1986 ble prest i Utfort. Han hadde tidligere hatt en undervisningsstilling på et bibel- og misjonsseminar i Wuppertal. Han er engasjert i bekjennelsesbevegelsen "Kein anderes Evangelium". Mange var glad for pastor Reuters tjeneste og forkynnelse. Og et vidt forgrenet menighetsarbeid var igang, som måtte være en drøm for mang en kirkestrateg. Reuter og hans hustru skal ha stått sentralt i en rekke frivillige tiltak. Og se på dette: Menigheten hadde ifølge eldsterådet "Leikestue" for barn under 3 år ifølge med mødre, "Ark" for barn 4-6 år, "Mini-yngres" for barn 7-8 år, "Fyrtårn": for barn 9-10 år, "Yngres" for barn fra 11 år, "Kirkemus" for jenter fra 11 år, "Brannstiftere" for tenåringer fra 14 år, "Unge voksne" for ungdom fra 18 år, fløyteundervisning og fløytegruppe, det var blitt startet kor og besøksgrupper, det var misjonsarrrangementer og orgelkonserter, eldrearbeid og kvinnehjelp.

 

Alt i 1990 hadde imidlertid en lærer som var medlem av eldsterådet (presbyteriet), gjort presten kjent med et initiativ for å erobre innflytelse ved valget til eldsterådet i 1992. Læreren var svært kritisk til menighetsarbeidet slik det ble drevet i Utfort. To måneder før valget stod det forresten et opprop i avisa, der folk som syntes det var kjedelig i kirken ble bedt om å engasjere seg i eldstevalga rundt om i Moers kirkekrets. En initiativkrets i Utfort lanserte fem kandidater, og det ble satt igang en løpesedddelkampanje for dem.

 

Nå skal imidlertid en valgkomite i den enkelte menighet prøve kandidatene og så sette opp liste. Det forutsettes at kandidater til eldsterådet er faste nattverdgjester og engasjert i utbredelsen av evangeliet. Ved innsettelse av eldste lover disse lydighet mot Guds ord og forplikter seg på kirkens bekjennelse. I Utfort hadde valgkomiteen motforestillinger mot de fem før nevnte kandidatene. Eldsterådet i Utfort fulgte valgkomiteen, og valget ble gjennomført i februar 1992 uten at de fem fikk stille. En omfattende juridisk betenkning gav også valgkomiteen medhold.

 

Imidlertid blir det klaget til kretssynodestyret over eldsterådets avgjørelse. Og lørdag 04. juli meddeler superintendent (tilsynsmann) Nikolaus Schneider i Moers pastor Reuter, som også var formann i eldsterådet, at valget skal holdes på nytt med de fem som kandidater. To medlemmer av kretssynodestyret skal kunngjøre beslutningen i kirken neste dag. Etter trussel om tjenestelige konsekvenser for presten, lar eldsterådet dette skje, men på rådets vegner leser Reuter opp en erklæring om at en forbeholder seg å prøve å få avgjørelsen omgjort av kirkeledelsen.

 

Nå synes kretssynodestyret det får være nok. Påfølgende mandag vedtar det på slutten av sitt møte, muligens i middagspausen, som bekjennelsesbevegelsens informasjonsblad tillater seg å bemerke, en anmodning om oppsigelse av pastor Reuter. Mens Reuter er hos lege, kommer to utsendinger fra synoden til presteboligen med muntlig informasjon om dette. Ikke rart om prestefruen føler seg uvel både fysisk og psykisk, men synodestyret mener seg å ha gått formelt riktig fram og meddeler beslutningen til offentligheten. På tirsdag kritiserer presten i en telefax måten det var informert på. Han får svar fra en landskirkerådskvinne at det var gått svært imøtekommende fram, samtidig som hun truer med at klagen kunne bli brukt mot han i oppsigelsesspørsmålet. Først to dager etter beskjeden til presteboligen mottar Reuter skriftlig melding med kretssynodestyrets begrunnelse.

 

Som grunn blir oppgitt: Eldsterådets erklæring i kirken om søndagen, telefonsamtalen med superintendenten hvor Reuter skal ha truet Schneider (en telefonsamtale som partene skal ha gitt ulike referat av), og Reuters salmevalg, som en tydeligvis følte seg provosert av, visstnok særlig klagen i "Evangelische Kirchengesangbuch" nr. 390 over at Guds ord blir foraktet i Tyskland og løgnen æret. - Denne salmen, "Våkn opp, våkn opp, du tyske land", er skrevet av Luthers medarbeider Johann Walter, som har fått navnet "urkantoren i den lutherske kirke", og det må være vanskelig å påstå at den er mindre aktuell nå enn da den ble skrevet på 1560-tallet. - Alt i alt reagerte imidlertid synodestyret på "erfaringen med pastor Reuter i sammenheng med eldsterådsvalget" og en "lang historie med klager fra menigheten på hans embetsførsel og sjelesorg". Mange ville ikke bruke han. Utfort menighet var i synodestyrets øyne truet av splittelse. En ønsket Reuter oppsagt "i tjenestens interesse" etter prestetjenestelovens §49, en paragraf som åpner for avsettelse dersom det foreligger et forhold som umuliggjør en tjenlig embetsførsel. Det viser seg at Reuter tre ganger i løpet av en seksårsperiode med eldsterådets tilslutning har ment å måtte utsette dåp. Vi kan naturligvis ha ulike meninger om dåpsutsettelse, men det er et faktum at kirken i Rheinland tidligere i høg grad har reknet med dette som en mulig pastoral tilnærming. Alle de tre gangene omgjorde imidlertid kretssynodestyret det lokale vedtaket, og menighetsmedlemmene i Utfort fikk anledning til å bruke en prest utenfra.

 

Mange var glade for pastor Reuters tjeneste, hans forkynnelse og hans teologiske posisjon. Da Reuter hadde holdt sin siste preken før ferien, 12. juli, demonstrerte kirkegjengere med transparenter utenfor kirken i Utfort og krevde at presten måtte få bli. De kritiserte superintendent Schneider og pastor Reuters eneste motstander i eldsterådet, den før nevnte læreren. Eldsterådet avgav 20. juli en erklæring der de framhevet Reuter som en bibeltro og dyktig menighetsprest, som stod midt i et blomstrende arbeid, og stilte seg uforstående til ønsket om oppsigelse. En må da virkelig også umiddelbart undres på hva det er lokale motstandere og overordnede organ har så imot Reuter for. Mangel på aktivitet kan de neppe beskylde han for. I virkeligheten var et mangfoldig arbeid i gang, drevet av både yngre og eldre medarbeidere, som følte seg angrepet av initiativkretsen bak de fem eldsterådskandidatene.

 

Likevel ble pastor Reuter ufrivillig permittert fra 01. september 1992. Eldsterådet fastholdt imidlertid overfor kretssynodestyret at det var menigheten selv som skulle bestemme hvem som skulle preke, selv om Reuter var permittert. For tida fram til slutten av november hadde da også det gamle rådet hatt hand om prekenlista. Men deretter ble gamle kirkegjengere heimløse i kirken.

 

I et svært alvorlig brev til kirkeledelsen i Rheinland, datert 04. september spør bekjennelsesbevegelsen "Kein anderes Evangelium" i Rheinland om det i framtida ikke skal være plass for prester som følger sitt ordinasjonsløfte og tjener i menigheten i lydighet mot Kristi ord. Brevet gir en dyster situasjonsbeskrivelse. Mange troende går ikke i kirken de sokner til, fordi de istedenfor den gode hyrdes røst får høre appeller og opprop av politisk art eller for eksempel utsettes for feministisk manipulering. Sentrale trossannheter blir fornektet eller stilt spørsmålstegn ved. Men det er visstnok ingen prest som er oppsagt etter klage over slike alvorlige forhold. Kirken hevder en presbyterial-synodal ordning, men ved oppsigelsesprosessen mot Reuter er det ikke tatt hensyn til det klare flertallet i det lokale eldsterådet. Det er vanskelig å unngå at folk får inntrykk av at omvalget skal skaffe Utfort et eldsteråd som ikke motsetter seg oppsigelse av Reuter. Så langt bekjennelsesbevegelsen der nede.

 

Omvalg til eldsterådet i Utfort ble holdt 04. oktober. Valgdeltakelsen var denne gang 26% (517 stemmesedler) mot 13,5% i februar (272 stemmesedler). Det ble en seier for initiativkretsens kandidater. Fire av dem oppnådde de høyeste stemmetall, mens den femte sa fra at han av personlige grunner ikke ville ta imot valg. Visst var det sterk mobilisering også for vekkelsesbevegelsens folk, de som representerte menighetskjernen, men under de spesielle omstendighetene strakk ikke stemmetallene til. Superintendenten betegnet valgresultatet som en entydig kommentar til menighetsarbeidet, mens folk som hadde vært ansatt og engasjert i menighetsarbeidet, trakk seg bort. Eldsterådet bestod av åtte medlemmer foruten presten. Valget gjaldt en del av plassene. Men før de nyvalgte tok sete i rådet, la seks medlemmer den 30, oktober ned sine verv. Kretssynodestyret oppnevnte derfor et fullmektigutvalg. Sammensetningen av dette synes snarere å ha virket provoserende enn brobyggende på menighetskjernen. Motstandere av pastor Reuter fikk hand om menighetsbladet. Reuter ble 24. november av Landeskirchenamt oppsagt med virkning fra 01. juli 1993 med permisjon til denne dato. Kirkeledelsen stadfestet senere oppsigelsen.

 

Superintendent Schneider har igjen og igjen hevdet at det ikke er ut fra teologisk uenighet han har grepet inn i Utfort, det var da plass for Roland Reuters syn i kirken. Men Schneiders synodeforedrag senhøsten 1992 tyder på noe annet. Her gikk han til angrep på det han kalte fundamentalisme med ubetinget tillit til Bibelen og betoning av dogmene og moralen. Han så tydeligvis sin inngripen i eldsterådsvalget i Utfort som et ledd i kampen mot fundamentalisme. Han kritiserte talsmenn for Lausanne-bevegelsen for en politisk strukturkonservatisme, skepsis mot kirkeøkumenikken og dannelse av egne organisasjoner. Opp mot fundamentalismen satte han folkekirken. Etter superintendentens mening tenderte bekjennelsesbevegelsen mot sekterisme. Mange mennesker er reservert overfor kirken, men rekner seg likevel som kristne og representerer en skjult kristendom i folkekirken, mente han.

 

Eldsterådet som Reuter ledet, oppfattet inngrepet mot presten som en følge av rådets standpunkt til en rekke spørsmål i kirken. I uttalelsen fra 20. juli 1992 het det: "Vi beklager kretssynodestyrets for eldsterådet helt ubegrunnede vedtak som krever oppsigelse av pastor Reuter. Det kan bare forstås som følge av den kontroversielle holdning også fra vårt eldsteråd til mange spørsmål i kirkekretsen og kirken." En rekke ganger gikk prest og menighet imot nye fenomen. Det kunne for eksempel være pengeinnsamling til SWAPO, som ifølge tilgjengelig informasjon kunne tenkes å bety støtte til tortur. De reagerte på den pro-sosialistiske tendensen i kirken. For sin del hadde menigheten i Utfort besøk av troende som hadde sittet i fangeleir i Sovjetunionen, og de talte for de forfulgte, men kretssynodestyret distanserte seg fra deres engasjement. Roland Reuter var forresten blitt upopulær i visse kretser da han på et synodemøte tok til motmæle mot ideen om ettpartisystem etter øst-tysk mønster i Namibia. Menigheten i Utfort gikk imot agitasjon for velsignelse av homoseksuelle par og la isteden fram et forslag til synodevedtak med bekjennelse til en bibelsk kurs i forhold til homoseksualitet, men det ble nedstemt. Prest og menighet gikk imot abort, bibelkritikk og feministisk omtolking av Bibelen. Fra bekjennelsesbevegelsens sies det: "Utfort menighet har med sitt modige eldsteråd i årevis hevdet bibeltro kristnes anliggender på forbilledlig vis."

 

Et års tid etter suspensjonen av Reuter fortelles det at det er en sørgelig situasjon i menigheten. Det heter at kirkesøkningen på en vanlig søndag ligger på under 20 personer, og at menighetsarbeidet ligger nede. De fleste av dem som skulle forandre på arbeidet, holder seg merkelig nok også borte. Eldsterådet er ute av funksjon, menigheten ledes fortsatt av et fullmektigutvalg. Mødre savner barnearbeidet som fru Reuter og andre tidligere drev. Men en del av Reuters gamle medarbeidere har ivret for at en fortsatt måtte komme sammen til gudstjeneste. I misjonshuset i Neukirchen/Vluyn fikk eksilmenigheten husrom og innbyr til gudstjeneste hver søndag formiddag. Troende fra andre menigheter som søker en åndelig heim, ønskes også hjertelig velkommen.

 

En talsmann for Interessengemeinschaft Evangelikaler Pastoren, pastor Wolfgang Nestvogel, viser til liknende saker i den hannoverske landskirken, og han ser et mønster. Han sier: "Omvendelsespreken etter nytestamentlig forbilde fører til vekkelse hos den ene og heftig motstand hos den andre, Så organiserer prestens motstandere seg for å gjennomføre den pluralistiske etterreformatoriske linjen også i sin lokalmenighet. Før eller seinere involverer kirkeledelsen seg; kjernemenigheten forsvarer seg det den kan, og kjemper for å holde den bibelske kursen oppe. Men til slutt blir presten forflyttet, kjernemenigheten knust, og den "hversøndagslige" kirketomheten kommer igjen."

 

Pastor Reuter klaget over oppsigelsen til forvaltningsdomstolen (forvaltningskammeret) i kirken i Rheinland. Det siste som her med sorg skal fortelles, er at klagen ble avvist, begrunnelsen kunne ventes senest primo juni 1994, og at familien Reuter måtte belage seg på å flytte ut av presteboligen. En kirkeorganisasjon influert av liberalteologiske, neososialistiske og kulturrevolusjonære strømninger, som ønsker å behage sine perifere medlemmer, har talt. En bibeltroende og aktiv prest, avholdt av de trofaste kirkegjengerne, måtte gå.