Tekstgjennomgåelser for palmesøndag, 31. mars 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Vårt påskelam er slaktet - Kristus

 

Lektietekst: 2Mos. 12,21-28

 

21 Da kalte Moses sammen alle Israels eldste og sa til dem: Gå og hent småfe for deres familier og slakt påskelammet! 22 Og dere skal ta en isopkvast og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene noe av blodet i skålen. Og ingen av dere skal gå ut av sin husdør før om morgenen. 23 For Herren skal gå gjennom landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren få komme inn i deres hus og slå dere. 24 Dette skal dere holde; det skal være en forskrift for deg og for dine barn til evig tid 25 Og når dere kommer inn i det land Herren skal gi dere, slik som han har sagt, da skal dere holde denne tjenesten. 26 Og når deres barn sier til dere: Hva er denne tjenesten for dere? - 27 da skal dere si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøyde seg og tilbad.

28 Og Israels barn gikk bort og gjorde dette. Slik Herren hadde sagt til Moses og Aron, slik gjorde de.

 

Lammets blod, som var strøket med isop rundt inngangen til huset, frelste. David bekjenner sin synd og sier: "Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!" (Salme 51,9) Paulus minner om sammenhengen mellom påsken og de usyrede brøds høgtid når han skriver: "Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, likesom dere er usyrede! For vårt påskelam er jo slaktet, Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" (1Kor. 5,6-8) Johannes skriver: "- dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1Jh 1,7). Og i Jh åp. 7,13f: "Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod."

2Mos. 12 - 13 handler om innstiftelsen av påsken og Israels oppbrudd fra Egypt under Guds ledelse. I kap. 12 er forskriftene for påsken og den påfølgende høgtid med usyrede brød gitt som en del av fortellingen om dødsnatta i Egypt. Det er fra denne natta påskefeiringen stammer.

Den enkelte husstand skulle slakte et lytefritt lam og stryke blodet på den øverste dørbjelken og de to dørstolpene. Kjøttet skulle etes sammen med usyret brød og bitre urter. Folket skulle ete påskelammet reiseklare: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i handa. Og de skulle ete det i hast.

Blodet på inngangen til israelittenes hus betød redning. Herren gikk forbi de hus som var merket med blod, men hos egypterne måtte det førstefødte av både folk og fe dø.

I v. 21ff hører vi at Moses instruerer Israels eldste i samsvar med det oppdraget Herren har gitt han. Isopkvasten er et redskap til å overføre offerblod (sml. 3Mos. 14,1ff; Hebr. 9,19f). De som var innenfor dørene, og det skulle alle israelitter være den natta, var trygge. Det var ikke spørsmål om gjerninger. Det var ikke spørsmål om troen var stor eller liten. Det var spørsmål om de hadde fulgt anvisningen om lammet og blodet. Når Herren så at lammet var slaktet og blodet smurt rundt husdøra, gikk han den forbi. Ordet påske kommer av det hebraiske ordet for å gå forbi. Ødeleggeren må vel nærmest oppfattes som en engel som eksekverer Guds straffedom over hans motstandere egypterne (sml. 2Sam. 24, 16f, 2Kong. 19,35). I Jh åp 16 er det tale om sju engler som tømmer Guds vredes sju skåler.

Farao blir så skremt ved den store straffedommen at han sammen med sitt folk skynder på israelittene for å få dem av gårde (v. 30ff). I v. 24-27a hører vi at påsken skal holdes år etter år når folket kommer inn i det lovede land. På barnas spørsmål, skal fedrene si: "Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo egypterne og fridde våre hus."

Vårt påskelam er slaktet (1Kor. 5,7; sml. Jh 1,29). Er vi renset i Lammets blod? Er vi reiseklare? Har vi renset ut den gamle surdeigen? "Den som vil ha blodets beskyttelse, han må daglig feie bort det gamle menneskets gamle vesen," har en forkynner skrevet.

 

Episteltekst: Hebr. 2,14-18

 

14 Ettersom nå barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, 15 og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid. 16 For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av. 17 Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. 18 For ved det at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

 

Ved døden frelste Guds og Marias Sønn de dødsdømte som lammets blod frelste israelittenes førstefødte i Egypt. Den fysiske død er ikke dermed straks opphevet, men som dommedag følger døden, følges Kristi soningsdød av hans gjenkomst til frelse for dem som venter på han (9,27f).

Barna, som ved Kristus er ført til herlighet (v. 10), er mennesker. Blod og kjød betegner det menneskelige (sml. Mt 16,17; Gal. 1,16; Ef 6,12). Mennesker er dødelige, men det er ikke slik som mange tenker at døden er noe av det mest naturlige. Døden kom inn ved synden (sml. Rom. 5,12; 1Kor. 15,56) Djevel, synd og død hører sammen. Ved djevelens opprør og Adams fall kom synden inn i verden, og i Adam falt slekten. Ikke bare skylden, men også den personlige syndighet gikk i arv. Og på synden fulgte døden som syndens konsekvens. Seier over døden (sml. Jes. 25,8; 2Tim. 1,10) forutsetter et oppgjør med årsaken.

Som menneske uten synd, slik Adam og Eva var før syndefallet, var ikke Jesus selv skyldig til å dø, men han kunne som det lytefrie og uskyldige offerlam dø i synderes sted (sml. 7,26ff). Djevelen hadde nok dødens velde fordi han med rette kunne anklage mennesket for Gud, men når skyldbrevet er naglet til korset, er makter og myndigheter avvæpnet (Kol. 2,14f). Ja, denne verdens fyrste er dømt (Jh 16,8.11) til den evige ild (Mt 25,41; Jh åp 20,10).

Frykten for døden var allminnelig i hedenskapet. Hellenistiske mysteriereligioner som lovte individuell udødelighet hadde stor suksess. Men ikke mindre hurtig bredte kristendommen seg med et evangelium som ikke var oppkommet i menneskers hjerte, et evangelium som på samme tid besvarte synden med nåde og døden med liv. En historisk person var stått opp fra de døde etter å ha sonet for alle menneskers synder (sml. 1Kor. 15).

V. 16 er vel formelt en parentes, men knytter saklig sett tilbake til omtalen av englene i kap. 1 og 2 og avslutter denne. Guds engler kan ikke dø. De falne engler eller demonene kan ikke reddes. Kanskje antyder forfatteren også at de kristne er mer enn englene, sml. 1Kor. 6,3; 1Pt 1,12. Da Hebreerbrevets forfatter har et universelt perspektiv på frelsesverket, må vel Abrahams ætt tolkes i den nye pakts mening om de kristne (sml. Gal. 3).

Jesus som den fullkomne ypperstepresten er nok det mest karakteristiske temaet i Hebreerbrevet. Barmhjertighet er framfor alt en egenskap hos Gud, og den yppersteprest vi måtte ha, er sann Gud og sant menneske. Bare Gud kunne frelse, men Gud er i seg selv udødelig. Derfor måtte han bli menneske for å kunne dø for oss. I forkynnelsen av Kristus som yppersteprest knytter Hebreerbrevets forfatter til profetien i Salme 110,4. Kristus er yppersteprest, men ikke etter Arons vis. Som yppersteprest er Kristus sant menneske (kap. 2), kalt til embetet av Gud (kap. 5), et embete som er høyere enn det aronittiske yppersteprestembete (kap. 7-10). Som yppersteprest er Kristus mellommann for den nye pakt (8,6; 9,15; 12,24), offerprest (2,17; 7,27; 9,12) og forbeder (7,25, sml. 9,24). Han er både presten som ofret og gjorde soning, og sonofferet som ble ofret én gang for alle (9,11ff; 10,5ff). De gammeltestamentlige sonoffer var foreløpige ordninger som viste fram mot et evig gyldig sonoffer én gang for alle.

Som sant menneske, "som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd" (4,15) vil Kristus hjelpe oss i "peirasmoi", det er fristelser. lidelser og prøver som kan gå på troen løs (se formaningen i 4,16).

 

Prekentekst: Joh. 12,12-24

 

12 Dagen etter, da den store folkemengden som var kommet til høytiden, fikk høre at Jesus kom til Jerusalem, 13 tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

14 Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, slik som det er skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke hans disipler i førstningen; men da Jesus var blitt herliggjort, da kom de i hu at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham.

17 Nå vitnet folkemengden som hadde vært med ham da han hadde kalt Lasarus ut av graven og oppvakt ham fra de døde. 18 Derfor var det også folkemengden gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. 19 Fariseerne sa da til hverandre: Dere ser at dere ikke oppnår noe. Se, verden løper etter ham!

20 Men der var noen grekere blant dem som pleide å dra opp for å tilbe på høytiden. 21 Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre! vi vil gjerne se Jesus. 22 Filip kommer og sier det til Andreas; Andreas og Filip kommer og sier det til Jesus. 23 Men Jesus svarer dem og sier: Kommet er timen da Menneskesønnen skal bli herliggjort! 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.

 

Folkemengden var virkelig stor. Påsken med de usyrede brøds høgtid, pinsen og løvhyttefesten var de tre store valfartshøgtidene (5Mos. 16). Josefus sier at deltakerne i påskefeiringen i Jerusalem ved en telling ble bereknet til 2,7 millioner (Bellum Iudaicum VI,422ff).

Åpent drar Jesus inn i Jerusalem, der han vet at dødsdom venter (jfr. 10,17f). Men folkemengden hyller han. Palmegreiner kunne framkalle assosiasjoner til løvhyttefestens prosesjoner og hosianna-rop (sml. 3Mos. 23,40), men også til tempelvielsesfesten (sml. 2Makk. 1,9; 10,6) og festen for makkabeeren Simons gjenerobring av Jerusalem (sml. 1Makk. 13,51f). Palmegreiner hører også med i den himmelske visjonen i Jh åp 7,9ff. Et takknemlighetens, seierens og gledens symbol.

Jesus er Israels konge (jfr. 1,49) og blir hyllet med ord fra Salme 118,25f, som er en del av det store hallel (Salme 113 - 118), som lød ved påskefesten og andre store fester. Evangelisten trenger ikke oversette hosianna-ropet. Menigheten kjenner det nok fra nattverdfeiringen (sml. Didaché 10,6).

Johannes vil ikke uten videre gjenta det de tre første evangelistene (synoptikerne) har fortalt, men utfylle og utdype. Og det er nokså klart at han her forutsetter kjent den synoptiske beretningen (Mk 11,1ff og paralleller) om forberedelsen av inntoget. Se v. 16. Inntoget er en messiansk demonstrasjon, men samtidig uttrykk for at Jesus er konge i et rike som ikke er av denne verden (sml. 18,33ff). Når han rir inn i byen på et esel i overensstemmelse med Sak. 9,9, uttrykker dette at han sprenger rammen for den nasjonal-politiske Messias-forventningen.

Så er inntoget et tegn på hvem det er som blir forkastet, dømt og drept få dager etter. At disiplene ikke ser sammenhengen med Sak. 9 før Jesus er herliggjort (sml. 2,22; 13,7), svarer til at Ånden forklarer Jesu gjerning når Jesus er blitt herliggjort (sml. 15,26; 16,13f).

I v. 17 varierer de gamle handskriftene mellom "hote" (da) og "hoti" (at) slik at det enten blir at mengden som vitnet, var med Jesus da han kalte Lasarus ut av graven og vekket han opp fra de døde, eller at mengden som var med Jesus, vitnet at han hadde gjort dette. Men etter begge versjoner får en inntrykk av at det i v. 17f er tale både om en folkemengde som fulgte Jesus fra Betania, og en folkemengde som kom han imøte fra Jerusalem.

Fariseerne hadde stått Jesus etter livet, men deres anstrengelser til tross ser det ut som alle følger etter han. I v. 19 ligger nok en ufrivillig profeti om evangeliets seiersgang, sml. skildringen av det universelle fredsriket i Sak. 9,10 og grekernes henvendelse her i Jh 12.

Grekerne er nok gresk-talende ikke-jøder (sml. 7,35; Mk 7,26), som i likhet med den etiopiske hoffmannen (Apg. 8) trodde på Israels Gud og overholdt visse mosaiske regler (sml. Apg. 13,43; 16,14). Slike hadde sin egen hedningenes forgård på tempelberget. Grekerne tar kontakt med Filip fra de halvgreske grensetrakter. Også navnet Andreas er gresk. Sml. Jes. 9,1ff. Av prinsipp begrenset Jesus sin virksomhet til Israel. men kunne gjøre unntak (sml. Mt 8,11; 10,5; 15,21ff). Til verdens frelse måtte han gå den møysommelige vegen til korset. Men så skal han også som den opphøyede ved sin Ånd, sitt ord og sine menneskelige vitner samle Guds barn til ett. Jødenes forkastelse av Messias tvinges til å tjene Guds frelsesplan. Sml. 10,16ff; 11,52; 14,3; 15,26f; 16,7ff.

Tross Det høye råds motvilje mot å drepe Jesus i påsken (Mt 26,5), gikk det nettopp slik, som han selv hadde sagt (Mt 26,2). Tidspunket var tydelig bestemt i himmelen.

Kommet er timen da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sml. 2,4; 7,6ff.30; 8,20; 12,27; 13,1; 17,1.) Kommet (gresk: elelythen) er foranstilt. Korset er første trinn til tronen. Gjennom den guddommelige Menneskesønnens lidelse blir han selv herliggjort og mennesker forsonet med Gud. Herliggjørelse og lidelse, herlighet og kors, er to sider ved samme sak. Men herliggjørelsen fortsetter gjennom oppstandelsens, himmelfartens og pinsens frelseshistoriske begivenheter. Bak v. 23 ligger nok Jes. 52,13, der den greske oversettelsen Septuaginta har begrepet herliggjørelse.

Mens hedenske fruktbarhetsreligioner og en del mysteriereligioner bygde på årssyklusen i natur og landbruk og hadde myter om guder som dør og blir levende hvert år, er det i evangeliet om Jesus ikke tale om myte, men om engangshistorie. Døden og opphøyelsen er skjedd én gang for alle, og Jesu død bærer rik frukt. Ypperstepresten Kaifas har - uten selv å fatte dybden i det - talt profetisk om Jesu død for de mange (11,49ff). Hos synoptikerne har vi liknelser om såkorn og høst (Mt 13 og paralleller), der såkornet står for Guds ord og rikets barn, men her brukes bildet kristologisk om han som i sin person er Ordet som ble kjød.