Tekstgjennomgåelser for 7. søndag etter pinse, 14. juli 1996
Ved Ragnar Andersen
Vegen i Jesu spor
Lektietekst: Jos. 24,19-
19 Og Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han, han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. 20 Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, etterat han før har gjort vel mot dere. 21 Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! 22 Da sa Josva til folket: Så er dere da selv vitner mot dere at dere har valgt Herren og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! 23 Josva sa: Så skill dere nå av med de fremmede guder som dere har hos dere, og bøy deres hjerte til Herren, Israels Gud! 24 Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde.
Israelittene er kommet til ro i det lovede landet. Den gamle lederen Josva kaller
sammen til et ting for hele landet i Sikem, nær det jordstykket patriarken Jakob
hadde kjøpt og der israelittene gravla Josefs jordiske levninger (v. 32). Her hadde
Abraham fått høre: "Din ætt vil jeg gi dette landet." Og her hadde han bygd et alter
for Herren. (1Mos. 12,6f) Her hadde Jakob gravd ned de fremmede guder som hans folk
hadde (1Mos. 35,2.4) Tingsamlingen blir en høgtidelig paktsfornyelse. Gjennom Josva
taler Herren selv til folket og minner om hvordan han nådig og mektig har grepet
inn og ført dem fra Abrahams dager. Nå har de fått komme inn i et bygd og dyrket
land (etterat de gamle innbyggerne hadde fylt sine synders mål). De må ikke la seg
friste til å dyrke hedningenes guder, heller ikke de som ble dyrket i Kana'an. Josva
formaner inntrengende til å dyrke Herren alene. Stilt overfor folket som et hele
vet han likevel at den enkelte familie, ja, det enkelte menneske stilles på valg,
og sier: "-
Josva advarer folket. Herren er hellig og nidkjær. Folket har opplevd de veldige undere som førte til friheten fra trelldommen i Egypt. Moses og israelittene hadde sunget: "Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning?" (2Mos. 15,11) Men som Herrens hellighet virket til dom for egypterne, virket den også til dom for Nadab og Abihu som bar fremmed ild inn for Herrens åsyn (3Mos. 10,1ff).
Ordet som er oversatt "nidkjær", har sammenheng med et verb som betyr å være nidkjær,
lidenskapelig, brennende ivrig til beste for en annen. Nidkjærheten er en kjærlighet
som reagerer (sml. Salme 69,10). Den kan vise seg i vrede mot den som dyrker hedningenes
guder (5 Mos. 6,14f; 29,20). Nidkjærhet hører Guds vesen til. I forbindelse med paktsslutningen
i Sinai og de ti bud advarer Herren inntrengende mot frafall og taler om hvordan
han går inn for pakten med Israel med en nidkjærhet som virker både hjemsøkelse og
velsignelse (2Mos. 20,5b-
Josva betoner domssida ved Herrens hellighet og nidkjærhet. Og det gjør han med tanke på frafallet. Dyrkelsen av Herren kan ikke kombineres med dyrkelse av andre guder (sml. 1Kong. 18,21).
Men folket holder fast ved at de vil tjene Herren. Josva tar dette som en bekreftelse
som i frafallets tid blir til dom. Folket er vitne mot seg selv. De skal vite hva
de har gjort. Med profetisk blikk har Josva sett inn i hvordan det ville gå. Til
pakten var det knyttet løfter og trusler (sml. 3Mos. 26; 5Mos. 28). Som folket nå
hadde opplevd at løftene ble iverksatt, skulle de også oppleve at truslene ble iverksatt.
Se også Jos. 23,14-
Folket sier at de vil tjene Herren og lyde hans ord. Men Josva fastholder at det må være en avgjort og helhjertet holdning. Derfor sier han: Bøi deres hjerte til Herren, Israels Gud!
Også i den nye pakts tid forholder Gud seg til oss både som folk og som enkeltmennesker. Misjonsbefalingen har alle folk som målgrupper. Israels historie i gammeltestamentlig tid er nedskrevet til lærdom også for oss. Nå lever vi i den nye pakts tid, men det folk som har fått sin historie med evangeliet, skal også vite at Gud er nidkjær for den menighet han har utvalgt seg. Når det norske folk fra gammelt av generasjon for generasjon gikk inn i den nye pakt ved dåpen, var det egentlig noe selvsagt at det offentlige liv måtte være forankret i kristendommen. Men når staten i vårt århundre har brutt med dette og avkristningen nå også i stor stil har slått inn i kirken, mens barna fortsatt blir båret til dåpen og korset pryder flagg og riksvåpen, må det være en fryktelig utfordring av Guds nidkjærhet.
Episteltekst: 1Pet. 1,15-
15 men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig. 17 Og når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, 20 han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og ble åpenbaret ved tidenes ende for deres skyld, 21 dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud.
De troende må likne Gud, som har kalt dem (sml. Matt. 5,48; Kol. 3,10). Den som er
hellig i kraft av syndenes forlatelse, er også programforpliktet til et nytt og hellig
liv. Apostelen viser til prinsipputsagnet i 3Mos. 11,44. Det kommer igjen i flere
variasjoner i den såkalte hellighetsloven i 3Mos. 17-
De kristne har lært å be til Gud som Far, men de må ikke glemme at han skal dømme
levende og døde. Han spør etter den levende tro, som er mor til gode gjerninger.
En død tro som bare er et teoretisk reknestykke om synd og nåde, rettferdiggjør ingen.
"-
De vet og må tenke på hvilket offer som er bragt for deres frelse. Kristus gav sitt unge liv og dyre blod på Golgata. Han som er Gud av Gud, født av Faderen fra evighet, steg i tidens fylde ned fra himmelen og ble menneske, unnfanget ved Helligånden, for at vi skulle bli frelst. Peter taler om at leserne ble løskjøpt. Løsepengen er Kristi liv (Mark. 10,45 / Matt. 20,28). Kristus er Guds lam, som bar all verdens synder. "Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet," hadde Abraham en gang sagt (1Mos. 22,8) Som den gamle pakts offerlam måtte være lytefrie, måtte det endegyldige sonofferet være ulastelig og lytefritt (sml. 2,21ff). Når Kristus sammenliknes med offerlammene, minner det om påskelammene og at forløsningen fra trelldommen under Farao er parallell til forløsningen fra trelldommen under synden. Det minner også om profetien i Jes. 53 om Herrens lidende tjener (sml. "lik et lam som føres bort for å slaktes" i Jes. 53,7).
Den kristne gudstro er Kristus-
Prekentekst: Matt. 16,24-
24 Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.
Dersom Peter hadde lokket Jesus bort fra vegen til Golgata (sml. v. 21-
Også i forbindelse med elevforholdet til en rabbiner, var det tale om etterfølgelse. Men mens rabbinerne utdannet stadig nye elever og sendte dem fra seg, kaller Jesus til et varig, forpliktende fellesskap. Jesu forhold til sine disipler kan langt mer sammenliknes med Guds forhold til profetene i den gamle pakt enn med en vanlig rabbiners forhold til sine elever. Menneskers stilling i evigheten er avhengig av deres forhold til han personlig og til hans ord.
Som Josva ville at folket skulle tenke realistisk om det å være Guds folk (sml. lektieteksten),
vil Jesus at vi skal tenke realistisk om å være hans disipler (sml. Lk 14,28ff).
Han vil at vi skal vite at det er han og ikke vi som legger premissene for disippelskapet.
Med klare farger maler han motsetningen mellom å ville komme etter han og å ville
berge sitt liv (merk at verbet ville -
I v. 24b er det på gresk tre imperativformer. Tidsformene (to aorist og så en presens
-
Romerne reknet korsfestelse for den grusomste dødsstraff (extremum summumque supplicium), og tillot ikke at den ble brukt på romerske borgere. Etter en grusom hudstrykning skulle den dømte bære korset (tverbjelken) til retterstedet. Å ta sitt kors opp for å bære det er et bilde som kan utlegges i to retninger, nemlig det å vandre under spott og forakt og det å være utlevert til døden (sml. Rom. 6,6). Men dette kan også ses som to sider av samme sak. Jesus bar sitt kors fordi han elsket oss og ville frelse oss. Vi er kalt til å bære våre kors. Korset er noe vi kan ta opp og noe vi i og for seg kan la ligge hvis vi er ulydige mot kallet. Korset er den selvfornektelse og lidelse som en går inn i som kristen, og som en kan unngå dersom en vender seg bort fra Jesus.
Etterfølgelsen av Jesus kan komme til å kreve det yttrerste offer. Han som ikke sparte sitt eget liv (se 20,28), advarer oss mot å prøve å sikre livet istedet for å følge han (sml. 10,39; Lk 17,33). Men den ytre tap av livet i denne verden er nok bare en ytterste konsekvens av at en har oppgitt seg selv for å vinne Guds rike. Sml. Jh 12,25. Den som taper livet for Jesu og evangeliets skyld (se parallellstedet Mk 8,35), skal finne det (og berge det, se parallellstedet Lk 9,24).
Lidelse er noe av et normalkår for Jesu disipler. Men å dele kår med Jesus er framfor alt å dele herlighetskår med han (sml. 19,28f; Rom. 8,18ff). Han som har kalt oss til etterfølgelse, har gått gjennom lidelser til herlighet og vil dele herlighetskår med sine venner.
I v. 26 er det ikke bare tale om å ta skade på sjelen, men å miste den. Språklig er begge oversettelser mulige, men i fortsettelsen er det tale om byttemiddel eller vederlag (antallagma) for sjelen. Legg merke til at det greske ordet for liv og sjel i v. 25 og 26 er det samme (psyche). I Lk 9,25 står det "seg selv". Den som er opptatt av å berge seg selv, mister seg selv og har ingen mulighet til å kjøpe seg selv tilbake om han så har vunnet all verdens rikdom (sml. Salme 49). Om v. 26 sier D. A. Frøvig: "På en uforglemmelig måte har Jesus med dette utsagn gitt det klassiske uttrykk for menneskets høie bestemmelse og verdien av å nå den."
Jesus taler altså i v. 25f om å miste livet i to helt forskjellige betydninger, i selvbergingsstrev og i etterfølgelse. Konsekvensene er også helt forskjellige. Vil vi gå med livet i egne hender og miste det, eller ta imot det som gave fra Gud?
På dommens dag skal Menneskesønnen gjengjelde enhver etter hans gjerning. Vi ser her at Menneskesønnen er Gud, for slik taler GT om Israels Gud, se Salme 62,13; Ordspr. 24,12. I sin fars herlighet (sml. 2Mos. 24,17; 4Mos. 14,10; Lk 2,9; Rom. 6,4; 1Pet. 1,21; Jh åp 15,8) kommer Jesus for å dømme levende og døde, slik han skildrer det i 25,31ff. Som gjerning (ergon) står i entall i 1Pet. 1,17, står gjerning (praxis) også i entall her i v. 27. Livsførselen ses som et hele. Jesus spør etter frukt som er omvendelsen verdig (3,8; 5,20; 12,33ff). Sagt på en annen måte: Han ser etter den store hjertetransplantasjonen som Esekiel profeterte om (se Esek. 11,19f; 36,25ff).