Tekstgjennomgåelser for 25. søndag etter pinse, 17. november 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Den som tror på Sønnen, har evig liv (Jh 3,36)

 

Lektietekst: Dan 12,1-3

 

1 På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken. 2 Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky. 3 Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.

 

Innholdet i Daniels framtidsprofetier er ikke uttømt i og med de dramatiske hendingene i makkabeertida. Syrerkongen Antiokus Epifanes (død 163 f. Kr. f.), som vi hører så mye om i kap. 11, er en "type" på Antikrist. Og avsnittet 11,36-45 er faktisk ofte blitt tolket som en profeti som går direkte på Antikrist. Men om vi tolker avsnittet om Antiokus, kan vi vel om 12,1 si at Daniel ser utfrielsen fra trengselen i makkabeertida og utfrielsen fra den store trengsel i endetida i ett og samme profetiske perspektiv.

Åndskampen i verden har sine røtter og drivkrefter i det usynlige. Erkeengelen Mikael (sml. Jud. v. 9) verner om jødene. Han som er så stor og mektig (sml. 10,13), bærer navnet Mi ka El? (Hvem er som Gud?). Det underforståtte svaret er: Ingen. (5Mos. 33,26) De forstandige vet det og kan være trygge i all nød og trengsel, lidelse og forfølgelse.

Det som nå skjer, beskrives utførlig i Jh åp fra og med kap. 12. Mikael og hans engler går til felts mot Satan og hans engler, som blir kastet ned på jorda der de forfølger Guds folk. Et særlig redskap til dette finner Satan i Dyret, Antikrist. Forfølgelsen i endetida blir en alvorlig prøve for menigheten. Også i Dan. 7 ser vi at Guds folk, Den Høyestes hellige, har trengsel på jorda før Menneskesønnen overtar verdensmakten og Guds folk får sin rett. Endetida blir imidlertid også ytterst dramatisk for verden med de straffedommer og veer som går forut for verdens ende. Men Herren har sine oppskrevet i livets bok (sml. 2Mos. 32,32f; Jes. 4,3; Mal. 3,16; Lk 10,20). Hos Daniel er det tale om de jøder som er oppskrevet og kommer frelst gjennom trengselen. I Jh åp 20,12ff er det tale om at alle menneskers gjerninger er oppskrevet i bøker som åpnes på den ytterste dag, og at de frelste er oppskrevet i livets bok (sml. Jh åp 3,5; 17,8).

Ved dagenes ende (v. 13) skal de døde stå opp, noen til evig liv, andre til dom. Teksten dveler ved den ære som de forstandige og de som har ført mange til rettferdighet, skal få, en ære som svarer til den opplysende og vegledende funksjonen de har hatt her i verden. Grunnbetydningen av hebr. maskil, forstandig, er noe slikt som aktpågivende og ettertenksom, en som betrakter med innsikt. I vår sammenheng er det først og fremst tale om å gi akt på og forstå Guds åpenbaring (sml. 9,13; 9,25). Under kors og trengsel og med martyriet for øyet (11,33) har de forstandige ledet andre til rettferdigheten ved troen på Guds løfter (sml. 1Mos. 15,6; Hab. 2,4) og kjennskapet til Messias (Jes. 53,11).

 

Episteltekst: 1Kor. 15,42-49

 

42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet; 43 det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet; det blir sådd i skrøpelighet, det oppstår i kraft; 44 det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så visst som det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.

45 Slik er det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en levendegjørende ånd. 46 Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, deretter det åndelige. 47 Det første mennesket var av jorden, jordisk; det andre mennesket er av himmelen. 48 Som som den jordiske var, slik er også de jordiske; og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. 49 Og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi også bære den himmelskes bilde.

 

Oppstandelseskapitlet, 1Kor. 15 forankrer troen på den legemlige oppstandelse i Jesu Kristi oppstandelse påskemorgen. Bildet med såkornet og grøden hører heime i en større sammenheng fra v. 35 av, der spørsmålet er forholdet mellom det jordiske legemet og oppstandelseslegemet. Poenget er forskjellen mer enn kontinuiteten. Oppstandelsen springer da heller ikke ut av noen spirekraft i den døde kroppen. Men som vårt jordiske legeme er arvet fra Adam, er oppstandelseslegemet et himmelsk legeme som de som hører Kristus til, får for hans skyld.

I 1Mosebok leser vi at Herren Gud dannet mennesket av mold fra åkerjorda (2,7), som han hadde dannet alle markens dyr av åkerjorda (v. 19). Han blåste livsånde i menneskets nese (2,7). Det betyr ikke at han blåste noe av sitt vesen inn i mennesket, men at han satte igang åndedrettet som mennesker og dyr har felles (7,22). Slik ble mennesket til en levende sjel (2,7). Vårt ord sjel vekker imidlertid ikke de samme assosiasjoner som det hebraiske ordet næfæsj, som betegner det sjelelige og legemlige individuelle liv og kan brukes både om dyr (sml. v. 19) og mennesker. Paulus gjengir det med psykje på gresk (1Kor. 15,45). I v. 44 og 46 skiller han mellom det psykiske (gresk: psykjikon - sjelelige, naturlige) og åndelige legeme. Fra ei side sett er mennesket altså et stykke natur som dyra, helt igjennom jordisk av vesen. Men vi er noe langt mer. Vi er skapt i Guds bilde.

Det er vel rett å si at gudbilledligheten har to sider. Den ene side begrunner menneskelivets ukrenkelighet og alle menneskers verd. Det gjelder alle mennesker til alle tider. Vi er skapt som personvesener, skapt til samfunn med Gud. (Sml. 1Mos. 9,6; Jak. 3,9; 1Kor. 11,7). Den andre side er dette som er gudbilledlighetens vesentlige innhold, som gikk tapt i syndefallet, og som gjenvinnes i Kristus: Rettferdighet, syndfrihet. (Sml. 2Kor. 3,18; Kol. 3,9f; Ef. 4,22-24). I NT hører vi at Kristus er Guds bilde. (Se Kol. 1,15; Hebr. 1,3; 2Kor. 4,4). En kristen er skapt i Kristus Jesus (Ef. 2,10) og dermed nyskapt i Guds bilde. I 1Kor. 15 er vel tanken at de som hører Kristus til, skal få et oppstandelseslegeme som likner hans (sml. Rom. 8,29; Fil. 3,21). Det legeme vi har arvet fra Adam (sml. 1Mos. 5,3), er jordisk og "psykisk", det er skrøpelig og forgjengelig, men oppstandelseslegemet er himmelsk og åndelig, det er kraftfullt og uforgjengelig.

Når apostelen i teksten stiller Adam og Kristus opp mot hverandre, sier han at Kristus som den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. I Skriften er begrepet ånd gjerne forbundet med styrke. Gudmennesket Jesus Kristus er altså skaper og livgiver. Han er hode for den nye menneskeheten som frelses ut av den gamle og opphav til et evig liv for den som tror på han, et evig liv som innbefatter en ny legemlighet i den nye verden.

 

Evangelietekst: Jh 6,37-40

 

37 Alt det som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke kaste ut. 38 For jeg er steget ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg, 39 og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag.

 

I Jh 6 taler Jesus om livets brød. Når folket ber om dette livgivende brødet fra himmelen, sier Jesus: "Jeg er livsens brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg skal aldri noensinne tørste." (V. 35) Jeg-er-formelen, som er typisk i Jh, har sikkert bakgrunn i Jahves selvpresentasjon i GT (sml. 2Mos. 3). Ofte følges et slikt Jeg-er-ord av varianter av grunntesen om at den som tror på han, har evig liv, som her i v. 35. (Sml. 6,51; 8,12; 10,9; 11,25f) På den måtes innbyr Jesus mennesker til å komme til han og tilegne seg frelsens gaver. Igjen og igjen viser han til seg selv som menneskenes redning.

Jesu svar strekker seg til og med v. 40, og troen på han er nøkkel til det åndelige og evige liv. Jesus beskriver også troen med to synonymer: å komme til han (v. 35.37) og å se han (v. 40).

Tro er å komme

Å komme til Jesus og å tro på han er to sider ved samme sak. Å tro er å komme til Kristus med våre synder, sa de gamle haugianere. Men troen står ikke i menneskemakt. Det er ingen som søker Jesus som sin frelser uten at Faderen står bak (sml. v. 44.65). Faderen drar mennesker og gir dem til Sønnen (v. 37.39; 10,29; 17,2). Det skjer ved at han lærer dem å gå til Jesus (v. 45). Dragelsen fører den oppriktige jøde fra den gammeltestamentlige forventning til den nytestamentlige Kristus-bekjennelse, men den er også virksom i folkeverdenen (sml. 10,16; 11,52). Helligånden overbeviser om at synden er på verdens side, rettferdigheten på Jesu side og at det er denne verdens fyrste og den vantro verden med han som er dømt (se 15,26; 16,8ff). Ved denne bevisførsel kan mennesker rammes i sin samvittighet, erkjenne sin synd og komme til tro, og da oppheves dommen over dem. Det må en eksistensforvandling til, en må bli født ovenfra, født av vann og Ånd, født av Gud (1,13; 3,3.5f).

Troen er dristig. Den satser på at Guds hjerte er fullt av barmhjertighet og nåde mot meg. En slik overbevisning kan jeg ikke ta meg til. Den anfektede spør: Hvordan kan jeg vite om Gud er nådig nettopp mot meg?

En av de sterkeste trøstegrunner i anfektelsen som jeg vet om, er den store sannheten at Gud vil at jeg skal bli frelst. Det er ikke likegyldig for han hvordan det går med meg. Kan jeg driste meg til å gå til Kristus? Ja, i virkeligheten gjør jeg da hva Gud vil at jeg skal gjøre. Troen er dristig, men ikke dristigere enn at den har Guds løfte å holde seg til.

Tro er å se

Å tro på Jesus er å se han slik at en erkjenner at han er Sønnen utsendt fra Faderen (v. 40, sml. 12,44f; 14,9f). Det var mange som så Jesus den gangen han vandret på jord. Men det var ikke alle som fikk riktig øye på han likevel. I v. 36 sier Jesus at folket ser uten å tro. Og i 20,29 priser han dem salige som tror uten å se i ytre forstand. Å tro er å se Jesus slik at du forstår at han er Guds Sønn som kom til verden for å være vår frelser og vår bror. Med troens blikk ser en at Jesus ikke er bare et vanlig menneske, men han er Guds Sønn som ble menneske for vår skyld. En merker at han er i Ordet og de hellige sakramenter og kommer til oss der.

Løftet

Den som ser Sønnen og tror på han, skal ha evig liv og bli oppreist til livets oppstandelse på den ytterste dag. Det evige liv er et sammenfattende uttrykk for frelsen som er lovt den som tror (sml. 12,50; 1Jh 2,25). Det evige liv er en gave (Jh 10,28), som den troende har i seg (6,53). Dette livet brytes ikke av døden, men er evigvarende (6,51.58; 11,25f). Det er uløselig knyttet til samfunnet med Jesus Kristus (6,57; 20,31). Det evige liv betyr frihet fra Guds dom på den ene side og samfunn med den treenige Gud på den annen side. Den troende er lukket inn i en enhet som har grunn og parallell i enheten mellom Faderen og Sønnen. Det kan uttrykkes i disse to tankerekker: a) Faderen er i Sønnen, som er i de troende. b) De troende er i Sønnen, som er i Faderen. (Se 10,38; 14,10f.20; 17,21). Dertil er en kristen en bolig for Helligånden (sml. 7,38f; 14,16f).

I den utadrettede forkynnelsen i første del av Johannesevangeliet, framhever Jesus igjen og igjen troens nøkkelfunksjon. I skjærtorsdagstalene fra kap. 13 av betoner han overfor disiplene nødvendigheten av et liv i kjærlighet. I virkeligheten er her ingen motsetning. Når Jesus taler om overgangen fra død til liv, ja, i det hele vilkåret for å ha livet, står troen alene. Men Jesus taler også til de troende ut fra de nye muligheter som er gitt ved troen. Kravet om en vandel i kjærlighet og lydighet er ikke et krav om noe utover det som alt er tilsagt som gave ved troen (sml. 6,56; 7,38f; 8,32). Kjærligheten er altså en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet fordi en kristen er bolig for Guds Ånd. Vi kan også si at kjærligheten er ei side ved det livet som er lovt den som tror.

Den åndelige oppvekkingen til evig liv skal følges av den legemlige oppvekkingen til livets oppstandelse på den ytterste dag. I 5,24ff ser vi hvor nært dette hører sammen. Som Guds Sønns røst nå vekker opp åndelig døde og skaper åndelig liv, vil den samme røst på den ytterste dag vekke opp de legemlig døde og nyskape det legemlige livet. Men det blir en dobbelt oppstandelse, livets og dommens. I 6,40 er det imidlertid utelukkende tale om livets oppstandelse (sml. v. 54).

Den som tror, har evig liv

"Den som tror, har evig liv" (6,47) er en grunnsetning med en rekke variasjoner i Jh 1-12. (Sml. 20,29.31.) Trosbegrepet i Jh er bestemt av Kristus-vitnesbyrdet. Troen forholder seg til Jesu person og verk, slik han har vitnet om seg selv, slik Faderen har vitnet om han, slik Ånden vitner om han gjennom den apostoliske forkynnelse.

Troen står først og fremst i kontrast til vantroen. Skillet mellom livet og døden går mellom troens verden og vantroens verden (sml. 1Jh 5,11f). Men troen er mer enn vilkår for å ha evig liv. Troen er selv liv. Den springer ut av det liv den åpner for. Den er et Guds under.

Setningen "Den som tror, har evig liv" kan misforstås. For eksempel om noen vil ta den til inntekt for en sakramentløs kristendomsoppfatning enten av ytterliggående reformert eller ytterliggående liberalt merke. Etter å ha talt om seg selv som livets brød og at vi får evig liv ved troen på han, går Jesus mot slutten av Jh 6 over til å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, noe som nettopp svarer til det måltid han innstiftet skjærtorsdag (se v. 51-58). Det er ingen motsetning hos Johannes mellom det at det nye livet blir mottatt ved troen og det at det blir gitt ved sakramentene. I dåpen virker Helligånden og føder mennesket til evig liv (Jh 3). Ved denne suverene gudshandling går mennesket over fra verden til Gud. Og som åndelig menneske trenger den kristne det livgivende brødet som er kommet ned fra himmelen (Jh 6). Jesus lover evig liv i v. 54 til den som eter hans kjød og drikker hans blod, på samme måte som han i v. 47 lover evig liv til den som tror. Å tro på Jesus og å ete hans legeme og drikke hans blod i nattverden er to sider ved samme sak, eller sagt på en annen måte: Troen ytrer seg i at en søker Jesus i nattverden.