Tekstgjennomgåelser til 13. søndag etter pinse, 25. august 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Det hjertet flyter over av, det taler munnen

 

Lektietekst: Salme 40,2-6

 

2 Jeg ventet inderlig på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. 3 Og han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. 4 Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange ser det og frykter og setter sin lit til Herren.

5 Salig er den mann som setter sin lit til Herren og ikke vender seg til overmodige og til dem som bøyer av til løgn.

6 Herre min Gud, mangfoldige har du har gjort dine undergjerninger og dine tanker imot oss, intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og fortelle dem, er de flere enn at de kan telles.

 

Mens noen salmer må leses som direkte Messias-profetier, kan det andre steder være spørsmål om messianske motiver som både har en tidshistorisk mening og en framtidig oppfyllelse, med andre ord om indirekte Messias-profeti. I en slik sammenheng kan en tale om en gammeltestamentlig typologi som utfoldes i Det nye testamentet. Da David i Salme 40,13 taler om sine misgjerninger, kan vi trygt legge en tidshistorisk tolkning av denne salmen til grunn. David taler om seg selv. Men som utvalgt og salvet konge har han også en typologisk funksjon, og i v. 7ff har vi et messiansk motiv, som Hebr. 10,5ff utlegger som en profeti om Kristus som ofret seg selv på Golgata. Og typologien gjelder dessuten også den nye pakts menighet. Paulus' formaning i Rom. 12,1ff om å frambære legemene som offer og bli forvandlet så en kan prøve hva som er Guds vilje, har klar bakgrunn i Salme 40,7ff. Særlig er det slik når en med Hebr. 10,5 og flere Septuaginta-handskrifter leser "men et legeme laget du for meg". Også begynnelsen av salmen kan leses 1) tidshistorisk om David, b) som profeti om Kristus og c) typologisk om de kristne.

Tida umiddelbart etter Sauls død med David som konge over Juda i Hebron og Isboset som konge over Israel i Mahana'im kan passe som historisk bakgrunn for salmen (sml. de første kapitler i 2Sam.). Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at salmen er fra den tida da Davids sønn Absalom lå i strid med sin far (sml. 2Sam. 15-18). Salmen viser at David er i nød (sml. v. 13-18), og han ser tilbake på en tidligere nødssituasjon som Herren berget han ut av (sml. v. 2ff). Også den gangen satte David sin lit til Herren. Det kom til uttrykk i at han bad og ventet inderlig på Herren (v. 1). Og Herren gav David fast grunn under føttene og skiftet ut nødropet med lovsang. Den erfaring David gjorde, vekket tro og gudsfrykt hos mange andre.

Kristus er den nye David. Hos profetene er faktisk navnet David en betegnelse på den lovede Messias (sml. Jer. 30,9; Esek. 34,23f; 37,24f; Hos. 3,5). Hvem kan utgrunne Kristi nød i Getsemane og på Golgata? I dødens dåp (Lk 12,50), i den stedfortredende straffelidelse (Jes. 53) gikk han under, enda han bærer alle ting ved sin krafts ord (Hebr. 1,3). Men Gud reiste han opp til vår rettferdiggjørelse (Rom. 4,25). Og den kristne er med Kristus reist opp "av fordervelsens grav, av den dype gjørmen". Sml. Ef. 2,1-10. Han har fått klippegrunn under føttene og lovsangen lagt i munnen (sml. Hebr. 13,15). Kunngjøringen av Herrens store gjerninger var viktig for David (sml. v. 10f) og for Kristus (sml. Lk 4,16ff), og det er viktig for de kristne (sml. Apg. 2,11; 1Pet. 2,9).

I v. 5 priser David den mann salig som setter sin lit til Herren. I en maktsyk verden kan det være fristende å holde seg til overmodige og usannferdige mennesker. Men Gud ser med velbehag på tro og gudsfrykt, ydmykhet og ærlighet.

I v. 6 priser David Herren for hans undergjerninger og tanker. Sml. Salme 139,17f. Troens blikk er festet på Herren, også om de ytre forhold en troende lever under, er kritiske.

 

Epistelteksten: Jak. 3,8-12

 

8 men tungen kan ikke noe menneske temme, den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. 9 Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds liknelse. 10 Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, dette må ikke være slik! 11 Gir vel kilden av samme oppkomme søtt og bittert vann? 12 Kan vel et fikentre, mine brødre, bære olivenbær, eller et vintre fikener? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.

 

Det er mulig at når Jakob i v. 2-6 taler om den makt som tungen har over legemet, tenker han egentlig på lærerens innflytelse på menigheten. Slik følger han da opp temaet fra v. 1, der han advarer vanlige menighetslemmer mot å strebe etter læreansvar eller tungens embete i menigheten. Lysten til å lære kunne den gang som i vår tid være større enn sansen for ansvaret ved å lære. Slik forstått er v. 2-6 en kraftig understrekning av læreforkynnelsens innvirkning på menigheten og en kraftig advarsel mot vranglære og vranglærere. Sett ut fra kap. 2 tenker Jakob kanskje spesielt på en forvrengning av Paulus' forkynnelse på den måten at en taler mye om rettferdiggjørelsen ved troen uten lovgjerninger, men tier om helliggjørelseskampen. Dersom djevelen ikke klarer å fange oss i egenrettferdighet, prøver han å få oss i slapphetens felle.

Fra v. 6 synes det imidlertid klart at tungen er det enkelte menneskes tunge. Den representerer taleevnen, som er med å skille oss fra dyra. Et fantastisk grunnlag for kultur og sivilisasjon. Mennesker uten hørsel eller taleevne streber etter å kommunisere på annen måte. For mennesket er et personvesen, skapt i Guds bilde til personlig samfunn med Skaperen og med medmennesker.

Men den gamle slange har sprøytet sin gift inn i våre tunger (sml. Salme 140,4; Rom. 3,13). Han har delt det udelelige, eller spaltet atomet (for atom betyr udelelig) slik at vår tale er splittet. Selv om vi har en tanngard så vi kan holde tann for tunge, og lepper som vi kan lukke, klarer vi ikke å sette stopper for atomspaltingen. Vår munn er en farlig reaktor. Vi trenger å be som David: "Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør!" (Salme 141,3)

Mennesket har kontroll over dyreverdenen (v. 7), men ikke over seg selv. For vi klarer ikke å temme tungen, som er falt i fiendens vold. Den må dog inn under Kristi herrevelde om vi skal kalle oss kristne. "Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves." (1,26)

Jakob går i sitt brev til frontalangrep på det uavgjorte og splittede i menneskers gudsforhold, på hykleri og dobbeltmoral. Så også når det gjelder vår tale. Den som i bønn og gudstjeneste lovpriser og velsigner Herren Jesus Kristus og Gud Fader, må ikke bruke sin munn til bitter forbannelse av medmennesker, som også er skapt i Guds bilde, etter Guds liknelse, til å lovprise og velsigne han (v. 9f; sml. v. 14). Jakob avrunder med billedtale i v. 11f. Hvor kommer det bitre vannet fra? Ikke fra den kilden som gir godt drikkevann. Det er like umulig som at bitter oliven skal vokse sammen med søt fiken eller fikener sammen med druer. Det bitre vannet må komme fra en annen kilde. Og i Israel var kilder med brakt, salt eller svovelholdig vann ikke sjeldne.

Vi kan se for oss at Jakobsbrevets opprinnelige lesere lever i en situasjon som er preget av press og provokasjoner utenfra og selvhevdelse og smålighet innad i menighetene. De har ikke vært nok oppmerksomme på hvor farlig bitterhet og misunnelse er. Dette tør dessverre være høyaktuelt for mange av oss i dag. Men når tungen begynner å røre på seg og vil spy ut disse følelsene, skal vi ydmyke oss for Herren (4,10). En kristen er korsfestet i forhold til synden. Han skal tenke at det står en nagle gjennom tungen når Satan frister til synd i ord, sier Erling Utnem.

Jakob lover sine lesere at Gud i nåde vil ta seg av den som vandrer ydmykt med han. Hovedbudskapet i brevet kan vel samles i disse ord: "Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra dere. Hold dere nær til Gud, og han skal holde seg nær til dere. " (4,5ff)

 

Evangelietekst: Matt. 12,33-37

 

33 La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig. For på frukten skal treet kjennes.

34 Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde? For det hjertet flyter over av, det taler munnen. 35 Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. 36 Men jeg sier dere at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag. 37 For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.

 

Teksten handler om vesensforskjellen mellom gode og onde mennesker. Motsetningen i billedtalen i v. 33 mellom gode og dårlige trær svarer til motsetningen i v. 35 mellom gode og onde mennesker. Som treet skal kjennes på frukten (v. 33), skal mennesket dømmes etter sine ord (v. 37). V. 34 er en avsløring av fariseerne, og v. 36 er en advarsel.

Billedtalen i v. 33 understreker vel i første omgang det valget fariseerne stod på i forhold til Jesus (sml. v. 22ff). Fariseerne må innrømme at Jesus gjør gode gjerninger når han driver ut onde ånder. De burde av det trekke den slutning at han er god. De utfordres til å slutte fra hans gudsrikegjerninger til hans person.

Men fariseerne kan ikke avlegge den gode bekjennelse fordi de er onde (v. 34). Med tiltalen "ormeyngel" (jfr. 3,7; 23,33) angripes vel både fariseernes egenrettferdighet og andre menneskers aktelse for dem. De betraktet seg som gode eksempler for folket, men de er i virkeligheten onde - gresk: poneroi - vi kunne vel også gjengi det med skadelige. Ved sin onde tale (sml. v. 24) legger de for dagen at de har et ondt hjerte. Bibelen ser på menneskets ferd som en organisk følge av personligheten og hjerteforholdet. Hjertet åpenbarer seg i den frukt som mennesket bærer i sitt liv. Se Jes. 10,12; Jer. 17,10; Mt 15,18f; Jh 15,5.

Som Bibelen stiller visdom opp mot dårskap og rettferdighet opp mot ugudelighet (jfr. Salomos ordspråk) så også godhet mot ondskap. Ved slike begrepssett festes oppmerksomheten ved diamentralt motsatte grunnholdninger på det religiøse og etiske plan. Hva slags forråd (gresk: thesauros) øser jeg av? (V. 35) "Thesauros" betyr oppbevaringsssted, så som forrådshus, skattkiste, men også innholdet der. Med personlivets lovmessighet gir det gode mennesket ut (gresk: ekballei, jfr. 13,52; Lk 10,35) goder av sitt gode forråd. Omvendt strømmer onde ting ut fra det onde menneskets hjerte (sml. 15,19).

Teksten ender med alvorsord om den ytterste dag. Sml. Jh 5,29, som trekker skillet i oppstandelsen mellom dem som har gjort det gode, og dem som har gjort det onde. I vår tekst er det orda som er i søkelyset også i domsperspektivet. "Ordet, talen, er det nærmeste uttrykk for menneskets indre liv, dets tanker og følelser." (H. Norendal) Det greske adjektivet "argos", som er brukt i v. 36, betyr uvirksom, arbeidsløs (jfr. 20,3.6), unyttig. Når unyttige ord er onde og kan bli farlige anklager på dommedag, hvor forferdelig er det ikke da å bli innhentet av bespottende, forførende, svikefull og løgnaktig tale? Å bli rettferdiggjort eller kjent rettferdig (sml. til dette uttrykket Lk 18,14; Apg. 13,38f og en rekke steder hos Paulus) etter ens ord er å bli erklært rettferdig ved den tro som orda vitner om. Det svarer til Jes. 53,11b: "Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære."

Taleevnen er en stor gave, men lepper og tunger må holdes i tømme (sml. Ordspr. 10,19; 13,3; 29,20; Jak. 1,26). Ord som vitner mot en på dommedag kan være misbruk av Guds navn, fornektelse av Jesus, forførelse, bevisst løgn, baksnakkelser, hissige utbrudd, ord som kan såre og ødelegge på forskjellig vis. Synden røper seg ikke minst gjennom det en sier (jfr. Jes. 6,5). Men tungen skal brukes til Guds ære og menneskers gagn. Tenk på den trefoldige bekjennelsen: syndsbekjennelse (sml. 1Jh 1,9), trosbekjennelse (sml. Mt 10,32; Rom. 10,9f) og lovprisning (sml. Salme 40,2-4). Det er ord som vitner for en. Tenk på vitnesbyrd, rettledning, irettesettelse, formaning, gode råd, oppmuntring, bønn, forbønn, takk til Gud. (Se Ordspr. 16,23; Ef 4,29; Kol. 3,16; 4,6.)

En må ha et godt forråd å øse av. En må være et godt menneske. Det blir en ikke ved å ta seg sammen. Det må et guddommelig inngrep til. Det er bare gjennom frelsens under at hjerte og munn kan bli renset (sml. Jes. 6,7). En kan vel si som N. A. Dahl at "hykleri er det 'onde menneskes' forsøk på å opptre som om han var god". Selvsagt kan vi i egen kraft ta oss i vare for mange synder og passe så noenlunde på fasaden. Men det er som Luther sier: "Gode, fromme gjerninger gjør aldri noensinne en mann god og from, men en god, from mann gjør gode, fromme gjerninger." (Fra skriftet "Om et kristenmenneskes frihet", 1520)

Teksten sier at det går et klart skille mellom gode og onde mennesker. Som treet kjennes på frukten, kjennes mennesket på sine ord, nå og på dommedag. Ens ferd kan dypest sett ikke være annet enn uttrykk for hvem en er. Vi blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene, men alltid sammen med kjærligheten, ble det sagt i den lutherske reformasjon. Har vi troens samfunn med Gud og dermed kjærlighet som frukt av troen?

Vi må til livs den misforståelsen at kristne ikke er bedre enn andre. Det er en livsfarlig selvmotsigelse. Vi skal bare være klar over at det ikke alltid viser seg på verdens målestokk at en sann kristen er god (sml. Jes. 5,20).

Imidlertid har en kristen en kamp å føre mot synden også i seg selv. Epistelteksten fra Jakobs brev minner om det. Hos den gode Gud må en hente tilgivelse og ny kraft til å stride troens gode strid.