Tekstgjennomgåelser for 21. søndag etter pinse, 20. oktober 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Den kristne familien

 

Lektietekst: 1Mos. 2,18-24

 

18 Og Herren Gud sa: Det er ikke godt at mennesket er alene. Jeg vil gjøre ham en hjelper som svarer til han.

19 Og Herren Gud hadde dannet av jorden alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han ledet dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem, og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulle dens navn være. 20 Så gav mennesket navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle ville dyr. Men for et menneske fant han ingen hjelper som svarte til han.

21 Da lot Herren Gud en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22 Og Herren Gud bygde av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.

23 Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.

24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.

 

I det gamle kirkeritualet var (som i Martin Luthers forslag til vigselsritual, "Traubüchlein") 1Mos. 2,18.21-24 en av lesningene ved brudevigsel: "Guds Ord om denne Stat [dvs. ekteskapet]". Mens skapelsesberetningen i 1Mos. 1 angående kjønnsforskjellen bare sier at mennesket ble skapt som mann og kvinne, går paradis- og syndefallsberetningen i kap. 2-3 mer inn på det skapelsesmessige forholdet mellom de to kjønnene. Det er ikke godt at mennesket er alene, Gud vil gi det en hjelper som svarer til det. Ordet hjelper (hebraisk: 'etsær) sier i og for seg ikke om hjelperen er sterkere eller svakere, høgrestående eller laverestående enn den som blir hjulpet. Det samme hebraiske uttrykket brukes om Gud selv (Salme 33,20; 70,6). I 1Mos. 2,18 er det tale om at kvinnen er en hjelper som svarer til mannen, bokstavelig gjengitt: en hjelper som overfor han (hebraisk: 'etsær kenægdo). Men først skal mennesket bringes til bevissthet om sin egenart. Mennesket gir navn til dyr og fugler, som altså er underordnet under mennesket og tjener til å bevisstgjøre mennesket om dets egenart. At kvinnen ble bygd av mannens ribbein, er et mysterium som sier noe om samhørigheten mellom mann og kvinne. Kvinnen er tatt av mannens side og bestemt til å stå ved hans side. En har sagt det slik: "Ikke gjort av hans hode for å stå over han, heller ikke av hans føtter for å bli tråkket på av han, men av hans side for å være hans like, under hans arm for å bli beskyttet og nær hans hjerte for å bli elsket." Det var mannen som først var satt til kulturoppdraget, det var han som fikk høre det ene forbudet direkte, og dermed var han den nærmest ansvarlige. Kvinnen var bestemt til å hjelpe han. Hun svarer til han og er likeverdig med han, men de har hver sin måte å leve seg ut som mennesker på. Ved synet av Eva blir Adam poet. for poetisk form har utsagnet han kommer med. Om ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, ord om slektskap og samhørighet, som går over i ordspillet om manninne (hebraisk: isj-sja) og mann (hebraisk: isj), som har et motstykke på nynorsk: Ho skal kallast kjerring, for ho er teken av ein kar. (Sml. engelsk: woman - man) Som kvinnens hode (1Kor. 11,3) setter mannen navn på henne (se også 1Mos. 3,20).

Ekteskapet binder mann og kone til hverandre som "nærmeste pårørende". Bandet mellom de to skal være sterkere enn mellom foreldre og barn. Barna kan og må løsrive seg fra foreldrene når de skal stifte sin egen familie. Det utfordrer livskunst hos begge generasjoner. Hebraisk har et sterkt ord om "å bli hos sin hustru": klynge seg til, klebe ved, henge fast ved, slutte seg til en annen i kjærlighet. At de to skal være ett kjød, kan nok ikke bety at de skal bli ett legeme i barnet. Da var ikke barnløse par ett kjød. Uttrykket sikter vel heller ikke ensidig til det seksuelle fellesskapet i ekteskapet, men til at ekteskapet skal være et åndelig, sjelelig, og legemlig fellesskap og en sosial enhet.

 

Episteltekst: Ef 5,25-32

 

25 Dere menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, 26 for å hellige den, i det han renset den ved vannbadet i et ord, 27 for at han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28 Likedan skylder mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har jo noen gang hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom også Kristus gjør med menigheten, 30 for vi er lemmer på hans legeme.

31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Denne hemmeligheten er stor. Men jeg taler om Kristus og om menigheten.

 

Hustavlen (5,22 - 6,9) har hovedformaningen om å bli fylt av Ånden (5,18) som fortegn. I det gamle dansk-norske kirkeritualet var v. 25-29, men også v. 22-24 blant lesningene ved brudevigsel, akkurat som i Luthers "Traubüchlein". Brud og brudgom skulle ha hvert sitt ord. "Når hver sin lekse lære vel, da står det godt i huset til." (Luther) Det ville vært naturlig at epistelteksten var v. 22-33. Hvorfor er ikke engang v. 33 med? Kan statskirken virkelig være så redd for den antydningen om over- og underordning som ligger i dette verset? Det lyder slik: "Dog, også dere skal elske, enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann."

Mannen skal elske sin kone med Kristi kjærlighet som modell. Den kjærlighet som kreves av den kristne i allminnelighet (v.1f), innskjerpes her på en særlig måte. Og en grunn til det kan være at mannen så lett kan misbruke sin stilling i ekteskapet. Kristus gav seg selv i døden for menigheten. Menighetens brudgom er Lammet, som bar verdens synder, og gav sitt unge liv og dyre blod for oss. Kjærligheten er aktiv.

Bildet av Kristus og menigheten som brud og brudgom eller som mann og hustru har bakgrunn i GT. Gud er sitt folks brudgom og ektemann (sml. Hos. 2,14ff; Jes. 54,5f). Jesus er Gud og taler om seg selv som brudgommen, Mk 2,19. Paulus overtar altså bildet (se også 2Kor. 11,2). Jh åp bruker samme billedspråk og taler om Lammets bryllup.

Kristus har tatt sikte på å hellige sin brud (sml. 1,4). Han vil framstille henne for seg i herlighet uten smuss på klesdrakten og med ungdommelig ansikt. Det var skikk at en brudefører framstilte bruden for brudgommen på bryllupsdagen. Her ser vi at Kristus er både brudgom og brudefører (v. 27: "han selv"). Apostelen sikter til Kristi verk i sin menighet. Helligelsen og renselsen (v. 26) kan stå for ett og det samme, men det er kanskje mer trolig at renselsen skal forstås som det grunnleggende (syndstilgivelsen og rettferdiggjørelsen) og helligelsen som den etiske helliggjørelsen. At rettferdiggjørelsen følges av helliggjørelsen kommer også billedlig til uttrykk i Jh åp 7,14 og 19,8. Over den rettferdiggjorte og helliggjorte åpenbarer Guds herlighet seg (sml. Kol. 3,4; 1Jh 3,2; Jh åp 21 - 22).

Men basis for helliggjørelsen er renselsen ved dåpen og troen som v. 26 taler om. Når Paulus taler om et vannbad, er det ikke mulig for leserne å unngå å tenke på dåpen. Uttrykksmåten "vann-bad" utelukker en billedlig tolkning. Som et vanlig bad renser legemet, renser dåpen fra synd (Apg. 2,38; 22,16). Renselsen er en renselse fra skyld (sml. Hebr. 9,14.22; 10,2). Vannbadet er knyttet til "et ord". (Grunnteksten har ubestemt form, altså ikke "ordet".) Luther sier: "Uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp, men med Guds ord er det en dåp, det er et nåderikt livets vann og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd, som Paulus sier til Titus i det tredje kapittel". Det greske "rema" - tale, ord, uttrykk, ytring -, som vi har i v. 26, innebærer nok helst tanken på det muntlig framførte. Dåpen er knyttet til Kristi innstiftelse, og det kan hende at innstiftelsesordet alt på Paulus' tid ble gjengitt ved dåpen. Men det kan også være tale om et løfteord, som Mk 16,16, eller et døpeord, som: "Jeg døper deg til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

I v. 28-29a trekkes lærdommen når det gjelder ekteskapet. Ekteskapet skal gjenspeile forholdet mellom Kristus og menigheten (jfr. v. 23 og 1Kor. 11,3). Det er en konkretisering av nestekjærlighetsbudet i 3Mos. 19,18. Samtidig er det et dypt og særegent fellesskap mellom mann og hustru, og dette danner basis for utsganet i v. 28b. Apostelen påviser at det er urimelig å forsømme sin hustru. Mann og hustru er ett kjød (1Mos. 2,24), og ens eget kjød nærer en og varmer med klær.

Kristus har omsorg for sin menighet og nærer den ved evangeliets ord og nattverden. Han steller i det hele slik med den at den skal vokse. Apostelen glir fra bildet av Kristus og menigheten som mann og hustru (v. 29b) over i Kristi-legeme-tanken (v. 30). De kristne er Kristi legemes lemmer. Den billedlige sida ved denne tanken kan variere hos Paulus. Dels kan han se Kristus som legeme og de troende som lemmer, - så her og i 1Kor. 12. Dels kan han se Kristus som hodet og menigheten som legemet, - så gjennomgående i de to "tvillingbrev" Efeserbrevet og Kolosserbrevet.

Ekteskapets skal avbilde forholdet mellom Kristus og menigheten. Vi kan spørre: I hvor stor utstrekning taler Paulus i teksten om forholdet mellom Kristus og menigheten, og i hvor stor utstrekning taler han om forholdet ektefellene imellom? Her er en dobbelthet. Og her er ekteskapets store mysterium! Paulus bruker det greske ordet "mysterion" i v. 32. Det er oversatt med hemmelighet på norsk. På latin er det oversatt med "sacramentum". Da kan vi skjønne at Luther kan si at i ekteskapet blir Kristi og kirkens sakrament betegnet ("Traubüchlein"). Den romersk-katolske kirke på sin side bygger læren om ekteskapet som sakrament på dette stedet. Men mysterion står for en hemmelighet, noe som blir gjort kjent ved Guds åpenbaring. Jfr. 3,3ff. Apostelen vil vel si at det har vært skjult fram til Kristus kom, og at det fortsatt er skjult for det naturlige mennesket at ekteskapet skal gjenspegle Kristi forhold til menigheten.

Med å sitere 1Mos. 2,24 vil Paulus si noe om den inderlige foreningen mellom Kristus og menigheten - muligens i oppstandelsen. I det foregående virker det som Paulus kan se forholdet mellom Kristus og menigheten både i bildet av et forestående bryllup og i bildet av et ekteskap.

Men i v. 33 konkluderer apostelen konkluderer for det timelige ekteskapets vedkommende.

 

Prekentekst: Mark. 10,13-16

 

13 Og de bar små barn til ham, for at han skulle røre ved dem. Men disiplene truet dem som bar dem. 14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. 15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, han skal slett ikke komme inn i det. 16 Og han tok dem i favn og la hendene på dem og velsignet dem.

 

Jesus bragte Guds rike nær også til barna. Evangeliet gjelder alle aldre. Både i forkynnelse og undervirksomhet inkluderte Jesus barn (sml. Mk 5,22ff.35ff; 9,33ff; Mt 21,15f) . Mt, som synes å legge særlig vekt på barnets stilling, presiserer at ved Jesu brødunder ble også kvinner og barn mettet (Mt 14,21; 15,38). Han som er Guds brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv (Jh 6,35), han metter mengden i ørkenen og taler, vel også i nærvær av barn, om å ete hans kjød og å drikke hans blod (Jh 6,51ff). Ja, et barn blir endatil framhevet i brødunderberetningen i Jh 6. Det var en liten gutt som hadde de fem brøda og de to fiskene som Jesus brukte til å gjøre underet.

Barna i prekenteksten var så små at de ble båret til Jesus. Lk 18,15 har her "ta brefe", som betyr ganske små barn - ufødte (Lk 1,41.44) og spedbarn (Lk 2,12.16; Apg. 7,19; 1Pet. 2,2). Hensikten med å bære barna til Jesus var at han skulle røre ved dem (jfr. Mk/Mt) / legge sine hender på dem og be (jfr. Mt). Jesu helbredelser ble ofte formidlet ved berøring, men de små barna var neppe sjuke. Velsignelse av barn ved håndspåleggelse var neppe uvanlig i jødedommen. Folk har nok holdt det for særskilt betydningsfullt om barna ble velsignet av Jesus.

Når disiplene truer dem som bærer de små barna, er det tydeligvis ut fra den tanken at barna er for små til å være gjenstand for Jesu velsignelse. Ja, var ikke barna altfor små til å følge kallet til omvendelse og tro på evangeliet (sml. Mk 1,15)?

Men Jesus reagerer skarpt mot de uforstandige disiplene. Ingen må hindre de små i å komme til han. Guds rike hører slike til. Å komme til Jesus kan stå mer ubetont, jfr. Mt 14,28, men i vår sammenheng må vi heller sammenlikne med Lk 6,47; 14,26, der er det tale om å komme til Jesus i den hensikt å bli hans disippel. Dette svarer til Jesu ord om å ta imot Guds rike. Jesus ser ikke på små barn som annenrangs disipler, men som mønsterdisipler, som representerer han på samme måte som voksne disipler (se Mk 9,33-37).

At Guds rike hører slike til ("toiuton estin"), betyr ikke at barna uten videre har del i riket. Også de må ta imot riket. Men deres måte å ta imot Guds rike på er forbilledlig, for Guds rike tilhører barn og voksne som vender om og blir som barn (Mt 18,3), fattige i ånden (Mt 5,3), umyndige (Mt 11,25). Så må ingen hindre barna i å komme til Jesus. Det kan være mange måter å hindre dem på, men det er alltid en krenkelse av barnets gudgitte rett til å komme til sin frelser.

Vi bruker beretningen om Jesus og barna i barnedåpsliturgien og det med stor grunn. Når Guds rike er for små barn, er vel også dåpen for dem, for dåpen er port til Guds rike. Vi vet at beretningen ble brukt til forsvar for barnedåp så tidlig som på Tertullians tid (omkr. 200). Oscar Cullmann og Joachim Jeremias har sannsynliggjort at den alt i urkirken fungerte som argument for barnedåp. Jesus lar barnas omvendelse være mønster for de voksne (se også Mt 18,3), ikke omvendt. Å ta imot Guds rike slik som et lite barn gjør det (v. 15) svarer til å bli født på ny av vann og Ånd (se Jh 3,3ff). "Hindre dem ikke!" er som et signal til de seinere dåpsforvaltere i menighetene. Det synes nemlig fra første stund å ha vært spørsmål om noen av dåpskandidatene skulle hindres i å bli døpt (sml. Mt 3,7ff.14; Apg. 8,36f; 10,47; 11,17). Når det gjelder de minste barna, er det da ikke noe til hinder.

Kan det da være noe til hinder for at de minste også mottar nattverden? Så langt vi kan følge de kirkehistoriske spor bakover i oldkirken, hadde barna sin selvsagte plass i menighetens nattverdfeiring og ble reknet som nattverdgjester fra dåpen av. De oldkirkelige teologene så ingen hindring for barns nattverdeltakelse i at de minste ikke kunne forstå. De gikk derimot ut fra at alle trengte sakramentene og la all vekt på sakramentets gave. Jeg tror de gjorde rett i det.