Tekstgjennomgåelser for 11. søndag etter pinse, 11. august 1996
Ved Ragnar Andersen
Herren fullfører sitt verk
Lektietekst: Jes. 5,1-
1 Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård.
Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. 2 Og han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hogg også ut en vinpresse i den. Og han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville.
3 Og nå, dere Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellom meg og min vingård! 4 Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode?
5 Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtråkket. 6 Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så torn og tistel skal skyte opp. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den.
7 For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn er hans kjæreste plantning. Og han ventet rett, men se, der er blodsutgytelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.
Profeten kan ha stått fram med sangen ved en av de store valfartsfestene i Jerusalem.
Jesaja vil få tilhørerne til å innse at Gud må dømme folket. Liknelsen hører trolig
heime i den første delen av Jesajas virketid, før den såkalte syrisk-
Liknelsen om vingården er framført i folkevisens lette rytme. Profetens innledning (v. 1a) kan sette oss på tanken at han synger en sang om brudgom og brud. Det var skikk blant folket at brudgommens beste venn skulle være budbærer mellom de to og til sist føre bruden til brudgommen (sml. Jh 3,29). Men her taler profeten om en vingård i stedet for å tale om en brud. Likevel spiller han nok på tanken om at vingården, Israels hus (v. 7), er utvalgt til å være Herrens brud, en tanke vi også finner hos andre profeter (sml. Hos. 2; Jer. 2,2). I stedet for å synge om en utro hustru, synger Jesaja her om en vingård, som skuffer eieren ved å bære ville druer.
Profeten er Guds venn. Han elsker Gud. Han står i et nært, fortrolig forhold til Gud (sml. Am 3,7). Dette sier han imidlertid indirekte i v.1. Det er ennå ikke klart for tilhørerne hvem profetens venn er. En kan sammenlikne vingårdsliknelsen med profeten Natans måte å framkalle syndserkjennelse hos David på etterat David falt med Batseba. Natan fortalte en liknelse uten at David var klar over hva profeten ville (2 S 12,1ff).
Vingårdssangen er bygd opp som en anklage og en domfellelse. Vi får høre om forholdet mellom partene. Klageren har vist troskap, men den andre parten har ikke oppfylt det en kunne vente. Klageren oppfordrer Jerusalem og Juda til å dømme mellom partene, men så feller han selv dommen, og tilhørerne kan etterhvert skjønne hvem han er.
V. 1b-
V. 3f. Nå er det vingårdseieren som taler. Han ber tilhørerne felle dom mellom partene. Ennå er det ikke klart at tilhørerne selv er part i saken, at de er vingården.
Vingårdseieren har gjort det som var å gjøre med vingården.
V. 5f. Det var ikke å vente at en vingårdseier ville fortsette å dyrke en slik vingård. Eieren feller selv dommen over vingården sin. Han vil legge den åpen og øde. Det er ikke grunn til å gjøre noe mer for vingården. Så hører vi også at eieren kan kommandere skyene. Da kan vi skjønne at eieren er Gud Herren. Han har makt over naturkreftene. Sml. hvordan han har tuktet på ulike måter ifølge Am 4,6ff.
V. 7. Det kommer nok ikke som noen overraskelse på tilhørerne når profeten sier både hvem eieren og hvem vingården er. Vi får høre om Guds kjærlighet til folket, og om hva Gud har ventet av folket sitt. Dette folket, som han på særskilt vis hadde tatt seg av, og som han hadde et slikt høgt mål for, dette folket har sviktet. Det daglige livet i Juda bærer dessverre preg av blodsutgytelse og skrik fra dem som blir behandlet urettferdig. Men Herren ser blodsutgytelsen og hører skriket. Sml. Gn 4,10; 18,20.
Gjennom vingårdssangen har profeten framhevet den sorgen som Herren kjenner. En menneskelig vingårdseier ville ha blitt skuffet. Nå kan en si at den allvitende Gud på forhånd visste hvordan det kom til å gå, men vi kan skjønne at det var sårt og sørgelig for han å se hvor troløst det utvalgte folket var. Når Juda går undergangen imøte, er det noe som det selv har forårsaket.
Blodet fra ufødte barn roper i dag til himmelen, og det tause skriket stiger opp til Gud. Gamle kristne nasjoner modnes for dommen.
Episteltekst: Rom. 11,25-
25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet -
30 For likesom dere før var ulydige mot Gud, men nå har fått miskunn ved disses ulydighet, 31 slik har også disse nå vært ulydige, for at de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt dere til del. 32 For Gud har overgitt dem alle til ulydighet for at han kunne miskunne seg over dem alle.
I Rom. 9-
Paulus siterer delvis Jes. 59,20f etter Septuaginta. Det er sannsynlig at han vil ha sine lesere til å tenke på hele sammenhengen på grunnstedet. I Jes. 59 taler profeten om folkets frafall, og i Rom. 3 beskriver apostelen det allmenne syndefordervet med uttrykk fra dette kapitlet hos Jesaja. Herrens rettferdighet viser seg både i vrede og i nåde, i hevn og i frelse. "Og i Vesterland skal de frykte Herrens navn, og i Østerland hans herlighet." (Jes. 59,19) Sion skal forløses fra syndeskylden, og Herren gir sin Ånd til mennesker.
E. Utnem: "Hemmeligheten som Paulus har fått åpenbart, er ikke at hele Israel til slutt skal bli frelst. Det er ingen hemmelighet, for om det vitner jo alle profetene! Men det er, som han sier, "måten" Israel skal bli frelst på som er blitt åpenbart for den store misjonær. Paulus har fått åpenbart at hele Israel vil bli frelst først når evangeliseringen av alle folk er fullbyrdet."
Kanskje evangeliets seiersgang i store trekk følger sola stadig mot vest til det til sist innhenter det Israel som langt på veg har forherdet seg. Er det for spekulativt å tenke at den hellenistiske og romerske, den slaviske og germanske verden som folk til å begynne med går inn i pakten, etterhvert også den afrikanske, amerikanske og oseanske verden med, og at etter en veldig misjonsoffensiv overfor de store shintoistiske, konfutsianske, buddhistiske og muhammedanske kulturer i Asia vil det jødiske folk til sist kjenne Jesus som sin Messias (sml. Mt 23,39)? Mon tro om ikke tanken om å framskynde Israels omvendelse skal være en impuls til hedningemisjon?
Men det forhindrer ikke at Israel har en stående "førsterett" til evangeliet (Rom. 1,16f). Forherdelsen er kommet over deler av folket. Men den kristne menighet er sprunget ut av Israels rest gjennom apostlene og de andre jødene som fra først av stod fram som Jesu disipler. Og den hedningekristne del av av kirken må alltid huske sin forpliktelse til å gi evangeliet tilbake til Israel.
Om den nøyaktige innordningen av Israels omvendelse i Guds frelseshistoriske plan våger jeg ikke å uttale meg bestemt. En mann som Erling Utnem mener at når Israel kommer på plass i den nye pakt, vil dette folket ta ledelsen i verdensevangeliseringen gjennom tusenårsriket. En stor innhøsting av hedninger vil skje gjennom Israels omvendelse. Når dekket blir tatt bort fra Israels hjerte (2Kor. 314ff), blir også dekket over de andre folk fullt ut fjernet (sml. Jes. 25,7). Når en rekner med et framtidig tusenårsrike, er vel dette en naturlig tolkning av Rom. 11,15: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?"
Evangelietekst: Joh. 6,66-
66 Derfor dro mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.
67 Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort?
68 Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds hellige!
Her i avslutningen av Jh's beretning om Jesu virksomhet i Galilea likesom i avslutningen
av beretningen om Jesu offentlige virksomhet i Judea står konflikten mellom tro og
vantro i forgrunnen (sml. 12,37-
V. 66 hører nært sammen med det foregående. Det står som overgang mellom de to avsnitt. Jesus var blitt fulgt av mange disipler, sml. 4,1f: Men så skjedde det en avskalling, sml. v. 60 og 64f.
V. 67. Jesus stiller den indre kretsen, de tolv (sml. v. 70f; 20,24)) på valg. Spørsmålsformen på gresk (sml. "mæ") antyder nok et benektende svar, men spørsmålet er mer enn retorisk. Hva velger de disipler som står Jesus nærmest?
V. 68. Simon Peter (Joh bruker stadig dette dobbelte navnet (sml. 1,43 / 1,42 (versinndelingen varierer her)) gjør seg til talsmann for flokken nå som da han ved Cesarea Filippi avla bekjennelsen til Jesus som Messias, den levende Guds Sønn (sml. Mt 16,13ff og parallellsteder). Bekjennelsen ved Cesarea Filippi må vel ha vært seinere i tid, før Jesu siste reise til Jerusalem.
Peter og de andre har egentlig ikke noe valg. De har begynt å forstå hva Jesus betyr
for dem. "Ræmata zåæs aiåniou" (det evige livs ord) er vel en objektiv-
V. 69. Den vesle disippelkretsen har også fått syn for Jesu persons hemmelighet. Selv om tiltaleformen "kyrie" (herre) i det foregående verset i og for seg ikke trenger å være særlig mer enn et uttrykk for ærbødighet, er det grunn til å tro at Peter også uttrykker en begynnende erkjennelse av Jesu guddommelighet.
Vi tror og vet, sier Peter. Vi skal legge nøye merke til denne kombinasjonen. Tro og viten er to sider ved samme sak, sml. 17,8; 1Jh 4,16. I dagligtalen bruker vi jo trosbegrepet om antakelser som ikke trenger å ha særlig høg grad av sikkerhet. Men slik er det ikke med kristendommen. Likesom den kristne tros innhold er sannhet, er troen visshet om å ha møtt sannheten, sml. Hebr. 11,1. Den kristne erkjennelse er ikke noe løst fundert ut fra antakelser eller sannsynlighetsberekninger, men en enhet av tro og viten. Når det gjelder kristendom, står altså ikke tro i motsetning til viten, men vi taler om tro fordi her er noe vi ikke uten videre ser, likesom vi taler om håp fordi her er noe som ennå ikke er inntrådt. Men det hefter ikke dermed noen usikkerhet ved det. Det er derfor galt å beskrive den kristne tro som en antakelse på linje med andre typer livssyn, enten de nå er teistiske, agnostiske eller ateistiske.
At Peter bekjenner Jesus som Guds hellige, svarer til beretningen i Lk 5,4ff. Som Jesaja i templet (Jes. 6) ble Peter slått av kontrasten mellom den guddommelige helligheten og den menneskelige syndigheten. På pinsedagen forkynner han at Jesus er Guds hellige som er omtalt i Salme 16 (sml. Apg. 2,25ff). Han forkynner at jødene fornektet Den hellige og rettferdige, Apg. 3,14.
I de tre første evangelier uttrykker demonene sin viten om hvem Jesus er, med betegnelsene Guds Sønn (sml. Mk 3,11; 5,7 parr.; Lk 4,41) og Guds hellige (sml. Mk 1,24 par.). Også betegnelsen Guds hellige er nok en vesensbetegnelse som refererer til Jesu guddom. I Jh brukes adjektivet hellig bare om Faderen, Den Hellige Ånd og Jesus. Men det utelukker vel ikke at Guds hellige i tillegg til å betegne Jesu guddommelige vesen også kan være en funksjonsbetegnelse, en embetstitel. Det ligger nær å tenke på Aron og det levittiske presteskapet som en gammeltestamentlig bakgrunn (sml. Salme 106,16; 2Krøn. 23,6). Som Gud helliget de levittiske prester (3Mos. 21,15; 22.9) har han helliget Jesus (Jh 10,36) og Jesus helliger seg for sine disipler (17,19). Til det sistnevnte sier C. K. Barrett: "Språkbruken passer like godt om en prests beredelse som om beredelsen av et offer. Derfor er det dobbelt passende om Kristus." Jesus er Guds hellige tjener (Apg. 4,27.30; sml. Jes. 53), som ofret seg selv én gang for alle (Hebr. 7,26f).
For en menneskelig betraktning kan det se ut som om gangen i Jh 6 er fra klimaks til antiklimaks. Etter brødunderet sier folk: "Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden!" Og med makt vil de gjøre Jesus til konge. (V. 14f) På slutten av kapitlet hører vi at Jesus er omgitt av de tolv og spør: "Vil også dere gå bort?" Men i virkeligheten går her en linje fra kvantitet til kvalitet, fra den store populariteten til den virkelige bekjennelsen av Jesus som Guds Hellige som har det evige livs ord.