Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Treenighets søndag, 02. juni 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Fader, Sønn og Ånd, all ære være deg!

 

Treenighets søndag knytter det halve kirkeåret fra advent til pinse sammen i bekjennelsen til den treenige Gud og evangeliet om dåpen til hans navn. Den gammeltestamentlige teksten kjenner vi godt fra nattverdliturgiens "Hellig, hellig, hellig", og de to nytestamentlige tekstene siterer Luther i parten om dåpen i Den lille katekisme.

 

Lektietekst: Jes. 6,1-8

 

1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet. 2 Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han. 3 Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. 4 Og terskelboltene bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk.

5 Da sa jeg: Ve meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.

6 Da fløy en av serafene bort til meg. I sin hånd hadde han en gloende stein, som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7 Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.

8 Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg. Send meg!

 

I det år Juda-kongen Ussia døde, fikk Jesaja se han som skulle være folkets egentlige konge. Israel hadde fått tilbudet om å være et kongerike av prester (2Mos. 19,6), og Gud ble folkets konge da den gamle pakt ble opprettet i Sinai-ørkenen (5Mos. 33,5; sml. Dom. 8,23). Ikke bare i Israel, men i hele tilværelsen var Gud konge (sml. Salme 93,2), og endetidsdramaet vil munne ut i hans evige kongedømme (Jh åp 11,15).

Jesaja kom nok fra en gudfryktig heim. Foreldrene kalte gutten sin Jesaja - det betyr: Herren er frelse. Jeg tror han var vant til å ferdes i Guds hus og tok den ytre gudsdyrkelsen samvittighetsfullt. Men han var ikke frelst! Han ventet nok ingen særskilt opplevelse i templet denne gangen heller. Men Herren tok initiativet og stanset han.

Med ett ser Jesaja tegn på Guds nærvær og velde hvor han enn vender seg. Serafene hadde vinger til å dekke sin ringhet med, og med to vinger holdt de seg svevende, beredte til å utføre den minste befaling fra han som satt på tronen. De var levende opptatt av Guds sak. Derfor spør Gud: "Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?"

Serafene lovpriste Guds hellighet. At Gud er hellig, kan stå som et sammenfattende uttrykk for hvordan han i det hele er. I dagens forkynnelse blir nok tanken på Gud som den hellige ofte ensidig knyttet til hans vrede og dom. Men i Bibelen ser vi at alt Gud er, det er han som den hellige, og alt Gud gjør, det gjør han som den hellige. Helligheten virker begge veger, både til frelse og til dom (sml. 1Sam. 2,2ff). Den hellige Gud er som ilden som lyser og varmer, men som også kan fortære og brenne opp og ødelegge. Det gjelder å omgås ilden på den rette måten. Det gjelder å omgås Gud på den rette måten.

Den hellige blir kalt Jahve Sebaot, Herren, hærskarenes Gud. En god gjengivelse av meningen i uttrykket Sebaot er allhærs Gud. Gud er den suverene som kan sette alle krefter i himmel og på jord inn til beste for sin plan. Han tar mennesker, naturkrefter og englehærer i bruk. I det himmelske perspektivet ser serafene hvordan han holder verden oppe, leder historien med si mektige, men usynlige hand og fremmer sin plan. Det hebraiske ordet for herlighet (kabod) har grunnbetydningen tyngde, vekt. Her blir det brukt om alt utover hele jorda som viser at Herren gjør seg gjeldende.

Lovsangen lyder så det merkes på dørene. Inngangen til Det hellige i templet hadde to dobbelte dørblad (1Kong. 6,34). Tersklenes ammot (grunnteksten), som bevet, kan være bolter som var til å skyve ned i dørtersklene. Jesaja så vel inn gjennom åpne dører med skjelvende og klirrende bolter. Når huset blir fylt med røyk, kan vel ikke Jesaja lengre se den hellige. Men han merker i høgste grad at Gud er til stede. Det var ellers slik at nådestolen i Det aller helligste skulle skjules av røkelse når ypperstepresten gikk inn der én gang i året. Ingen skulle se stedet der Gud var til stede for å fornye fellesskapet mellom seg og folket.

Jesaja ser sitt eget liv som i et glimt og blir grepet av redsel. Ureine lepper vitner om et ureint hjerte. "Hva hjertet flyter over av, det taler munnen." (Mt 12,34) Jesaja kjenner en kontrast mellom seg selv og folket sitt på den ene sida og serafene, som lovsang Gud med sine lepper, på den andre sida. Derfor lå det så nær for han å klage over sine ureine lepper. Og enda var serafene ringe, fordi de var skapninger, og måtte ha noe å dekke ansikt og føtter med. Selv var Jesaja ikke bare en skapning, men en synder, og han trodde alt håp var ute. Måtte ikke Guds hellighet fortære han?

I Lk 5,1ff hører vi at Peter reagerer på en måte som likner Jesajas reaksjon. Peter så sin synd og bad Guds Sønn gå fra han. Men Jesus gikk ikke. Han reiste Peter opp. Og Gud lot heller ikke den skrekkslagne Jesaja bli værende i fortvilelsen. Ved en nådig handling blir Jesaja renset fra synden. Det er klart at serafen som kommer bort til Jesaja, handler etter oppdrag fra han som sitter på tronen. Den gloende steinen har ligget på Guds alter. Ved denne steinen som ytre middel blir Jesaja rein og skyldfri. Uten forberedelser var han kommet, og den hellige Gud ble til frelse for han!

Bibelen viser oss at synden er menneskenes grunnproblem, og at dersom Gud på dommedag sier nei til oss, da er alt tapt. Spørsmålet om fred med Gud er menneskets djupeste spørsmål.

Merk at det står at synden er sonet. Uttrykket soning ble brukt i samband med ofringer i Israel. De dyra som ble gitt til soningsoffer, måtte late livet forat synderne skulle gå fri. Uskyldig dyreliv ble gitt for skyldig menneskeliv. Men den egentlige dekningen for syndsforlatelsen - også før den nye pakt kom - er Golgata-offeret. Hele den gammeltestamentlige ordningen av forholdet mellom Gud og dem som trodde på han, bygde djupest sett på dette offeret. Synden fra alle tider og fra alle verdens kanter bar Jesus på seg opp på korset, og der døde han for det alt sammen. Jesaja fikk høre forløsningens ord knyttet til et sakramentalt tegn. I den nye pakt har vi ordet, dåpen og nattverden.

På syndsforlatelsens grunn opplever Jesaja kallet til å bli profet. Gud henvender seg ikke direkte til han, men han er straks villig. Denne tjenestevilligheten er uten tvil skapt i han da Gud i nåde tilgav han synden. Den glød et menneske engang fikk, kan lett slokne. "Å, tenn mitt hjerte opp igjen med kjærlighetens iver, så jeg giver meg ganske til deg hen, og alltid hos deg bliver."

 

Episteltekst: Tit. 3,4-7

 

4 Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, 5 frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, 6 som han rikelig har utøst over oss, ved Jesus Kristus, vår frelser, 7 for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, etter håpet skulle bli arvinger til det evige liv.

 

Teksten finnes i et formanende avsnitt. Formaningen i v. 1f begrunnes i v. 3ff med kontrasten mellom de kristnes forhenværende uomvendte liv og Guds godhet (sml. 1Kor. 6,9-11). Temaet fra 2,11ff videreføres. Guds nåde opptukter til brudd med ugudelighet og verdslige lyster. Som nye mennesker, rettferdiggjort av nåde og gjenfødt ved Helligånden, må de kristne leve et nytt liv i kjærlighet og gode gjerninger. Påskens og pinsens frelseshistoriske hendelser åpenbarer på en særskilt måte Guds godhet og menneskekjærlighet, og gjennom evangeliet når åpenbaringen ut til det enkelte mennesket. Det som er skjedd med de kristne, viser at evangeliet er en Guds kraft til frelse. Like klart som det på den ene sida er at frelsen ikke beror på våre gjerninger, like klart er det på den andre sida at den beror på Guds nåde (sml. Ef 2,4-10). Det er ikke bare slik at våre synder gjør oss uverdige til å kalles Guds barn, men det er også slik at våre rettferdige gjerninger ikke er grunnlag for frelse. Grunnlaget ligger i Guds hjerte, i hans barmhjertighet. Legg merke til hvordan han roper ut sitt navn for Moses og dermed gir til kjenne hvordan han vil Israel skal tro på han (2Mos. 34,6f). Gud har frelst de kristne ved et bad der Helligånden har gjenfødt og fornyet dem. Slik beskriver apostelen dåpen som nådemiddel i samsvar med det Peter lovte på pinsedagen (se Apg. 2,38). I dåpen virker Helligånden gjennom vannet (Jh 3,5), som er forent med ordet (Ef 5,26). Han tvetter av syndene (Apg. 22,16), meddeler seg selv og gjenføder mennesket (Jh 3,3ff). I samsvar med løftet i Joel 3,1f har Gud utøst Den Hellige Ånd over oss (sml. Apg. 2,16ff). Det har han gjort ved Jesus Kristus, som er opphøyet til å sitte ved Faderens høgre hand (sml. Apg. 2,33). Sønnen sender Helligånden fra Faderen (Jh 15,26).

Den kristne dåp med vann er i sannhet en åndsdåp, både fordi Helligånden virker i dåpen, og fordi Helligånden blir gitt i dåpen (Apg. 2,38; 1Kor. 12,13; 2Kor. 1,22; Ef 1,13f; 4,30). Men frelsen avhenger av at den døpte lever i troen (Mk 16,16). Om et menneske snur ryggen til Gud i vantro, blir dåpen til dom dersom vedkommende ikke vender om. Når vi lærer rettferdiggjørelse ved tro alene, betyr det ikke tro i motsetning til dåp (eller nattverd), men tro i motsetning til lovgjerninger. Frelsen meddeles gjennom rettferdigggjørelsen - rettferdigerklæringen (sml. Rom. 3,24ff; 4,3ff) - av nåde alene, og dermed blir en ved dåpen og troen arvinger til evig liv (sml. Rom. 8,16f). Dåpen er ikke vår gjerning egentlig, men Guds gjerning med oss. Dette er sentralt i luthersk dåpslære, men ikke klart erkjent i reformert tradisjon og fremmed for baptistisk voksendåpssyn.

 

Prekentekst: Matt. 28,16-20

 

16 Men de elleve disipler dro til Galilea til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17 Og da de så ham, falt de ned og tilbad ham. Men noen tvilte.

18 Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. 19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

 

Den kristne misjon blant folkeslagene og den kristne dåp bygger på en befaling Jesus gav etter sin død og oppstandelse. At disse sentrale funksjonene i menighetens liv finnes, vitner således i seg selv om at Jesus er stått opp fra de døde.

Det er vanlig å si at Mt 28,18-20 skildrer en intronisasjon. I bakgrunnen står Dan. 7,13f, sml. også Salme 110,1ff. I v. 18 proklameres makttildelingen (sml. 11,27). Her brukes ordet exousia (makt, myndighet, fullmakt) som i 7,29; 9,6; 10,1; 21,23. Ved opphøyelsen til Faderens høgre hand har Kristus all exousia. Det svarer til Jes. 33,22 som taler om Guds dømmende, lovgivende og utøvende makt, som han setter inn til frelse for sitt folk. Slik setter Kristus sin allmakt inn i tjeneste for frelsesplanen (sml. Joh. 17,2) selv om det samtidig er makt til å straffe.

I v. 19-20a forkynnes herredømmet over folkene (sml. 1Mos. 49,10; Dan. 7,14, Fil. 2,9ff). Det lille ordet "derfor" vil vel si at det er om å gjøre at alle folk gir seg inn under han som har all makt. Kongens ultimatum går ut foran dommedag. Folkene skal gjøres til disipler. I NT står ethnos oftest for hedninger, men kan også brukes om Israel. På vårt sted er det tale om Israel og alle andre folk. I den gamle pakt var Israel det hellige folk, utvalgt av folkene, jfr. 2Mos. 19,5f. I den nye pakt skal alle folkene gå inn. Hvor mange enkeltmennesker som kommer inn i pakten, og hvor mange som holder ut i troens gode strid, vet vi ikke. Mange er kalt, men få er utvalgt (22,14). Men den samlede høst blir en utallig skare (sml. Jh åp 7,9).

Partisippene baptizontes (døpende) og didaskontes (lærende) er neppe sideordnede. (Gresk forbinder sideordnede partisipper med kai, eller te ... kai, eller de. Her hvor vi ikke har en slik forbindelse, kan vi gå ut fra at det siste partisippet er underordnet under det første eller står i et annet forhold til mathetevsate (gjør til disipler).) Det er naturlig å forstå det slik at en utførligere undervisning følger etter dåpen, og at det er ved å døpe at disiplene skal vinne nye disipler. Vi kan oversette slik:

Gå derfor avsted og gjør alle folkeslagene til disipler ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.

Disippelskapet som Jesus under sitt jordeliv kalte enkeltmennesker til, er for alle folkeslag, og dåpen er port til disippelskapet. Å bli disippel er ensbetydende med å komme inn i et løfterikt forhold til den treenige Gud. Det gamle dåpsritualet fikk dette fint fram. Der heter det: "Evige, allmektige Gud! Vi takker deg fordi du har innsatt dåpen til ditt hellige navn i din kirke, og i dåpen lover oss at du vil være vår Fader, og frelse oss fra synd ved din Sønn, vår gjenløser, og gjenføde og hellige oss ved din Ånd." Her er sterk dåpsteologi, som viser oss dåpen som et veldig knippe med løfter til den som tror.

Vi døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds ene og felles navn! De tre er ett. Navnet (to onoma) står i bestemt form entall. Det må være Jahve-navnet (2Mos. 3,14f), som Jesus har åpenbart for sine disipler (Jh 17,6). I opphøyelsen har Jesus fått dette navn som er over alt navn, Fil. 2,9ff. Slik sett vil det også kunne tales om dåp til den Herre Jesu navn eller til Jesu Kristi navn uten egentlig betydningsforskjell.

Forholdet mellom dåpen og Jesu befalinger som folkeslagene skal lære å holde, synes å være som forholdet mellom overgangen over Rødehavet og Mose-loven og som mellom indikativ og imperativ i nytestamentlige formaninger. Det Jesus har befalt, gjelder livet både i verden og i menigheten. I rammen av Mt tenker vi nok særlig på Bergprekenen, som er programtale for disiplenes liv, men alt Jesus gjennom apostlene har gitt oss befaling om, skal vi holde. Ve den nasjon som ikke anerkjenner Kristi fulle myndighet i himmel og på jord! Og ve den kirke som trosser hans befaling! Jeg skal si det kan bli noen ransakende prekener på søndag!

I v. 20b lover kongen å være med sine tjenere. Jesus går inn i en gjerning som Jahve har ifølge GT, han går med sine. Og Jesus utlegger selv navnet Immanuel (sml. 1,23).

Misjonsbefalingen nevner folkeslagene som målgrupper. Av det ligger det nær å slutte at hvert folk har sin historie med evangeliet, og at misjonskirken sikter på å bli folkekirke. Til det universale siktet i Mt 28,18-20 synes en åpen barnedåpspraksis å svare, jfr. 19,13ff. Men det må understrekes at disiplene også fikk i oppdrag å undervise dem de døpte, ja, lære dem å holde Jesu bud. Og det må understrekes at oppdraget er gitt til disiplene. Her må den kristne menighet først og fremst stille krav til seg selv.