Tekstgjennomgåelser for 15. søndag etter pinse, 08. september 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Hos Herren er livets kilde (Salme 36,10)

 

Lektietekst: Salme 103,1-6

 

1 Av David.

Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!

2 Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!

3 Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer,

4 han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunn og barmhjertighet,

5 han som metter din pryd med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.

6 Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte.

 

Salme 103 er en hymne (lovsang), som innledes og avsluttes med oppfordring til lovsang. Særlig er David opptatt av at han selv (hans sjel) ikke må mangle i det store lovsangskoret (v. 1f. 20ff). Hymnen er født ut av en personlig opplevelse av Gud som nådens Gud, og Davids personlige erfaring (jfr. v. 3-5) går i ett med Israels erfaring (jfr. v. 6ff) og med Guds eget vitnesbyrd fra gammelt (jfr. v. 7ff - sml. 2Mos. 33 - 34).

I v. 3-5 vitner David om Herrens miskunn mot han personlig. Den grammatiske formen er uttrykk for at Herren stadig viser sin miskunn på den måten som salmisten omtaler her. Syndsforlatelsen nevnes først. Den er grunnleggende. Det hebraiske ordet for "forlate" blir bare brukt med Gud som subjekt. Det er bare Gud som kan fjerne syndeskyld, og når han fjerner den, lar han ikke noe bli igjen, men "forlater all din misgjerning" (sml. v. 11f).

Herren viser seg også som sitt folks lege (sml. 2Mos. 15,26). Gud har makt over sjukdom, og salmisten erfarer det. Men vi må være klar over at Bibelen ikke lover helbredelse for alle Guds barn her i verden. Det kan være minst like stort at Gud gir et menneske kraft til å leve med en stor sjukdom og bære den med et glad hjerte, som at han han helbreder.

David har også erfart redning i livsfare, en forsmak på oppstandelsen. Gud kroner salmisten med miskunn og barmhjertighet. Miskunn heter på hebraisk "hæsæd" (med h-lyd som tysk -ch). Det er uttrykk for noe som hører heime i et fellesskap, så som lojalitet og solidaritet, vennlighet, hjelpsomhet, troskap og kjærlighet. Ordet "hæsæd" brukt som uttrykk for noe hos Gud kan vi gjengi med trofast miskunn, det vil si en miskunn han gjør i trofasthet mot sine løfter. "Hæsæd" står ofte som objekt til verbet gjøre. Det dreier seg om noe som først og fremst blir gjort. I frelseshistorien utfolder Herren sin "hæsæd" på mange ulike måter. Men alltid skjer det for at mennesker skal leve i det åpne samfunnet med han og oppleve hans velsignelse. Vi legger merke til at "hæsæd" er et nøkkelbegrep i Salme 103. (Sml. v. 8.11.17) Det er i det hele et sentralt begrep i den gammeltestamentlige gudsåpenbaringen. (Sml. 2Mos. 20,6; 34,5ff; 5Mos. 7,9; Salme 51,3)

Barmhjertighet nevnes ved sida av "hæsæd" i v. 4. Barmhjertighet er uttrykk for noe som springer ut av personlighetens indre kilder. Gud viser inderlig medynk med salmisten.

Herren metter salmistens pryd med det som godt er. Da David her taler til sin sjel (v. 1f), må "din pryd" være noe annet enn sjelen. Sjelens pryd er nok legemet. Gud holder salmistens legemlige liv oppe og fornyer det (sml. v. 3b-4a). Sammenlikningen med ørnen henger kanskje sammen med ørnens fjærskifte eller kanskje med ørnens forholdsvis høye levealder. Ørner kan bli ca. tretti år, ja, i fangenskap dobbelt så gamle.

I grunnteksten står rettferd i v. 6 i flertall: rettferdigheter, rettferdige gjerninger (sml. Dom. 5,11; 1Sam. 12,7, der vi også har flertallsformen). Det er gjerninger som er uttrykk for rettferdighet. Rettferdighet er et hovedbegrep i GT. Herrens rettferdighet innebærer at han handler i overensstemmelse med sine løfter, men også i overensstemmelse med sine domstrusler. Guds rettferdighet innebærer hans trofaste miskunn, "hæsæd", men den innebærer også den negative mulighet - dommen over paktsbryterne. I sin rettferdighet går Herren inn for paktsfellesskapet med sitt utvalgte folk, han vil øve "hæsæd", men kan også være nødt til å vredes og straffe. Herrens rettferdighet kan altså vise seg i begge retninger: til frelse og til dom.

At Herren griper inn til beste for de undertrykte med frelsende rettferd (v. 6), står i motsetning til hva undertrykkerne gjør. Herren skaffer de undertrykte deres rett. Dermed får de de goder som de rettmessig tilkommer som medlemmer av det utvalgte folket. Se 2Mos. 22,21-27; 3Mos. 26,13; Salme 72; Jes. 11. Både ytre og indre fiender får erfare at Herren verner om paktsfellesskapet med Israel.

 

Episteltekst: Ef. 5,15-20

 

15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Og drikk dere ikke drukne av vin, for i det er der forderv, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og hymner og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn,

 

Det "derfor" som står i v. 15, knytter tilbake til de foregående formaninger. De kristne må vandre i lyset og holde seg unna "mørkets ufruktbare gjerninger". Visdommen viser seg i avgjort avstandtagen fra synden og en i varlig vandel (sml. Ordspr. 4,23ff). Den viser seg i at en forstår og gjør Herrens vilje. Dåren lever som om Gud ikke er (sml. Lk 12,20), men en sann kristen er bestemt av det fornyede sinn og søker det gode og velbehagelige og fullkomne (Rom. 12,2).

Å kjøpe den laglige tid gjelder vel især vitnesbyrdet overfor de uomvendte (sml. Kol. 4,5f). Alt har sin tid (Pred. 3,1ff), og den laglige tid for vitnesbyrdet må kjøpes ved årvåkenhet slik at en både selv er rede til å tale og slik at en nytter muligheten når den er der. Dagene er onde fordi Satan er denne eons (tidsalders) gud (2Kor. 4,4) med de konsekvenser det har (sml. 2,1-3).

Lilleasia var et vinrikt område, og Paulus advarer mot drukkenskap. Både GT og NT viser at det er synd å drikke seg full (se Ordspr. 23,29ff; Lk 21,34; Rom. 13,13). Trolig har Paulus i Ef 5 særlig for øye måltidsfellesskapet, der nattverden ble feiret i rammen av et vanlig måltid, det såkalte kjærlighetsmåltidet, agapen. Fristelsen til overdrivelser med mat og drikke økte med tilgjengeligheten dersom verdslig innstilling fortrengte vekkelsens årvåkenhet. (Sml. 1Kor. 11,20ff; Jud. v. 12)

Kjærlighetsmåltidene skal være preget av hellig alvor og ekte glede. Mens Paulus i Ef. 5 oppfordrer de troende til å bli fylt av Ånden, oppfordrer han på parallellstedet i Kol. 3 menigheten til å la Kristi ord bo rikelig hos seg. Det er to sider ved samme sak, for Den Hellige Ånd kommer ved Kristi ord. Og nattverden er Ordet i synlig form, et sakrament og et nådemiddel der Den Hellige Ånd blir gitt.

Til hovedutsagnet "bli fylt av Ånden" knytter apostelen fem verb i partisippform (på gresk) som nevner konkrete følger av det å bli fylt av Ånden: at en taler med salmer, hymner og åndelige sanger, at en synger og at en spiller i hjertet, at en takker Gud, og at en underordner seg. Det siste leddet om å underordne seg hverandre i frykt for Kristus (v. 21) hører også organisk med til setningsperioden. Det gir et vesentlig perspektiv på den følgende hustavlen (5,22-6,9). Det er tale om virkninger av det å bli fylt av Den Hellige Ånd.

Den som er fylt av Ånden, er også fylt av takk til Gud, aleine og i samvær med andre. Den som vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud (Rom. 8,28), kan også takke for alt (sml. 1Tess. 5,18), i Jesu Kristi navn, som både bønnen (Jh 14,13f) og bønnhørelsen (Jh 16,23) går gjennom.

 

Evangelietekst: Jh 5,1-15

 

1 Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.

2 Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem søyleganger. 3 I dem lå en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. (4 For en Herrens engel steg til visse tider ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etterat vannet var blitt opprørt, ble helbredet, hva sykdom han så led av.)*

5 Nå var der en mann som hadde vært syk i trettiåtte år. 6 Da Jesus så ham ligge der, og visste at han allerede hadde vært syk i lang tid, sa han til ham: Vil du bli frisk? 7 Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg. 8 Jesus sier til ham: Stå opp, ta din seng og gå! 9 Og straks ble mannen frisk, og han tok sin seng og gikk.

Men det var sabbat den dagen. 10 Jødene sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære din seng. 11 Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, han sa til meg: Ta din seng og gå! 12 De spurte ham: Hvem er det menneske som sa til deg: Ta den og gå? 13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, da det var mye folk på stedet.

14 Senere fant Jesus ham i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal skje deg! 15 Mannen gikk bort, og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

* V. 4 finnes ikke i de eldste manuskriptene.

 

Sions konge kommer for å lege sitt folk. Høgtid og sabbat bruker han til å løse lenker og sette mennesker fri. Men han møter motstand fra jøder som sier ja til Sion, men nei til dets konge, ja til templet, men nei til han som bor der, ja til sabbaten, men nei til dens herre, ja til loven, men nei til evangeliet.

Ei tid hadde Jesus virket innenfor rammen av Johannes-vekkelsen, jfr. kap. 1-3. Nå står han på nytt fram i Jerusalem. Kap. 5-12 viser oss "Jesus som verdens liv og lys i kamp med jødedommen" (O. Moe). Kampen bryter ut i Jerusalem i forbindelse med en av jødenes høgtider og etter et helbredende under. Underet følges av strid om Jesu person. I Jh ses Jesu under som tegn på at han er Sønnen utsendt fra Faderen. I møtet med disse tegn og Jesu forkynnelse deler menneskene seg i troende og vantro.

Betesda (Bethesda) er antakelig identisk med "beth esjdatajin" i en Qumran-tekst. Det synes å bety de to kilders hus (dualisform), og Betesda var sannsynligvis en dobbelt-dam som arkeologien har avdekket i nærheten av templet med fem søylehaller, fire nærmest i et rektangel på ca. 100 ganger ca. 50 m og én på tvers som adskilte de to delene av dammen. Her var nok plass til flere hundre sjuke mennesker.

Yngre vestlige manuskripter har en bemerkning i v. 3 om at de sjuke ventet på at vannet skulle bli opprørt, mens yngre østlige manuskripter har v. 4 om engelen. Vi kan tenke oss at noen har notert dette i margen som en tolkning til v. 7, og at en seinere avskriver har tatt det med i teksten. Den sjukes svar i v. 7 trenger da ikke bety at forhåpningen om helbredelse, eventuelt bedring, bare gjaldt den som kom først i vannet. I den utgravde dammen førte ei steintrapp ned til vannet. Den var så smal at bare én av gangen kunne stige ned. Det er ikke vanskelig å tenke seg at den sjuke så andre foran seg helt til det knapt var friskt kildevann lengre.

Jesus vet om den sjuke og hans langvarige sjukdom (v. 6). Om Jesu viten se også 1,47f; 2,24f; 4,17f; 6,15.64; 13,1.11; 16,19; 18,4; 21,17.

Antakelig er det på sin plass med en psykologisk tolkning av Jesu spørsmål i v. 6 til den sjuke. Etter 38 års sjukdom var det kanskje ikke stort igjen av viljen til å bli frisk.

Som så ofte hører vi at Jesus gjør underet ved sitt bydende ord. Jesu ord skaper hva det nevner (jfr. Salme 33,9). Etter 38 års sjukdom kunne mannen gå omkring og bære senga. Han finner vegen til templet (v. 14), vel for å takke Gud.

Det er mulig at Johannes skriver med dobbelt bunn, at det bak den historiske forgrunnsbetydningen ligger en symbolsk betydning. Å se helbredelsen ved Betesda-dammen som et bilde på dåpen, er nærliggende. På katakombemaleri i Roma er den døpte blitt symbolisert ved en som har vært lam, men er blitt helbredet og går med båra på skulderen.

Helbredelsen skjedde på en sabbat (sml. Mk 3,1ff parr.; Lk 13,10ff; 14,1ff; Jh 9,13ff). Etter motstandernes mening hadde Jesus dermed brutt sabbatsbudet. Dertil hadde han oppfordret mannen til å bære båra og kanskje fått han til å gå lengre enn en sabbatsreise.

I GT var det klare bestemmelser om sabbatshvilen (se 2Mos. 20,10; 35,1ff; Jer. 17,21f; Neh. 13,19). I rabbinismen (og enda mer i Qumran-samfunnet) søkte en å sikre at disse ble overholdt ved hjelp av et kasuistisk regelverk. Overtredelse av transportforbudet, et av de 39 arbeidsforbud, kunne etter forutgående advarsel medføre dødsstraff ved steining. Den helbredede får nå en advarsel.

Jesus løser sabbaten ut av de skriftlærdes tolkning (se Mk 2,27; Mt 12,12; Lk 13,15f). Men ved sitt frelsesverk legger han også grunnlaget for en ny ordning av tida. Menneskesønnen er herre over sabbaten (Mt 12,8 og parallellsteder), og etter påskens og pinsens frelseshistoriske hendinger er alle dager prinsipielt like (jfr. Gal. 4,10f; Rom. 14,5f; Kol. 2,16f). I Jh 5 begrunner Jesus helbredelsen med at den er en guddommelig gjerning utført av Sønnen (jfr. v. 17ff, sml. 10,25ff).

Til sitt forsvar viser den helbredede til at undergjøreren hadde bedt han ta båra si og gå. Han dekker seg bak den autoritet han umiddelbart har merket at Jesus hadde. Men han vet ennå ikke hvem Jesus er.

Vi kan tenke at Jesus bevisst oppsøker den helbredede (sml. v. 14). Også i kap. 9 leser vi om et nytt møte mellom Jesus og en som er blitt helbredet (se 9,35ff).

Ut fra orda "synd ikke mer" (v. 14) kan en ikke uten videre trekke noen slutning fra mannens mål av sjukdom og lidelse til hans mål av synd (sml. 9,1ff; Lk 13,1ff). Imidlertid er det en generell sammenheng mellom synd og sjukdom ettersom sjukdommen er en del av den lidelsen som er kommet inn i verden på grunn av syndefallet.

Den helbredede formanes til å leve et nytt liv. Han blir advart. Fortapelsen er verre enn 38 års sjukdom! Fortapelse betyr at et menneske mister sin sjel (jfr. 12,25), dvs. går glipp av livet i samfunn med Gud, men det betyr vel også at Gud mister vedkommende som han har skapt og elsker (jfr. 3,16; 10,28).

Hvorfor informerer den helbredede jødene (v. 15)? Var det galt av han? Det får vi ikke svar på her. Men v. 15 danner bakgrunn for resten av kapitlet (se også 7,21ff).