Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 22. søndag etter pinse, 24. oktober 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Gud vil frelse

 

Gammeltestamentlig tekst: 2Mos. 3,11-15

 

11 Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt? 12 Og han sa: Sannelig, jeg er med deg. Og dette skal være tegnet for deg på at jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere tjene Gud på dette fjellet.

13 Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! - og de så spør meg: Hva er hans navn? - Hva skal jeg da svare dem? 14 Og Gud sa til Moses: Jeg er den som jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: Jeg Er har sendt meg til dere. 15 Og Gud sa videre til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de komme meg i hu fra slekt til slekt.

 

Moses hadde vært ettersøkt og fredløs i Egypt etter å ha drept en egypter og hadde søkt tilflukt i Midian (2,11ff). Hvordan kunne han gå tilbake og oppsøke Farao for å føre israelittene ut av landet? Herren svar er: "Jeg er med deg" (v. 12). Ikke bare Moses, men hele folket skal tjene Gud på hans berg Horeb/Sinai (v. 1). På dette stedet skulle Sinai-pakten sluttes mellom Herren og israelittene (kap. 19ff). En overveldende oppfyllelse, et tegn til styrke for Moses' tro. Friheten fra trellekåra i Egypt var først og sist frihet til å tjene Herren (sml. 8,1).

Moses skulle ikke bare forhandle med Farao. Han måtte også vinne israelittene for uttoget. Men i seg selv hadde han ingen status (sml. 2,14). Hva skulle han kalle den Gud som hadde sendt han? Det er ikke bare spørsmål om å identifisere fedrenes Gud (sml. v. 6), for å skille mellom han og hedningenes guder. Men det er spørsmål om hvordan Gud vil være kjent. Navnet står for den som bærer det, og når Gud presenterer seg ved navn, er det en fortettet åpenbaring av hvordan han er.

Navnet Jahve (Han Er) (v. 15) må forstås på bakgrunn av svaret "Jeg er den som jeg er" (v. 14). Jahve er enestående. Han kan bare fattes ut fra sin åpenbaring av seg selv. Han er slik som han gir seg til kjenne (sml. nøkkelsteder som 20,2 og 34,6f). Han er den som han er. Selv sier han: Jeg er. Og israelittene kan si: Han er. Legg merke til at v. 15 taler om å komme Gud i hu som han som er - den som han er. Det er noe veldig å kjenne at Gud er Jahve (6,7; 7,17; Jer. 16,21). Som israelittene skulle komme Jahve og forløsningen fra Egypt i hu (13,8f; 5Mos. 16,3), skal vi komme Jesus Kristus og hans frelsesverk i hu (sml. 1Kor. 11,24f; 2Tim. 2,8).

I seinere tider kom jødene til å omskrive navnet med Herren (hebr.: 'Adonaj; gresk: ho kyrios), som i NT er likeverdig med Jahve-navnet (sml. Fil. 2,9-11). Det har preget vår oversettelsestradisjon.

Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds ene og samme navn (Mt 28,19) Jahve er åpenbart i navnet Jesus, som betyr: Jahve er frelse. Og Jesus, som er Jahve kommet i kjød, bruker det majestetiske "Jeg er" (sml. Jh 8,24; 13,19), og soldatene viker tilbake og faller til jorden (Jh 18,5ff). Og han uttrykker sin betydning for oss gjennom Jeg-er-ord ved å si: "Jeg er livets brød", "Jeg er verdens lys", "Jeg er oppstandelsen og livet", "Jeg er vegen og sannheten og livet" og så videre.

V. 15 innleder en gudstale som strekker seg ut kapitlet og skildrer Moses' oppdrag og hvordan det skal gå til at israelittene kommer løs fra trelldommen i Egypt. Det er den allmektige og allvitende som taler. Israels paktsgud som er fedrenes Gud. Minnet om løftene til fedrene levde nok ennå hos mange av Jakobs etterkommere. Når Moses kunne si at han var sendt av Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, ville vel tanken på utfrielse fra nøden ligge nær.

 

Prekentekst: Jh 12,44-50

 

44 Men Jesus ropte og sa: Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg, 45 og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. 47 Og dersom noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: Ordet som jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.

 

Jh 12,44-50 står som en sluttappell og konklusjon i første hoveddel av Johannesevangeliet (kap. 1 - 12), der evangelisten framstiller Jesu offentlige framtreden og utadrettede forkynnelse. Igjen roper Jesus ut (sml. 7,28f.37f). Og budskapet er variasjoner over disse to hovedtankene i evangeliet: Jesus er Sønnen utsendt av Faderen, og den som tror på han, har evig liv.

Det er nok på tempelplassen Jesus taler høylytt for folket. Han underviste i templet i flere dager før påske (sml. Lk 19,47f).

Med en tilspisset formulering (sml. 7,16) sier Jesus i v. 44 at troen på han er tro på han som Faderens utsendte og dermed på Faderen. Troen er dermed rettet både mot de ord han ble sendt for å tale, og det frelsesverk han ble sendt for å utføre. Den som ser Sønnen og tror på han, skal ha evig liv og bli oppreist til livets oppstandelse på den ytterste dag (6,40). Det var mange som så Jesus den gangen han vandret på jord. Men det var ikke alle som fikk riktig øye på han likevel (sml. 6,36). Med troens blikk ser en at Jesus er Guds Sønn som kom til verden for å være vår frelser og vår bror. En merker at han er i ordet og sakramentene og kommer til oss der. I 20,29 priser Jesus dem salige som tror uten å se i ytre forstand. Det å se Gud er vel et gjennomgangstema hos Johannes. Kristus-åpenbaringen gjør det mulig å se Gud i Sønnen nå og å se hans åsyn i fullendelsen. Sml. Jh 1,18; 6,40; 12,45; 14,8ff; 1Jh 3,2; 22,4.

I v. 46 knytter Jesus til det han tidligere har sagt om seg selv som verdens lys (sml. 8,12; 9,5; 12,35f). Lyset bringer frelse til mennesker så de kan ha livets lys og bli lysets barn (8,12; 12,35f). Jesus er lyset, ikke bare for Jerusalem eller den gamle pakts folk, men for verden (sml. 11,51f), han er det sanne lys som lyser for hvert menneske (1,9). Det vil si at Jesus er verdens frelser (4,42; sml. 1Jh 2,2).

Jesus er ikke kommet til verden for å bringe Guds vredesdom over den, men for å frelse den fra dommen. Gud har sendt sin enbårne Sønn til soning for verdens synder (sml. 1,29; 1Jh 2,2; 4,10), forat verden skulle bli frelst (3,16f; 12,47). Likevel har Sønnen fått makt til å holde dom (5,22.27). Og på den ytterste dag skal menneskene på hans ord ved en legemlig oppstandelse skilles i to flokker, og da skal dommen felles etter det ord Jesus alt har talt (sml. 3,18; 5,28f; sml. også 5Mos. 31,19.26). Derfor ligger dommen alt nå i forherdelsen mot ordet (sml. Jes. 6,9f; Jh 9,39; 12,39ff). Sml. 5Mos. 18,18f.

Første hoveddel av Jh viser Jesu lydighet som åpenbaringsbærer, som taler det han har hørt av Faderen. Og andre hoveddel viser hans lydighet mot frelsesplanen som Guds lam, som dør til soning for våre synder. Når Jesu ord har avgjørende betydning for evigheten (8,51; sml. Mt 24,35), er det fordi han er Sønnen sendt av Faderen, som har talt det Faderen har befalt han å tale (sml. 7,16ff; 8,26ff; 14,10). Og det Faderen har befalt han å forkynne, er det evige livet som tilbys og gis dem som tror på Sønnen (6,47; 10,10; sml. Moses' appell til Israel i 5Mos. 32,46f). Jesu ord er ånd og liv (6,63), det evige livets ord (6,68), og ved Ånden og ordet drar Faderen mennesker til Sønnen (sml. 6,37.44f).

Det evige liv er et sammenfattende uttrykk for frelsen som er lovt den som tror (sml. 12,50; 1Jh 2,25). Det evige liv er en gave (Jh 10,28), som ses (3,36), og som den troende har i seg (6,53). Dette livet brytes ikke av døden, men er evigvarende (6,51.58; 11,25f). Det er uløselig knyttet til samfunnet med Jesus Kristus (6,57; 20,31). Det evige liv betyr frihet fra Guds dom på den ene side og samfunn med den treenige Gud på den annen side. Den troende er lukket inn i en enhet som har grunn og parallell i enheten mellom Faderen og Sønnen. Det kan uttrykkes i disse to tankerekker: a) Faderen er i Sønnen, som er i de troende. b) De troende er i Sønnen, som er i Faderen. (Se 10,38; 14,10f.20; 17,21). Og dertil er en kristen bolig for Helligånden (sml. 7,38f; 14,16f).

 

Nytestamentlig lektietekst: Apg. 17,22-32

 

22 Så stod da Paulus fram midt i Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er ivrige i gudsdyrkelse. 23 For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg også et alter som det var satt denne innskriften på: For en ukjent Gud. Det som dere altså dyrker uten å kjenne, dette forkynner jeg dere. 24 Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; 25 heller ikke blir han tjent av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting. 26 Og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike og satte faste tider for dem og grensene mellom bostedene deres, 27 for at de skulle lete etter Gud, om de nå kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. 28 For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: For vi er også hans ætt. 29 Da vi nå altså er Guds ætt, bør vi ikke tenke at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et billedverk av menneskelig kunst eller tanke. 30 Etter at Gud da har båret over med uvitenhetens tider, kunngjør han nå for menneskene at de alle alle steder skal omvende seg, 31 ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt sikkert bevis på det for alle ved å oppreise ham fra de døde.

32 Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen, men andre sa: Vi vil høre deg ennå en gang om dette.

 

På sin annen misjonsreise var Paulus kommet til Aten, der han ventet på at Silas og Timoteus skulle komme etter fra Makedonia. Aten tronet "på minnen om fornstora da'r" fire-fem hundre år tidligere. Sin politiske dominans hadde byen for lengst mistet, men romerne lot den beholde fullt selvstyre innenfor riksfellesskapet. Paulus fant byen full av skulpturer av avguder (slike som moderne mennesker beundrer) og ble harm. Han nyttet tida både i synagogen og på torget til å forkynne evangeliet. Se v. 16ff.

Noen epikureiske og stoiske filosofer ble interessert i Paulus' forkynnelse og tok han med til Areopagos. Det menes visstnok ikke selve Areopagos-høyden under Akropolis, men institusjonen som hadde sitt navn derfra. Areopagos var en gammel domstol som tok stilling til religiøse og moralske spørsmål. På denne tid møttes dommerne visstnok ikke lengre på selve Areopagos unntatt i drapssaker, men i en søylehall nede på torget. Den gamle domstolens innflytelse var økende, og når Paulus ble bedt om å forklare seg for Areopagos-dommerne, må det ha vært for at disse skulle bli orientert om hva som rørte seg. Kanskje ville de også etterprøve det han forkynte, eller avgjøre om han fikk opptre som offentlig taler på torget.

Paulus' tale er et eksempel på den apostoliske misjonsforkynnelsen for hedninger (sml. 14,15-17) og et mønster på innføring i kristendommen for filosofisk dannede mennesker. Blant dem som ble vunnet i Aten, nevnes også Areopagos-dommeren Dionysios (v. 34).

Umiddelbart kan det synes som om Paulus til å begynne med komplimenterer atenernes religiøse iver. Men det er nok en misforståelse. Det skal også ha vært forbudt å innlede med komplimenter for å vinne Areopagos-dommernes velvilje.

I en by full av gudebilder bekjenner mennesker sin uvitenhet om det guddommelige gjennom alteret med innskriften "For en ukjent Gud". Den sanne Gud er ukjent, men Paulus vil gjøre han kjent. Han vitner først om Gud på linje med den gammeltestamentlige gudsåpenbaring, som Areopagops-dommerne måtte ha kunnskaper om fra jødene. Gud omslutter menneskene med sin omsorg og søker samfunn med dem. Skaperverket vitner om skaperen (sml. Rom. 1,19ff). Filosofisk skolerte hedninger var enige i at menneskelige byggverk ikke kunne inneslutte det guddommelige. De mente at gudene ikke trengte noe fra menneskene. Vanskeligere var det nok for atenere å akseptere at alle mennesker var i slekt. Paulus gir rasismen et støt.

Omkring år 600 f. Kr. f. skal Epimenides av Kreta (som Paulus siterer i Tit. 1,12) ha sagt om Zevs: "For i deg lever vi og rører oss og er til." Og som Aratos fra Kilikia (d. ca. 240 f. Kr. f.) i overensstemmelse med stoikeren Kleantes (d. ca. 230 f. Kr. f.) sier om menneskenes forhold til Zevs, sier Paulus om menneskenes forhold til den sanne Gud: "For vi er også hans ætt." Dette reflekterer ikke så mye den greske mytologien, som en filosofisk panenteisme, ikke minst i stoisismen, at alt er i guddommen (NB! ikke panteisme), som Paulus da til en viss grad kan knytte til.

På linje med GT tar Paulus avstand fra å ære billedlige framstillinger som guddommelige. Og filosofene kunne være enige i at kunstverkene i seg selv ikke var mer enn symboler.

Gud har vært ukjent for hedningene (sml. v. 23), men uvitenhetens tider er til ende. Nå blir evangeliet forkynt for alle folk, og det følges av et ultimatum om omvendelse før dommens dag kommer.

Verdens ende og den endelige dom var ikke mindre fremmed for atenerne enn den bibelske skapertro, om de enn visste om at jødene hadde en eskatologi. Men når Paulus taler om Jesus som redskap for dommen og sier at Gud har gitt sikkertt bevis på dette ved å reise han opp fra de døde, reagerer forsamlingen med splittelse.

Epikureerne reknet ikke med noe liv etter døden, men grekere flest anså sjelen som udødelig. I gresk dualistisk filosofi (sml. Platon) ble legemet oppfattet som sjelens fengsel, og legemlig oppstandelse kunne høres ut som at sjelen på nytt kom i fengsel. For bibelsk betraktning er det helt annerledes. Oppstandelsen hører med til seieren over døden. Det er ikke slik at sjelen forløses fra legemet, men legemet forløses fra forgjengeligheten.

Jesu oppstandelse er et uovervinnelig apologetisk argument. Oppstandelsen er det sentrale historiske beviset på at kristendommen er sann (sml. 1Kor. 15,1ff). Apostlene skulle være vitner "om hans oppstandelse" (1,22), og vi kan lære av dem å konfrontere mennesker med Jesu oppstandelse som en historisk kjensgjerning som utfordrer til tro.