Tekstgjennomgåelser for 25. søndag etter pinse, 17. november 1996
Ved Ragnar Andersen
Den som tror på Sønnen, har evig liv (Jh 3,36)
Lektietekst: Dan 12,1-
1 På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken. 2 Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky. 3 Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.
Innholdet i Daniels framtidsprofetier er ikke uttømt i og med de dramatiske hendingene
i makkabeertida. Syrerkongen Antiokus Epifanes (død 163 f. Kr. f.), som vi hører
så mye om i kap. 11, er en "type" på Antikrist. Og avsnittet 11,36-
Åndskampen i verden har sine røtter og drivkrefter i det usynlige. Erkeengelen Mikael (sml. Jud. v. 9) verner om jødene. Han som er så stor og mektig (sml. 10,13), bærer navnet Mi ka El? (Hvem er som Gud?). Det underforståtte svaret er: Ingen. (5Mos. 33,26) De forstandige vet det og kan være trygge i all nød og trengsel, lidelse og forfølgelse.
Det som nå skjer, beskrives utførlig i Jh åp fra og med kap. 12. Mikael og hans engler går til felts mot Satan og hans engler, som blir kastet ned på jorda der de forfølger Guds folk. Et særlig redskap til dette finner Satan i Dyret, Antikrist. Forfølgelsen i endetida blir en alvorlig prøve for menigheten. Også i Dan. 7 ser vi at Guds folk, Den Høyestes hellige, har trengsel på jorda før Menneskesønnen overtar verdensmakten og Guds folk får sin rett. Endetida blir imidlertid også ytterst dramatisk for verden med de straffedommer og veer som går forut for verdens ende. Men Herren har sine oppskrevet i livets bok (sml. 2Mos. 32,32f; Jes. 4,3; Mal. 3,16; Lk 10,20). Hos Daniel er det tale om de jøder som er oppskrevet og kommer frelst gjennom trengselen. I Jh åp 20,12ff er det tale om at alle menneskers gjerninger er oppskrevet i bøker som åpnes på den ytterste dag, og at de frelste er oppskrevet i livets bok (sml. Jh åp 3,5; 17,8).
Ved dagenes ende (v. 13) skal de døde stå opp, noen til evig liv, andre til dom. Teksten dveler ved den ære som de forstandige og de som har ført mange til rettferdighet, skal få, en ære som svarer til den opplysende og vegledende funksjonen de har hatt her i verden. Grunnbetydningen av hebr. maskil, forstandig, er noe slikt som aktpågivende og ettertenksom, en som betrakter med innsikt. I vår sammenheng er det først og fremst tale om å gi akt på og forstå Guds åpenbaring (sml. 9,13; 9,25). Under kors og trengsel og med martyriet for øyet (11,33) har de forstandige ledet andre til rettferdigheten ved troen på Guds løfter (sml. 1Mos. 15,6; Hab. 2,4) og kjennskapet til Messias (Jes. 53,11).
Episteltekst: 1Kor. 15,42-
42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet; 43 det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet; det blir sådd i skrøpelighet, det oppstår i kraft; 44 det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så visst som det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.
45 Slik er det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en levendegjørende ånd. 46 Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, deretter det åndelige. 47 Det første mennesket var av jorden, jordisk; det andre mennesket er av himmelen. 48 Som som den jordiske var, slik er også de jordiske; og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. 49 Og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi også bære den himmelskes bilde.
Oppstandelseskapitlet, 1Kor. 15 forankrer troen på den legemlige oppstandelse i Jesu Kristi oppstandelse påskemorgen. Bildet med såkornet og grøden hører heime i en større sammenheng fra v. 35 av, der spørsmålet er forholdet mellom det jordiske legemet og oppstandelseslegemet. Poenget er forskjellen mer enn kontinuiteten. Oppstandelsen springer da heller ikke ut av noen spirekraft i den døde kroppen. Men som vårt jordiske legeme er arvet fra Adam, er oppstandelseslegemet et himmelsk legeme som de som hører Kristus til, får for hans skyld.
I 1Mosebok leser vi at Herren Gud dannet mennesket av mold fra åkerjorda (2,7), som
han hadde dannet alle markens dyr av åkerjorda (v. 19). Han blåste livsånde i menneskets
nese (2,7). Det betyr ikke at han blåste noe av sitt vesen inn i mennesket, men at
han satte igang åndedrettet som mennesker og dyr har felles (7,22). Slik ble mennesket
til en levende sjel (2,7). Vårt ord sjel vekker imidlertid ikke de samme assosiasjoner
som det hebraiske ordet næfæsj, som betegner det sjelelige og legemlige individuelle
liv og kan brukes både om dyr (sml. v. 19) og mennesker. Paulus gjengir det med psykje
på gresk (1Kor. 15,45). I v. 44 og 46 skiller han mellom det psykiske (gresk: psykjikon
-
Det er vel rett å si at gudbilledligheten har to sider. Den ene side begrunner menneskelivets
ukrenkelighet og alle menneskers verd. Det gjelder alle mennesker til alle tider.
Vi er skapt som personvesener, skapt til samfunn med Gud. (Sml. 1Mos. 9,6; Jak. 3,9;
1Kor. 11,7). Den andre side er dette som er gudbilledlighetens vesentlige innhold,
som gikk tapt i syndefallet, og som gjenvinnes i Kristus: Rettferdighet, syndfrihet.
(Sml. 2Kor. 3,18; Kol. 3,9f; Ef. 4,22-
Når apostelen i teksten stiller Adam og Kristus opp mot hverandre, sier han at Kristus som den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. I Skriften er begrepet ånd gjerne forbundet med styrke. Gudmennesket Jesus Kristus er altså skaper og livgiver. Han er hode for den nye menneskeheten som frelses ut av den gamle og opphav til et evig liv for den som tror på han, et evig liv som innbefatter en ny legemlighet i den nye verden.
Evangelietekst: Jh 6,37-
37 Alt det som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke kaste ut. 38 For jeg er steget ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg, 39 og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag.
I Jh 6 taler Jesus om livets brød. Når folket ber om dette livgivende brødet fra
himmelen, sier Jesus: "Jeg er livsens brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre,
og den som tror på meg skal aldri noensinne tørste." (V. 35) Jeg-
Jesu svar strekker seg til og med v. 40, og troen på han er nøkkel til det åndelige og evige liv. Jesus beskriver også troen med to synonymer: å komme til han (v. 35.37) og å se han (v. 40).
Tro er å komme
Å komme til Jesus og å tro på han er to sider ved samme sak. Å tro er å komme til
Kristus med våre synder, sa de gamle haugianere. Men troen står ikke i menneskemakt.
Det er ingen som søker Jesus som sin frelser uten at Faderen står bak (sml. v. 44.65).
Faderen drar mennesker og gir dem til Sønnen (v. 37.39; 10,29; 17,2). Det skjer ved
at han lærer dem å gå til Jesus (v. 45). Dragelsen fører den oppriktige jøde fra
den gammeltestamentlige forventning til den nytestamentlige Kristus-
Troen er dristig. Den satser på at Guds hjerte er fullt av barmhjertighet og nåde mot meg. En slik overbevisning kan jeg ikke ta meg til. Den anfektede spør: Hvordan kan jeg vite om Gud er nådig nettopp mot meg?
En av de sterkeste trøstegrunner i anfektelsen som jeg vet om, er den store sannheten at Gud vil at jeg skal bli frelst. Det er ikke likegyldig for han hvordan det går med meg. Kan jeg driste meg til å gå til Kristus? Ja, i virkeligheten gjør jeg da hva Gud vil at jeg skal gjøre. Troen er dristig, men ikke dristigere enn at den har Guds løfte å holde seg til.
Tro er å se
Å tro på Jesus er å se han slik at en erkjenner at han er Sønnen utsendt fra Faderen (v. 40, sml. 12,44f; 14,9f). Det var mange som så Jesus den gangen han vandret på jord. Men det var ikke alle som fikk riktig øye på han likevel. I v. 36 sier Jesus at folket ser uten å tro. Og i 20,29 priser han dem salige som tror uten å se i ytre forstand. Å tro er å se Jesus slik at du forstår at han er Guds Sønn som kom til verden for å være vår frelser og vår bror. Med troens blikk ser en at Jesus ikke er bare et vanlig menneske, men han er Guds Sønn som ble menneske for vår skyld. En merker at han er i Ordet og de hellige sakramenter og kommer til oss der.
Løftet
Den som ser Sønnen og tror på han, skal ha evig liv og bli oppreist til livets oppstandelse på den ytterste dag. Det evige liv er et sammenfattende uttrykk for frelsen som er lovt den som tror (sml. 12,50; 1Jh 2,25). Det evige liv er en gave (Jh 10,28), som den troende har i seg (6,53). Dette livet brytes ikke av døden, men er evigvarende (6,51.58; 11,25f). Det er uløselig knyttet til samfunnet med Jesus Kristus (6,57; 20,31). Det evige liv betyr frihet fra Guds dom på den ene side og samfunn med den treenige Gud på den annen side. Den troende er lukket inn i en enhet som har grunn og parallell i enheten mellom Faderen og Sønnen. Det kan uttrykkes i disse to tankerekker: a) Faderen er i Sønnen, som er i de troende. b) De troende er i Sønnen, som er i Faderen. (Se 10,38; 14,10f.20; 17,21). Dertil er en kristen en bolig for Helligånden (sml. 7,38f; 14,16f).
I den utadrettede forkynnelsen i første del av Johannesevangeliet, framhever Jesus igjen og igjen troens nøkkelfunksjon. I skjærtorsdagstalene fra kap. 13 av betoner han overfor disiplene nødvendigheten av et liv i kjærlighet. I virkeligheten er her ingen motsetning. Når Jesus taler om overgangen fra død til liv, ja, i det hele vilkåret for å ha livet, står troen alene. Men Jesus taler også til de troende ut fra de nye muligheter som er gitt ved troen. Kravet om en vandel i kjærlighet og lydighet er ikke et krav om noe utover det som alt er tilsagt som gave ved troen (sml. 6,56; 7,38f; 8,32). Kjærligheten er altså en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet fordi en kristen er bolig for Guds Ånd. Vi kan også si at kjærligheten er ei side ved det livet som er lovt den som tror.
Den åndelige oppvekkingen til evig liv skal følges av den legemlige oppvekkingen til livets oppstandelse på den ytterste dag. I 5,24ff ser vi hvor nært dette hører sammen. Som Guds Sønns røst nå vekker opp åndelig døde og skaper åndelig liv, vil den samme røst på den ytterste dag vekke opp de legemlig døde og nyskape det legemlige livet. Men det blir en dobbelt oppstandelse, livets og dommens. I 6,40 er det imidlertid utelukkende tale om livets oppstandelse (sml. v. 54).
Den som tror, har evig liv
"Den som tror, har evig liv" (6,47) er en grunnsetning med en rekke variasjoner i
Jh 1-
Troen står først og fremst i kontrast til vantroen. Skillet mellom livet og døden går mellom troens verden og vantroens verden (sml. 1Jh 5,11f). Men troen er mer enn vilkår for å ha evig liv. Troen er selv liv. Den springer ut av det liv den åpner for. Den er et Guds under.
Setningen "Den som tror, har evig liv" kan misforstås. For eksempel om noen vil ta
den til inntekt for en sakramentløs kristendomsoppfatning enten av ytterliggående
reformert eller ytterliggående liberalt merke. Etter å ha talt om seg selv som livets
brød og at vi får evig liv ved troen på han, går Jesus mot slutten av Jh 6 over til
å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, noe som nettopp svarer til det måltid
han innstiftet skjærtorsdag (se v. 51-