Tekstgjennomgåelser for 17. søndag etter pinse, 22. september 1996

Ved Ragnar Andersen

 

HØSTENS PÅSKESØNDAG

 

Lektietekst: Job 19,25-27

 

25 Men jeg, jeg vet min løser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. 26 Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, 27 han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

 

I likhet med Salme 73 river Jobs bok ned den oppfatningen at den gudfryktige alltid har medgang i verden. Elifas, Bildad og Sofar, de tre vennene som kom til Job, ville ha det til at det måtte være synd hos han som var grunnen til hans svære lidelser. Job delte egentlig deres teoretiske utgangspunkt, men samvittigheten frikjente han og erfaringen stred mot teorien. Det var ikke slik at Gud alltid lønnet den gudfryktige med medgang i denne verden.

V. 25 er knyttet til de foregående vers gjennom tanken på å få de rettferdiges lønn, de utvalgtes rett. Job rekner med at Gud en gang vil stadfeste at han ikke har lidt til straff for spesielle synder, som de tre vennene mener.

Den antakelig spedalske Job (v. 20) venter at hans hud skal bli helt destruert (v. 26). Noen oversettelser lar nå Job si at han skal skue Gud ut fra sitt kjød, det vil si i oppstandelsen. Andre forutsetter at han taler om å miste både hud og kjøtt. Språklig kan "mibbesari" bety både "ut fra mitt kjød" og "borte fra mitt kjød (eller kjøtt)". For den tradisjonelle tolkningen "ut fra mitt kjød" kan "mine øyne" i v. 27 tale, da det kan se ut som Job her forutsetter at han har fått et nyskapt legeme som organ for sjelen. Kjødets oppstandelse er ikke fremmed for GT, se f. eks. Jes. 26,19; Dan. 12,2. Men om det altså kan diskuteres om Job direkte vitner om dette, så er det tydelig at han er viss på et liv etter døden. Og da vil han få oppreisning.

Job har en løser (hebraisk: "go'el"). Dette er et uttrykk fra rettslivets område. I sin løser hadde en et vern mot å miste jordeiendom ut av slekten, mot å bli gjeldsslave og mot å bli mordoffer. En løser i det gamle Israel var en slektning som gjorde sin forkjøpsrett gjeldende når noen måtte selge jord (3Mos. 25,25), eller som frikjøpte noen som hadde måttet selge seg som trell til en fremmed (3Mos. 25,47ff). Løseren var også blodhevner. Slik er begrepet "go'el" brukt f. eks. i loven om manndrapere i 4Mos. 35.

Når GT bruker løser-begrepet om Gud, taler det om det nære forhold som mennesker får stå i til han, og om den trygghet han har bundet seg til å gi sine. Gud løser Israel fra slaveri i Egypt, 2Mos. 6,6, fra fiendens hånd, Salme 106,10. Herren har løst sine av nød, Salme 107,2. David bekjenner Herren som sin klippe og løser, Salme 19,15. Det samme er han for hele folket, Salme 78,35. Han er Israels løser, Jes. 41,14; 49,7, dets konge og løser Jes. 44,6, dets frelser og løser, Jes. 49,26; 60,16, dets far og løser, 63,16, Israels og Judas sterke gjenløser, som fører deres sak, Jer. 50,34. Profeten ser Herrens forløste vende tilbake til Sion, Jes. 35,9f. Herren lover at det skal komme en løser for Sion, Jes. 59,20. Ordspr. 23,10f advarer mot å krenke de farløse. De har en sterk løser, som fører deres sak. Det er nok tenkt på Gud selv, som reagerer med nidkjærhet mot dem som krenker de svakes rett.

Hva tenker så den gudfryktige og rettskafne Job i landet Us (Job 1,1), når han bekjenner at hans løser lever? I likhet med Melkisedek (1Mos. 14) har han bøyd seg for Abrahams Gud, som eier himmel og jord (1Mos. 14,19). I Herrens øyne var han en oppriktig og tro tjener (Job 1,8). Som israelittene kunne også Job glede seg over å ha en allmektig og allvitende løser. I nød og fornedrelse, ja, med døden for øye venter han at at løseren vil gripe inn, føre hans sak og skaffe han rett. Som den siste skal Gud stå fram. Han er den første og den siste, og foruten han er det ingen Gud, Jes. 44,6. På støvet skal han stå fram. Job rekner med å måtte dø og legges i jorda snart og bli til støv igjen (1Mos. 3,19; Salme 90, 3). Men han har en løser, og "dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal den gi medhold" (Salme 94,15). F. Delitzsch sier: På det støv som Job snart skal legges i og snart skal bli til, vil hans æres redningsmann stå fram og sette sitt guddommelige segl på Jobs eget vitnesbyrd (sml. v. 23f).

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Mt 5,8) Har Gud enn skjult sin nåde under motgang og prøvelse, skal hans tjenere en gang få se at han lar sitt ansikt lyse over dem og er dem nådig, at han løfter sitt åsyn på dem og gir dem fred (sml. 4Mos. 6,24ff). Jeg skal se Gud, meg til gode, egentlig: for meg (hebr.: "li"), sier Job (v. 27). Dette vet jeg at Gud er for meg ("ki-'Ælohim li"), sier David (Salme 56,10). "Jahve li," sier salmisten i Salme 118,6: Herren er med meg. Luther har sagt at hele troen ligger i de personlige pronomener (sml. forklaringene til trosartiklene i Den lille katekisme).

Nyrene er i semittisk språkbruk sete for de ømmeste og djupeste kjensler, særlig kjærlighet, ønske og lengsel, sier F. Delitzsch. Som salmistens øyne vansmekter av lengsel etter Guds frelse og hans rettferdighets ord (Salme 119,123), tæres Jobs nyrer bort av lengsel etter å se at Gud fører hans sak til seier. Og Jesus sier: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." (Mt 5,6)

 

Episteltekst: Rom. 8,18-23

 

18 For jeg holder for at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss. 19 For skapningens lengsel venter på Guds barns åpenbarelse. 20 Skapningen ble jo lagt under forgjengeligheten - ikke frivillig, men etter hans vilje som la den derunder - 21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet. 22 For vi vet at hele skapningen sukker sammen og er i smerte sammen inntil nå. 23 Ja, ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi venter på vårt barnekår, vårt legemes forløsning.

 

Fra Jobs personlige vitnesbyrd kommer vi til Paulus': Jeg holder for / Jeg rekner ("Logizomai"). Reknestykket gjelder forholdet mellom lidelsene i dette verdensløp og herligheten som skal åpenbares. Forholdet er som null til uendelig, selv om lidelsene i verden ikke fornektes. Den nåværende tids lidelser går vel nærmest på kors og trengsel for Kristi disipler (sml. v. 17), men dessuten også på alt annet menneskene må lide i den falne verden (sml. v. 19ff). For dem som elsker Gud, må også de vonde ting tjene til det gode (v. 28). Ved torget i ruinene av det gamle Korint, kanskje nettopp der Paulus ble trukket for domstolen (Apg. 18,12ff), står i våre dager inngravert 2Kor. 4,17f.

Herligheten finnes alt nå i himmelen, og når Kristus åpenbares, vil den åpenbares på hans disipler (sml. v. 17; Kol. 3,3f). Og med inderlig lengsel venter skaperverket på Guds barns herlighet, som skal gjøre ende på skapningens trelldom under forgjengeligheten. "Forutsetningen for skapningens forventning er at den ved Guds barns herliggjørelse også for sin del skal oppleve en frigjørelse fra døden eller en forklarelse til paradisisk herlighet," sier Olaf Moe og viser til Jes. 11,2ff; 35,1; 65,17; Mt. 19,28; 2Pet. 3,10f; Jh åp 21,1ff.

I v. 20 parafraserer nok Paulus over syndefallsberetningen i 1Mos. 3. Det kan minne om 4Esr. 7,11 det det står: "For deres (dvs. Israels) skyld skapte jeg verden. Men da Adam brøt mine lover, dømte jeg det jeg hadde skapt." Men Paulus ser nok i v. 20 Adam som den som la naturen under forgjengeligheten. Naturen må dele kår med mennesket som var satt til å herske over den (sml. skapelsesberetningen, syndefallberetningen og syndflodsberetningen i 1Mos.)

Det er håp også for den upersonlige skapning. Gud har ikke gitt opp sin plan med skaperverket. Verden skal fødes på ny (Mt 19,28). Olaf Moe sier: "Fordi naturen er skapt til bolig og arbeidsfelt for mennesket, består der en organisk sammenheng mellom mennesket og naturen, og begges skjebne er på det intimeste knyttet sammnen. Også i den kommende verden er naturen bestemt til å være bolig og virkefelt for mennesket, kun i forklaret skikkelse, likesom mennesket selv er forklaret."

Av erfaring og kunnskap om naturen og framfor alt av åpenbaringen kjenner vi det stumme skriket fra den upersonlige skapning etter forløsning. Ja, skaperverket er i fødselsveer (sml. "synodinei" i v. 22) og stunder etter at den nye verden skal fødes.

Til den upersonlige skapnings sukk kommer de kristnes sukk (sml. 2Kor. 5,4). Som Guds barn er de kristne arvinger med Kristus (v. 17), men må ennå vente på den legemlige forløsningen til fri utfoldelse i herlighet (sml. Fil. 3,20f). Men nå har de kristne alt fått Åndens førstegrøde ("aparkje"). Vanligvis taler Bibelen om at mennesker bærer fram førstegrøden til Herren. Men her taler Paulus om at Gud gir sin Ånd til mennesker. I Septuaginta gjengir "aparkje" en rekke ganger det hebraiske ordet "re'sjit" (begynnelse, hoveddel) av "ro'sj" (hode). Og Ånden er ikke bare en av mange frelsesgaver, men hovedgaven, for Den Hellige Ånd er Gud. På liknende måte kaller Paulus Kristus for førstegrøden i livets oppstandelse (1Kor. 15,20). Mange følger etter han, men Kristus er menighetens hode.

Helligånden vitner om den kristnes barnekår (v. 16), driver Guds barn (v. 14) og bærer barnekårets bønn (v. 15). I tillegg til skaperverkets sukk og menighetens sukk hører vi også om Åndens sukk. Det er en stor trøst å vite at Helligånden går i forbønn for menigheten med usigelige sukk (v. 26f), og at han skal gjennomføre en levendegjørelse av de dødelige legemer (v. 11).

 

Evangelietekst: Luk. 7,11-17

 

11 Dagen etter skjedde det at han drog til en by som heter Nain. Og mange av hans disipler og mye folk gikk med ham. 12 Da han nå kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og mye folk fra byen var med henne. 13 Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! 14 Og han trådte fram og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille. Og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! 15 Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor. 16 Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har gjestet sitt folk. 17 Og dette ordet kom ut om ham i hele Judea og i hele landet der omkring.

 

Dødesoppvekkelsen skjedde alt dagen etter at Jesus helbredet tjeneren til høvedsmannen i Kapernaum. De to underne er med å danne bakgrunn for døperens spørsmål til Jesus i det følgende (v. 18ff). Jesus står fram som enkers og farløses løser og reiser den døde av "støvet" og lar han skue Gud (sml. lektieteksten).

At Jesus vakte opp døde, hører med i evangelienes presentasjon av hans myndighet og presentasjonen av Guds rike som brøt inn i verden med han. Overfor døperen henviste Jesus til at døde stod opp som et av tegna på at han var den som skulle komme, Mt 11,5 / Lk 7,22.

Evangelistene skildrer tre dødesoppvekkelser som Jesus utførte. Han vekket opp Nain-enkens sønn (Lk). Han vekket opp Jairus' datter (Mt/Mk/Lk). Og han vekket opp Lasarus fra Betania (Jh). Og hver gang gjør Jesus underet ved å tale til den døde. "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" - "Pike, jeg sier deg: Stå opp!" - "Lasarus, kom ut!" Og det viser seg at hans ord har den samme skapende makt som guddomsordet i tidenes morgen, 1Mos. 1, sml. Salme 33,9. Den samme skaperkraften bor i evangeliet!

At nettopp Lk har med beretningen om Nain-oppvekkelsen, kan henge sammen med den sosiale situasjonen enken var i. Teksten ligger på enkelte punkter svært nær 1Kong. 17,17-24. I Nain som i Sarepta er det en enke som mister sin sønn. Som underet i Sarepta stadfester at Elias er en Herrens profet, fører underet i Nain til at folk sier: "En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har gjestet sitt folk." Men tekstene atskiller seg markant når det gjelder selve underet. Gud Herren oppvekker enkens sønn i Sarepta på profetens bønn. Herren Jesus stanser gravfølget i Nain og vekker opp den unge mannen ved sitt mektige ord.

To store følge, dødens tog og livets tog, møttes ved Nain, visstnok i det sørlige Galilea. Enken hadde mistet mannen og nå sin eneste sønn. Sønnen hadde trolig vært hennes forsørger og kanskje rettsbeskytter. Til sorgen over ens eneste sønn sml. Jer. 6,26; Am 8,10; Sak. 12,10. Den tidlige død ble blant jødene oppfattet som tegn på særskilt syndighet. Likevel var det mange som fulgte den døde på vegen til graven, en gjerning som ble ansett som fortjenestefull.

Jesus ynkedes over enken og talte trøstende til henne (sml. 8,52). Hvis den barmhjertige samaritan (Lk 10) egentlig er bilde på Jesus, kan vi si at evangelistene bare bruker verbet "splangkjnizesthai" (ynkes inderlig) med Jesus eller personer i liknelsene som er bilde på Gud eller Jesus, som subjekt. Det er tale om en medynk som er karakteristisk for Gud.

At Jesus hadde grunnlag for å trøste, demonstreres overveldende ved oppvekkelsen av den døde. Jesus talte sitt eget ord, jfr. "jeg sier deg". Han taler og handler her som guddommelig, slik Israels Gud ifølge GT taler og handler. Sml. Salme 104,30. Underet taler altså om Jesu guddom, selv om folket ikke uten videre trekker en slik konklusjon (sml. v. 16).

Med Herre-titelen bekjenner evangelisten i v. 13 sin tro på Jesus, jfr. en rekke andre steder i Lk. Det greske begrepet "kyrios" (herre) er det navn som er over alt navn fordi det i Septuaginta gjengir Jahve-navnet (jfr. Fil. 2,9-11).

Jesus gjenoppretter forholdet mellom mor og sønn (sml. 1Kong. 17,23). I likhet med gutten i Sarepta, med Jairus' datter og vel også med Lasarus var det et ungt menneske som vendte tilbake til jordelivet. Guds makt ble åpenbart på denne mannen som nok var sett på som en stor synder siden han døde ung (sml. Jh 9,3). Han måtte dø igjen, men han hadde møtt en som har makt til å vekke han opp fra de døde for evig.

Folk reagerer med frykt og lovprisning (sml. 5,26). Ryktet om Jesus spres vidt omkring.

Det evige liv gjennomfører en invasjon i dødens verden. Dødens tog stanset, døden ble fratatt sitt bytte og dødens tog ble forvandlet til et lovprisningens tog. Det samme skjer der mennesker ved dåpen og troen blir vekket opp av åndelig død til liv i Gud.