Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 3. søndag i advent, 15. desember 1996

Ved Ragnar Andersen

 

KORS OG HERLIGHET

 

Lektietekst: Jes. 35,3-10

 

3 Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! 4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.

5 Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken, 7 og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør.

8 Og det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. 9 Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.

10 Og Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.

 

Jes. 34 - 35 handler om dom og frelse, nærmere bestemt at Herren tar hevn over Sions fiender og forløser sitt folk. Åpningsperspektivet er universalt og kosmologisk, 34,1ff, og avsnittet bærer i det hele et eskatologisk preg. Her er en lang rekke berøringer både med kap. 24 - 33 og med kap. 40ff.

Temaet i lektieteksten er den nye exodus (utgang). Som folket engang ble forløst fra trellekår i Egypt, kommer det en forløsning fra fangenskap i Babel. Allerede før Babel truer Juda, taler Jesaja om forløsningen fra fangenskapet. Og han ser denne forløsningen og den messianske frelse i ett og samme profetiske perspektiv.

 

V. 3f

synes å være en budbærerinstruksjon, men til hvem? Kanskje til framtidige profeter som står fram etter vredesdommen over Juda, vitner som går med det oppmuntrende og styrkende budskapet om Guds forløsende inngep. Folk skal få mot til å arbeide med forventning, mot til å reise til Sion. Gledesbudskapet skal lyde for undertrykte mennesker som nok ofte hadde møtt spørsmålet: "Hvor er deres Gud?" Se Salme 42,4.11; 79,10; 115,2; Mi 7,10; Joel 2,17. Nå kommer Herren med straff over Sions fiender og frelse for sitt folk. Gud har til en viss grad brukt fremmede folk som redskaper til straff over det utvalgte folket, men også slike strafferedskaper rammes av dom for sitt hovmod og sin ødeleggelseslyst, som har ført dem ut over deres gudgitt oppdrag, se 10,5ff om Assur rundt år 700 og Jer. 25,8ff om Babel. I vid forstand kan også den kristne forkynnelse ses i lys av v. 3f.

Bibelsk doms- og frelsesforkynnelse har klart forskjellig struktur. Mens dommen alltid begrunnes i menneskers vantro og synd, blir frelsen aldri begrunnet med noe hos mennesker. Frelsen har sin grunn i Guds kjærlighet og nåde. Men den nye exodus loves et folk som var ydmyket gjennom tukt, jfr. 40,2. GT taler om bot i eksilet, se 3Mos. 26,40f; Jer. 24,5ff, og om religiøs renselse og åndelig levendegjørelse bak dom og straff, se Esek. 36f. Boten er ikke vilkår for utfrielsen av eksilet, men en gudgitt forutsetning for et liv i samfunn med Herren i løftets land.

 

V. 5-6a

Orda om de blinde, døve og lamme er nok i første omgang billedlige, brukt om åndelig og nasjonal utfrielse, sml. 32,3; 42,18f; 43,8. Men i annen omgang, dvs. når det gjelder den messianske frelse, går det også på full legemlig forløsning, slik det foreløpig manifesterer seg i helbredelsesundere og endelig skal realiseres i oppstandelsen, se 42,7; og prekenteksten.

 

V. 6b-9

handler om vegen til Sion og begrunner den forandring som finner sted. Ørkenen forvandles og gir livsopphold for folket på veg til Sion. Den hellige veg skal være trygg og lett å gå. Den nye exodus beskrives i analogi med utgangen av Egypt og ørkenvandringen som fulgte, men overgår disse hendingene.

 

V. 10

Herren samler sitt forløste folk på Sion. Sml. 40,10f. Heimferden kan liknes med festpilgrimenes glade tog, sml. exodus fra Egypt, Salme 105,43. Sorg og sukk skal være vendt til varig fryd og glede.

Sion var den utvalgte staden. Dit førte David paktsarken, og der reiste Salomo templet, som med paktsarken i Det aller helligste var senter for Herrens åpenbaringsnærvær i Israel, jfr. 1Kong. 8. At Jerusalem falt for Nebukadnesars hær, var i strid med den falske lykkereligion, men i samsvar med den sanne domsprofeti. Men den nye begynnelse for folket var knyttet til Sion, som jødene i eksilet hadde lengtet mot, se Salme 137. Sion og Guds folk hører sammen, og den profetiske endetidsforkynnelse skildrer i et universalt perspektiv et eskatologisk Sion, løst fra det geografiske, Jes. 2,2ff; Mi 4,1ff.

 

Jesus opphever prinsipielt den stedbundne kultus, Jh 4,21ff. Han er selv templet i den nye pakt, Jh 2,18ff. Den kristne menighet beskrives i NT både som Kristi legeme og Guds hus. NT taler om et himmelsk Jerusalem, der Guds folk hører til, se Gal. 4,24ff, og som den kristne er kommet til, Hebr. 12,22. I Jh åp 21f skildres det nye Jerusalem, som stiger ned på den nye jord. Her er ingen tempelbygning, for Gud og Lammet er templet, 21,22.

Hvor befinner den kristne menighet seg i forhold til den frelseshistorien som profetteksten tegner? I et alt nå og et ennå ikke samtidig. Vi er kommet til det himmelske Jerusalem (Hebr. 12), vi venter på fullendelsen og er slik på veg til det nye Jerusalem (sml. Jh åp 21f).

En kan trekke paralleller til jødenes situasjon i tida etter eksilet. Mange hadde etablert en behagelig tilværelse i Babel. De som vendte heim, møtte vansker. Forventningene var store. Men hverdagen var ikke så enkel. Fortidig glans syntes fjern. De timelige interessen truet med å skygge for visjonen om den religiøse og kultiske renessanse. Haggai, Sakarja og Malaki kalte til å gi gudsforholdet førsteprioritet. Til mennesker i en slik situasjon kommer også den gamle teksten fra Jesaja med budskap om at Guds frelsesplan er stor. Teksten synes å rope og innby til å slutte seg til den nye exodus og la seg rive med av gleden over forløsningen.

 

Episteltekst: 1Kor. 4,1-5

 

1 Således skal en akte oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter.

2 For øvrig kreves det av husholderne at de må finnes tro. 3 Men for meg har det svært lite å si å dømmes av dere eller av en menneskelig domstol. Ja, jeg dømmer meg ikke engang selv. 4 For vel vet jeg ikke noe med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.

5 Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Og da skal hver enkelt få sin ros av Gud.

 

I 1Kor. 3 - 4 kjemper Paulus forat menigheten skal få et rett forhold til sine lærere. Lærerne er tjenere og skal ikke spilles ut mot hverandre. Menigheten er Guds akerland, Guds bygning, Guds tempel. Grunnvollen er Kristus, og det er om å gjøre å bygge på denne grunnvoll. Det er Paulus ved sitt misjonsarbeid som har lagt grunnvollen i Korint, og han formaner de kristne til å bli hans etterfølgere.

Paulus har avvist predikantdyrkelse. Nå understreker han at avhengigheten av Gud gjør forkynnerne uavhengige av menigheten. Fordi de er bundet til evangeliet, er de uavhengige av menighetens dom og fri overfor verdens forakt. (Erling Danbolt)

Som Kristi tjenere kan ikke Paulus, Apollos og andre handle på egen hand, men bare utføre det oppdrag de har fra Kristus, og det kan ikke menigheten overprøve.

De skal også aktes som husholdere (oikonomoi) over Guds hemmeligheter. En husholder er forvalter og leder en husholdning under ansvar for sin herre, men uavhengig av sine underordnede. Det krever klokskap (sml. 3,10ff), troskap (4,2) og reknskapsbevissthet (4,4f). Sml. Lk 12,42ff.

Kristus har myndighet til å avgjøre om husholderne virkelig har vært tro. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertene. Paulus ser med frimodighet fram mot dommen og venter å få ros på den ytterste dag. Fundamentet er imidlertid ikke at han selv mener seg å være tro (v. 4), men at Kristus "er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (sml. 1,30f).

V. 1-5 må ses sammen med v. 6. En hovedsak er at menigheten skal lære å holde seg til det som er skrevet, til de hellige skrifter. På dem skal alle lærere prøves.

Denne teksten har betydd veldig mye for meg lenge før Kvæfjord-saken. Vi snubler og feiler i tanker, gjerninger og ord, og mennesker kan gjemme på minnet om slikt mot oss. Det er alvorlig, men om så hele verden kan vitne mot meg, er det ikke den som skal dømme. Når Herren skal føre det skjulte fram i lyset, er det når alt kommer til alt, spørsmål om den levende tro og det troende hjerte. Døm altså ikke noe før tiden.

 

Prekentekst: Mt 11,2-10

 

2 Men da Johannes i fengslet hørte om Kristi gjerninger, sendte han bud med sine disipler og lot si til ham: 3 Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

4 Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som dere hører og ser: 5 Blinde ser, og lamme går omkring, spedalske blir renset, og døve hører, og døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6 Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.

7 Da nå disse gikk bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes:

Hvorfor var det dere gikk ut i ørkenen? For å se et siv som svaier for vinden? 8 Eller hvorfor var det dere gikk der ut? For å se et menneske kledd i bløte klær? Se, de som går i bløte klær, er i kongenes hus. 9 Eller hvorfor var det dere gikk der ut? For å se en profet? Ja, jeg sier dere, endog mer enn en profet. 10 Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender min budbærer for ditt åsyn; han skal rydde din vei for deg.

 

Bakgrunnen for at døperen Johannes er i fengsel, leser vi om i 14,3ff. Han unnvek ikke å refse fjerdingsfyrsten i Galilea og Perea. Herodes Antipas hadde skilt seg fra sin hustru, som var datter av araberkongen Aretas (sml. 1Kor. 11,32), og giftet seg med sin slektning, den ærgjerrige Herodias, som skilte seg fra hans halvbror for å gifte seg med han. Muligens har døperen på prinsipielt grunnlag forkastet skilsmissen og gjengiftet som sådan, men klart er det at han har sett på forbindelsen som syndig på grunn av slektskap (sml. 3Mos. 18,16; 20,21).

Herodes Antipas lot døperen fengsle (sml. 4,12). Ifølge Josefus, som forresten hevder at det lå politiske motiver bak arrestasjonen, ble Johannes holdt i festningen Makerus øst for Dødehavet.

Fanger fikk gjerne lov til å ta imot besøk. Døperen holdt kontakt med disiplene sine og hørte om Jesu virke i Galilea (sml. 4,23f; 9,35; 11.1). Han setter ord på en usikkerhet som det kunne være mange som gikk med: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" Det er en gammel tolkning at Johannes ikke stiller spørsmålet for sin egen skyld, men forat disiplene hans skal få høre svaret av Jesu egen munn. Også Luther tolket det slik. Johannes' disipler holdt på å knytte seg til døperen i stedet for til Kristus. Det måtte avverges. De skulle ikke være johannitter, men kristne. G. A. Danell sier: "Det moderne menneske er selv en tviler og vil gjerne trekke Bibelens troshelter ned til samme plan som det selv står på. Det vil trøste seg med at til og med Johannes tvilte. Det er sant at Jesus er barmhjertig også mot tvilere som Tomas, men han priser aldri tvilen og tvileren, men vel troen og den som tror. Da Johannes' disipler var gått igjen, priste han Johannes som den største som var født av kvinner. Han sier at han ikke er et rør som svaier hit og dit for vinden, at han er mer enn en profet. Det forekommer lite trolig at han ville ha prist en tviler på den måten."

Nei, Bibelen forherliger ikke tvilen. Men dermed har vi ikke gitt noe endelig svar på spørsmålet om Johannes kunne være blitt i tvil om Jesus var den som skulle komme. Kunne han som skulle fylles med Den Hellige Ånd like fra mors liv (Lk 1,15), komme i tvil? Ja, så sant som også han måtte slite med den gamle Adam, syndenaturen, kunne nok også han bli offer for tvilende tanker. Han kom som den nye Elias (11,14), men som Elias i GT etter den store konfrontasjonen på Karmel, truet på livet av dronning Jesabel, ble grepet av oppgitthet og ønsket seg døden (1Kong. 19), kunne nok døperen også bli overmannet av en kjensle av resignasjon. Det kan være en sammenheng mellom ytre situasjon, psykisk tilstand og tvilstanker. Det hadde forøvrig tidligere vist seg at Johannes ikke uten videre forstod Jesu veg. Han kunne ikke skjønne det da Jesus kom for å bli døpt av han i Jordan, og han ville hindre det (3,13ff). Men Jesu dåp var jo en innvielse til hans stedfortredende lidelse. Er det utenkelig at Johannes ikke kunne skjønne at Jesus opptrådte i en ringe skikkelse omgitt av fattige hverdagsmennesker, og at forløperen satt i Herodes' fengsel? Men her er vi ved korsets lov.

I sitt svar til Johannes viser Jesus til helbredelser, dødesoppvekkelser og forkynnelsen av evangeliet. Jes. 26,19; 29,18f; 35,5f; 42,7; 61,1 går i oppfyllelse. Guds herlighet viser seg. Men sann herlighetsteologi er korsteologi, og hovedsaken har vi i v. 5b-6. Svaret til døperen munner ut i saligprisning av den som ikke tar anstøt av Jesus. I spenningen mellom tradisjonelle jødiske Messias-forestillinger og Jesus slik han stod fram, lå det mulighet for anstøt. Det hører til troens kunst å fastholde Jesu sanne messianitet selv om han ikke innfrir de herlighetsteologiske forventninger vi måtte ha (sml. Jh 8,25ff; 1Kor. 1,18ff). Johannes er satt på martyrens store prøve, å tro uten å se, for en gang å se den Kristi herlighet han trodde på.

Når Jesus i v. 7ff stiller døperen på hans rette plass i frelseshistorien, er sentraltemaet fortsatt det samme. Guds rike er kommet nær. Johannes er sendebudet som er omtalt i Mal. 3,1. Her skjelnes mellom Jahve, som sender sin budbærer, og Herren og paktsengelen, som kommer. I Mt 11,10 er begynnelsen av verset gjengitt tolkende. Endringen fra første til annen person er viktig og viser antakelig at Jesus anvender profetien på døperens forhold til han selv. Det er da Jahve som taler til den guddommelige paktsmidleren. Døperen er forløperen, og Jesus er den guddommelige paktsmidleren.